Daisy Gatson Bates

Daisy Lee Gatson Bates (født 11. november 1914 i Huttig i Arkansas, død 4. november 1999 i Little Rock) var en amerikansk journalist og borgerrettsforkjemper, som er særlig kjent for sin rolle i opphevinga av segregerte (raseskilte) skoler i hjemstaten. Hun fungerte som rådgiver og mentor for De ni fra Little Rock, de første svarte elevene ved Little Rock Central High School.

Daisy Gatson Bates
Født		Daisy Lee Gatson, Дэйзи Ли Гатсон 11. nov. 1914 Huttig (USA, Arkansas)
Død		4. nov. 1999 (84 år) Little Rock (USA, Arkansas)
Beskjeftigelse		Journalist, aktivist
Utdannet ved		Shorter College
Ektefelle		L. C. Bates
Parti		Det demokratiske parti
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Haven of Rest Cemetery
Utmerkelser		6 oppføringer Spingarn-medaljen (1958) Arkansas Women's Hall of Fame (2015) Candace Award (1984) American Book Awards (1988) Kongressens gullmedalje (1999) Arkansas Black Hall of Fame (1993)

Oppvekst

Gatson voktse opp i Huttig, en liten by dominert av et sagbruk, som stod for de fleste jobbene og som eide de fleste boligene og butikkene. I sjølbiografien sin forteller hun at hennes første opplevelse av de svartes undertrykte stilling var da hun sju år gammel fikk kjeft i en butikk fordi hun ikke venta til alle hvite var ekspedert.

Noe seinere ble Gatson klar over at det ikke var foreldrene hun bodde hos, men noen venner av dem. Mora hadde nemlig blitt drept av tre hvite menn, da hun motsatte seg et voldtektsforsøk. De tre blei aldri stilt for retten. Like etter hadde faren forlatt byen.

15 år gammel (i 1929) blei Gatson kjent med en eldre mann, L.C. Bates, som jobba dels som forsikringsselger, dels om journalist.

Starter egen avis

Gatson og Bates var sammen i lang tid, og i 1942 gifta de seg. Han hadde ofte drømt om å kunne konsentrere seg fullt og heilt om journalistikken, og hun var også interessert i dette feltet. I 1941 leide de derfor et lite trykkeri og etablerte avisa Arkansas State Press i Little Rock. Første utgave kom ut 9. mai.

Avisa blei fort et ivrig og poulært talerør for de svartes rettigheter. Den hadde omfattende dokumentasjon av politivold mot svarte og av svarte soldaters problemer når de vendte hjem fra andre verdenskrig. Særlig vakte en sak oppsikt: en svart veteran var blitt drept av en hvit politimann. Avisas krasse redaksjonelle kommentarer til saken blei ikke godt mottatt i hvite kretser, noe som førte til reduserte annonseinntekter og økonomiske problemer.

Ekteparet Bates vurderte å flytte fra Little Rock, men endte med å bli. De fortsatte arbeidet, var fortsatt populær i svarte kretser – og dermed fortsatt attraktiv for annonsører. Avisa tok opp saker som sanitærforholda i de svarte bydelene og urett innen det juridiske systemet. På flere felt kunne de etter hvert se ei viss bedring.

Samtidig som hun skreiv for avisa, og i perioder fungerte som redaktør, studerte Daisy Bates bedriftsøkonomi, PR og andre fag som var nyttige innen avisdrift. Hun tok også flytimer en periode.

I 1946 blei ekteparet arrestert og dømt for forakt for retten, etter at de hadde støtta streikende arbeidere og kritisert en dommer i en arbeidsrettssak. Dommen blei seinere omstøtt av delstatens høyesterett.

Skolestriden i Little Rock

Se fyldigere omtale under De ni fra Little Rock.

Daisy og L.C. Bates hadde vært medlemmer av borgerrettsorganisasjonen National Association for the Advancement of Colored People (NAACP) sia de kom til Little Rock. Oppslutninga om organisasjonen økte etter krigen, og den blei radikalisert. Svarte soldater hadde sloss og ofra liv og helse for USA, og det virka da ekstra urimelig å komme hjem og bli møtt med diskriminering og vold. I 1952 blei Daisy valgt til leder for NAACP i Arkansas.

