Bukhariske jøder
Bukhariske jøder (også kalt bukharajøder eller bukharijøder) refererer til jøder fra Sentral-Asia som snakker bukharisk; en dialekt av det persiske språket. Deres navn kommer fra den usbekiske byen Bukhara, som tidligere hadde et stort jødisk miljø. Etter Sovjetunionen kollapset har det store flertallet emigrert til Israel eller USA.
| Bukhariske jøder | |||
|---|---|---|---|
| Antall | |||
| ca. 160 000–180 000 [1] | |||
| Område | |||
| Israel, USA, Usbekistan, Tadsjikistan og Pakistan. | |||
| Språk | |||
| Tradisjonelt bukharisk. Russisk og hebraisk i tillegg. | |||
| Religion | |||
| Jødedommen | |||
Bakgrunn rediger
De bukhariske jødene stammer fra Israelittene, som aldri kom tilbake fra det babylonske fangenskap etter eksil i 7. århundre f.Kr.. I Sentral-Asia overlevde de i århundrer, som en følge av flere seirende hendelser. Miljøet ble effektivt fjernet fra resten av den den jødiske verden for mer enn 2 000 år, og klarte å overleve mot alle odds. De blir ansett som en av de eldste etno-religiøse gruppene i Sentral-Asia, og de har utviklet en egen, distinkt kultur opp gjennom årene. De bukhariske jødene mener selv at de opprinnelig nedstammer fra stammer i Issahchar og Nephtalli.
De fleste bukhariske jødene levde i Emiratet Bukhara (nåværende Usbekistan og Tadsjikistan), mens et lite antall levde i Russland, Kasakhstan, Turkmenistan, Afghanistan, Pakistan, Kirgisistan og noen andre deler av det tidligere Sovjetunionen. I Emiratet Bukhara var flesteparten situert i Samarkand, Bukhara og Kokand. I Tadsjikistan var flesteparten også i hovedstaden; Dusjanbe.
Før delingen av India kunne noen bukhariske jøder finnes blant den afghanske befolkningen i Peshawar, i den nordvestlige grenseprovinsen i India, (nå Pakistan). Etter delingen og dannelsen av Israel dro nesten alle disse jødene til Israel og andre land. Én synagoge eksisterer fortsatt i Peshawar, og det er to hovedsynagoger og flere jødiske kirkegårder som fortsatt brukes i havnebyen Karachi.
rediger
Betegnelsen «bukharisk» ble skapt av europeiske reisende som besøkte Sentral-Asia rundt 1600-tallet. Siden flesteparten av det jødiske miljøet levde under Emiratet Bukhara, ble de med tiden kalt for bukhariske jøder. De anså seg selv som «Isro'il» og «Yahudi».
Bukhariske jøder brukte det persiske språket til å kommunisere med hverandre, og senere utviklet de «bukharisk», en distinkt dialekt av det tadsjikisk-persiske språket med visse lingvistiske spor av hebraisk. Dette språket gjorde kommunikasjonen lettere med de lokale miljøene, og ble brukt i alle kulturelle og utdanningsmessige sammenhenger blant jødene. Det ble flittig brukt helt til området ble «russifisert» av russerne og utbredelse av «religiøs» informasjon ble hindret. Nesten alle bukhariske jøder idag bruker russisk som sitt hovedspråk og kun en minoritet holder seg til bukharisk.
Miljøet er hverken askenasisk eller sefardisk. De har blitt en av de mest isolerte jødiske miljøene i verden. [2]
Historie rediger
Det bukhariske miljøet i Sentral-Asia hadde perioder med fremgang, så vel som perioder med undertrykkelse. Etter opprettelsen av silkeveien mellom Kina og Vesten i 2. århundre f.Kr. som varte langt inn i 1600-tallet, flyktet mange jøder til Emiratet Bukhara, og spilte en viktig rolle i dets utvikling. Etter deres eksil fra Israel i år 135, kom de under Det persiske riket, og de blomstret og vokste i dette området. Likevel, omkring 5. århundre ble de forfulgt. Kjente jødiske akademier i Babylon ble stengt, mens mange jøder ble drept og drevet ut (Se Misjná). Etter arabermuslimenes erobring tidlig på 800-tallet, ble jøder (så vel som kristne) ansett som Dhimmier og ble bl.a. tvunget til å betale jizyaskatt. Den mongolske invasjonen på 1300-tallet var også et tungt slag for bukharijødene.
Ved begynnelsen av 1600-tallet ble området invadert og okkupert av nomadiske usbekiske stammer, som opprettet strenge retningslinjer for Islam og religiøs fundamentalisme. De ble henvist til gettoene, og jødene ble nektet elementære rettigheter, samt at flere ble tvunget til å konvertere til islam. Ved midten av 1800-tallet var nesten alle de bukhariske jødene bosatt i Emiratet Bukhara. I 1843 samlet bukhariske jøder 10 000 sølv-tan'ga og kjøpte et landområde i Samarkand, kjent som Makhallai Yakhudion, i nærheten av Registon.
Ved begynnelsen av 1700-tallet ble den første synagogen laget i byen Bukhara. Dette var et brudd på loven til Omar, som hadde nedlagt forbud mot opprettelse av nye synagoger, så vel som ødeleggelse av de som hadde eksistert siden den før-islamske perioden.[1] Historien om etableringen en av den første bukharasynagogen knyttes til to personer; den ene er den mektige Nadir Divan-begi («Divan-begi» var tittelen som ble gitt til den nest-mektigste mannen etter khan) , den andre er en navnløs enke som overlistet en funksjonær.
