Cowdriose

Cowdriose, også kjent som heartwater, er en flåttbåren sykdom som blant annet angriper storfe, sau og geit. Den omtales som en av de viktigste sykdommene blant buskap i Afrika i dag, bare overgått av trypanosomiasis og østkystfeber. Det er ingen indikasjoner på at sykdommen smitter til mennesker.

Årsak

Sykdommen skyldes rikettsie-bakterien Ehrlichia ruminantum (tidligere Cowdria ruminantium) som kan spres av minst 12 arter av flått i slekten Amblyomma. Bakterien overlever i beste fall få timer i romtemperatur utenfor en vert og smitter ikke direkte mellom dyr, med unntak av smitte frå ku til kalv gjennom råmelken.

Hovedvektoren i Afrika og Karibia er arten Amblyomma variegatum. I det sørlige Afrika opptrer A. hebraeum som vektor og A. lepidum i Øst-Afrika og Sudan. Eksperimentelle forsøk har vist at flere andre Amblyomma-arter også i prinsippet kan spre smitten. Disse inkluderer A. astrion , A. pomposum, A. sparsum, A. gemma, A. cohaerans, A. marmoreum, A. tholloni og de to amerikanske artene A. maculatum og A. cajennense.

Forekomst

Sykdommen er begrenset av utbredelsesområdet for flått av slekten Amblyomma. Sykdommen er å finne på deler av det afrikanske kontinentet sør for Sahara, samt på de omkringliggende øyene Komorene, Zanzibar, Madagaskar, São Tomé og Príncipe, Réunion og Mauritius. Sykdommen er også å finne på de karibiske øyene Guadeloupe og Antigua.

Cowdriosis er ikke å finne i hele amblyommas utbredelsesområde, men amblyommaflått suger blod av en lang rekke arter, både ville dyr og husdyr. De ville dyrene vil da kunne virke som et "reservoar" for sykdommen og smitte tilbake via flått til husdyr gjentatte ganger. I Afrika tror man at spesielt gnu og blesbukk er viktige for å opprettholde smittetrykket i naturen. Det er også kjent at perlehøns, leopardskildpadde og harearten Lepus saxatilis er naturlige bærere av bakterien og derfor kan tenkes å bidra til smittetrykket. Eksperimentelt er det også vist at Eland-slekten av antiloper og springbukk-antilopen er mottakelige for cowdriosis.

Smitte til karibien

Flåtten A. variegatum er kjent fra mange øyer i Karibia, som Puerto Rico, Martinique, St. Lucia, Saint Kitts og Nevis, Guadeloupe og Antigua. Man tror at flåtten ble introdusert til de franske antillene via en forsendelse av storfe fra Senegal på 1830-tallet. Et utbrudd av sykdom blant storfe på Guadeloupe i 1932 var muligens cowdriosis.. Fram til 1948 hadde bare Guadeloupe og naboøyene Marie-Galante og Antigua flåtten, men økt handel i lanbruksvarer mellom Guadeloupe og Martinique gjorde at sistnevnte fikk flåtten i 1948. "The Caribbean Amblyomma Program" som ble etablert i 1995, søker å utrydde amblyommaflåtten fra De karibiske øyer. En rapport om prosjektet og tidligere forskningsarbeid setter spredningen av Amblyomma i sammenheng med fuglen kuhegre som etablerte seg i Karibia på 1960- til 70-tallet. Nymfer av flåtten biter seg fast i hegrene som så sprer flåtten til nye øyer. Dette ville forklare mye av den nylige spredningen som ikke lar seg forklare med forflytning av storfe.

Det kan vere verdt å merke seg at Amblyomma ikke er uten naturlige fiender i Karibia. Den står på menyen til villfugl, frittgående høns og mus. Man fant også at tropisk brannmaur Solenopsis geminata var effektive predatorer mot blodfylte flått.