I 1954 falt høyesteretts dom i saken Brown mot skolestyret: segregerte (raseskilte) skoler blei sett på som grunnlovsstridige, og de statene som hadde et slikt system, blei pålagt å avvikle det «så raskt som mulig». Nettopp tidsaspektet blei et kjernepunkt, og flere steder blei det vedtatt svært langsomme planer for integrering. NAACP på si side arbeidde for å få satt dommen ut i livet raskt, og organisasjonen lagde kampanjer for å få dyktige elever til å søke seg inn på hvite skoler.

I Little Rock blei kampanjen leda av Daisy Bates. Et nitid arbeid resulterte i at ni elever kunne begynne på Little Rock Central High School høsten 1957. Det var forventa en viss uro, og elevene blei godt forberedt på ting som kunne skje og hvordan de skulle reagere på motstand.

Omfanget av protestene blei imidlertid svært mye større enn forventa. Guvernør Orval Faubus nekta elevene å begynne på skolen «av sikkerhetsgrunner», og han stasjonerte ut Nasjonalgarden for å hindre dem adgang. Som mottrekk sendte president Dwight D. Eisenhower inn hærstyrker for å få gjennomført høyesteretts beslutning om integrering. Elevene fikk gjennomført skoleåret, men heile tida under utstrakt fysisk og psykisk mobbing. Utenfor skolen var det stadige voldsomme demonstrasjoner, og det kom trusler om lynsjing av de involverte og om bombing av deres hjem.

Heile skoleåret var Daisy Bates den ledende organisatoren og rådgiveren. De ni møttes jamnlig i hennes hjem for å diskutere situasjonen og søke støtte. Som journalist visste hun også betydningen av aktivt mediearbeid, og hun sørga for at konflikten i Little Rock fikk omfattende omtale i nasjonale og internasjonale medier.

På et tidspunkt beordra bystyret Bates og andre NAACP-ledere arrestert for ikke å ha levert inn pliktige opplysninger om medlemmene i organisasjonen, noe som – i den spente situasjonen – rimeligvis ville utsatt medlemmene for stor fare. Bates blei bøtelagt, men dommen blei seinere oppheva av USAs høyesterett.

Bates var kontinuerlig utsatt for trusler, både anonyme og direkte, fra segregasjonistene. Dukker som forestilte henne, blei hengt, og det blei kasta bomber mot huset hennes.

En større kampanje mot annonsering i Arkansas State Press var vellykka, og i 1959 måtte avisa gå inn.

Seinere virke

Etter at avisa var nedlagt, fikk L.C. Bates ei stilling i NAACP, og denne beholdt han inntil han gikk av med pensjon i 1971. Daisy flytta til New York og brukte to år på å skrive boka The Long Shadow of Little Rock, som kom ut i 1962 med et forord av Eleanor Roosevelt, som anbefalte alle amerikanere å lese den.

Daisy Bates flytta så til Washington, D.C., der hun arbeidde først for Det demokratiske partiet, og seinere med fattigdomsspørsmål i administrasjonen til president Lyndon B. Johnson. I 1965 blei hun ramma av slag. Hun flytta tilbake til Arkansas og var der sterkt involvert i arbeid for å bedre svartes levekår.

Ektemannen døde i 1980. De hadde lenge hatt et ønske om å starte avisa igjen, og i 1984 lyktes det å skaffe finansiering. Daisy Bates var sjef og majoritetseier i tre år, før hun solgte seg ut.

I 1986 kom The Long Shadow of Little Rock ut på nytt. Den fikk litteraturprisen American Book Award. Det var første gang en nyutgivelse mottok prisen.

På 80-årsdagen blei Daisy Bates hylla av 1 400 mennesker, og i forbindelse med sommer-OL i Atlanta i 1996 var hun – sittende i rullestol – en av fakkelbærerne.

Æresbevisninger

I 1958 fikk Bates – sammen med de ni elevene fra Little Rock – Springarn-medaljen, NAACPs høyeste utmerkelse.

Hun ble i 1984 utnevnt til æresdoktor ved juridisk fakultet ved University of Arkansas i Fayetteville. Universitetet har også ei stor samling av materiale etter henne.

I Little Rock er en grunnskole oppkalt etter henne, og den tidligere 14th Street, som går forbi Central High School, bærer nå hennes navn.

I USA er George Washingtons fødselsdag en offentlig festdag, som feires tredje mandag i februar. Dagen omtales også gjerne som President's Day, og flere stater feirer minnet om også andre presidenter, gjerne noen med tilknytning til staten. I Arkansas har dagen imidlertid det offisielle navnet George Washington's Birthday and Daisy Gatson Bates Day.

Kilder

• Biografi på Gale Cengage Learning; besøkt 6. september 2009.