Brannen i Chicago 1871

Brannen i Chicago 1871 (i USA kalt The Great Chicago Fire) var en av de største bybranner i fredstid noensinne, dog langt fra den mest dødbingende (og heller ikke Chicagos mest dødbringende). Den brøt ut om kvelden søndag 8. oktober – en dag med en sterk, varm og meget tørr sørvestlig vind. I den knusktørre trehusbebyggelsen spredte brannen seg raskt. Attpåtil kom slukkingen sent i gang – dels fordi brannkorpset var utslitt og redusert etter mange tidligere branner, dels pga. feil ved varslingen. Brannen utviklet seg til en ildstorm, som brannvesenet – selv med forsterkninger fra andre byer – ikke hadde den ringeste mulighet til å slukke eller stanse. Da brannens fremrykning ble stanset om morgenen den 10., hadde den nådd Michigansjøen i øst og grensen for bebyggelsen i nord. Den siste ilden, særlig i de store kullagrene, døde ut langt senere.

Kart over Chicago fra 1871, med de brente områdene inntegnet. Brannen begynte i sør, lengst nede på kartet. Til høyre Michigansjøen.

Brannen nådde krysset Dearborn Street/Monroe Street ved midnatt.

Brannen i Chicago 1871
Bybrannen i Chicago, av John R. Chapin
Dato		8. oktober 1871 (1871-10-08)
Tidspunkt		ca. kl. 21
Ulykkessted		Chicago
Årsak		Ukjent; mest sannsynlig uforsiktighet med ild
Tall
Omkomne		200-300
Overlevende		Ca. 90 000 husville
Brannen i Chicago 1871 41°52′10″N 87°38′30″V
Brannen i Chicago 1871 på Commons

Brannen ødela ca. 1/3 av byen (8,5 km², tre ganger så mye som bybrannen i London 1666 ødela, selv om denne kanskje gjorde flere husville fordi folk bodde tettere), deriblant mesteparten av sentrum og de nordlige bydelene. De vestlige, nordvestlige og mesteparten av de sørlige bydeler ble spart. 200–300 mennesker omkom, ca. 90 000 ble husville, og 17 450 hus ble lagt i aske. Ca. 1/3 av byens formue – 192 millioner dollar i datidens pengeverdi – ble flammenes rov. Brannårsaken ble aldri brakt på det rene, tross omfattende etterforskning.

Samtidig med (men uavhengig av) brannen inntraff flere katastrofale skogbranner i områdene rundt de store sjøene. Disse utslettet flere dusin landsbyer og mindre byer. Den dødeligste og voldsomste var Peshtigo-brannen, med 1200–2500 omkomne. Brannenes katastrofale omfang skyldtes en kombinasjon av langvarig tørke, varm og sterk vind med ekstremt lav luftfuktighet, metanholdig gass fra tørrlagte myrer, kanskje også en inversjon – og menneskelige feil.

Chicago før brannen

Utdypende artikkel: Chicago

Chicago var grunnlagt i 1833 og ble et knutepunkt mellom de industraliserte statene i øst, jordbruksområdene i vest og de store skogene i nord. Folketallet hadde vokst fra 350 i 1833 til 4000 i 1840 og 300 000 ved folketellingen i 1870; i oktober 1871 hadde innbyggertallet antagelig passert 330 000.

Trebyen

Chicagos vekst var basert på rovhogst i de store skogene lengre nord. Ca. 90 % av husene var bygget i tre, vesentlig furu; som regel gjaldt det også takene (borgermesteren het ironisk nok Mason). Og flere av de «brannsikre» bygningene var oppført i tre, og kledd med et tynt lag marmor eller tinn. Chicago hadde et ypperlig vannverk, men selv denne livsviktige bygningen hadde tretak. Mange steder lå husene svært tett. Befolkningstettheten hadde økt fra ca. 350/km² i 1833 til over 10 000/km² i det området som ble ødelagt av brannen i 1871. I motsetning til i London var gatene rette og ofte brede. Til gjengjeld var mange gater og opphøyde fortau bygget i tre så folk skulle kunne gå tørrskodd i myrlendet som Chicago var bygget på. Nå om høsten fantes dessuten store lagre av fyringsved, kull, høy og korn. Kornmarkedet i Chicago var verdens største på den tiden. I byen fantes 17 veldige kornsiloer som rommet 420 000 m³ korn.

I Chicago møtes flere elver, men Chicagoelvens og de øvrige vannveienes verdi som naturlige branngater var redusert. Trebåter lå tett i tett – og langs breddene lå bl.a. pakkhus, sagbruk, tømmer og veldige plankestabler, kullagre og kornsiloer. I tillegg var elvevannet enkelte steder så forurenset at det tok fyr. Og nå var vannføringen uvanlig lav etter den langvarige tørken.

I Chicago fantes mengder av husdyr – både hester og storfe – innenfor tettbebyggelsen, og tilsvarende mengder høy, havre og annet fôr til dem. Den store brannen ble ikke sparket i gang av en ku som veltet en fjøslykt i en låve full av høy, som mange tror. Men det samme høyet, som skulle holde liv i Catherine O'Learys fem kuer og en kalv gjennom vinteren, bidrog til en rask utvikling av brannen i startfasen.