Mulig framtidig utbredelse

Hvithalehjort er en hjorteart som finnes over store deler av USA, det sørlige Canada og sørover til Peru og Brasil. Flåttarten Amblyomma maculatum er en vanlig parasitt på hvithalehjort i det sørlige USA, og det er kjent at A. maculatum kan spre cowdriosis. Det har også blitt eksperimentelt bevist at hvithalehjort kan få sykdommen. Skulle smitte dukke opp på det amerikanske fastlandet er det derfor en overhengende fare for at den smitter til hvithalehjort. Skulle dette skje vil cowdriosis kanskje bli permanent etablert i Amerika, med hvithalehjorten som reservoar for gjentatt smitte til husdyr. Smittevern kan tildels gjennomføres ved kontroll av importerte dyr. Mer problematisk er det at kuhegren kan spre flåtten til nye øyer og fastlandet. For eksempel har ringmerking påvist kuhegre som har fløyet fra infiserte øyer til Florida Keys. Utryddelse av amblyomma i Karibia anses som det viktigste virkemiddelet for å unngå spredning av cowdriosis og dermatophilosis som amblyomma også sprer i Karibia.

Sykdom er ikke rapportert i Jemen, men man kan merke seg at utbredelsesområdet for A. variegatum, en viktig smittevektor, inkluderer Jemen.

Sykdommen har blitt funnet så langt nord som i Tunisia. Den har også blitt rapportert i det tidligere Jugoslavia, men denne rapporten antas å vere feilaktig. Da slekten Amblyomma ikke er representert i Norge er det ingen umiddelbar grunn til å frykte spredning hit til landet.

Symptomer

Inkubasjonstiden er vanligvis to uker, men kan strekke seg til en måned.

Perakutt form: Symptomene inkluderer feber, pusteproblemer, overfølsomhet for berøring (såkalt hyperesthesia), rennende øyne, krampetrekninger og brå død.

Akutt form: Brå feber opp til 42°C, manglende matlyst, slapphet og rask pusting. Noen ganger også diaré. Disse symptomene etterfølges av nevrologiske symptomer, som tyggebevegelser, framstikkende tunge, rykninger i øyelokkene og å gå i sirkel, gjerne med høye løft. Noen ganger står dyrene med hodet lavt og sprikende bein, noen blir aggressive eller nervøse. De nevrologiske symptomene forverres utover i sykdommen og dyret får krampetrekninger. I siste fase ses gallopperende bevegelser, dyret har overfølsomhet for berøring, det bøyer hodet bakover (opisthotonos), har ukontrollerte øyebevegelser (nystagmus) og fråde rundt munnen. Dyr med akutt cowdriosis dør vanligvis en uke etter at symptomene har satt inn.

Subakutt form: Symptomene er her langvarig feber, hosting og milde koordinasjonsproblemer. Dyret dør eller kommer seg etter en til to uker.

Mild form: Kun en forbigående feber. Denne varianten kalles "heartwater fever".

Rasemessige forskjeller

I Afrika ses den perakutte formen vanligvis hos husdyrraser som ikke stammer fra Afrika. Den kan også angripe høygravide kyr. Den akutte formen ses også hos "innfødte" raser. Milde infeksjoner ser man hos kalver som er mindre enn tre uker gamle, delvis immune sau og storfe, antiloper samt visse afrikanske husdyrraser som har en medfødt motstand mot sykdommen. Stammen bakterien hører til kan også påvirke hvor alvorlig sykdommen blir. Storferasene jersey og guernsey er spesielt utsatt for sterk diaré i forbindelse med cowdriosis. Dødsraten hos den vanlige sauerasen merino kan bli så høy som 80%, mens persisk sau og afrikandersau er nede i 6%. Angorageit er veldig utsatt for cowdriosis. Hos storfe er dødelighet på rundt 60% ikke uvanlig.

Symptom på indre organ

Navnet 'heartwater' har sykdommen fått på grunn av dyrenes utpregede hydropericardium, det vil si en væskeansamling i hjerteposen som hjertet ligger i. Man ser også ofte hydrothorax og ascites som er væskeansamling ved henholdsvis lungene og mageregionen, samt andre væskeansamlinger, indre blødninger og andre skader på indre organ. Man kan finne skader på hjernen men disse synes få i forhold til de sterke nevrologiske symptomene.

