Claude Louis de Saint-Germain

Claude Louis de Saint-Germain (født 15. april 1707, død 15. januar 1778) var en fransk offiser. I 1762 ble han kalt til Danmark for å reorganisere hæren og ble utnevnt til dansk generalfeltmarskalk.

Claude Louis de Saint-Germain
Født		15. apr. 1707 Vertamboz
Død		15. jan. 1778 (70 år) Paris
Beskjeftigelse		Politiker, militært personell
Embete		Krigsminister
Nasjonalitet		Frankrike
Våpenskjold
Claude Louis de Saint-Germain på Commons

Utdannelse og militær karriere i Østerrike, Tyskland og Frankrike

Claude Louis de Saint-Germain ble født på Vertamboz, en gård i Franche-Comté. Hans far, som tilhørte en gammel, men fattig adelsslekt, var offiser i provinsens milits. Den unge Saint-Germain ble oppdratt hos jesuittene og i 1726 trådte han inn i farens bataljon som løytnant; men da han ikke hadde utsikt til noen gang å kunne kjøpe et kompani, gikk han i 1729 i kurpfalzisk tjeneste. Med støtte fra Eugene av Savoia fikk han 3 år senere ansettelse i den østerrikske hær og avanserte til major under en krig mot Det ottomanske riket.

I 1741 da Østerrike kom i krig med hans fedreland, tok han avskjed, trådte som oberst inn i Karl VII av Det tysk-romerske rikes hær og ble, da kurfyrsten i 1742 ble keiser, utnevnt til feltmarskalkløytnant. Hans nye krigsherre døde imidlertid allerede i 1745, og Saint-Germain tenkte nå alvorlig på å ta tjeneste hos Fredrik II av Preussen, som han beundret. Han oppgav dog denne planen, vendte tilbake til Frankrike og tok til takke med ansettelse som marechal de camp (generalmajor).

Han deltok med berømmelse i marskalken av Sachsens 3. flanderske felttog, ble generalløytnant og fikk efter fredsslutningen høye kommandoposter i grenseprovinsene. I syvårskrigen utmerket han seg ved flere anledninger. Styrker under hans kommando dekket retretten etter nederlaget ved Rossbach i 1757, kjempet glimrende ved Krefeld i 1758 og bidrog vesentlig til seieren ved Korbach i 1760; men få dager etter slaget nedla han sin kommando på grunn av uoverensstemmelser med øverstkommanderende, hertugen av Broglie. Han forlot hæren og tok opphold i Holland.

Karakteristikk og evner

Kun få av Frankrikes dalevende generaler kunne måle seg med Saint-Germain i krigserfaring, militære anlegg og utdannelse. Han hadde deltatt i om lag 50 trefninger og slag og hadde levd mer under teltduk enn under tak. Hans ytre var ikke krigersk, og han «red som en Landsbydegn»; men han var en fremragende leder, rolig under de mest kritiske forhold og dog ildfull nok til å rive soldatene med seg i det avgjørende øyeblikk. Han var ikke bare feltsoldat; han hadde mange andre interesser; han kjente oldtidsforfatterne, studerte matematikk, historie, filosofi og politikk, behersket sitt morsmål, men også kun dette, med stor ferdighet og forstod å gi sin tanke et klart og konsist uttrykk.

Hærvesenet var dog Saint-Germains hovedinteresse; han hadde et åpent øye for den franske hærs mangler og innsendte i 1758 til krigsministeriet et reformforslag som i hovedtrekk ligner de hærplanene han senere forsøkte å sette ut i livet, da han selv kom til makten. I den franske hær nøt Saint-Germain stor anseelse, og hans avgang vakte beklagelse, dog ikke blant makthaverne, hos hvilke han hadde gjort seg dårlig likt ved sitt selvbevisste vesen, sin skarpe tunge og sin skånselsløse kritikk.

Danske forbindelser og ansettelse

Claude Louis de Saint-Germains ry hadde også nådd Danmark; en rekke danske offiserer som Peter Elias von Gähler, Herman Valdemar Schmettau, Frederik Numsen og Christian Lohenskjold hadde tjent sammen med eller under ham, og i syvårskrigen hadde han endog en tid hatt en dansk adjudant, Christian Carl Pflueg. Han hadde også familieforbindelser i landet, hans hustru, Armgard Margrethe, født von der Osten (født 19. desember 1707) som han giftet seg med 1. oktober 1736, var datter av en dansk adelsdame, Anna Dorothea født Gjedde.

