Cinéma vérité
Cinéma vérité (fransk for «sannferdig kino») er en type dokumentarfilm som oppsto i Frankrike på 1950-tallet med pådrivende, tolkende observasjon. Begrepet ble oppfunnet av Jean Rouch, inspirert av russiske Dziga Vertovs teori om Kino-Pravda («kinosannhet») og påvirket av filmene til amerikaneren Robert J. Flaherty. Det kombinerer improvisasjon med subjektiv bruk av kamera for å avsløre sannheten eller framheve emner skjult bak den grusomme virkeligheten.[1][2][3]
Viktige elementer i Cinéma vérité:
- Intervjuet og dialogen står sentralt.
- Filmskaperen interagerer: provoserer fram virkelige meninger og reaksjoner som ikke er bearbeidet eller fortolket.
- Filmskaperen er en katalysator for det som blir vist.
Etiske og estetiske analyser av dokumentarformen fra 1950- og 1960-tallet har også blitt knyttet til et kritisk blikk på etterkrigstidens propaganda. En enkel måte å beskrive denne formen for film er å hevde at den er opptatt av forestillinger av sannhet og virkelighet i filmen. Også feministiske filmer fra 1970-tallet benytter ofte teknikker fra cinéma-vérité. Etter teknikkens popularitet begynte å falme ble den kritisert for dens villedende pesudo-naturlige konstruksjon av virkeligheten.[4][5]
Referanser rediger
- ^ Glossary of rouchinan terms, Maitres Fous.net; nettsted dedikert studiet av Jean Rouchs filmer
- ^ «Camera that Changed the World», BBC
- ^ «Jean Rouch, Edgar Morin-Chronique d'un été (1961)» Arkivert 18. mai 2013 hos Wayback Machine., Avaxhome
- ^ «A feminist critique of documentary film», Serendip Studio 22. november 2007
- ^ Warren, Shilyh (høsten 2008): «By, For, and About: The ‘Real’ Problem in the Feminist Film Movement» Arkivert 25. januar 2020 hos Wayback Machine., Mediascape, UCLA
Se også rediger
Eksterne lenker rediger
- French Realism and Cinema Verite hos Parles-vous.com