I 1793 reiste rabbi Yosef Maimon, en sefardisk jøde fra Tétouan i Marokko som var en kjent kabbalist, til Bukhara. Hensikten med reisen var å samle inn penger fra jøder i Bukhara. Rabbi Maimon oppdaget imidlertid at de lokale jødene fulgte persiske leveregler, og han bestemte seg for å slå seg ned i området. Han krevde at de bukhariske jødene skulle begynne å følge den sefardiske troslæren. Dette førte til en splittelse blant jødene i Bukhara, mellom dem som fulgte rabbi Maimon og dem som ville holde fast ved sine persiske, islamske skikker. Til syvende og sist vant Maimons tilhengere med sitt syn, og de jødene som hadde forfektet persiske leveregler ble tvunget til å gå over til trosutøvelse etter sefardisk skikk.
Ved midten av 1900-tallet begynte bukhariske jøder å reise til det historiske Land of Israel. Området som de hadde slått seg ned i, i Jerusalem, ble kalt for det bukhariske strøket (Sh'hunat Buhori), og det eksisterer den dag i dag.
I 1865 tok russiske tropper over Tasjkent, og det var stor innstrømming av jøder til den nylig skapte Turkestan-regionen. Fra 1876 til 1916 hadde massevis av bukhariske jøder prestisjefylte jobber, og noen jøder var fremgangsrike. Jøder kunne fritt utøve jødedom.
Sovjet-perioden rediger
Etter innføringen av Sovjetstyring over territoriet i 1917, ble de jødiske forholdene betraktelig forverret. Gjennom 1920- og 1930-tallet måtte tusenvis av jøder flykte fra religiøs undertrykkelse, konfiskering av eiendom, arrestasjoner og undertrykkelse, og de flyktet dermed til Palestina. I Sentral-Asia prøvde miljøet å bevare sine tradisjoner mens de viste lojalitet til myndighetene. Andre verdenskrig og holocausten medbragte over en million jødiske flyktninger fra de europeiske regionene av Sovjetunionen og Øst-Europa via Usbekistan. I starten av 1970-tallet skjedde en av de største bukhariske jødeutvandringene i historien, da de usbekiske og tadsjikiske jødene emigrerte til Israel og USA på grunn av slappere innvandringspolitikk.
Etter 1991 rediger
Etter oppløsningen av Sovjetunionen etableringen av den uavhengige republikken Usbekistan i 1991, var det en plutselig vekst i nasjonalisme, sjåvinisme (nasjonalsjåvinisme) og xenofobi i usbekiske folks bevissthet. Den islamske fundamentalismen i Usbekistan førte til en uventet vekst utvandringsraten blant jøder (både bukhariske og askenasiske). De neste 20 årene innvandret ca. 100 000 til Israel, 50 000 til USA (hovedsakelig Queens, New York). Omtrent 2 000 ble værende i Usbekistan, mens færre enn 1 000 ble igjen i Tadsjikistan (sammenlignet med 15 000 i Tadsjikistan i 1989)
I dag er de bukhariske jødene for det meste bosatt i USA (New York City, Arizona, Atlanta, Denver, San Diego), så vel som Israel, Østerrike, Russland og Usbekistan. New York Citys 108th Street i Forest Hills Queens, er fylt med bukhariske restauranter og gavebutikker. De har dannet et tett, sammensveiset og isolert landområde i dette området som en gang var hovedsakelig fullt av askenasiske jøder.
Ved begynnelsen av det jødiske nyttåret 5765 (2005), feiret det Bukhariske Jødiske Miljøet i Queens åpningen av den Den Bukhariske Jødekongressen. Denne opprettelsen gjenspeiler det økende bukhariske miljøet i Queens og deres begjær om å verne deres identitet i en verden i stadig endring.
Tidlig i 2006 ble den fortsatt aktive Dusjanbe-synagogen i Tadsjikistan, så vel som byens mikvé (rituelt bad), koscherslakteri og jødiske klasserom, ødelagt av myndighetene (uten kompensasjon til miljøet) for å lage plass til en ny presidentbolig. Etter et internasjonalt nødskrik, forandret den tadsjikiske regjeringen sin beslutning, og vil tillate at synagogen blir gjenoppbygget på det aktuelle området.
Kultur rediger
Bukhariske jøder hadde en egen klesstil, både lik og annerledes enn andre kulturer (hovedsakelig mongolsk-turkiske kulturer) i Sentral-Asia. I brylluper idag kan man fortsatt legge merke til bruden og dens nære slektninger med en tradisjonell kaftan (Jomah-джома-ג'ומא i bukharisk og tadsjikisk) og de velbroderte pelsstripede hattene, samt deres egne danser.
Musikk rediger
De har en spesiell musikk kalt Shashmaqam, som er et samspill av strengeinstrumenter, pålagt sentralasiatiske rytmer, mye klezmer, muslimske melodier og til og med et par spanske akkorder.
Referanser rediger
- ^ «Lyab-i Khauz ensemble, Magoki Attoron Mosque and the story of Synagogue in Bukhara». pagetour.narod.ru. Besøkt 24. januar 2023.
Eksterne lenker rediger
- Bukharian Jewish Global Portal
- «Bukharian Entertainment and News at your Fingertips», nyheter
- «Rescue of Jews of Bukharan in occupied France», bergingen av bukhariske jøder i okkuperte Frankrike
- «The Silk Road Leads to Queens», kort kulinarisk historie og restaurenter i avisen The New York Times