Allerede i 1750 hadde J.H.E. Bernstorff, da forhandlingene med marechal Ulrik Frederik Valdemar Løvendal mislyktes, forgjeves henvendt seg til Saint-Germain. 9 år senere hadde denne selv tilbudt den danske konge sin tjeneste, men man fant dengang hans fordringer for høye. Efter at han hadde trådt ut av den franske hær og sto uten beskjeftigelse, var han lettere å komme til rette med, og i januar 1761 mottok han tilbudet om ansettelse som dansk generalfeltmarskalk med 14 000 riksdaler i årlig gasje. Den franske regjering vegret seg for å gi den bortrømte general avskjed; men Frederik V skrev egenhendig til Ludvig XV, og denne føyde beredvillig den dansk-norske kongen.

Den 5. juni 1761 kom Saint-Germain til København, mottok sin utnevnelse med adelsorden fra 1. desember 1760 og reiste straks etter til Holsten for å studere forholdene ved den hær, som i om lag 3 år hadde stått ved monarkiets sydgrense, og for å gjøre seg kjent med det terreng, hvor man kunne komme til å kjempe. I begynnelsen av 1762 vendte han tilbake til hovedstaden for å forhandle med regjeringen om krigsforberedelsene; alt tydet på et snarlig brudd med Russland. Midt i mars fikk Saint-Germain kommandoen over hæren i Hertugdømmene og begav seg straks til sin post.

Saint-Germain forlangte bestemt, at krigen skulle føres offensivt; man måtte ikke vente på russerne ved grensen. Flåten skulle direkte angripe Russlands kyster og ødelegge dets marine; hæren skulle gå inn i Mecklenburg og sette seg fast i et terreng, hvor fienden ikke kunne utnytte sin overlegenhet. Skjønt arméen hadde vært samlet i hertugdømmene siden 1758, var den ikke krigsberedt; den var ikke sammenarbeidet og manglet alle feltinstitusjoner. Saint-Germain fikk lov til å arbeide uforstyrret i 4 måneder, og det lykkes ham å nå et forholdsvis godt resultat.

Krigen med Russland

De dansk-norske troppene ble forlagt i leirer langs sydøstgrensen, hvor de ble eksersert og manøvrert med energi. Claude Louis de Saint-Germain organiserte en stab, særlig bestående av offiserer som hadde tjent sammen med ham i Frankrike; han opprettet lette tropper, forsterket feltartilleriet, anla depoter og innrettet forpleinings-, sunnhets- og trenvesen. Da Russland i begynnelsen av juli brøt freden, var Saint-Germain så noenlunde ferdig, og i dagene mellom 9. og 12. juli marsjerte han i spissen for 27 000 mann inn i Mecklenburg, som han i forveien omhyggelig hadde rekognosert.

Man tok stilling syd for Wismar og gjorde alt klar til å gi russerne en varm mottakelse. Fortroppene hadde allerede fått føling med hverandre, da Saint-Germain den 23. juli til sin forbauselse erfarte, at fienden trakk seg tilbake. Peter III var styrtet 8. juli; krigen var over, før den var begynt. Saint-Germain ble stående i Mecklenburg til langt inn i august og gikk så til Holsten, hvorfra han i desember begav seg til København. Hæren ble først våren etter satt på fredsfot.

Tanker om hærens organisasjon

Da Claude Louis de Saint-Germain kom til Danmark, var han en anerkjent og prøvet hærfører, derimot han var ganske uprøvd som hærorganisator; og dog ble det i denne egenskap, at han kom til å erverve seg et navn i den danske hærs historie. Selv om det ikke var kommet til slag, hadde felttoget i Mecklenburg vist, at den danske hær var mangelfullt øvet, organisert og kommandert; dens mangler og feil lå klart for alle. Fra de forskjelligste sider ble det til regjeringen innsendt forslag til arméens omordning, og kongen påla Saint-Germain å uttale seg om noen av disse prosjekter og selv stille forslag.

