Daniel Buskovius
Daniel Buskovius (født 25. januar 1599 i Buskåker i Dalarna i Stora Tuna sokn, gift med Brita Larsdotter, død 11. juni 1677) var en svensk prest som i samtidens Sverige ble regnet som nasjonalhelt - ettersom han stod i spissen for svenskenes okkupasjon av de norske fjellbygdene Idre og Særna. Faren var sogneprest i Älvdalen, Johan Birgeri Moræus, gift med Justina Larsdotter som var Buskovius mor.
| Daniel Buskovius | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 25. jan. 1599 | ||
| Død | 11. juni 1677 (78 år) | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
Daniel Buskovius studerte i Västerås, og ble viet til diakon i 1630. Som prest og kapellan i Älvdalen, var det han som under krigen mellom Sverige og Danmark-Norge i 1644 hærtok det norske Idre og Særna sogn og la det tradisjonelt norske området inn under Sverige. Fra 1560 var Idre og Særna ett av i alt ni "underlen" eller "futedømmer" under Akershus len, men det er uvisst om denne administrative statusen til Idre og Særna fremdeles stod ved lag da Buskovius inntok denne delen av Akershus len og gjorde landskapet og folket der til en del av Sverige.
Okkupasjonen ble velsignet av og trolig gjort på oppdrag av dronning Christina av Sverige. Siden den gang har Idre og Särna vært en del av Sverige, uten at det noen gang formelt har blitt avstått. Først i og med grensereguleringen i 1751 ble det stadfestet at Idre og Särna lå på den svenske siden av riksgrensen.
Landshøvding Peter Kruse i Falun hadde fått ordre av det svenske Riksstyret å få svenske bønder fra Dalarna til å gjøre et innfall i Norge. Almuen som samlet seg i Mora i denne anledningen var slett ikke motvillige til å delta i et slikt foretak, men stolte ikke på noen av de landshøvdingen foreslo til å lede an i dette felttoget. Det endte med at han spurte hvem de selv ønsket til å lede seg, og det heter seg at mengden ropte, alle som en: «Få vi vårom Daniel så farom vi glade åstad!»
Buskovius ønsket som prest ikke å ta på seg et slikt oppdrag. Han ble likefullt overtalt til å takke ja til oppdraget av landshøvdingen og prosten, mester Olof. Han fikk vid fullmakt til å innby folket i Särnadalen til gudstjeneste, der de skulle oppfordres til å legge seg inn under svensk lov og rett, som en del av det svenske folket. Tok ikke folket i Særnadalen i mot dette, skulle han hjemsøke folket der med ild og sverd.
I spissen for to hundre væpnede menn fra Mora og älvdalinger, samt med en gammel soldat og klokkeren, som bar håndbok og soknebudsklær som adjutanter, dro Buskovius med oppbudet sitt av sted. Etter fire dagsmarsjer kom han med styrken sin til Särna, der folket uten motstand av noe slag la seg inn under den svenske tronen. Buskovius og følget hans ble mottatt i Särna uten at det ble spilt en dråpe blod eller at det forøvrig forekom tilløp til noen slags motstand mot invasjonsstyrken, og alt første søndagen kunne Buskovius holde gudstjeneste i den vesle stavkirken der, med nattverd og barnedåp, der mange barn ble døpt. Noen av barna som ble døpt var da så store at de grep tak i håndboka og rev blad løs fra den under dåpen. Dette har Buskovius selv skrevet om i kirkeboken, og vitner forøvrig om at det frem til da hadde gått lang tid mellom hver gang det hadde vært forrettet gudstjeneste i kirken der av norske prester.
Etter dette vendte Buskovius om og hadde med seg sendemenn fra hvert bygdelag i Särna, som på vegne av særnaboerne svor troskapsed til den svenske tronen ovenfor landshøvdingen. På grunn av denne dåden – som fikk Edvard Fredin å gjøre ham til hovedperson i diktsyklusen Vår Daniel – ble han årlig lønnet med tolv tønner spannmål.
I 1645 ble han kapellan ved Stora Kopparberget og i 1654 domprost i Kumla, Västerås stift. Der døde han 11. juni 1677.