Chicago var kjent som brannfarlig

I 1871 var elektrisitet ikke tatt i vanlig bruk, og belysningen og oppvarmingen var svært brannfarlig. En brukte parafin- eller oljelamper, gassbelysning – og ved, kull eller gass til fyring og matlaging. To nye kilder til branner var piperøyking, iallfall blant menn (Chicagos brann kan ha vært forårsaket av uforsiktig piperøyking) – og gnister fra damplokomotiver. Samtiden var fullt klar over at Chicago var ytterst brannfarlig. Like før brannen ble byen besøkt av en agent for et engelsk forsikringsselskap. Han ønsket å opprette en filial i Chicago – til han beså byen. Da sa han at hvis det brøt ut brann, så kunne byen bli helt eller delvis ødelagt. Likeledes skrev Chicago Tribune at tre uker uten regn «har gjort alt så brennbart at en gnist kan starte en brann som vil feie tvers gjennom hele byen». Tribunes eget avishus var derimot «brannsikkert» – trodde man.

Tørken

I første halvår 1871 fikk Chicago rikelig med nedbør, med ca. 140 mm så sent som i juni. Deretter kom tørken. Den rammet mye av USA og det sørligste Canada øst for Rocky Mountains. Chicago hadde 50-60 % av normal nedbør i de tre siste månedene før 8. oktober (Haines & Sando 1969 – enkelte kilder oppgir enda mindre – hvorvidt dette er overdrivelser, eller skyldes lokale variasjoner fordi mye av nedbøren kom som byger, er usikkert). Sommeren (juni–august) var en halv grad varmere enn normalen, september var over to grader kjøligere, og oktober to grader kjøligere tross varmebølgen like før brannen. Noe lignende gjaldt for værstasjoner i Michigan og Wisconsin, to delstarer som ble hardt rammet av dødbringende branner 8. oktober (Haines & Sando 1969). Mye solskinn kan ha gjort at det føltes varmere enn temperaturmålingene viser, og bidratt til uttørkingen.

Vinden

Vinden hadde antagelig avgjørende betydning for utviklingen av brannen. Den ble bestermt både av de storstilte trykksystemene og av lokale forhold. Været hadde lenge (typisk for tørkeperioder) vært dominert av høytrykk. 8. oktober lå Chicago mellom et lavtrykk i nordvest som presset seg langsomt øst- og sørøstover – og et høytrykk i øst med en rygg over Ohio. Mellom disse trykksystemene, i lavtrykkets varmsektor, strømmet meget varm og tørr luft fra sørvest. Mange værstasjoner hadde kuling. Flere værstasjoner sørvest for Chicago hadde storm. En del steder blåste vinden på tvers av isobarene (trykklinjene). Hvorvidt dette antyder lokale smålavtrykk eller virvler som ikke er inntegnet på værkartet, eller skyldes branner, er ikke kjent. Iallfall raste mange store præriebranner og skogbranner i Midtvesten og rundt de store sjøene i disse dagene. I Chicago skulle det gå minst et døgn etter brannens utbrudd før lavtrykket gav etterlengtet regn. I Chicago falt den relative luftfuktigheten fra 44 % 6. oktober, til 27 % den 7. og 24 % den 8. Samtidig steg temperaturen (målt kl. 14) fra 12 °C den 6. til 27 °C den 8. Begge deler skyldtes den varme, tørre sørvesten. Den slo inn om morgenen den 7., og om kvelden var den ganske frisk (Gess & Lutz 2002, s. 99). Da brannen brøt ut, blåste det kraftig. I værobservasjonene er vinden angitt til ca. 40 km/t (frisk bris eller liten kuling) på den tiden da brannen ble varslet (Haines & Sando 1969). Men værobservatøren Sam Brookes i Clark Street (sitert etter Gess & Lutz 2002, s. 113) oppgav at vinden allerede om ettermiddagen var oppe i over 70 km/t, dvs. sterk kuling. (Chicago kalles «The Windy City».) Disse avvikene kan skyldes lokale variasjoner. I tillegg fremholdt flere øyenvitner at vinden var ujevn, både i Chicago og i Midtvesten for øvrig. Når vinden er ujevn, kommer de sterkeste kastene gjerne fra en retning til høyre for gjennomsnittsvinden. Under senere vitneavhør fortalte Catherine O’Leary at vinden kom fra alle retninger på én gang da hun ble gjort oppmerksom på brannen. Ved spredning av en brann spiller det ikke bare en rolle at en storbrann kan skape sin egen vind. Selv en ordinær brann, særlig i en høy bygning (som en kirke), løfter gnister, glør og brennende materialer opp i høyder hvor vinden gjerne er betydelig sterkere enn der målingene foretas (i dag vanligvis 10 m over bakken). Dette påvirker spredningsevnen. Den første uken etter natten til 9. oktober finnes ingen offisielle meteorologiske observasjoner fra Chicago. Beskrivelser av været i denne perioden stammer fra øyenvitnerskildringer, som i noen grad kan samkjøres med observasjoner andre steder i området (f.eks. Milwaukee, Grand Rapids, Lansing og Sturgeon Bay). Utviklingen av brannen må antas å indikere den generelle vindretning.

Brannene før brannen

De store dødstallene fra brannene i 1871 stammer fra 8. og 9. oktober, men også i ukene før var mye av Midtvesten og landet rundt de store sjøene dekket av røyk. Præriebranner og skogbranner raste en rekke steder. Lynnedslag er en vanlig årsak til slike branner. Meteorologene registrerte imidlertid ingen tordenvær over området i denne perioden (Lapham 1873). Riktignok ble det gjort observasjoner som tyder på at tordenskyer kan ha forekommet (Gess & Lutz 2002, s. 114), men like fullt var alle eller nesten alle brannene menneskeskapt. De skyldtes tømmerhoggernes leirbål, gnister fra damplokomotiver, uforsiktig røyking eller bruk av parafinlamper osv. Et sted skal en stubbe ha tatt fyr da den ble beskutt av en jeger (Gess & Lutz 2002). Og skogbrannene ble ofte forsterket av enorme mengder hogstavfall.