De forslag, som han i februar 1763 innsendte til kongen, inneholdt mange bra tanker som vil være gyldige, så lenge det overhode eksisterer arméer: Hærens styrke må stå i forhold til statens finansielle evne; en liten, velordnet og vel forpleid hær er mer verd enn en stor som er løst sammensatt og dårlig forsynt. Et godt offiserskorps er den viktigste betingelse for å ha en god armé; man må ikke ha for mange generaler, og forfremmelse til høyere stillinger må kun skje etter dyktighet. Underoffiserskorpset er «Maskinens drivfjær»; det må lønnes anstendig og utelukkende bestå av innfødte. Landet forsvares best av dets egne barn; i alle tilfelle må et stort antall av soldatene være nasjonale, og disse må øves ordentlig. Det må skaffes folkene ordentlige kvarterer og god sykepleie; der må strengt våkes over, at de får, hva de skal ha; forsømmelser og misbruk fra sjefenes side må straffes med avskjedigelse.

Soldaten skal være «Kongens mann», ikke sjefens, regimenter og kompanier må ikke være entrepriser, ikke gjøres til gjenstand for kjøp og salg; men offiserene må ved rikelige lønninger holdes skadesløse for de uvisse inntekter. Fotfolket er det viktigste våpen; en hær på 24 000 mann bør telle 20 000 infanterister, 4 000 ryttere og dragoner med 30 lette og 40 større kanoner. Artilleriet bør samles i et korps under en felles ledelse, likeså ingeniørene; der bør opprettes lette tropper og sørges for tren- og hospitalvesen. Saint-Germain var også, så vidt vites, den første som hadde øye for, at den administrative inndeling bør falle sammen med den taktiske. Alt dette forekommer idag å være selvfølgelig, nesten trivielt; dengang var det nytt, ja paradoksalt.

Reformene begynner

Kongen fant behag i Saint-Germains utredning og hedret ham i mars 1763 med det blå bånd, men det gikk over et halvt år, innen han lot ham begynne på å føre sine idéer ut i livet. Dette skjedde først, etter at hærens sentrale ledelse ved en kongelig forordning av 28. oktober 1763 hadde blitt totalt omdannet. Krigskanselliet og Generalkommissariatet ble opphevet og erstattet av et «Generalkrigsdirektorium». Dette fikk 4 departementer, som hvert hadde sin del av administrasjonen å ivareta, og hvis sjefer dannet et kollegium med Saint-Germain i spissen som president. I Norge ble det i 1764 opprettet et særlig krigsdirektorium under Herman Valdemar Schmettau.

Saint-Germain begynte straks med gjennomføringen av sine reformer. Han innførte et normalbudsjett og satte hærens regnskapsvesen i bedre stand. De 3 gardekorp ble innskrenket til en mindre kombinert livvakt. De nasjonale regimenter ble oppløst og mannskapet plassert i de vervede avdelinger som fremover skulle ha en kjerne av utskrevne soldater. Et artillerikorps og et ingeniørkorps avløste de 3 artillerier og de 3 fortifikasjonssetater. De av festningene som ikke hadde virkelig betydning for kongedømmets forsvar ble nedlagt. En mengde overflødige offiserer ble avskjediget eller satt på ventepenger. Tilgangen til offiserskorpset og avansementsforholdene ble regulert; det ble utferdiget lister og bestemmelser, som innskrenket kjøp og salg av offisersposter. Pensjons- og enkeforsørgelsesvesenet ble organisert.

Rekrutteringen av de vervede mannskapene gikk fra kompaniene over til en generalvervingskommisjon; de nasjonale soldatene kom til å ha noe lengre tjeneste. Mannskapets vilkår ble forbedret; det ble tatt fatt på oppførelsen av kaserner; et pleiehjem for utslitte soldater, for enker og barn avløste den Carl Christian Pfluegs «verfluchte Ladegaard»; hvert regiment fikk sin invalidekasse, og det ble ydet statsbidrag til soldatbarns underhold, ganske vist under den forutsetning, at de senere trådte inn i hæren. Den prøyssiske eksersis ble innført; man bestrebet seg på å skaffe feltartilleriet et lettere og kraftigere materiell; kort sagt, Saint-Germain arbeidet med utrettelig iver på å forbedre hærens administrasjon og organisasjon, dens taktiske brukbarhet og personellets vilkår.

