Charles James Fox
Charles James Fox (født 24. januar 1749, død 13. september 1806) var en fremtredende britisk politiker og medlem av whigpartiet. Han gjorde seg bemerket ved sin motstand mot slaveriet, og sin støtte til amerikansk uavhengighet. Han hadde flere viktige ministerstillinger i den britiske regjering, inklusive å være Storbritannias første utenriksminister.
| Charles James Fox | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. jan. 1749[1][2][3][4] Westminster | ||
| Død | 13. sep. 1806[1][2][5][3] (57 år) Chiswick | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, historiker, antislaveriaktivist | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Eton College[6] Hertford College | ||
| Ektefelle | Elizabeth Armtistead (1795–)[7] | ||
| Partner(e) | Mary Robinson | ||
| Far | Henry Fox, 1st Baron Holland[8][9] | ||
| Mor | Caroline Fox, 1st Baroness Holland[8][9] | ||
| Søsken | Stephen Fox, 2nd Baron Holland[8] Henry Edward Fox[8] | ||
| Barn | unknown son Fox[9] | ||
| Parti | Whig | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Storbritannia | ||
| Gravlagt | Westminster Abbey | ||
| Medlem av | Académie des inscriptions et belles-lettres (1802–1806) (foreign member of Académie des Inscriptions et Belles-Lettres)[10] | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Charles James Fox ble oppfostret i Eton og Oxford, men fikk ofte være med sin far på utenlandsreiser og denne hos sønnen den pasjon for hasardspill, som siden ble en av hans livs ulykker.
Fox forlot Oxford i 1766 og tilbragte et par år på reiser i Frankrike og Italia.
Tidlig karriere rediger
Før han var fylt tjue år ble han innvalgt (for en familien tilhørig valgkrets) i underhuset (1768), der han snart vakte oppmerksomhet som taler. I 1770 fikk han et embete admiralitetets herre i lord Norths tory-ministerium, avgikk i februar 1772 og pådro seg kong Georg III av Storbritannias bitre fiendskap ved å motsette seg dennes planer om endring i ekteskapslovstiftningen for det kongelige husets medlemmer. I desember samme år inntrådte Fox på nytt i Norths ministerium (som yngre skattkammerlord), men ble avskjediget i februar 1774 fra sitt verv som følge av kongens misnøye over hans selvrådige opptredende mot North.
Under de første årene av sitt parlamentariske liv stod Fox for grunnsetninger som var langt i fra liberale og ingen kunne da i ham ane den tilkommende varme og hengivne frihetsvennen. Særlig opptrådte han flere ganger mot pressefriheten, idet han anså at var kommet i konflikt med parlamentets privilegier. Fox sluttet seg etter sin nødtvungne avgang fra ministeriet til den rockinghamske del av whig-opposisjonen, og knyttet vennskapsforbindelse med Edmund Burke, og ble raskt erkjent som lederen av regjeringens motstandere i underhuset.
Politisk leder rediger
Mens han tilhøre opposisjonen mot North, gjorde han seg høyt fortjent for frihetens sak, erklærte seg for eksempel i 1780 for allmenn samvittighetsfrihet og kjempet med utrettelig iver for de nordamerikanske koloniene. Imidlertid gikk han ved sine angrep på Norths amerikapolitikk ofte til verks med en heftighet som overskred sannhetens og rettferdighetens grenser. Trass i alle anstrengelser fra hoffpartiets side ble Fox i 1780 valgt til parlamentsmedlem for Westminster - etter en av de mest beryktede valgkamper man hadde opplevd - og representerte sån denne valgkrets til sin død.
Da North i mars 1782 måtte gå av, trådte Fox inn i Rockinghams kabinett som utenriksminister. Der befant han seg imidlertid fra starten av i uhjelpelig politisk og personlig konflikt med Shelburne, som på sin lott hadde fått forhandlingene med kolonistene i Nord-Amerika, mens fredsforhandlingene i Paris med Frankrike og Spania stod under Fox' oppsikt. Denne konflikt foranlediget Fox' avgang, da Shelburne etter Rockinghams død i juli samme år ble dennes etterfølger, etter at Fox forgjeves hadde prøvd å få kongen til å gi hertugen av Portland ledelsen av kabinettet. Kort derpå begikk Fox det for ham selv og hans parti kanskje mest skjebnesvangre feilsteget under hele hans politiske karriere. For å styrte Shelburne, som imidlertid var whig likesom han selv, allierte han seg nemlig i 1783 med torypartiets anfører North, hvis statskunst og hele politiske personlighet han tidligere hadde angrepet med stor skarphet. Likesom sin nye forbundsfellet opptrådte han kort derpå i parlamentet mot de av regjeringen avsluttede fredssonderingene med Frankrike og Spania, selv om disse sonderinger hadde gav så gode vilkår som England under de davarænde forhold kunne ha begjært.
