Cristoforo Numai

italiensk prest

Cristoforo Numai (født i Forlì, død 23. mars 1528 i Ancona i Kirkestaten) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var generalsuperior for minorittordenen. Han ble kreert til kardinal i juli 1517 av pave Leo X. Det var hans femte konsistorium.

Cristoforo Numai
FødtRediger på Wikidata
Forlì
Død23. mars 1528Rediger på Wikidata
Ancona
BeskjeftigelseKatolsk prest, katolsk biskop (1523–) Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedUniversitetet i Paris, Sorbonne
Universitetet i Bologna

Liv og virke rediger

Bakgrunn, fransiskaner rediger

Cristoforo Numai var sønn av Francesco Numai og Cassandra Ercolani. Han ble opptatt i fransiskanerordenen og studerte ved Bolognas universitet. Senere studerte han ved Sorbonne, der han tok en doktorgrad i teologi.[1] Numai var generalsuperior for fransiskanerordenen fra 1517 til 1518.

Kardinal rediger

I juli 1517 utnevnte pave Leo X Numai til kardinalprest med San Matteo in Merulana som tittelkirke. Senere samme måned fikk han Santa Maria in Aracoeli i Roma som tittelkirke.

Kardinal Numai deltok i konklaven i 1521–1522, som valgte Hadrian VI til ny pave.

Numai ble bispeviet den 5. juli 1523 av pave Hadrian VI, som ble assistert ved denne anledning av kardinalene Niccolò Fieschi, Antonio Maria Ciocchi del Monte, Lorenzo Pucci, Paolo Emilio Cesi og Giovanni Salviati.

Numai deltok også i konklaven i 1523, som valgte Klemens VII til pave. I samband med plyndringen av Roma i mai 1527 ble kardinal Numai mishandlet av Karl Vs keiserlige styrker.

Kardinal Numai døde i 1528 og er begravd i kirken Santa Maria in Aracoeli.

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser rediger

  1. ^ «The Cardinals of the Holy Roman Church - Biographical Dictionary - Consistory of July 1, 1517». cardinals.fiu.edu. Besøkt 24. november 2021. 
  2. ^ «Cristoforo Cardinal Numai». www.catholic-hierarchy.org. Catholic-Hierarchy. Besøkt 24. november 2021. 

Litteratur rediger

  • Ludwig von Pastor: Geschichte der Päpste im Zeitalter der Renaissance und der Glaubensspaltung. Erste Abteilung: Leo X. 4. Auflage, Herder, Freiburg im Breisgau 1906, S. 140.

Eksterne lenker rediger