Budai (kinesisk: 布袋; pinyin: Bùdài; Wade–Giles: Pu-tai = «stoffsekk», japansk: Hotei, vietnamesisk: Bố Đại) er en populær skikkelse i kinesisk og i japansk folketro. I Japan regnes han blant annet til de syv lykkeguder (Shichi Fukujin). Han fremstilles som regel som en stormaget og smilende munk, og er også internasjonalt kjent som «Lucky Buddha» (Lykkebuddha) eller «Laughing Buddha» (leende Buddha).

Budai omgitt av barn

Overblikk rediger

Budai/Hotei er av kinesisk opprinnelse, i gamle kultiske venerasjoner og lokale legender.[1] Han spores tilbake til en halvlegendarisk skikkelse fra Fenghua i provinsen Zhejiang, fattig og barføtt, men tilfreds og glad.[2] Derfra kom den omvandrende tiggermunken Qici (kinesisk: 契此; pinyin: Qìcǐ; Wade–Giles: Ch'i-tz'u, japansk: Keishi), som levde på 900-tallet. Han skal også ha ble sett av og til etter sin død.

Han æres ikke minst innen Chan-buddhismen, og går for å være en inkarnasjon av «fremtidsbuddhaen» (Maitreya). I Kina er denne fremtidsbuddhaen, en messiansk Buddhafigur som stammer fra indisk buddhisme, svært tett knyttet til Budai. (Det er ikke tilfeldig at det minner om de nesten homofone uttrykk 布道 (budao), «preke sannhetens vei», og særlig 布菜 (bucai) «utdele mat».)

I Japan ble Hotei populær gjennon zenbuddhismen, men der er sammenknytningen til maitreya ikke fullt så sterk som i Kina.

 
Hotei, av Utagawa Kuniyoshi, tidlig 1800-tall, Tokyo

Budai/Hotei, som godlynt og eiendomsløs munk, ble tidlig knyttet til det å være tilfreds med lite - en attråverdig dyd. Han hadde med seg en stappfull sekk, og fra den gav han sine almisser. Fra dette kunne man lære at «den som nøyer med lite, besitter en rik skatt». Hans hjerte og omsorg er de fattige og de enkle mennesker bær, og gir gaver fra sin sekk til fattige og til barn. Slik er han også blitt en inspirerende skikkelse for sosialt engasjement innen buddhismen.

Men med tiden har kinesisk og japansk folkereligion tildels fjernet seg for denne opprinnelige forståelse, og benyttes heller i for eksempel restauranter som symbol på de store kulinariske nytelser.

Det sies å være lykkebringende å stryke en budaifigur over buken.

I noen sammenhenger kan han blant østasiater minne om en julenissefigur.

Statuer av den leende Buddha rediger

Statuer av Den leende Buddha befinner seg i kinesiske kloster i De fire himmelskongers hall. Der fremstilles han som regel med en tykk naken buk og en bredt leende munn i sittende positur med ett kne opp, og gjerne omgitt av en barneskare. Dette gjengir enkelt kinesiske livsidealer. Den store magen symboliserer rikdom og velvære. Latteren og den avslappede kroppsholdningen symboliserer allmenn tilfredshet med sitt eget liv og med verden. Barneflokken symboliserer en av de kinesiske hoveddyder: Omsorg og kjærlighet for barn.[3]

Referanser rediger

  1. ^ Levine, Gregory (2007). Awakenings: Zen Figure Painting in Medieval Japan. Japan Society. 
  2. ^ Seow (2002). Legend of the Laughing Buddha. Asiapac Books. 
  3. ^ Ingrid Fischer-Schreiber, Franz-Karl Ehrhard, Kurt Friedrich: Lexikon der östlichen Weisheitslehren: Buddhismus - Hinduismus - Taoismus - Zen. Scherz Verlag Bern, München, Wien 1994. s. 209.

Litteratur rediger

  • Damien Keown: Buddhism. Sterling Publishing Company 2009, ISBN 9781402768835, s. 89
  • Denise Patry Leidy: The Art of Buddhism: An Introduction to Its History and Meaning. Shambhala Publications 2009, ISBN 9-7815-90306-703, s. 82

Eksterne lenker rediger