Cao Pi
Cao Pi (kinesisk: 曹丕; pinyin: Cáo Pī; født 187 i Luoyang i Kina; død 29. juni 226) var den første keiser i det kinesiske Wei-dynastiet, og sønn av krigsherren Cao Cao (155–220). Med avsettelsen av Han-dynastiets siste keiser i 220 innledet Cao Pi de tre rikers tid i Kina. Han var også dikter, som sin far. Hans dikt Svalesang (燕歌行; Yàngēxíng) er det første kinesiske syvstavelsesdikt (七言詩; Qīyánshī). I verket Diskurs om litteraturen (典論), som er gått tapt for ettertiden, tok han for seg samtidens forfattere og diktere.
| Cao Pi | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. mai 187 Bozhou | ||
| Død | 29. juni 226 (39 år) Luoyang | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, skribent, konge, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Zhen[1] Guo Nüwang[1] Rèn Shì datter av keiser Xian | ||
| Far | Cao Cao[1] | ||
| Mor | Dowager Bian[1] | ||
| Søsken | 30 oppføringer
Princess Jinxiang
Cao Xian Cao Hua Cao Jie Princess Anyang Princess Qinghe Cao Zishang Cao Zicheng Cao Zijing Cao Ziqin Cao Ziji Cao Mao Cao Jun Cao Zizheng Cao Gan Cao Xuan Cao Ju Cao Ju Cao Ang Cao Xiong Cao Chong Cao Zhi Cao Zhang Cao Gun Cao Lin Cao Yu Cao Shuo Cao Jun Cao Biao Cao Hui | ||
| Barn | |||
| Nasjonalitet | Wei-dynastiet[1] | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Cao Pi ble født i år 187 som sønn av krigsherren Cao Cao og hans konkubine Bian. Faren var den gang fortsatt offiser i den keiserlige livvakt i hovedstaden Luoyang. Cao Cao seg gjennomførte tallrike felttog og ble en av de mektigste feltherrene i det forfalne kinesiske keiserriket. I årene 196–207 beseiret han sin rival Yuan Shao og hans sønner og bemektiget seg den mindreårige keiser Xian av Han (181–234). Cao Caos eldste sønn Cao Ang falt på slagmarken i 197 og dermed fikk Cao Pi førstefødselsretten. Hans navn dukker opp i historieskrivningen først i 204, da han giftet seg med hustruen til den beseirede krigsherren Yuan Xi, Zhen Luo. Deres sønn Cao Rui ble født åtte måneder senere, noe som gav opphav til ryktet at det ikke var Cao Pis legitime barn.
Suksesjon, seier over Han-dynastiet rediger
Våren 220 døde Cao Cao, og Cao Pi, som på det tidspunkt oppholdt seg i byen Yecheng (i dagens Handan i Hebei), skulle overta etter ham. Uro i riket hindret ham først i dette. Dessuten hadde troppene fra Qing-provinsen forlatt Luoyang og begitt seg hjem. General Cao Zhang (189–223), en annen sønn av Cao Cao, begav seg straks til Luoyang med en gang dødsbudet om faren nådde ham og ga derved inntrykk av at han ville komme sin bror i forkjøpet og ta makten som etterfølger. Da bud om dette nådde Cao Pi, tok han initiativet og lot seg utnevne son fyrste av Wei, etter edikt gitt av moren. Dette skritt var et tydelig tegn på hans maktplaner, for slik en tittel kunne bare gis av keiseren. Cao Pi hadde sikret sin posisjon og befalte Cao Zhang og Cao Zhi å vende hjem til sine lensområder. For å avverge enhver fare som Cao Zhi ennå kunne utgjøre, reduserte han brorens len og lot henrette mange av hans støttespillere.
Vinteren samme år forberedte Cao Pi avsettelsen av keiseren. Han befalte ham å tilby sin avgang, og da keiseren gjorde så, avslo Cao Pi dette tre ganger. (Denne metode skulle danne skole for senere tronranere.) Til slutt aksepterte han, og besteg tronen som keiser Wen av Wei. Keiser Xian utnevnte ham til fyrste av Shanyang; frem til barbarinvasjonene i 325 forble lenet i hans etterfølgers besittelse.