Differensialdiagnose

Den perakutte formen kan mistolkes som anthrax mens den akutte formen kan blandes sammen med rabies og en rekke andre infeksjoner og forgiftninger.

Behandling

Antibiotikaen Tetracycline er virkningsfull, spesielt oxytetracycline men også doxycycline og rifamycin. Best resultat oppnås hvis behandlingen settes inn tidlig. Hvis behandling settes inn før symptomene viser seg kan sykdommen undertrykkes fullstendig samtidig som dyret utvikler immunitet. Sulfonamider har blitt brukt med hell. Behandling av ruminal atony, et fordøyelsesproblem som kan etterfølge cowdriosis kan vere ønskelig. Vanndrivende middel kan også vere til hjelp mot væskeansamlingene i kroppen.

Vaksine og immunitet

Dyr som kommer seg vil ha en immunitet mot nye angrep som varer i seks til atten måneder. Hvis dyret blir utsatt for en ny infeksjon i denne perioden vil immuniteten fornyes uten at dyret blir sykt. Jevnlig eksponering for smittebærende flått vil slik holde dyret kontinuerlig immunt. Man har funnet at immuniteten mot cowdriosis utføres av T-cellene og at antistoffer som sirkulerer i kroppen har mindre betydning. Kalver og lam er sterkt motstandsdyktige mot cowdriosis i de første fire ukene av livet. Dette har blitt utnyttet med hell i vaksineringsarbeid. Kalver under fire uker og lam under en uke kan vaksineres ved en injeksjon med infisert blod. Dette gir bare milde symptomer og senere flåttbitt vil, som forklart, vedlikeholde immuniteten. Verdifulle kalver og voksne dyr som vaksineres bør overvåkes og antibiotikabehandles når feberen melder seg. En subkutan-injeksjon med doxycycline samtidig som vaksinasjonen kan virke forebyggende slik at senere tetracycline-behandling ikke blir nødvendig. Antibiotikaen vil ikke påvirke immuniseringen, men veterinæren må også veie graden av antibiotikabruk opp mot andre forhold. Slik vaksinering med en stamme av bakterien vil gi god kryss-immunisering mot de fleste stammer av E. ruminantum, men ikke alle. Man har lykkes i å svekke bakterier fra en stamme og samtidig få disse til å gi immunitet hos sau og geit, men for andre stammer har man ikke lyktes med dette. Per 1998 var derfor oppfatningen at kryss-immunitet måtte avklares bedre før en tradisjonell vaksine med svekkede bakterier kunne produseres.

Kontroll og forebygging

Det er ikke kjent med sikkerhet hvor lenge flåtten kan bære smitten eller hvor lenge ville dyr kan gå med smitten i kroppen, men ett forsøk fant at sau kunne overføre smitte til flåttens nymfer i opptil 223 dager. Tilsvarende for storfe og afrikansk bøffel var respektivt 246 og 161 dager. Dette gjør at dyr som fraktes til cowdriosis-frie områder bør behandles jevnlig med flåttmiddel og betraktes som smittefarlige i en lengre periode. Flåttens høye reproduksjon og sans for flere forskjellige arter har gjort at flåttmiddel-behandling av storfe ikke har nyttet i forsøk på å utrydde flåtten. Dette har blitt forverret av at flåtten utvikler motstand mot flåttmiddelet. I sterkt berørte områder har man derfor heller latt flåttpopulasjonen ha ett nivå som i alle fall sikrer vedlikehold av immuniteten. I ett forsøk med mashona-storfe i Zimbabwe på 90-tallet sammenlignet man vekt og fertilitet hos to flokker der den ene fikk flåttmiddel og den andre ikke. Dette var i et område der cowdriosis var utbredt og man fant liten eller ingen forskjell mellom flokkene. Det ble konkludert med at flåttmiddelbehandling i slike områder ikke var regningssvarende.