Mange branner i Chicago

Chicagos brannhistorie begynte før byens offisielle grunnleggelse. Fort Dearborn, som lå der byen senere ble anlagt, brant alt i 1812. 7. oktober 1834 inntraff den første brannen som figurerer i brannstatistikken for den da ett år gamle byen. 27. oktober 1837 (1839 ifølge en annen kilde) ble 18 bygninger ødelagt av brann, og 29. oktober 1857 krevde en brann minst 22 menneskeliv Også i 1859, 1866 og 1868 forekom branner som ødela flere kvartaler hver. I 1871 hadde Chicago gjennomsnittlig to branner om dagen.

Brannfarlige oktober

Oktober later til å ha vært en særlig brannfarlig måned i Chicago. Det kan ha vært fordi kombinasjonen av tørke og vind er vanligere da enn om sommeren, fordi lagrene av fyringsved, kull, høy og korn var fulle nettopp på den tiden – eller fordi en i økende grad tok i bruk ildsteder og belysning om høsten. I 1871 hadde iallfall den omfattende tørken gjort lagre og forråd tilsvarende tørre. Brannene før 8. oktober rammet ikke bare prærien og skogene. Chicago skal ha hatt 30 branner (eller mer enn 30 utrykninger) i uken før 8. oktober, dvs. mer enn fire i døgnet (Gess & Lutz 2002).

Et ypperlig brannvesen – på papiret

Chicagos brannvesen var utbygget i takt med byens vekst, og med tidens teknologiske nyvinninger. I 1871 hadde en utvilsomt lært både av brannene i tiårene før, og av andre bybranner i USA. Byen fikk sine første brannhydranter i 1851. Etter katastrofen i 1857 ble frivillige mannskaper i 1858 erstattet med et profesjonelt brannvesen, et elitekorps, som samme år fikk sin første (men ikke USAs første) dampsprøyte. Formelt var brannkorpset en avdeling under byens politi. I 1871 bestod korpset av 185 mann, stasjonert forskjellige steder i byen.

Også varslingssystemet var avansert for sin tid. En brannvakt i rådhustårnet hadde oppsyn over hele byen, og med en kikkert kunne han i teorien se det minste branntilløp. Telefon fantes ikke i 1871, men ved hjelp av en ropert skulle brannvakten varsle en telegrafist som hadde til oppgave å sende varselet til nærmeste aktuelle brannstasjon(er) – eller alle ved behov. I tillegg hadde hver brannstasjon egen brannvakt. I gatene fantes flere hundre brannalarmer, og gatene ble patruljert av fotfolk. Brannvesenet disponerte 17 dampdrevne brannsprøyter av moderne type. Disse veide noe under et tonn – i tillegg trengtes kull til fyrkjelen. Hver sprøytevogn ble trukket av to hester. Dampen ble bare brukt til å drive pumpene (selvdrevne sprøytevogner ble ikke vanlig før henimot 1900). Kapasiteten var trolig ca. 1000 liter pr. minutt (lpm), dvs. i teorien ca. 17 000 lpm til sammen. Rekkevidden var trolig 40-50 m i vindstille vær. Det tok atskillige minutter å få opp trykket, så brannfolkene begynte å fyre opp dampkjelen underveis for å spare tid. Hvis en brannstasjon lå i nærheten, tok det vanligvis antagelig 10-15 minutter fra den ble varslet og til mannskapene kunne begynne slukkingen.

I tillegg til sprøytevognene hadde brannvesenet vogner med stiger, foruten økser, brannhaker m.m. Vannforsyningen var ypperlig. En av byens stoltheter var et moderne vannverk – med tretak. Under gatene gikk vannledninger. Hydranter fantes med et halvt kvartals mellomrom, og de ble godt vedlikeholdt.

CO₂-fangst anno 1871

Våren 1871 ble det fremlagt en plan om CO₂-fangst ved brenning av kull for å bruke CO₂ til slukking: Etter planen skulle byen forsynes med CO2 via rørledninger – parallelt med de vanlige gassrørledningene. Ved en brann skulle en så skru på CO₂-kranene, lukke dører og vinduer, og evakuere huset – hvoretter ilden ville bli kvalt av CO₂. Planen ble aldri realisert; myndighetene var ikke engang interessert i å gjøre forsøk med systemet.

