Christian Thams

Christian Marius Thams (født 9. september 1867 i Trondhjem, død 22. mai 1948 i Paris i Frankrike) var en norsk arkitekt og industrigründer. Han engasjerte seg på en rekke områder innen industrireising og handel, i Norge og utlandet.

Christian Thams
Født		9. sep. 1867 Trondheim
Død		22. mai 1948 (80 år) Paris
Beskjeftigelse		Arkitekt, forretningsdrivende, diplomat
Utdannet ved		Baugewerkschule Holzminden Technikum Winterthur (–1886)
Far		Marentius Thams
Søsken		Wilhelm Thams
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelser		Ridder av Nordstjerneordenen
Signatur
Christian Thams på Commons

Utdannelse og virke i Frankrike

Thams var utdannet fra bygningslinjen ved Technikum Winterthur i kantonen Zürich i Sveits, hvor han tok eksamen våren 1886. Han slo seg ned i Frankrike og etablerte arkitektkontor i Nice og Paris. Arkitektgjerningen skulle imidlertid ikke bli hans hovedbeskjeftigelse, men han gjorde seg bemerket både som en dyktig arkitekt og administrator. Han ble valgt til arkitekt for den norske avdelingen av Verdensutstillingen i Paris i 1889, og fikk utstillingens eneste gullmedalje for trearkitektur. Ved utstillingen i Chicago i 1893 var han medlem av juryen, og medlem av utstillingskomiteene i Stockholm i 1897 og Paris i 1900, og de to store norske utstillingene i Trondheim i 1908 og Kristiania i 1914. Thams tegnet flere større bygg, skoler, sykehus og villaer som ble produsert som «ferdighus» på Strandheim Brug, blant annet de to store trehotellene Union i henholdsvis Geiranger og Øye på Sunnmøre (1891) og kirkene i Orkanger og Kvalsund på 1890-tallet.

Industrigründer i Norge

Christian Thams returnerte til Norge i 1890 for å lede familiens sagbruk, trelast- og bygningsforretning Strandheim Brug på Orkanger. Sammen med broren Wilhelm August (1864–1925) overtok han i 1893 ledelsen av familiebedriften M. Thams & Co, som blant annet omfattet Strandheim Brug, M. Thams Laxeforretning (Trondheim) og Orkedals Mining Company (Meldal/Trondheim). Fra da av var det som industrigründer, forretningsmann og diplomat han kom til å virke. Han ble primus motor i etablering og utvikling av større industriforetak i Trøndelag som Orkla Grube Aktiebolag (1904), Nordenfjeldske Sprængstof Aktieselskab (1905) og Chr. Salvesen & Chr. Thams Communictions Aktieselskab (1898). Det sistnevnte bygget Thamshavnbanen, Norges første elektrisk drevne jernbane, som ble åpnet av kong Haakon VII i juli 1908. Sagbruks-, trelast- og bygningsforretningen gjennomgikk også store utvidelser og moderniseringer i tidsrommet fra 1890 til 1913. Rundt århundreskiftet 1900, hadde bedriften over 300 ansatte arbeidere. Samtidig var omtrent like mange tilknyttet bedriften gjennom skogvirke rundt om i 33 kommuner. I denne tiden ledet Thams også trelastforretningen Huså Aktiebolag i Sverige, hvor M. Thams & Co eide en tredel.

Thams var en usedvanlig dyktig og kreativ person som gikk fullt og helt opp i sine prosjekter. Som sin far, Marentius Thams (1836–1907) var han også kunstinteressert, og de to er gitt mye av æren for at treskjærerkunsten i Orkladalføret fikk et oppsving i deres tid. Christian Thams bestilte treskjærerarbeid fra lokale håndverkere, og deltok med disse på Verdensutstillingene i Paris (1889), Chicago (1893) og Paris (1900). I hans tidligere bolig på Orkanger, Bårdshaug, i dag et kjent hotell med samme navn, står blant annet en nydelig spisestue fra 1904 utskåret av lokale trekunstnere.

Thams var krevende overfor medarbeidere, styremedlemmer som arbeidere, men også selv et arbeidsjern. Han lyktes i å få flere av Norges og Sveriges ledende industri- og forretningsfolk til å engasjere seg økonomisk og administrativt i hans industriprosjekter. Det ga ham ikke bare fordeler for dette var folk som selv var vant til å lede egenrådig. Som arbeidsgiver ble Thams i 1902–03 landskjent for en konflikt med arbeiderne på Strandheim Brug, fra 1904 kalt Thamshavn Brug, om retten til fagorganisering og tarifflønn. Konflikten førte til streik og lockout, men til tross for hjelp fra nystiftede LO, tapte arbeiderne. Den første tariffavtale på Thamshavn Brug ble inngått i 1913. Da var Christian Thams bosatt i Paris, hvor han fra 1911 ledet et større handels- og plantasjeselskap i Mosambik (kopra), og et noe mindre i Øvre Senegal-Niger (sisal).

Virksomhet i Afrika

Christian Thams engasjement i det koloniale Afrika kan føres tilbake til tidlig 1900-tall da M. Thams & Co solgte trematerialer og ferdighus (pre-cut/lemmehus, men også maskinlaftet plank) til Kongo, Algerie og trolig også Øst-Afrika. I 1910 ble Thams engasjert av fyrsten av Monaco, Albert I, til å lede hans selskap Société du Madal i Mosambik. Samtidig ble Thams medeier i selskapet. I løpet av noen måneder kom flere av hans tidligere samarbeidspartnere i Orkla Grube Aktiebolag også inn som medeiere. En kan derfor fastslå at norske og svenske entreprenører og investorer deltok i koloniseringen av Afrika gjennom sin deltakelse i handelsselskap og kapitalsterke nettverk.

