Dødsriket

Dødsriket er et tilholdssted for de døde. Tanken om et dødsrike finnes i de fleste religioner, blant annet i babylonsk (Arullu), gresk (Hades) og afrikanske religioner. Ofte tenkes dødsriket som et homogent, stille og mørkt sted, og døden som en søvn (i motsetning til himmelen og Paradis). Også i flere østlige religioner med reinkarnasjonslære finnes idéen om dødsriket, men ikke som et permanent tilholdssted.

Dødsrikets geografi rediger

Kharon var fergemannen som fraktet de døde til Dødsriket, tegning av Gustave Doré.

Dødsriket er det sted hvor de døde tenkes leve videre i et annet liv enn dette livet. Også andre begreper benyttes om Dødsriket, eksempelvis Underverden (gresk κάτω κόσμος) og Etterlivet.

Begrepet står sentralt i mange mytologier og religioner. I de fleste kulturer refererer begrepet til et nøytralt eller dystrofisk rike, en motsetning til Himmelen og en form for anti-utopia. Dødsriket var opprinnelig tenkt som om en geografisk plassering under den normale verden, basert på ideen om jorden som en plate, deretter i økende grad til et sted utenfor verden av levende. Således blir underverden også identifisert med Helvete ettersom Helvete var tenkt å være under Jorden.

Dødsriket ble tenkt som et mørkt bosted av døde og underverdens guder. Hit kommer den døde, de fleste fra sjelen, eller med en fergemann som frakter den døde over en elv som skiller de to verdene fra hverandre. Ferden går vest, over havet der solen går ned, tenkte man at inngangen til underverden var.

Gresk mytologi rediger

Hades i klassisk positur sammen helveteshunden Kerberos, her fremstilt med ett hode - (fra Meyers Konversationslexikon, 1888)

Fra gresk mytologi kommer den eldste beskrivelsen av en underverden, her også personifisert som Erebos (gresk Έρεβος), underverdens mørke. Hos de gamle grekere var det den eldre broren til tordenguden Zevs som hadde det motsatte rike og lik Zevs hersket over Olympos hersket Hades over Dødsriket. Med seg hadde han sin hustru Persefone som han hadde røvet. Ved hjelp av fergemannen Kharon ble de døde fraktet over elven Styx som skilte den øvre og nedre del av verden. Et monster, helveteshunden Kerberos med tre hoder, voktet inngangen og sikrer at ingen levende kommer inn.

I senere utvidelser blir en sønn av Zevs, Rhadamanthus, en skyggedommer som dømmer de døde, sammen med sine to brødre, Minos og Aiakos. Radamantus dømte sjelene til folket i øst, Aiakos dømte hellenerne og Minos hadde den avgjørende stemmen, forteller en senere versjon av myten.

Jødedommen og kristendommen rediger

Betegnelsen for Dødsriket i Den hebraiske bibelen/Det gamle testamentet er She'ol (hebraisk: שְׁאוֹל), oversatt som «grav» eller «de dødes bolig». I kristendommen er det en forestilling om at de døde eksisterer i en passiv ikke-eksistens, adskilt fra Gud og mennesker. Denne forestillingen har store likheter med greske forestillinger om Hades. I kristen tro spiller Kristi nedstigning til dødsriket en viktig rolle, til tross for dette er sparsomt nevnt i Det nye testamente.

Nordisk mytologi rediger

I norrøn mytologi beskriver stedene Nivlheim og Helheim (eller Hel) den norrøne forestillingen om underverden og dødsriket. Nivlheim ligger langt mot nord og hvor kun frost og tåke finnes. Her råder gudinnen Hel («den skjulte») og hennes rike er omgitt av en elv som en gyllen bro som blir voktet av helhunden Garm. Helheim er ikke et sted for straff, men et sted for de som dør av sykdom eller høy alder («sotteseng»). Geografisk sett ligger Helheim på nordsiden og motsatt side av Muspelheim, hvor det er kun lys, ild og glødende hete. Mellom de to verdener ligger Ginnungagap, «det vidåpne gap».

Dødsguder i andre kulturer rediger

Helhunden Garm ved siden av sin herskerinne Hel, som holder en stav, tegning av Johannes Gehrts.

I Mesopotamia (Sumer, Akkad) var Nergal og hans hustru Ereshkigal som hersket i underverden.
I Det gamle Egypt rådet Osiris, de døde mannskap og balsameringsguden Anubis i verden etter denne.
I syrisk mytologi (Ugarit) var de dødes gud Mot. ^{[trenger referanse]}
For grekerne var det Hades, men døden personifisert var Thanatos, og gudinnen Keres og guden Hermes (lik de norrøne valkyrier) var knyttet til Dødsrikets mannskap. I Athen snakket man også om keres som betegnelser på skrømt som holdt til utenfor bymurene. Under anthesteria, den årlige festivalen for den nye vinen, holdt folk seg innendørs bak tjærete dører, av skrekk for keres som da angivelig streifet rundt i bygatene. Templene var også stengt, og avsperret med tau. Først ved solnedgang når alle fra treårsalderen og opp hadde tømt sin kanne med ny vin, ble husdørene åpnet, og athenerne ropte: «Bort med dere, keres – for anthesteria er over!»^[1]
For romerne ble Dis (eller Dis Pater) hersker i underverden, senere byttet ut med Pluto eller Jupiter.
I norrøn mytologi var Hel de dødes gudinne, datter av Loke og Angerboda, halvt blå og halvt hudfarget.
Kelterne kalte sjelenes herre for Dagda, walisisk Gwydyon, gallisk Nantosuelta og irsk Morrigan.
I germansk folkeminne finnes gudfaderen Hein.
I hinduistiske og buddhistiske områder er død og dens dommer guden Yama.
I mayakulturen i Mesoamerika het underverden Xibalba.

Se også rediger

Referanser rediger

^ Holland, Tom (2008): Perserkrigene, forlaget Gyldendal, Oslo, ISBN 978-82-02-29299-7. s. 283-284

Eksterne lenker rediger

[1] Holland, Tom (2008): Perserkrigene, forlaget Gyldendal, Oslo, ISBN 978-82-02-29299-7. s. 283-284

[1]