Ildprøven ved Lull & Holmes Planing Mill

Hvis en brann brøt ut etter mørkets frembrudd, kunne nærmeste brannvakt ha vanskelig for å se røyken. Brøt brannen ut innendørs, ville han i noen tilfeller heller ikke se flammene før de slo opp gjennom taket – i verste fall enda senere hvis høyere bygninger stengte for utsikten. Videre er det antydet at 185 brannfolk i en by med 330 000 innbyggere var for lite. Før 8. oktober hadde dessuten de mange brannene slitt på brannfolk, hester og materiell. Ved Canal Street, ca. 2 km vestsørvest for rådhuset, fantes et område som blant forsikringsfolk gikk under navnet Red Flash fordi det var særlig brannfarlig. Brannfaren ble desto større da den tørre sørvesten begynte å øke om kvelden lørdag 7. oktober. Og natt til søndag brøt det ut brann nettopp her, i Lull & Holmes Planing Mill, visstnok i en fyrkjel. Brannen, som senere fikk navnet The Saturday Night Fire, hadde antagelig rast en god stund da den ble varslet – kanskje nettopp fordi andre bygninger sperret for utsikten til brannvaktene, men vel også fordi folk flest lå og sov. De fleste kilder oppgir at den brøt ut ca. kl. 23 lørdag kveld, eller allerede ved 22-tiden. Den ble angivelig ikke varslet før ved totiden Hvis disse klokkeslettene stemmer, må brannen ha brutt ut minst 3-4 timer før den ble varslet. Ilden åt seg hurtig mot øst og nordøst, og fire kvartaler på vestsiden av Chicagoelvens sørlige tilløp stod i full fyr. I tillegg til trebygninger og veldige mengder materialer brant et lager på mange hundre tonn antrasitt, en særlig ren form for kull. Gnister og brennende trestykker ble løftet høyt til værs og blåst mange hundre meter av gårde, mot selve hjertet av byen, og også over elven. Alt som brannfolk het var engasjert. Mens de sloss for å hindre brannen i å spre seg nordover – og forsøke å redde en meget stor kornsilo ved elven – fattet ilden i en vognhall hvor en del jernbanevogner befant seg. Også et område lenger nord ble satt i brann. Brannvesenet hadde ikke folk å avse til å slukke også disse brannene. Frivillige reddet ut jernbanevognene, hindret brannen i vognhallen å spre seg og kvalte den andre brannen i fødselen. Lull & Holmes-brannen var så omfattende og voldsom at den ikke lot seg slukke, i alle fall ikke med datidens materiell (ifølge brannvesenet i Bergen trengs inntil 9000 liter vann pr. minutt (lpm) for å slukke en fullt utviklet brann i én stor bygning i et brannfarlig område). Brannfolkene måtte la den brenne ut av seg selv, dempe flammene i den grad det var mulig, og først og fremst forsøke å hindre spredning ved å bruke elven og Adams Street som branngater. Brannen hadde samlet tusenvis av nysgjerrige, og 150 mennesker hadde klatret opp på et tak – som så brøt sammen av tyngden. Ingen omkom ved denne ulykken, visstnok heller ikke ved selve brannen, men mange ble skadet.

Brannkorpset var alvorlig svekket

Med heltemodig innsats og hjelp fra frivillige klarte brannkorpset stort sett å begrense brannen til de fire kvartalene, og kanskje redde Chicago – denne gang. Etter 16-17 timer var brannen slukket (brannens omfang og varighet tilsvarte omtrent bybrannen i Oslo 14. april 1858). Øyenvitneskildringene av brannen tyder på at byen var en hårsbredd fra katastrofen. Den nesten overmenneskelige innsatsen hadde kostet mye. Ikke bare var brannfolk og hester segneferdige av tretthet. De hadde større eller mindre pustevanskeligheter og lungeskader etter de mange timene i ild og røyk – desto mer fordi de måtte slåss med ilden der vinden blåste ild og røyk mot dem. Noen hadde stygge brannsår, hvor ilden hadde brent seg gjennom både klærne og kjøttet og helt inn til benet (Gess & Lutz 2002, s. 107). Kanskje noen også ble skadet da en vegg raste ut og delvis ødela en brannsprøyte.

Da den store brannen brøt ut, skal brannkorpset ha disponert 125 mann. I så fall var det redusert til ca. 2/3 av den nominelle styrken. I praksis var det betydelig svakere. Selv de friskeste folkene og hestene var utkjørt og trolig iallfall midlertidig redusert etter å ha pustet inn røykfylt luft i mange timer. Og hverken erfarne folk, hester eller materiell kunne erstattes eller repareres på noen få timer.

Også materielt var korpset alvorlig svekket. Minst fire av korpsets 17 sprøyter var ute av drift, og det skulle snart vise seg at iallfall én til burde ha vært det. Bare 12 strålerør skal ha vært intakte. Det var mangel på slanger – noen hadde gått tapt ved Lull & Holmes-brannen; andre var defekte. Og vannstanden var tappet enda mer ned, noe som var særlig betenkelig hvis brann skulle bryte ut et sted langt fra elvene. En kilde oppgir at det også var lite kull til å drive brannsprøytene (Cowan 2001), men dette stemmer ikke med byens enorme kullagre.

Forsterkninger fra andre byer

Chicago telegraferte etter mannskaper og materiell fra andre byer. Milwaukee, byen Green Bay, St.Louis og Cincinnati er nevnt i ulike kilder – men det er usikkert når, og hvor mye byen fikk. Alt før den store brannen brøt ut skal byen ha fått hjelpemannskaper fra Milwaukee og Green Bay (Gess & Lutz 2002). Med datidens jernbaner er dette fullt mulig hvis byen telegraferte etter hjelp innen søndag ettermiddag. Men flere kilder oppgir at Chicago ikke telegraferte etter hjelp før det viste seg at den store brannen ikke lot seg temme av byens eget brannkorps, og da kan byen ikke ha fått forsterkninger før etter midnatt. Iallfall later det ikke til at forsterkninger fikk nevnevrdig betydning for utviklingen av brannen.

Lull & Holmes-brannen var en ildprøve, et forvarsel om det som skulle komme. Chicagos brannfolk bestod ildprøven med glans. De gjorde som en kunne vente, og antagelig langt mer. Men utstyret var mangelfullt, korpset var alvorlig svekket, og varslingssystemet var ikke til å stole på. Alt dette skulle snart vise seg i større målestokk.

Brannens forløp

En veldokumentert katastrofe

Den store Chicago-brannen er antagelig en av de mest veldokumenterte katastrofer til da, ikke minst sammenlignet med de voldsomme præriebrannene og skogbrannene på samme tid. Mange mennesker opplevde Chicago-brannen, det fantes flere aviser, og før brannen hadde byen USAs muligens mest velutstyrte værstasjon. Mye er likevel usikkert. Det gjelder bl.a. angitte klokkeslett – dels fordi mange av dem er oppgitt etter nærmeste hele time, dels fordi kildene spriker. Videre er begreper som «brannen ble slukket» eller «brakt under kontroll» flertydige. Selv i dag oppgir tilsynetalende seriøse kilder merkelige påstander om brannen, f.eks. at 500 000 skal ha blitt husville. Brannfolkene måtte slåss med Lull & Holmes-brannen i 16-17 timer. Deretter fikk de knapt tid til å spise, fôre og stelle hestene, sove og reparere defekt utstyr før de igjen måtte i ilden. Det fremholdt i alle fall brannsjef Robert A. Williams etter den store brannen.

