Buffoniststriden

Buffoniststriden (fransk Querelle des Bouffons) var en heftig debatt som raste fra 1752 til 1754 i Paris og som dreide seg om hvilken operastil som var overlegen, den franske eller den italienske.

Historikk og konfliktlinjer

Striden ble utløst 1. august 1752 da en italiensk operatrupp (buffoni) under ledelse av Eustachio Bambini oppførte Pergolesis intermezzo La serva padrona (1733) i Paris. Striden var ikke ny; franske og italienske trupper hadde allerede konkurrert i flere tiår. Mens motsetningene pågikk ble det publisert mer enn 60 skrifter, stort sett av ledende filosofer.

Hovedaktørene i kontroversen var på den ene siden de konservative i Coin du Roi («kongelosjen») som foretrakk den franske operaformen tragédie lyrique i tradisjonen etter Jean-Baptiste Lully, og som en del av samtidas franske komponister var talsmenn for, eksempelvis Jean-Philippe Rameau. På den andre sida sto Coin de la Reine («dronninglosjen») som foretrakk den progressive italienske operaen. Til de siste hørte blant andre encyclopédistene, eksempelvis Diderot, d’Alembert, Rousseau og Grimm.

Lettre sur la musique françoise

Gemyttene kom skikkelig i kok etter at Roussau i november 1753 publiserte avhandlingen Lettre sur la musique françoise. Roussau avviste at fransk musikk kunne utvikle kvalitet og framholdt at bare det italienske språket hadde en «myk, klingende, harmonisk og velaksentuert» klang. Etter at avhandlingen var publisert tok Coin de la Reine et klart standpunkt for italiensk musikk.

Ved 1700-tallets begynnelse raste en lignende diskusjon om fransk kontra italiensk musikk, men den gang gikk italiensk musikk for å være «lærd» og den franske enkel og naturlig. I 1750-årenes strid la Rousseau vekt på den italienske musikkens enkelhet i motsetning til den kompleksiteten som fulgte av den franske stilens overlessede orkestersats med komplisert polyfoni og harmonikk. At kriteriene var snudd på hodet skyldes at man i motsetning til tidligere nå brukte den nyere og «enklere» buffastilen som motpol til fransk musikk, mens man på begynnelsen av 1700-tallet brukte den alvorlige opera seria-sjangeren som motpol.

Følgene av buffoniststriden

Buffoniststriden fikk dyptgripende konsekvenser for utviklingen av den franske operaen:

For det første førte den til en endring i det kompositoriske idiomet, ved at den tradisjonelle franske skrivemåten mer og mer ble skjøvet til side for en musikalsk faktur beslektet med det italienske idiomet, først i opéra comique som etter buffoniststriden ble preget av italieneren Egidio Duni og deretter i tragédie lyrique, uten at det førte til endringer i den franske musikkformens struktur.

For det andre førte striden til dyptgripende endringer i operaestetikken, som senere først og fremst kom til uttrykk i Piccinnistriden.

Litteratur

• Andrea Fabiano: La „querelles des buffons“ dans la vie culturelle française du XVIIIe siècle. CNRS, Paris 2005, ISBN 2-271-06328-0.
• Eeva-Taina Forsius: Der „goût français“ in den Darstellungen des Coin du Roi. Versuch zur Rekonstruktion einer „Laienästhetik“ während des Pariser Buffonistenstreites 1752-1754; Haltungen, Widersprüche, Bezüge zur Vorgeschichte und zur ästhetischen Tradition. Verlag Schneider, Tutzing 1985, ISBN 3-7952-0453-4.
• Cuthbert Girdlestone: Jean-Philippe Rameau: His Life and Work, New York: Dover Publications, 1969 ISBN 0486214168
• Roger C. Parker (red): The Oxford Illustrated History of Opera New York: Oxford University Press, 1994 ISBN 0198162820