Døvblindhet er en tilstand av kombinert syns- og hørselshemming. Det er en spesifikk funksjonshemming som begrenser en persons aktiviteter og hindrer full deltakelse i samfunnet i et slikt omfang at det krever at samfunnet støtter med særlig tilrettelagte tjenestetilbud, tilpasning av omgivelsene og/eller tekniske hjelpemidler. Definisjonen på døvblindhet er funksjonell og tar hensyn til de praktiske og sosiale konsekvensene for personene, i tillegg til den medisinske status på syn og hørsel.[1]

Barn og voksen, hender i sand.
Illustrasjonsbilde av Lars Åke Andersen.

Døvblindhet er en kombinert syns-, hørsels- og funksjonshemming som er så alvorlig at de nedsatte sansene vanskelig kan kompensere for hverandre. Det gjør døvblindhet til en egen funksjonshemming.

I Norge defineres en funksjonshemming som sjelden hvis det er færre enn 500 kjente individer i landet. I Nasjonal kompetansetjeneste for døvblinde (NKDB) er det registrert cirka 370 personer med døvblindhet. Utredning av døvblindhet gjøres av Nasjonal kompetansetjeneste for døvblinde.

En rekke med sykdommer, syndromer eller kombinasjon av skader og sykdommer, kan være grunnen til at en person blir identifisert og registrert med døvblindhet. De mest kjente av disse er:

  • Usher syndrom
  • CHARGE-syndrom
  • Medfødt rubella syndrom
  • Fødselsrelaterte tilstander
  • Hjernehinnebetennelse

Medfødt eller ervervet døvblindhet?

Vi snakker om medfødt døvblindhet når det kombinerte sansetapet er medfødt, eller oppstått før tale- eller tegnspråk er etablert.

Ervervet døvblindhet betyr at kombinert syns- og hørselshemming har oppstått etter at språket er etablert. Hos noen oppstår døvblindheten når de er barn, hos andre utvikler det kombinerte sansetapet seg i ungdomsalder eller i voksen alder.

Døvblinde i Norge etablerte i 1957 egen interesse- og serviceorganisasjon under navnet Foreningen Norges døvblinde (FNDB)]. I 1997 kom også Landsforbundet for kombinert syns- og hørselshemmede/døvblinde (LSHDB)].

Referanser rediger

Eksterne lenker rediger