Bruderov

Bruderov er en form for ekteskapsinngåelse der bruden tilsynelatende røves fra familien sin for å bli gift. Oftest er bortføring en avtalt seremoni, og ekteskapsavtalen inngått på forhånd. Men i områder med underskudd på kvinner skjer det virkelige bruderov der kvinnen bortføres mot sin vilje.

Bruden lengst til høyre er kidnappet av de fire mennene i klyngen til venstre. Fotografi fra Sentral-Asia, cirka 1870.

I Kirgisistan anses at rundt 15.000 kvinner årlig blir bortført av menn de ikke kjenner, og tallene var pr 2011 på vei oppover. Familien må nødtvungent godta ekteskap for ikke å sette kvinnens ære på spill. Disse ekteskapene preges ofte av mishandling, og halvparten ender med skilsmisse. Kirgisistans president Roza Otunbajeva har oppfordret til strenge straffer for kvinnerov. I teorien er det tre års fengselsstraff for bruderov, mot ti år for annen type bortføring; men for kvinnerov var pr 2011 ingen i Kirgisistan blitt stilt for retten.

I Dommernes bok 21:12-14 heter det: «Blant innbyggerne i Jabesj i Gilead fant de 400 unge jenter som var jomfruer og ikke hadde vært sammen med eller ligget med noen mann. Dem førte de til leiren i Sjilo i Kanaan. Så sendte hele menigheten bud til de benjaminittene som var på Rimmon-berget, og tilbød dem fred. Benjaminittene vendte da tilbake, og israelittene ga dem de kvinnene fra Jabesj i Gilead som de hadde latt bli i live. Men det ble ikke nok til dem.» Derfor fikk benjaminittene det råd «å legge seg på lur i vinmarkene» når unge jenter gikk dit for å danse ringdans: «Slik gjorde benjaminittene. De tok seg hver sin kone blant de dansende jentene som de hadde bortført.»

I enkelte kulturer er bruderovet en del av ekteskapsritualet, som en overgangsrite hvor brudgommen etter avtale «røver» bruden fra hennes familie og bringer henne til hennes nye hjem.

Eksogamiregler i indoeuropeiske samfunn

En kjent fiktiv hendelse er «sabinerinnerovet», arrangert av Romulus, kongen i Roma. Han mottok rutinemessig frie menn og slaver som ønsket et nytt liv. Det var få kvinner blant disse, og til sist var kvinneunderskuddet så merkbart at Romulus sendte nabostammen sabinerne en innbydelse til fest i Roma, i virkeligheten i den hensikt å stjele de unge sabinske kvinnene som deltok på festen. Hendelsen utløste sabinerkrigen, ettersom sabinerne forlangte å få de bortførte kvinnene hjem igjen. Selv giftet han seg med Hersilia, angivelig den eneste gifte kvinnen blant de bortførte sabinerinnene.

En kvinne bortføres under sabinerinnerovet.

Georges Dumézil har sammenliknet sabinerkrigen med striden mellom æser og vaner, der vanene representerer fruktbarheten, som etter Dumézils skjema utgjør det siste stadium i hans «trifunksjonelle hypotese», mens æsene står for samfunnets juridiske og militære side. Sabinerinnene innlemmes gjennom bruderov i det romerske samfunn. En underliggende eksogam ekteskapsordning kan ha ligget i bunn, dvs. et samfunn som foretrekker at ekteskap inngås mellom ubeslektede. Myten om sabinerinnerovet kan være tenkt som en anbefaling av ekteskap mellom ubeslektede og en samfunnsordning med patrilokal residens og patrilineær arverekke, jfr patriarkat.

Claude Lévi-Strauss påpeker at om noen inngikk ekteskap med sin egen søster, ville han avskjæres fra å få alliansepartnere. Gifter han seg derimot med en kvinne utenfor familien, oppnår en mann å få både sin søsters mann og sin kones bror som alliansepartnere.

Etter nordgermansk rettspraksis kunne brudgommen helt lovlig røve med seg bruden dersom bryllupet ble utsatt, og det allerede var betalt brudegaver for henne.

Motiv i folkediktning

Kvinnerov som motiv er velkjent i folkediktning og folkeviser, og forekommer som en egen kategori blant naturmytiske sagn, hvor det er de underjordiske («huldrekallen») som forsøker å lure med seg budeier og gjeterjenter på setrene. Det utgjør også en stor gruppe innenfor riddervisene.

En av de mest kjente middelalderballadene i Norge er visen om svenske Falkvor Lommansson, basert på en historisk hendelse, der den svenske adelsmannen Folke Lagmannson i mars 1288 røvet med seg Ingrid Svantepolksdotter (omtalt som «Vendelin» i balladen). Også Ingrids mor og bestemor (som hadde vært kongsdatter) var i sin tid blitt bortført. Ingrid var forlovet med danskekongens rådgiver, David Torsteinsson, og må ha blitt «bortført» etter eget ønske, for de unge rømte sammen til Bergen der de søkte beskyttelse ved det norske hoff. Her ble de værende i mange år, for pga bruderovet hadde de lagt seg ut med svenskekongen. Tre av Folkes brødre flyktet også til Bergen, mens faren og to andre brødre ble satt i fengsel.

