Carlo Ruzzini
Carlo Ruzzini (født 11. november 1653 i Venezia, død 5. januar 1735 samme sted) var en venetiansk diplomat, statsmann og doge i årene 1732 til 1735.
| Carlo Ruzzini | |||
|---|---|---|---|
 Carlo Ruzzini på et oljemaleri fra 1706 av Gregorio Lazzarini | |||
| Født | 11. nov. 1653[1] Venezia | ||
| Død | 5. jan. 1735 (81 år) Venezia | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, militært personell, politiker, statsmann, sensor | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Republikken Venezia | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Carlo Ruzzini var det eldste barnet til det velstående ekteparet Marco Ruzzini og Caterina Zeno.
Mot slutten av 1600-tallet var Republikken Venezia på et stadig tilbaketog i forhold til de stadige diplomatiske og militære konfrontasjonene med Det osmanske rike. Det var derfor et stort behov for personer med diplomatiske evner og kunnskap, slike som Carlo Ruzzini som hadde både utdannelse og en tilstrekkelig personlig formue til å kunne arbeide innen den tids diplomati.[trenger referanse]
Diplomat rediger
Hans diplomatiske karriere ble innledet i 1691 da han ble venetiansk ambassadør til Madrid. Før dette hadde han vært ansvarlig for Venezias verft og våpenarsenal. Da han var ambassadør i Wien i 1698, organiserte han et besøk av den russiske tsaren, men dette ble avlyst da det brøt ut opprør i Moskva.
I årene 1698-1699 ledet han den venetianske delegasjonen til fredsforhandlingene i Karlowitz etter den store tyrkiske krig og klarte å oppnå noen fordeler for Venezia. Han viste seg her imidlertid som ubesluttsom og preget av redsel for å gjøre feil, slik at han stadig måtte konsultere det venetianske råd, og dette skapte en del irritasjon blant de andre deltakerne som derfor vurderte å utestenge ham og Venezia fra viktige beslutninger.[trenger referanse] Denne episoden ble imidlertid ikke skadelidende for hans videre karriere, da han senere ble utnevnt til ambassadør til Haag i 1706, til det osmanske hoffet i Konstantinopel i 1707 og senere til Wien.
Han var Venezias representant til viktige konferanser som freden i Utrecht i 1712, men Venezias fallende betydning og innordning innenfor Italia gjorde at han ikke spilte en så framtredende rolle.[trenger referanse]
Etter avslutningen av krigen med osmanene i 1718, var han Venezias representant ved forhandlingene og undertegningen av Passarowitz-traktaten i 21. juli 1718.
Etter en ny stasjonering i Konstantinopel, måtte han på grunn av svekket helse vendte tilbake til Venezia.
Doge rediger
Han var kandidat til doge i 1722, men ble slått av Sebastiano Mocenigo.
Da denne døde ti år senere, ble Ruzzini valgt til ny doge med 40 av 41 stemmer. I sin korte tid som doge rakk han ikke å utrette så mye, men holdt Venezia utenfor militære konflikter.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Andrea da Mosto: I Dogi di Venezia. Florenz 1983. ISBN 88-09-02881-3
- Claudio Rendina: I dogi. Storia e segreti. Roma 2003. ISBN 88-8289-656-0
| Forgjenger: Sebastiano Mocenigo |
Doge av Venezia |
Etterfølger: Alvise Pisani |