Begynnelsen

Brannen brøt ut i eller (mindre sannsynlig) nær en låve som tilhørte Patrick og Catherine O'Leary i 137 De Koven Street. Låven lå snaut 3 km sørvest for rådhuset, på vestsiden av elvene, og ca. 15 kvartaler sør for det utbrente Lull & Holmes. Den kan ha brutt ut i 21-tiden, kanskje tidligere. H.A.Musham mente, etter å en grundig rekonstruksjon av brannforløpet, at brannen begynte kl. 2030. Siden Mushams tidsangivelser er oppgitt etter nærmeste halvtime, passer dette med David Cowans påstand om at flammene slo ut av låven ved 2040-tiden (Cowan 2001). I teorien kan brannen ha stammet fra en glo som hadde ligget og ulmet lenge.

Ikke mønstergyldig varsling

Detaljene rundt hva som ble gjort feil ved varslingen, er aldri klarlagt. Flere forløp er mulig. Og ulike kilder oppgir klokkeslett som ikke stemmer overens, selv når usikkerheten i tidsangivelsene tatt i betraktning.

Også denne brannen skal ha blitt sent varslet av brannvakten i rådhuset, Mathias Schaffer – visstnok ca. kl. 2130

I så fall kan ikke hovedstyrken ha vært på plass før nærmere kl. 22 – ca. 1½ time etter at brannen brøt ut hvis Musham og Cowan har rett. Hvis disse tidsangivelsene stemmer, må brannen ha spredt seg langsomt til å begynne med. Kanskje folk klarte å sinke spredningen ved hjelp av bøtter. Forløpet kan ha vært omtrent slik: Brannvakten trodde først at det var den gamle Lull & Holmes-brannen som hadde blusset opp igjen. Sett fra rådhuset lå Lull & Holmes og O'Learys låve i omtrent samme retning. Hvorfor han ikke hadde fått beskjed om at den gamle brannen var slukket flere timer før, skal være usagt. Da burde han jo straks ha varslet om den hadde blusset opp igjen, for med tørken og den sterke vinden kunne det være meget farlig. Eller hadde brannvesenet latt den brenne ut av seg selv fordi de regnet med at faren for spredning var over? Kanskje de hadde etterlatt en mindre styrke som holdt vakt og drev med etterslukking. Da brannvakten først forstod det var en ny brann og varslet, feilberegnet han avstanden, slik at brannkorpset skal ha blitt sendt i gal retning.^{[trenger referanse]}

Etter en annen versjon varslet brannvakten en brannstasjon i gal retning og bommet med ca. 1½ km i vestlig retning (Gess & Lutz 2002, s. 114). Men da kan han neppe ha trodd at røyken eller flammene skyldtes at den gamle Lull & Holmes-brannen hadde blusset opp igjen, for det stemmer ikke med retningen. Kanskje mørket gjorde det vanskelig å beregne retningen. Hadde brannvakten brukt kart, kompass og sekstant – hvis feilen var hans – ville han likevel ha klart det, desto mer etter som gatene i Chicago gikk (og går) nord–sør (iallfall på 1880-tallet ble kompass brukt av brannvakter). Brannfolkene ved en brannstasjon vest for O’Learys låve burde ha sett ildskjæret – røyken fra brannen, som ellers kan ha redusert sikten, drev jo mot nordøst fordi vinden var sørvestlig (den sterke, tørre vinden gjør at vi kan utelukke enhver mulighet for tåke). Men kanskje de trodde ildskjæret stammet fra den gamle Lull & Holms-brannen. Bare to hus fra O'Learys låve bodde en mann som sa han hadde sett brannen og forsøkt å utløse en alarm utenfor et apotek, men var blitt stoppet av apotekeren. Sistnevnte fremholdt at han hadde utløst alarmen selv. Den ble i så fall aldri registrert av brannvesenet. En av O'Learys naboer, Daniel «Pegleg» Sullivan (han hadde treben), sa senere at han senest kl. 2125 hadde varslet nabolaget om brannen. Naboene skal ha fremholdt at de ikke hadde hørt noe fra ham, mens han etter en annen versjon lyktes i å alarmere naboer som kom løpende for å hjelpe til med slukkingen. Det siste bekreftes også av øyenvitner som sa at Sullivan gjentatte ganger ropte fire! av sine lungers fulle kraft, og attpåtil at han ropte meget høyt fordi han hadde gode lunger.

Et helt annet forløp er mulig, og det kan i så fall forklare de sprikende beskrivelsene av varslingen (jf. f.eks. Gess & Lutz 2002, s. 114): To branner brøt ut kort etter hverandre, og brannvakten i rådhuset varslet begge korrekt. Den første oppstod ca. 1½ km vest for O'Learys låve. Brannvakten hadde kikkert, så nå i mørket kunne han se det minste branntilløp, f.eks. en pipebrann – og selv peisild gjennom en åpen dør – hvis ingen bygninger sperret for utsikten (ved en pipebrann er det usannsynlig). Ilden kan så straks ha blitt slukket av folk på stedet eller (som de fleste pipebranner) ha dødd ut av seg selv. Hvis branntilløpet skyldtes at en eller annen hadde vært uforsiktig med ilden, var ikke det nødvendigvis noe vedkommende ønsket å opplyse om under høringene og rettsforhandlingene etter brannen. I alle fall nådde brannfolk stedet uten å finne noen brann. I mellomtiden oppdaget brannvakten brannen i O'Learys låve og varslet også den korrekt, men telegrafisten brakte ikke dette varslet videre fordi han trodde det var galt (Gess & Lutz 2002, s. 114).

