Damsgård hovedgård
Damsgård hovedgård (eller Jansongården) ligger i Alléen 29 (gnr 154), på Damsgård i Laksevåg bydel i Bergen kommune. Hovedgården anses for å være et av de norske hovedverkene i rokokko. Hovedgården er kanskje det best bevarte trehuset fra 1700-tallet i Europa.
| Damsgård hovedgård | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Norge | ||
| Sted | Bergen kommune | ||
| Stilretning | Rokokko | ||
| Etablert | 1770 | ||
| Kart | |||
 Damsgård hovedgård 60°23′00″N 5°18′08″Ø | |||
Historie rediger
Fra gammelt av het området Håsteinar – fra norrønt Hásteinar som betyr «høy sten». Det er to teorier om hvordan navnet oppstod, men man antar at navnet enten refererer til det 284 meter høye Damsgårdsfjellet, eller en gruppe med store stener som lå nede ved strandkanten i Damsgårdsbukten. Bosetting i området kan spores tilbake til middelalderen, da det lå under Munkeliv kloster. Man antar at området ble brukt allerede rundt begynnelsen av 1100-tallet, men første sikre etablering er i 1427, da området beskrives i Munkeliv jordbok. I kjølvannet av reformasjonen i 1536 ble gården – som annet kirkegods – overtatt av kongen. Det gikk imidlertid ikke mange år før området igjen ble solgt til private eiere – og da selvfølgelig til overklassen, gjerne til utenlandske stormenn: både tyskere, nederlendere, franskmenn og dansker eide området på denne tiden.
Reformasjonen rediger
1536-1699 I forbindelse med reformasjonen i 1536 ble alle Klostergodsene inndradd. Domkirken, og senere kong Frederik II av Danmark og Norge, eide så Håsteinar en del år. Men kongen solgte gården videre til Tønnes Claussøn i 1562. Deretter følger diverse private eiere. Forfatteren Fossen nevner personer både av bergensk, nederlandsk, tysk, dansk og fransk opphav. I skjøtet forpliktet Claussøn seg til å oppføre en «kjøpstedsbygning».
Dam Tønnessøn rediger
Det finnes ikke noe belegg for at kjøpstedsbygningen kom før ut i 1600-årene. Da overtok Dam Tønnessøn gården. Han regnes for den som har gitt navn til gården Damsgaard (skrivemåte inntil 1917), som første gang nevnes i Bergens sagefallsregnskap i 1643. I 1600-årene brukes gårdsnavnene Håsteinar og Damsgård om hverandre.
J. van Geelkercks kart rediger
I 1653 avbildes den på J. van Geelkercks kart, dette finnes i dag på Bysamlingen på Historisk museum. To plater til bileggerovner ble funnet under restaureringen, merket med årstallene 1673 og 1699. I løpet av århundret kan forfatteren W.M. Schelderup påvise at bygningen påbygges og inndeles i flere rom, storstue, dagligstue, kamre, kjøkken med skorstein og et spiskammer med jordkjeller. Bygningen hadde «pandetak», blir det opplyst i en «besiktigelses og tagsationsforretning» fra 1731. Kjøpstedsbygningen utgjør kjernen i nåværende Damsgårdsveien 174.
Gården rediger
Navnet Damsgård tror man kommer fra navnet på en av eierne, Dam Tønneson. Han overtok gården rundt 1643 etter sin far Tønnes Klausson, som hadde fått skjøtet til gården av kong Fredrik II, etter sine bidrag til Den nordiske syvårskrigen. De eldste delene av den nåværende bygningen stammer sannsynligvis fra den tiden da stiftamtskriver Severin Seehusen (1664–1726) eide gården, og er trolig oppført før 1720. Det var på denne tiden at gården ble tatt i bruk som et lyststed, samtidig som den også fungerte som en vanlig gård. Gården var på denne tiden malt i sterke farger: rødt og grønt. Rominndelingen fra denne tiden er kjent da de nevnes i et takstdokument fra 1731, og samsvarer med de en finner i dag.
I 1769 ble bygget overtatt av generalkrigskommissær Joachim Christian Geelmuyden Gyldenkrantz (1730–1795) – som i 1783 ble adlet under det mer kjente bergenske navnet Gyldenkrantz. Han bestemte allerede få år etter overtagelsen at gården skulle bygges om til slik vi kjenner den i dag. På slutten av 1770-årene fikk Damsgård hovedgård sin berømte rokokko-fasade, sin hesteskoform og det lett gjenkjennelige tårnet på hovedbygget. Fasaden ble også vendt inn mot innseilingen av Bergen. Et av byggets mer fascinerende trekk kommer også fra denne tiden: nemlig at husets fasade er større enn selve bygningen. Dette medfører at huset fremstår som større enn det egentlig er fra forsiden. For å skape en illusjon om perfekt symmetri er det også malt to vinduer på veggen ut mot Herrens have.