Shelburne, hvis tilhengere i underhuset lå under for «koalisjonen», måtte fratre, og Portland dannet i februar 1783 et nytt kabinett, hvorav både North og Fox ble medlemmer, sistnevne som utrikesminister og den ledende kraft. Han fikk i stand de endelige fredstraktatene Amerika, Frankrike og Spania (1783), men hans viktigste tiltak var fremleggelsen i parlamentet av den såkalte ostindiske lov. Dette av Burkes idéer gjennomsyrede lovforslag hadde fremfor alt til hensikt å gi Det ostindiske kompanis undertrykte undersåtter et bedre styre, men skulle også - et nytt feilsteg av Fox - å styrke det daværende regjeringspartiets stilling på kronens bekostning. Lovforslaget ble antatt i underhuset, men falt ved kongens innflytelse hos lordene.
Kong Georg III, som hadde motvilje mot Fox, blant annet for hans lettsindige levned og forbindelse med den ulydige tronarvingen, skyndte med denne grunn til å avskjedige sine ministre og gav Pitt d. y. i oppdrag å danne et nytt kabinett. Fox stod således i desember 1783 atter på opposisjonens side.
Ved parlamentsvalgene i 1784 led han et stort nederlag, da en mengde av hans tidligere tilhengere, forbitret over hans forbindelse med North og over det ostindiske lovforslaget, allierte seg med hans unge konkurrent Pitt. Under de første åtte årene etter valgene i 1784, mens hans parti i parlamentet visst var i minoritet, men dog ikke ubetydelig, opptrådte han med å tilskynde atskillige berettigede reformer, som en forandring av underhusets sammensetning, slavehandelens avskaffelse og Testaktens opphevelse med hensyn til i avseende på protestantiske dissentere. Men han gjorde seg også skyldig til feilgrep, som da han 1785 bekjempet Pitts forslag om større handelsbegunstigelser for irlenderne og i 1787 kritiserte den i 1786 avsluttede handelsavtalen med Frankrike. Ikke minst ved Fox' medvirkning klarte Burke å få Warren Hastings stilt til rette for overhuset for den undertrykkelse man anså at han hadde gjort seg skyldig til i India.
Den franske revolusjon og Napoleonkrigen rediger
I begynnelsen av 1790-tallet oppstod en rift i Fox' leir. Etter at Burke, som ikke kunne fordra hans glede og lovtale over den franske revolusjon, i mai 1792 demonstrativt i underhuset oppgav all forbindelse med ham, gikk han under de nærmeste år med flere andre av sine tilhengere, som Portland, FitzWilliam og Spencer, over til regjeringspartiet. Grunnen til det var hans standpunkt både i den ytre og i den indre politikken. Han påstod at ministeriet ikke hadde tatt tilbørlige steg for at unngå den franske krig som utbrøt i 1793, og fordret ivrig til fred. Han angrep ledelsens strenge tiltak mot den demokratiske bevegelse i landet og ivret for reformer som det beste middel for å tilfredsstille de misfornøyde.
I tiden 1797-1802 deltok Fox bare unntaksvis i parlamentets overlegninger og levde på sitt landsted St Anne's Hill, sysselsatt med omfattende studier, hagebruk og forberedelser til en historie over den engelske revolusjon i 1688, som han imidlertid bare fikk skrevet litt av. Etter unionen med Irland (1800) uttalte seg han til fordel av katolikkerne på øya og mente at de hadde rett til å kreve valgbarhet til parlamentet.
De i 1801 avsluttede fredsforhandlingene med Frankrike histe han med bifall. Da krig brøt ut igjen i 1803 på nytt, talte han snarere for enn mot den og skulle i 1804 ha blitt medlem av Pitts andre kabinett, om ikke kongen hadde satt seg imot det. Etter Pitts død, i 1806, måtte imidlertid kong Georg III lå all motstand falle, og Fox dannet sammen med William Wyndham Grenville et kabinett hvori han selv var utenriksminister (the ministry of all the talents).
I sin forhåpning om å vinne Napoleon I for en akseptabel fred ble han snart sveket, og for hans streben for slavehandelens avskaffelse, inledet ved en av ham gjennomdrevet berømt underhusresolusjon den 10. juni 1806, satte døden en grense.
Ettermæle rediger
Fox ble husket som en meget dyktig debattant, kanskje en av de største som England noensinne hadde hatt, en fremstående statsmann, en utmerket administrator og hengiven frihetsvenn, men han var ikke i besittelse av den ro og den selvbeherskelse som i vesentlig grad bidro til Pitt d.y.s storhet. Han var en dannet mann med meget klassisk belesthet, kjærlighet for historiske studier og sans for de skjønne kunster. Hans ubendige spillelyst bragte ham gang på gang til ruinens rand, men etter at hans venner i 1790 ordnet opp i hans økonomi og tilsikret ham en livrente, rørte han aldri mer et spillkort.
Fra 1795 var han gift med sin tidligere elskerinne Elizabeth Armistead (død 1842); ekteskapet ble holdt hemmelig til 1802.
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id fox-charles-james, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 1274, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage, The Peerage person ID p7994.htm#i79936, oppført som Rt. Hon. Charles James Fox[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.historyofparliamentonline.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p7994.htm#i79936, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ aibl.fr, besøkt 3. april 2023[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker rediger
- (en) Charles James Fox – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Charles James Fox hos Hansards parlamentsdebatter
- (en) Charles James Fox hos The Peerage