Sikkert er det at de første brannfolkene som nådde frem, ikke var blitt varslet via rådhuset (de to nærmeste brannstasjonene var henholdsvis seks og ni kvartaler unna). Da stod allerede 3-5 bygninger i lys lue. Brannfolkene hadde også været mot seg: Vinden var sørvestlig og antagelig av styrke frisk bris til liten kuling (Haines & Sando 1969), men kan ha vært oppe i sterk kuling. Den var uvanlig varm, meget tørr, og ujevn. Områdene sør og vest for Chicago var herjet av voldsomme skogbranner og præriebranner i disse dagene, men hvorvidt disse bidrog til temperaturstigningen og vindøkningen i Chicago, er ikke kjent. Etter brannen fortalte Catherine O’Leary at hun hadde hatt to tonn høy og to tonn kull i låven, foruten en ukjent mengde høvelspon. Nå om høsten hadde også mange i nabolaget store og tørre vinterlagre av fyringsved.

Manglende slukningskapasitet

Alt før de første brannfolkene nådde frem, hadde folk i nabolaget brukt bøtter for å slukke brannen, eller i det minste å hindre spredning. Det var nytteløst, i alle fall i vindretningen. Og noe senere, da de første utslitte brannfolkene hadde nådd frem med to sprøyter, brøt den ene sprøyten sammen. Den ble reparert på noen minutter, men slukningskapasiteten ble redusert nettopp i de minuttene da brannen kanskje hadde latt seg stanse. Til dette kom kanskje mangelen på kull til å drive sprøytene. Det finnes en tegning av Marshall Philyaw hvor man i de samme kritiske minuttene river et nabohus for å skaffe brensel til dette formål. Hvis brannfolkene måtte bruke tid på slikt, må det ha sinket slukningen ytterligere. På den annen side virker det urimelig, med lagre av kull og ved overalt, at det skulle være nødvendig å rive et hus for å skaffe brensel. Kanskje det i virkeligheten ble revet i et forsøk på å lage en branngate. Uansett sa en brannmann senere at med ytterligere to sprøyter tilgjengelig ville de ha stoppet brannen der og da.

Ut av kontroll

Hverken de fåtallige brannfolkene eller frivillige klarte å forhindre at brannen krysset nabogaten Taylor Street. Derfra rykket en ildsøyle mot nord, en annen mot nordøst. Ca. kl. 22 ble brennende materialer ført av gårde med den sterke vinden. De satte fyr på et sagbruk med tilhørende plankestabler og takspon, fem kvartaler mot nord. Dermed hadde brannvesenet tre atskilte branner å slåss med. Slik var situasjonen da hele byens svekkede brannkorps omsider nådde frem. Kl. 2230 ble det rapportert at brannen var ute av kontroll.

Spredning til sentrum

Kvartalene mellom O'Learys låve i sør og det utbrente området rundt Lull & Holms i nord – som brannen nådde frem til ved 23-tiden – var fortapt. Og den voldsomme brannen i sagbruket lot seg ikke slukke. Men det så lenge ut til at brannene kunne la seg begrense til disse kvartalene. I øst lå nemlig Chicago-elvens sørlige tilløp. I nord fungerte Lull & Holmes-området som en branngate med betydelig dybde, ca. 200 m. Brannen klarte aldri å forsere dette området. Og et branntilløp på vestsiden av de utbrente kvartalene ble stoppet. Der var brannvesenet for en gangs skyld heldig med vinden, som nettopp da må ha dreid mer vestlig.

Fra et høyt kirketårn feide vinden ved 2330-tiden brennende materialer ca. 400 m av gårde, over elven. De landet på taket av en stor stall. Den var tom for hester, men fullstappet med høy. Og ved midnatt stod det nærliggende gassverket i lys lue. Dermed hadde brannen nådd byens sentrum. Etter hvert økte vinden ytterligere. Dette skyldtes antagelig både en generell vindøkning i området (kanskje pga. voldsomme branner), og at brannen skapte sin egen vind. Øyenvitneskildringer fra byene Holland og Manistee lenger nord sier at vinden ved midnatt kom opp i orkanstyrke. Disse byene ble praktisk talt utslettet av branner.

Ildstormen

Branngateforsøk

I Chicago var vinden ved midnatt oppe i minst stiv kuling, muligens storm (Lapham 1873). I tillegg var den svært byget og uberegnelig. Sam Brookes har beskrevet vindkastene som så voldsomme at anemometrene var blåst i stykker (sitert etter Gess & Lutz 2002, s. 123). Vindkastene kunne føre brennende materialer langt av gårde, flere ganger på tvers av – og til og med motsatt – den alminnelige vindretningen. Brannen skapte kraftige ildvirvler, kanskje også ekte tornadoer. Dette bidrog antagelig til at enkelte hus som overlevde den første brannatten, gikk med senere. Branngater ble forsøkt sprengt flere steder. Sør for O’Learys låve, hvor vinden var gunstig, klarte en således å stanse ilden. I sentrum, hvor en forhenværende rådmann fikk tillatelse til å sprenge Union National Bank, ble bare noen ruter knust.

