Caratacus
Caratacus (død ca. 54) var en keltisk krigsherre som ledet catavellaunernes og senere ordovikenes motstand mot romerne på De britiske øyer mellom år 43 og 50. Navnet han er kjent under er en romersk form av det keltiske navnet Caradoc. En alternativ skrivemåte er Caractatus.
| Caratacus | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15 | ||
| Død | 54[1] Roma | ||
| Beskjeftigelse | Høvding | ||
| Embete | |||
| Far | Cunobelin av britene[1] | ||
| Søsken | Togodumnus av britene Adminius | ||
| Barn | Saint Cyllin Saint Eigen Claudia | ||
| Nasjonalitet | Catuvellaunere Prehistorisk Britannia | ||
Han var fra stammen catuvellaunerne, som bodde i området rundt dagens St. Albans. De ble fordrevet derfra da romerne grunnla Verulamium over den keltiske bosetningen Verlamion. Caratacus var antagelig yngste sønn av kong Cunebelin, kjent fra Shakespeares stykke Cymbeline. Under den indre maktkampen i stammen fulgte han lojalt sin onkel Epaticcus.
Hans ry som kriger begynte med krigen mot atrebatene under kong Verica. Catuvellaunerne seiret, og Verica ba i et siste desparat forsøk på å redde sin stamme om hjelp fra romerne. Dette ble av keiser Claudius brukt som påskudd for å invadere De britiske øyer. Caratacus ledet sammen med sin bror Togodumnus motstanden mot romerne. Togodumnus ble drept i slaget ved Medway i år 43, og Caratacus måtte flykte. Stammen aksepterte romersk styre, men Caratacus valgte å kjempe videre. Han ledet styrker mot guvernøren Aulus Plautius i det sørlige England, og etterhvert i dagens Wales, dit han flyktet.
I Wales organiserte han silurenes og ordovikenes motstand, og skapte store problemer for Plautius' etterfølger, Publius Ostorius Scapula. I år 50 klarte Scapula å slå ordovikene i slaget ved Caer Caradock, og Caratacus måtte flykte nordover.
Han søkte tilflukt hos brigantene, som ble ledet av dronning Cartimandua. Men hun hadde alliert seg med romerne, og utleverte Caratacus for å bevise sin lojalitet. Etter å ha blitt tatt til fange ble Caratacus ført til Roma i lenker, og ble vist fram i en triumfparade. Han fikk lov til å tale til senatet, og gjorde der et så godt inntrykk at han ble benådet og fikk leve fritt i Roma. Man antar at han døde ca. 54.
På De britiske øyer ble hans navn husket i flere århundrer, og i Historia Britonum blir en ellers ukjent konge oppgitt å være en etterkommer av ham. I de arthuriske legender blir Lot av Lothian, Orknøyene og Norge oppgitt som etterkommer av Caratacus.
Referanser rediger