Wei-dynastiets keiser rediger
Utenrikspolitikk og felttog rediger
Cao Pis tronbestigelse var et signal for de to gjenværende krigsherrer i Kina, Liu Bei (161–223) og Sun Quan (182–252). Så langt hadde ingen av dem våget å tilta seg keisertittel, og Cao Pi hadde nå iscenesatt seg selv som rettmessig etterfølger av Han-dynastiet. Liu Bei, som på grunn av sitt fjerne slektskap med keiserhuset anså seg som den rettmessige keiser, tok opplysningen om Cao Pis tronbestigelse våren 221 som fornærmelse og utfordring, og erklærte seg som keiser for sitt eget rike, Shu Han. Sun Quan, den sørøstlige krigsherre, reagerte imidlertid ikke, og avventet begivenhetenes gang. Cao Cao var allerede beseiret i slaget ved Chibi (207), og etter dette var det oppstått en slags balanse mellom de tre maktblokkene. Sun Quans største bekymring var Liu Bei, som i 219 hadde lidd nederlag mot herskeren av Wu og da mistet kontrollen over den strategisk viktige Jing-provinsen og hans dyktigste general, Guan Yu.
Cao Pi kunne altså samle krefter og spille sine to sørlige rivaler ut mot hverandre. Sun Quan ville ikke risikere noen tofrontskrig og søkte derfor å få i stand en forståelse med keiseren. Han tilbød seg å bli keiserens vasall, men Cao Pis rådgiver Liu Ye foreslo et eroberingsfelttog mot Sun Quan, som måtte slå ut mot to fronter. Keiseren vegret seg imidlertid mor dette og aksepterte Sun Quans undergivenhet. Han utnevnte ham til prins av Wu og overrakte ham de ni æresbevisninger.
Sun Quans underdanighet ble ikke av lang varighet. Etter hans seier over Liu Bei i slaget ved Xiaoting løste han seg gradvis fra Wei. Bruddet kom da Sun Quan verget seg mor å sende sin sønn Sun Deng som gissel til Luoyang. Cao Pi sendte av sted sine stridskrefter sørover, men Sun Quans general Lu Xun kunne forpurre kryssingen av Yangtzefloden. Sun Quan utropte seg til keiser av Wu-dynastiet og erklærte sin uavhengighet fra den nordlige regjering. Cao Pis styrker oppnådde ingen fremganger de følgende år, og Kinas tredeling som hadde bestått siden slaget ved Chibi, ble sementert. Fremfor alt bidro Liu Beis død i 223 og hans hovedminister Zhuge Liangs (181–234) fredsslutning med Wus hovedminister Zhuge Jin (174–241), hans bror, bidro til dette.
Innenrikspolitikk rediger
Cao Pis innenrikspolitiske tiltak var nyttig, men uten de store reformer. Han holdt stort sett fast ved farens kurs, og avviste ethvert kritisk råd mot dette. Han henrettet enkelte av sine kritikere. Under hans korte regjeringstid forble riket stabilt, men de sosiale misforhold som hadde ført til Han-dynastiets fall, ble ikke rettet på.
Ekteskaps- og etterfølgerordninger rediger
Allerede kort etter sin tronbestigelse beskjeftiget Cao Pi seg med spørsmålet om hvem han skulle velge som sin keiserinne. Ektefellen Zhen Luo hadde allerede tapt hans gunst, og Cao Pi vendte sin interesse sterkere i retning sin konkubine Guo Nüwang. For å gjøre seg selv til keiserinne benyttet hun seg av han sønns Cao Rui tidlige fødsel (og dermed tvilsomme herkomst) til å bli gjort til keiserinne i stedet for hans hustru. Keiseren, som allerede hadde kalt hustruen til hovedstaden, sendte henne atter tilbake til Yecheng. Zhen Luo var såret, og da meldingen nådde keiseren, tvang han henne til selvmord. I 222 eleverte han Guo Nüwang til keiserinne.
Da forholdet mellom keiser og sønn var forstyrret, og keiserinnen ikke gav ham noen sønner, ble tronfølgen etter Cao Pi lenge et uavklart spørsmål. Riktig nok hadde han enkelte andre sønner med forskjellige konkubiner, men de var betydelig yngre enn Cao Rui. Da keiseren ble alvorlig syk sommeren 226, bestemte han seg for å elevere sin førstefødte til kronprins.
Kort etter døde Cao Pi, og kronprinsen etterfulgte ham som keiser Ming.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Bo Yang (utg.): Sima Guang's Zizhi Tongjian. Modern Chinese Edition. Taipei 1982–1989.
- Rafe de Crespigny: The Three Kingdoms and Western Jin. A history of China in the Third Century AD. In: East Asian History (ISSN 1036-6008), The Australian National University, Canberra no. 1 (June 1991), internet publication last revised November 2003