Gyldenkrantz døde på hovedgården fjerde juledag i 1795, og gården ble auksjonert bort i 1796 til hoffagent Herman Didrich Janson (1757–1822), en av datidens rikeste kjøpmenn. Janson utførte mindre ombygginger, og rundt 1865 ble det gjennomført en omfattende innvendig oppussing, hvor mange rom ble malt om og tapetsert. Fra rundt 1870 ble gården brukt som helårsbolig. Hovedgården forble i Jansonfamiliens eie fram til 1983, da den ble overtatt av Staten og Bergen kommune ved Vestlandske kunstindustrimuseum. Hovedgården behøvde da omfattende restaurering, men var – forholdene tatt i betrakning – godt ivaretatt. Restaureringsarbeidet tok ti år, og Damsgård hovedgård ble høytidelig åpnet som museum den 28. juni 1993. Bygningen har siden fungert som museum, sesongåpent fra mai til september. Den har også blitt brukt som lokaler for møter, samlinger og middager – blant annet var den ærverdige hovedgården i sammenheng med Festspillene i Bergen sommeren 2005 åsted for en middag med kong Harald.
Vestlandske kunstindustrimuseum eier Damsgård hovedgård, men administrasjonen ble i 2005 overtatt av Bymuseet i Bergen. Damsgård hovedgård ble fredet av Riksantikvaren 27. februar 1924.
Den sittende søyle - en kuriositet rediger
Hovedportalen flankeres av to søyler som bærer et segmentpediment. Søylene står på postamenter som øverst viker innover mot åpningen.
Dette arkitekturtrekket er ikke kjent fra andre steder. Derimot finner vi det igjen i et antall vestlandske altertavler, som antagelig alle er produsert i Bergen. I noen av dem er det selve søylen som er bøyd. Valentin Wedels tegning til frontfasaden har så påfallende likhetstrekk med toppstykket på altertavlen i Sykkylven (kirken nå nedbrent) at opphavsmannen må være en og samme (fasaden er senere endret til trekantgavl, antagelig i 1797). .[1] Bakgrunnen for dette spesielle vestlandsfenomen er, ifølge kunsthistorikeren Jan Hendrich Lexow, en bok, Prospettiva de pittori e architetti (Roma 1693-1700), av jesuittpateren Andrea Pozzo, hvor der er gjengitt 13 ulike alterkomposisjoner hvor én, er omtalt som altare capriccioso og som har slike bøyde søyler. En slik søyleutforming virker påfallende fordi den er i strid med søylens bærende funksjon. Boken fikk stor utbredelse i Europa, men dette arkitekturmotiv er ikke påvist brukt andre steder enn på Vestlandet.
Restaureringen rediger
Den omfattende restaureringen av hovedgården tok til i 1983, i regi av Miljøverndepartementet ved Riksantikvaren. Arkitektene Hansteen AS ble hyret for å lede konserveringsprosjektet. Dette arbeidet er et av de største og viktigste prosjektene som Riksantikvaren har gjennomført.
Før arbeidet ble satt igang, ble det gjennomført vurderinger og sikring av verdiene, og arbeidet ble utført med tanke på hovedgårdens fremtidige status som museum. Når arbeidet først hadde startet viste det seg å være større skader på bærende konstruksjoner og fundamenter enn hva man først trodde. De første fem årene av arbeidet gikk med til å bytte tak, vegger og til å stabilisere huset. Et hovedmål gjennom hele rehabiliteringsprosessen var å bruke reparasjon fremfor utskiftning, med det resultat at nesten alle delene av bygget er originale. Under dette arbeidet ble det også bygget en egen vaktmesterbolig i den vestre fløyen av huset.
I tillegg til det nødvendige vedlikeholdet, startet også konserveringsarbeidet, ledet av restaureringskonsulent Jon Brænne. Restaureringsprosjektet ble startet umiddelbart etter overdragelsen av hovedgården, og bestod i grundige undersøkelser av alle husets overflater, og avdekking av forskjellige lag med tapeter og gulvbelegg. Man la ned mye arbeid i å rekonstruere hovedgården slik den har fremstått tidligere. I noen rom er vegger malt med datidens teknikk og maling, mens andre rom er dekorert med nøyaktige kopier av datidens tapeter. De omfattende undersøkelsene og restaureringen ble utført av tekniske konservatorer fra Riksantikvaren: Eivind Bratlie, Lars Hauglid, Terje Norsted, Tone Olstad, Kristin Solberg. Målet har hele tiden vært å vise rommene slik de fremstod da det siste byggmessige hovedelementet kom til. Man opplever dermed de forskjellige rommene slik de fremstod på forskjellige tidspunkt av historien.