Langs Michigansjøen spredte ilden seg mot den alminnelige vindretning fire kvartaler sørover. Den møtte den en annen brann som kom sørfra, eller nådde et område som alt var utbrent. Iallfall døde ilden ut her. Andre steder var strålevarmen så intens at husene ble antent lenge før flammene nådde frem til dem. På den måten spredte brannen seg meget raskt. De fleste bygninger i mur, marmor og kalkstein er sikre mot spredning av en normal brann, men ikke mot denne. Ofte simpelthen smeltet de bort i den intense heten. Og om de ble stående, så ble inventaret antent – enten av strålevarmen gjennom vinduene, eller fordi disse stod åpne, sprang eller ble slått i stykker av brennende gjenstander. På noen øyeblikk stod iallfall hele bygningen i full fyr, eller den nærmest eksploderte. Etter en vanlig brann i et trehus sees gjerne svartsvidde planker og andre halvbrente rester av brennbare materialer – men ikke her. Derimot stod fremdeles Chicago Tribunes «brannsikre» hus.

Rådhuset

Også rådhuset ble antatt brannsikkert – det stod ute på en åpen plass og var dessuten oppført i mur. Kuppelen var riktignok i tre, men kledd i tinn. Allerede før midnatt var rådhuset flere ganger blitt satt i brann etter å ha blitt truffet av flyvende gnister eller brennende trestykker fra brannen som ennå befant seg langt i sørvest. En gang hadde en slik gjenstand kommet inn gjennom et åpent vindu. Disse branntilløpene ble slukket straks. Da flammene nærmet seg etter midnatt, ble det sagt at rådhuset var det eneste huset i strøket som ville overleve brannen. Ved 130-tiden landet et brennende trestykke på rådhuskuppelen. Kledningen av tinn forhindret ikke at kuppelen snart stod i full fyr. Den svære rådhusklokken begynte å kime. Brannen spredte seg med slik fart at brannvakten i rådhustårnet måtte skli ned gelenderet for å redde livet.

I rådhuskjelleren lå byens fengsel. Mens flammene lukket seg om bygningen, ble de fleste av de 185 arrestantene løslatt. Bare de farligste fangene ble lagt i jern og ført bort i sikkerhet. Rådhusklokken fortsatte å kime helt til bygningen ved 2-tiden raste sammen med et rabalder som selv i brølet fra brannen og stormen kunne høres mer enn 1½ km unna. De to ytterfløyene klarte seg imidlertid.

Vannverket

Nå hadde brannen utviklet seg til en ildstorm, et kilometerbredt flammehav. Den rykket hovedsakelig nord- og nordøstover. Fremrykningen var raskere enn for brannen i London. Uberegnelige og voldsomme vindkast og lokale virvler – skapt av brannen selv – gjorde at brannen også spredte seg eller gjorde sprang i andre retninger. En slik brann lot seg ikke stoppe eller begrense (og gjør det knapt i dag). Om dampsprøyter og andre forsterkninger fra andre byer hadde nådd frem – så var de neppe til særlig hjelp. Ca. kl. 320 ble vannverket truffet av en brennende planke på 3½ m. Ved firetiden var bygningen fortært av flammene. Dermed ble kampen mot ilden enda mer håpløs. Brannmannskapene hadde ikke lenger vann å slukke med, unntatt der de kunne pumpe opp vann direkte fra sjøen, elvene eller lokale sisterner. De hadde heller ikke rent vann til å slukke tørsten. Hardt arbeid i intens hete gjør at brannfolk og brannhester må pøse i seg litervis med vann for å holde det gående i time etter time, og mange av brannfolkene hadde etter hvert jobbet i 1½ døgn nesten uten pauser. Nå måtte de drikke det forurensede elvevannet, eller frakte rent vann fra sjøen.

West Division, Oriental Flouring Mills og dampsprøyten

Den sørlige delen av West Division ble reddet av de utbrente Lull & Holms-kvartalene. Men lenger nord tiltok faren etter hvert som brannen i South Division rykket nordover langs elven og ble stadig voldsommere. Når som helst kunne brannen springe tilbake over elven – særlig hvis vinden dreide østlig, men heten fra brannen på østsiden var nå så intens at trebygningene og plankestablene på østbredden var i faresonen selv uten spredning av gnister og brennende gjenstander.

Blant de mest utsatte bygningene var Oriental Flouring Mills ved Madison Street Bridge. Ved midnatt nådde brannen østsiden av broen. Fikk brannen fotfeste på vestsiden, ville den true hele West Division og i verste fall gjøre bydelens 150 000 innbyggere husville. Men eierne av møllene, med Red Flash rett i sør, var selvfølgelig oppmerksom på brannfaren. De hadde en dampdrevet pumpe med stor kapasitet, nok av kull, og vann fra elven. På den måten opprettet de den kanskje sterkeste forsvarsstillingen i hele Chicago. I time etter time pøste de vann på bygningen og alt annet brennbart i nærheten. Det forhindret spredning av brannen over elven.

Nord for Chicagoelven

Utdypende artikkel: Chicagoelven

I North Division, nord for Chicagoelven, hadde mange for lengst våknet eller blitt vekket da brannen begynte å nærme seg etter midnatt. De trodde lenge at elven ville stoppe brannen. Bl.a. Musham oppgir at noen staller på nordsiden av elven stod i brann allerede ved 230-tiden, mens en kilde oppgir at brannen antagelig først krysset elven kl. 540 og fattet i en kornsilo. Alle brannsprøytene befant seg på sørsiden. De lot seg vanskelig frakte over elven, desto mer etter at broene var brent. Om byen etter dette fikk materiell med jernbanen nordfra (fra Milwaukee og byen Green Bay), var det neppe til nytte etter at vannverket var ødelagt. Iallfall rykket brannen raskt nordover. I North Division raserte ilden praktisk talt alt. Fine patrisiervillaer så vel som slumstrøkene ble lagt i aske. Av 13 800 bygninger slapp bare 500 fra det, og 75 000 av bydelens 78 000 innbyggere ble husville. Det var også i North Division brannen krevde flest dødsofre. Ilden spredte seg også nordvestover frem til Chicago-elvens nordlige tilløp, på tvers av den alminnelige vindretningen. Enkelte steder gjorde den tilmed sprang mot vest eller sørvest. Mot øst ble brannen først stoppet av Michigansjøen (de andre samtidige brannene langs sjøen hadde brutt ut før brannen i Chicago og skyldtes altså ikke spredning herfra). I nord nådde den Fullerton Avenue og ytterkanten av bebyggelsen på den tiden.