Om Thams kan det sies at han skilte seg ut som entreprenør ved at han gjorde bemerkelsesverdige karrierer både i Norge og i utlandet, dvs. Frankrike og Afrika. Med dette menes at han avsluttet karrieren i Norge, som hadde gjort ham kjent langt utenfor landets grenser, for å engasjere seg i utvikling av handels- og plantasjeselskap i Øst- og Vest-Afrika samt Etiopia. Alle selskapene ble ledet fra Paris, men Thams foretok årlige lengre reiser til virksomhetene i Afrika. Tidlig på 1900-tallet var det heller uvanlig at norske forretningsmenn investerte i og ledet større entreprenørforetak i Afrika. En kan derfor hevde at engasjementene var pionerprosjekter med flere ukjente faktorer. At de ble utviklet i åra like før utbruddet av første verdenskrig, ga ikke investorene færre utfordringer. Krigen og de påfølgende økonomiske nedgangstidene rammet så vel selskapene som investorene hardt, og inngår derfor i rekken av forklaringsfaktorer for selskapenes utvikling på både kort og lengre sikt.

For Thams begynte nedturen i Afrika-engasjementene da fyrst Albert I døde våren 1922. De to hadde bestemt det meste når det gjaldt utviklingen av aksjeselskapet Société du Madal, men nå ønsket store norske og svenske investorer større innflytelse. De norske interessene var forøvrig nå de dominerende. En av nordmennene som var blitt aksjeeier i 1918, var Thams' fetter Carl Selmer, men det skjedde ikke etter ønske fra Thams. Det var Selmers arbeidsgiver Fritz Treschow (Larvik), mangeårig aksjeeier og styremedlem i Société du Madal, som hadde anbefalt Selmer å investere i selskapet. Selmer fikk kjøpe aksjer av fetteren i 1918 til samme kurs som andre kjøpere, men hevdet på midten av 1920-tallet, da verden var inne i en økonomisk nedgangstid og mange fryktet for tap av sine pengeplasseringer, at han hadde betalt for mye for aksjene. Ifølge han hadde de to fetterne en avtale om at Selmer skulle få kjøpe aksjene som Thams formidlet til ham «så rimelig som mulig». Thams ble stevnet for retten og vant i herredsretten og lagmannsretten, men da saken i 1931 kom opp i Høyesterett, tapte han. Dommen var ikke enstemmig. Ifølge majoriteten hadde Thams ikke gjort noe kriminelt, men opptrådt umoralsk. Man festet lit til Selmers påstander, og når han kjøpte aksjene til det dobbelte av opprinnelig pris, mente majoriteten i Høyesterett at dette var umoralsk. Det ble ikke lagt vekt på at Madalaksjenes kurs i 1918 var det dobbelte av hva de hadde vært i 1911. Thams aksepterte ikke dommen og valgte derfor å holde seg borte fra Norge til dommen forfalt, det vil si i 10 år, i stedet for å betale nærmere 120 000 kroner (aksjene pluss omkostninger).

De siste årene

Christian Thams kvittet seg i mellomkrigstida med mesteparten av aksjene i Société du Madal. Engasjementene i Afrika omfattet mot slutten av 1920-tallet og på 1930-tallet plantasjedrift i Fransk Vest-Afrika (sisal), Kenya og Uganda (kaffe, sisal, jordnøtter) og gruvevirksomhet i Etiopia (gull og platina). På 1930-tallet var han også engasjert i en finansforretning i Romania, og han oppholdt seg i București under 2. verdenskrig. Våren 1946 returnerte han til Paris, og to år senere planla han både en reise til Kenya og Norge, men det ble det ikke noe av. Christian Thams døde i mai 1948 av lungebetennelse i sitt hjem i Ville-d'Avray utfor Paris. Dermed var historien slutt for en av Norges mest energiske og kreative industrietablerere og forretningsmenn, og en nettverksbygger av rang.

Hans andre kone Mathilde («Matty») var søsterdatter av Hulda Garborg.

Utmerkelser

Thams mottok en rekke norske og utenlandske ordener for sitt virke. Han ble 21. januar 1901 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1901 «for fortjenstfuld Udførelse af offentlige Hverv». Thams var innehaver av storkors av Etiopias stjerneorden, av den portugisiske Kristusordenen og den portugisiske Santiago av sverdets orden, samt storoffiser av Monacos Den hellige Carls orden og av den montenegrinske Danilo Is orden. Han var storoffiser av den franske Æreslegionen, offiser av den franske Ordenen for landbruksfortjenester, kommandør av den den franske koloniale Ordenen Nichan el Anouar og offiser av Instruction publique. Thams var også utnevnt til Det franske akademi. Videre var Thams offiser av den belgiske Kroneordenen, innehaver av 2. klasse av den tunisiske Iftikhar-ordenen, samt ridder av den belgiske Leopoldsordenen og av den svenske Nordstjerneordenen.

Kilder

• Norsk kunstnerleksikon
• «(no) Christian Thams». Norsk biografisk leksikon.
• Elsa Reiersen: Fenomenet Thams. Aschehoug, 2006.
• Kirsten A. Kjerland og Knut Rio (red.): Kolonitid. Nordmenn på eventyr og big business i Afrika og Stillehavet, Scandinavian Academic Press, 2009.

Eksterne lenker

• Om Christian Thams på ORKLA Industrimuseums nettsider
• Mannen som startet Orkla, Dagens Næringsliv Magasinet, 4.-5. november 2006.
• Fenomenet fra Orkdal, Adresseavisen, 4. november 2006.
• Regnskapsprotokoller fra Thams laxexport (Orkanger) finnes på NTNU Universitetsbiblioteket Gunnerusbiblioteket