Motstand mot reformene

Claude Louis de Saint-Germain sa selv, at hans hovedfeil var «le désir trop vif de voir bien aller toutes les choses» («det alt for sterke ønske om å se alt forbedret»), og den samme følelse hadde noen av hans medarbeidere. «Il voudrait tout simplifier, tout abréger et ne voudrait jamais trouver des obstacles» («Han ønsket å forenkle alt, å skjære ned på alt, og ikke å støte på forhindringer»), sa Ulrik Adolf Holstein som var ansatt i generalkrigsdirektoriet. Han ville med andre ord gjennomføre sine idéer uten å ta hensyn til de forhold, hvorunder han arbeidede. Han savnet forståelse av det innviklede maskineri, som skal til for å administrere en armé; han var blind over for folkets og hærens eiendommeligheter; han var og ble en fremmed.

Det var kun til nød, at han lærte å forstå dansk skrift, og hans kunnskaper i tysk som jo ennå ble alminnelig brukt i den danske hær, var dårlige, skjønt han i 17 år hadde tjent i tyske hærer. Man har også beskyldt Saint-Germain for å mangle menneskekunnskap og for å ha vært uheldig i valget av sine medarbeidere. Hertil bemerker han selv med rette, at det ikke var mange å velge mellom; det må da også sies, at han i regelen tok de beste som fantes. I generalene Peter Elias von Gähler, Friedrich August Finck og Andreas Hauch hadde han dyktige og erfarne medhjelpere; mindre forståelig er den tillit, han hadde til personer som Carl Friedrich Adam Gørtz og Schack Carl Rantzau.

Avskjed

Såvel i som utenfor hæren støtte Saint-Germains reformer på mye motstand og uvilje. De mange avskjedigede offiserer følte seg forurettet. Kompanisjefene var misfornøyde over å miste det selvstendige ansvar for underavdelingenes økonomi. Hans nye artillerimateriell vant ikke bifall. Godseierne klaget over, at de skulle stille flere soldater og unnvære dem i lengre tid; de var også ille berørte av hans sympati for den stavnsbundne bonde.

Den lavere borgerstand i hovedstaden, som for en del hadde levd av å ha soldater i kvarter, besværet seg over de nye kaserner. Mange fant, at hæren, der jo befant seg i en overgangstilstand, var kostbarere og mindre kampdyktig enn før; der var endog dem, som mente at gardens innskrenkning var en lite gjennomtenkt innsparing. Selv hærens underklasser hadde vanskelig for å forstå at reformene hadde deres situasjon for øye.

Saint-Germain kunne ikke alltid overvinne denne motstanden, som ikke var helt uberettiget, da han på grunn av det hastverk han hadde med reformene, lett kom til å trå hevdvundne rettigheter for nær; ofte måtte han modifisere de en gang vedtatte planer, men i det hele fikk han sin vilje gjennom så lenge kongen levde. Den 14. januar 1766 døde Frederik V, og 14 dager senere hadde Saint-Germain «fait le saut», som den unge, lunefulle konge uttrykte seg; han og hans venner måtte tre ut av sentralstyrelsen og forlate det kun halvt fullførte arbeide.

Feltmarskalken som nominelt beholdt overkommandoen over hæren, bega seg til sin eiendom Søllerødgaard, mens hans etterfølgere, først Frederik Christian Rosenkrantz og dernest Karl av Hessen, søkte å råde bot på de problemer, Claude Louis de Saint-Germain angivelig skulle ha forårsaket. Generalkrigsdirektoriet ble delt i det høye krigsråd og landetatens generalkommissariat, og nye hærplaner i reaksjonær ånd ble utarbeidet.

Kortvarig gjenansettelse og russiske intriger

Men innen de nye hærordning var trådt i kraft, ble kongen lei av prinsen, og i mars 1767 ble Saint-Germain kalt tilbake. Han hadde i mellomtiden forgjeves søkt å få ansettelse i den franske hær og hadde forøvrig, benyttet sitt landlige otium til å legge planer av forskjellig art med sine venner Gähler, Gørtz, Rantzau-Ascheberg og den prøyssiske gesandt von Borcke. Han var derfor straks rede til å ta fatt på ny. Generalkrigsdirektoriet ble gjenopprettet, og sommeren 1767 ble det innført en del reformer både i den danske og i den norske hær, hvis ledelse Rantzau-Ascheberg overtok.