Velle Espeland mener, med referanse til den svenske folkeviseforskeren Bengt R. Jonsson, at det kan ha vært rent rikspolitiske årsaker til at balladen ble laget, og at innholdet kan tyde på norsk opphav:

Det er ting som kan tyde på at dette kanskje var ei politisk voldtekt og ikkje ei romantisk bortføring slik visa fortel. Og nettopp dette har fått Bengt Jonsson ved Svenskt Visarkiv til å meine at visa er laga ved det norske hoffet i Bergen. Det var i alle fall der, i krinsen kring Falkvor, dei hadde mest å tene på å framstille bruderovet romantisk.

«Meddelelse fra Norsk Visearkiv» Velle Espeland: Falkvor Lomanssons bruderov.]

Den svenske folkeviseforskeren Sverker Ek har også undersøkt det historiske og folkloristiske kildegrunnlaget for bruderovsvisene. Skildringen av Elin Sverkersdotter som ble røvet bort fra Vreta kloster, skal ikke bare være det eldste kjente tilfellet av bruderov på svensk område, men også ha bevirket at den «tidligaste brudrovsvisa» i Sverige ble til.

I katolsk tid kunne adelsdamer av politiske hensyn eller med tanke på arv bli satt i kloster. Christian IV var strengt protestantisk, men satte sin frille Kirsten Munks datter Dorothea i et tysk augustinerkloster for å bli kvitt jentungen som han kalte «den kasserte frøken» og ikke ville påta seg farskapet til. Bortrøvede kvinner forekom oftest i overklassen. I mange strøk av landet fant almuens ungdom sin partner gjennom nattefrieri.

Anvendt i kunstdiktningen

En av de mest berømte fortellinger om bruderov er nok den som dikteren Henrik Ibsen har skapt i lesedramaet Peer Gynt, hvor tittelfiguren stjeler bruden fra bryllupet på Hæggstad Gaard og klatrer opp fjellsiden med henne hengende over nakken som en slaktet gris. Etter først å ha forført Ingrid går han lei og avviser henne. Det er Solveig han bryr seg om, han skulle bare bevise at han kunne lykkes med et bruderov. Etterpå er Peer fredløs i bygda.

Ingrid: Lokke først, – og saa forskyde!
Peer Gynt: Og hvad Kaar har du at byde?
Ingrid: Hæggstad Gaard og mere till.
Peer Gynt: Har du Salmebog i Klædet?
Har du Guldfax over Nakken?
Skotter du nedover Spredet?
Holder du din Moer i Stakken? Svar!
Ingrid: Nej; men –?
Peer Gynt: Gik du till Presten
nu ivaar da?
Ingrid: Nej, men Peer –?
Peer Gynt: Har du Blygsel over Øjet?
Kan du nægte, naar jeg beer?
Ingrid: Kors: jeg tror, hans Vid er fløjet –!
Peer Gynt: Blir der Helg, naar en dig ser? Svar!
Ingrid: Nej, men –
Peer Gynt: Hvad er saa Resten! (vil gaa.)
Ingrid (træder ivejen): Ved du, det er halsløs Daad,
hvis du sviger?
Peer Gynt: Faar saa være.
Ingrid: Du kan vinde Gods og Ære,
hvis du taer mig –
Peer Gynt: Har ej Raad.
Ingrid: (brister i Taarer). O, du lokked –!
Peer Gynt: Du var villig.
Ingrid: Trøstløs var jeg!
Peer Gynt: Jeg var yr.
Ingrid (truende): Ja, men Boden blir dig dyr!
Peer Gynt: Dyrest Bod faar kaldes billig.
Ingrid: Staar du fast ved dit?
Peer Gynt: Som Sten.
Ingrid: Godt; saa se da, hvem som vinder! (gaar nedover.)
Peer Gynt (tier en Stund; med et skriger han:) Djævlen staa i alt, som minder!
Djævlen staa i alle Kvinder!

Også i ungdomsdramaet Olaf Liljekrans har Ibsen berørt temaet, idet foreldrene ønsker å arrangere et økonomisk fordelaktig ekteskap. Bruden Ingeborg rømmer her med sin egen gårdsgutt, Hemming, mens Olaf får ta ansvar for «fjeldfuglen» Alfhild, som han er blitt forelsket i.

Bruderovet er også blitt en yndet filmklisjé, f.eks. The Graduate, der Dustin Hoffman drar med seg bruden som alt står foran alteret.

Litteratur

• Erik Henning Edvardsen og Thure Lund: Åndelige sanger og ballader om bruderov og svik. Ludvig Mathias Lindemans samlerferder til Modum i 1862 og 1865. Modum kommune. Vikersund 2002. ISBN 82-992991-2-8.
• Sverker Ek: Den svenska folkvisan. Stockholm 1924.
• Sverker Ek: «Våra historiska brudrovsvisor från 1200-talet» (s. 112-177). I: Studier till den svenska folkvisans historia. Göteborgs Högskolas årsskrift XXXVII 1931:1.
• Sverker Ek: «Den svenska folkvisan» (s. 38-54). I: Nordisk kultur IX. Folkevisor. Folkesegner og Folkeeventyr. H. Aschehoug & Co.s Forlag (W. Nygaard). Oslo MCMXXXI (= 1931).
• Ronald Grambo, Bjarne Hodne og Ørnulf Hodne: Der stod seg et bryllup. Ekteskapet i Norge gjennom tidene. Universitetsforlaget. Oslo 1985. ISBN 82-02-09256-6.
• Claude Lévi-Strauss: The Savage Mind. The University of Chicago Press. Chicago 1966. ISBN 0-226-47484-4
• C. Scott Littleton: The New Comparative Mythology. An Anthropological Assessment of the Theories of Georges Dumézil. Third Edition. Berkeley, Los Angeles, London 1982.