Gjester vil i alle rom finne dokumentert tidligere bruk av maling og tapet, for å vise hvordan rommene engang har fremstått. Restaureringen av hovedgården var – som selve sikringsarbeidet – et av de mest omfattende i Norge.
Rommene rediger
Flere av rommene på Damsgård hovedgård fremstår nå som autentiske fra den tiden de skal representere. De er blitt utsmykket og dekorert delvis med gaver fra Jansonfamilien som hovedgården ble overtatt fra, og med en god del møblement og inventar som Vestlandske kunstindustrimuseum hadde overtatt tidligere.
Ballsalen ligger i 2. etasje i hovedbygningen, den er innredet med lysekrone og dører i rokokkostil, og et tapet dekorert med mørke draperier. Rommet er godt bevart, på veggene henger det forskjellige portretter og speil, og møblementet er fra 1700-tallet. Stolenes gyldne lærtrekk viser hvilken rikdom husets eiere da hadde.
Bakgangen er rommet man kommer til når man bruker inngangen fra gårdsplassen og som navnet tilsier er dette på motsatt side av fasaden. Man kan her se brannspann fra den første Janson (fra rundt år 1800), og spor etter den første trappen som ble bygget på 1700-tallet. Døren ut mot gårdsplassen stod opprinnelig på hovedsiden, og stammer i likhet med trappene fra 1700-tallet. Den ble flyttet fra forsiden til baksiden under Gyldenkrantz' store ombygging rundt 1770.
Blåstuen har fått navnet fra sitt blå-hvite velour-tapet, opprinnelig satt opp under Gyldenkrantz' store ombygging. Rommet inneholder også en lysekrone og en majestetisk ovn med mørke fliser, som er forholdsvis unik i sitt slag i Norge. Ovnen er tyskprodusert fra midten av 1700-tallet. Gulvet er av nyere dato, og veggene er dekorert med flere portretter og stikk. Her henger et portrett av Gyldenkrantz, malt av J.C.C. Michaelsen i 1783, i tillegg til et lyst skap som rommer en mengde med sølvgjenstander. Blåstuen ligger til høyre rett etter entréen gjennom hovedinngangen, og derfra har man utsikt til Jansonmarken, Laksevåg kirke og Kirkebukten.
Det røde kabinettet er neste rom etter Blåstuen, og har samme utsikt. Rommet har fått sitt navn på grunn av det røde tapetet, som er satt opp rundt 1865, og møblene er fra midten av 1800-tallet.
Fruens soveværelse ligger bak Det røde kabinettet. Det har vinduer mot Fruens have, og er utstyrt med en stor himmelseng fra slutten av 1700-tallet.
Forgangen er rommet hvor gjestene skulle gjøre sin entré, etter å ha blitt skysset opp til hovedgården på hest fra Kirkebukten. Gulvet er dekorert med ekte bergenske marmorheller, og veggene er dekorert med supraporter av Munkholmen i Trondheim, Frederiksberg i København og hvalfangst i Nordishavet. Til høyre finner man Blåstuen, til venstre Gulstuen og rett frem en dør som leder til Bakgangen.
Gulstuen ligger som Blåstuen på andre siden av forgangen, og har også vinduer igjennom husets fasade. Gulstuen er rikt innredet, men fra en nyere periode; første halvpart av 1800-tallet. Gulfargen på veggene stammer opprinnelig fra perioden da Herman Didrich Janson overtok huset.
Herrens soveværelse ligger på motsatt side av Fruens soveværelse, bak Medaljongrommet og ved siden av kjøkkenet. Rommet har utsikt mot Herrens have (østhaven) og er innredet slik det var på begynnelsen av 1900-tallet. Under taket er veggene dekorert med border av løpende hunder.
Kjøkkenet er et fargerikt rom, slik rommene ofte var i senbarokken. Rommet er rekonstruert slik det fremstod på 1700-tallet, med lilla vegger, lyseblå vinduskarmer, lysegrønne dører og lister og innslag i oker og brunrødt. Det domineres av en enorm peis, hvor matlagingen foregikk, og har store, lyse vinduer ut mot bakgården. Inngangen til Kjøkkenet går via bakgangen.
Det lille kjøkkenet ligger på den andre siden av Bakgangen, og er trolig det kjøkkenet som var mest i bruk når det ikke var festivitas på hovedgården. Rommet er innredet nøyaktig silk det ble forlatt av Jansonfamilien etter overtagelsen i 1983.
Medaljongrommet ligger etter Gulstuen, og på fasadens østre side. Rommet er dekorert med lys rød farge og på veggene er det fem malte medaljonger, med malte rammer og hyller. Maleriene har av landsskapsmotiver, og en av Jansons båter som motiv. Møblementet og lysekronen er av nyere dato, mellom midten og slutten av 1800-tallet. I 1887 fikk Medaljongrommet en havedør ut mot østhaven.