Noen infanteriregimenter ble oppløst, men særlig kavaleriet ble sterkt redusert. Sjø- og landartilleriet ble fullstendig adskilt fra hverandre. Det ble sluttet kontrakt med generalkrigskommissær Johan Frederik Classen om levering av våpen og artillerimateriell. Reformene vakte imidlertid atter stor uvilje, og ganske særlig følte den offentlige mening seg forarget over de vilkår, på hvilke man hadde overlatt Classen Frederiksværk og Hammermøllen. Men da Saint-Germain 22. november 1767 for annen gang måtte trekke seg tilbake, var det mere av politiske enn av militære grunner.

I begynnelsen av 1767 var J.H.E. Bernstorffs forhandlinger med den russiske regjering om løsningen av det Holstein-Gottorpske spørsmål endelig kommet så langt, at det var håp om, at man snart kunne komme til enighet-, det var derfor Russland maktpåliggende, at Bernstorff ble ved roret, og man ble ubehagelig berørt, ved at Saint-Germain og hans venner kom til makten. Disse påstod nemlig, at Katarina II av Russland aldri ville avstå Holstein, men kun ville holde Danmark i avhengighet ved å gi det falske forhåpninger; derfor intrigerte de mot Bernstorff og søkte å styrte ham. Det lyktes imidlertid de russiske utsendinger å få Gørtz og Borcke fjernet, og den 22. april ble den provisoriske makeskiftetraktaten underskrevet; men da det varte lenge innen keiserinnen ratifiserte den, begynte Saint-Germains parti på ny sine intriger. Disse fikk dog en brå ende; den russiske utsending Filosofoff opptrådte med slik kraft mot det antirussiske parti, at kongen måtte avskjedige Saint-Germain, som også fikk ordre om å forlate landet. Avskjeden var dog holdt i de nådigste uttrykk, og han fikk en rundelig pensjon.

Struensee og avskjed med Danmark

Saint-Germain reiste først til Hamburg, oppholdt seg deretter en lengre tid i Worms og begav seg sluttelig til sitt fødested Franche-Comté. Han tapte dog ikke forbindelsen med den danske hær, i hvis sentrale ledelse hans venn og disipel Gähler hadde beholdt sitt sete. Med ham og Rantzau-Ascheberg fortsatte han å brevveksle om militære og politiske forhold. De 3 generaler ønsket Russlands innflytelse begrenset; men mest ivret de for å knekke «aristokratiet og anarkiet»; det «opplyste enevelde» etter Frederik den stores mønster var deres ideal.

I et brev av 6. oktober 1770 la Saint-Germain frem det program, som Johann Friedrich Struensee snart etter fulgte; gjennom Gähler og Rantzau ble denne statsmann feltmarskalkens disippel. I juli 1771 ble Saint-Germain kalt tilbake til København. Han gjenopptok deretter arbeidet med sine militærreformer, som for størstedelens vedkommende også var etter Struensees idéer. Men etter Struensees fall, en begivenhet han ikke tok del i, fikk han ved Rantzaus hjelp sin pensjon kapitalisert, og i mai 1772 sa han endelig farvel til Danmark. Den reaksjonære konservatisme hadde vist seg for vanskelig å få bukt med for Saint-Germain. Sin kapital betrodde han til Henning Frederik Bargum som satte den over styr ved slavehandel.

Saint-Germain levde deretter i fattigdom i en liten by i Alsace, inntil noen tidligere kamerater kom ham til hjelp. De skjøt penger sammen til ham og fikk Ludvig XVI til å gi ham en pensjon. Han sendte forskjellige planer til regjeringen om den franske hærs reorganisasjon, og den 25. oktober 1775 ble han utnevnt til krigsminister. I den stillingen virket han i om lag 2 år i samme ånd som i Danmark og fant liksom der mye motstand. Det lykkes ham dog å skjære ned på garden, oppløse militsavdelingene og å oppheve tillatelsen til å kjøpe og selge regimenter og kompanier. Ved sin avgang fikk han en stor pensjon med fribolig i arsenalet. Her døde han i 1778. Hans enke overlevde ham.

Litteratur

• M.A. Lowzow, Saint-Germain – den mystiske greve : hans liv og karakter belyst gennem samtidens udtalelser og dokumenter, Dansk Historisk Håndbogsforlag, 1984. ISBN 87-88742-04-0.

Eksterne lenker

• Om Claude Louis de Saint-Germain fra Dansk biografisk Lexikon