Charter er en engelsk betegnelse for frihetsbrev, det vil si et dokument som bevilger bestemte rettigheter til en by, universitet, land eller institusjon. Charter kan i enkelte tilfeller også bety «lån av penger» (jf. gjeldsbrev). Begrepet er avledet fra en ordrot som betyr «papir». Et charter er et juridisk bindende dokument.[1]

Magna Carta var et dokument som en uvillig konge måtte signere for gi borgerne visse friheter eller rettigheter i 1215.

Opprinnelse rediger

Som John Fiske beskriver det i hans avhandling fra 1890 Origin of Civil Government in the United States:

Ordet «charter» betydde opprinnelig kun et papir eller et skrevet dokument, og det var ofte anvendt til handlinger som innebar å flytte fast eiendom. I kontrakter av slik viktig betydning ble papirer eller pergamentdokumenter skrevet og tegnet opp og omhyggelig oppbevart som ufravikelige bevis på transaksjonen. Deretter voktet byene nidkjært på deres charter som «benevnelser for deres friheter».
Etter en stund ble ordet charter anvendt i England for et bestemt type dokument som spesifiserte enkelte viktige innrømmelser som ble gitt til folket av en meget uvillig regjerende fyrste. Dette dokument ble kalt for Magna Carta, eller Det Store Charter, signert ved Runnymede den 15. juni 1215 av Johan, konge av England.

Historie rediger

I angelsaksiske England ble charter brukt for til tildele landområder.

Charter ble i middelalderen tildelt ved kongelig forordning til en bestemt by (i Skottland kalt burgh) for retten eller friheten til å holde et market på ukentlig basis, eller for å kunne tollsette en veg eller en bro.

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Charta. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 13. desember 2016.