Porselenskammerset er egentlig ikke en del av hovedbygget, det tilhører østfløyen. Rommet ligger bak Herrens soverom, og ble innredet av Herman Didrich Janson etter overtagelsen i 1796. Etter en omfattende restaurering er rommet tilbakeført til den originale stilen, med grå og grønne vegger. Dessverre er det engang så rikholde innholdet fra rommet spredt gjennom salg og arv, men fremdeles kan besøkende se et frokostservise fra Den kongelige porselensfabrikk i København. Det ble innkjøpt i 1798, og har flere glass fra 1700-tallet samt en punchbolle som opprinnelig tilhørte Danckert Danckertsen Krohn.
Haven rediger
Damsgård hovedgårds to haver - østhaven, herrens have, og vesthaven, fruens have, er begge omgitt av en høy mur. Murens viktigste funksjon er ikke å holde uønskede gjester borte, men å gi le og bevare varmen til to fantastiske haver. Utenfor hovedgården, umiddelbart utenfor bakgården, ligger også utearealet Den engelske haven. Haveanlegget ble i 1999 kåret til Årets grønne park.[2]
Restaureringen av havene innenfor muren ble ledet av Bergen kommunes Fritidsavdeling, etter en plan av havearkitekt professor Sven-Ingvar Andersson. Havene ble åpnet før resten av hovedgården – den høytidelige åpningen foregikk 25. august 1988. Hensikten med restaureringen var å gjenskape havene slik de fremstod på 1700-tallet, og de er gjenskapt i innhold såvel som i design. Fra Universitetet i Bergen deltok botanikere for å velge ut planter som mest sannsynlig ble dyrket på datidens hovedgård, og resultatet er et imponerende utvalg av prydvekster og nytteplanter. Man finner utsøkte roser og nytteplanter som løk og kål, og en stor urtesamling med timian, mynte og salvie. Havene er også prydet av flere små statuer, som er nøyaktige kopier av datidens havepynt. I østhaven står en statue av Neptun og i vesthaven en statue av Merkur, for å symbolisere Bergens viktigste næringsveier: sjøfarten og handelen.
Østhaven rediger
Østhaven er også kjent som herrens have, og er strengt symmetrisk, med seks kvadrater og en allé av barlind. Haven har gangstier i hvit singel.
Vesthaven rediger
Vesthaven er også kjent som fruens have, og følger langt mindre strenge arkitektoniske linjer enn østhaven. Her er det en andedam og en karpedam. Andedammen ligger i akse med vinduet i Fruens soveværelse – en tverrakse som fortsetter tvers igjennom huset og ut til østhaven, hvor en liten statue av Neptun spruter vann i et lite basseng.
Den engelske haven rediger
Den engelske haven ble sannsynligvis anlagt på midten av 1700-tallet, den ligger utenfor de beskyttende murene som rammer inn hovedgården og de to andre havene og har en stor halvsirkel med lindetrær. Rundt 1830 ble haven lagt om for å få en mer engelsk landskapsfølelse, med bro over en liten bekk, slyngplanter og sti. Den engelske haven er gjenskapt slik man tror haven fremstod som ny rundt 1830, og er i motsetning til resten av hovedgården tilgjengelig året rundt.
Referanser rediger
- ^ Foreningen til norske minnesmerkers bevaring, 1954, s. 141
- ^ «Årets grønne park 1989-2005». Grøntanleggsbransjens hjemmeside utemiljo.info. Arkivert fra originalen 20. september 2011.
Litteratur rediger
- Hartvedt, Gunnar Hagen, Bergen Byleksikon (Kunnskapsforlaget, 1994/1999) ISBN 82-573-1036-0
- Indahl, Trond, Damsgård (Vestlandske kunstindustrimuseum, 1994) (hefte, 32 sider)
- Indahl, Trond, Damsgård hovedgård, en festlig krusedull i norsk arkitektur, i: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, årbok 1989 ss. 11-26
- Kristina, Tale og Hansteen, Hans Jacob, Damsgårds istandsetting, intensjoner og arbeidsmåter, i: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, årbok 1989 ss. 27-46
- Brænne, Jon, Fra barokk til louis-seize, Undersøkelser, funn og konservering på Damsgård, i: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, årbok 1989 ss. 47-62
- Flere forfattere, Damsgård have, i: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, årbok 1989, ss. 63-84
- Bjerknes, Kristian, «De Bergenske borgerhus» i: Byborgernes hus i Norge Oslo, 1963 ss. 160-198
- Jan Hendrich Lexow: "Den sittende søyle i Bergen", i: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, årbok 1954, ss. 129-143
Eksterne lenker rediger
- (en) Damsgård hovedgård – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Damsgård hovedgård i Bergen byarkiv
- (no) Bymuseet i Bergen
- (no) Bilder - hos kunsthistorie.com
- (no) «Damsgård hovedgård». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