Fra nysgjerrighet til panikk

Til å begynne med var brannens fremrykning blitt fulgt av nysgjerrige tilskuere. Etter hvert gikk nysgjerrigheten over til panikk. Iallfall begynte de som befant seg i flammenes vei å flykte nordover. Det gjaldt særlig i North Division. Foran flammene flyktet titusener over hals og hode – med de eiendelene de hadde klart å få med seg, eller bare i nattøyet. Veier og gater, og særlig broene over elvene, ble fullpakket av folk, vogner og kjerrer, foruten hester og mindre dyr. Barn kom bort fra foreldrene. Noen mennesker ble avskåret av nye branner som brøt ut foran dem. Flyktningene samlet seg i Lincoln Park helt i nord, ute på prærien eller langs – eller i – Michigansjøen. Klær, madrasser og andre gjenstander ble ustanselig antent av de fykende gnistene. Enkelte steder ble heten så intens at folk måtte vasse ut til de hadde bare hodet over vann, og selv da kunne håret ta fyr.

Noen butikker ble herjet og plyndret av innbruddstyver. Også flyktninger ble frastjålet det de hadde fått med seg. Øyenvitneskildringene spriker når de beskriver omfanget av denne virksomheten, vel fordi ingen hadde noen oversikt i disse kaotiske timene. Heller ikke er det kjent hvorvidt løslatte arrestanter fra rådhuset deltok i plyndringen. For å forebygge plyndring rullet en brennevinshandler lagerbeholdningen av whisky ut i gaten. Dette tiltrakk seg folk fra alle klasser, men mange ble trampet ned under eller etter avnytelsen av drikkevarene. Senere verserte rykter om lynsjing av irer, svarte eller andre som hørte under det noen i dag kaller «fremmedkulturelle» – men iallfall én kilde avviser at slikt forekom. For å forhindre plyndring, fyll og lynsjing gav borgermesteren generalen Philip Sheridan diktatorisk myndighet over byen.

Richard Bellinger – en erfaren brannmann – nektet å gi opp. Han bodde nordvest i det brannherjede området. Ved hjelp av en svoger forberedte han seg grundig på det som skulle komme. Den første brannatten rakte han omhyggelig sammen alt høstløvet, rev opp stakittgjerdet og fortauet utenfor – og brente det. Deretter la han tepper på taket. Da brannen nærmet seg, pøste han på vann som han hentet i en sisterne. Metoden var også brukt andre steder, som regel uten hell. Til slutt supplerte han med husets forråd av eplemos. Og huset overlevde brannen.

Tirsdag morgen

Mandag fortsatte brannen eller brannene fremrykningen på bred front nordover i North Divison – mellom Chicago-elven i sør, elvens nordlige gren i vest og Michigansjøen i øst. Samtidig brant det fortsatt lenger sør. Noen steder rykket ilden tilbake i sine egne spor – og døde ut hvis det ikke var mer som kunne brenne, eller fortærte hus som var blitt reddet natten før. Det aller meste av West Division var fortsatt urørt, men var i faresonen så lenge brannen raste med uforminsket kraft på østsiden. Utover mandag kveld begynte brannene langsomt å ebbe ut, først i sør – dels fordi det ikke var mer som kunne brenne. Ved 22-tiden hadde ilden sluttet å spre seg (Lapham 1873). Mot vest virket Chicago-elvens nordlige tilløp som en branngate, i tillegg til at brannfolkene og frivillige her hadde hjelp av vinden og dessuten tilgang på vann. I sørvest klarte ilden aldri å forsere de utbrente kvartalene etter Lull & Holmes-brannen. De vestlige og nordvestlige bydelene kunne nok takke denne brannen – samt heldig vindretning og Oriental Flouring Mills’ sterke forsvarsstilling ved Madison Street Bridge – for at de ble spart. Uskadet var også bebyggelsen sør, sørvest og øst for O'Learys låve i De Koven Street. O'Learys lille hus ble antent flere ganger, men stod fremdeles – likeså (den katolske) kirken familien sognet til. Det samme gjorde praktisk talt alle de flotte trærne i Lincoln Park. I det brannherjede området stod noen få bygninger, deriblant Richard Bellingers hus og byens vanntårn. Chicago Tribunes hus stod også – og svarte delvis til sitt ry som «brannsikre». Til slutt tok riktignok inventaret fyr og ble ødelagt, men gulvet i første etasje var så solid at flammene ikke nådde ned i kjelleren, slik at bl.a. de store trykkepressene klarte seg. Sent natt til tirsdag hadde vinden løyet, og nå hadde brannmannskaper og frivillige også fått hjelp av regn. Kildene spriker mye i angivelser av når regnet begynte, og hvor mye som kom, kanskje fordi byens værstasjon hadde brent. Enkelte kilder oppgir at regnet begynte allerede ved 23-tiden om kvelden eller ved midnatt, og nedbøren er beskrevet som nærmest en skikkelig rotbløyte. En annen kilde oppgir at Chicago fikk 0,1”, ca. 2½ mm. Ifølge meteorologen Increase Allen Lapham begynte regnet ved firetiden, det kom bare noen få hundredeler av en tomme, og brannene døde ut fordi det ikke var mer som kunne brenne (Lapham 1873). Lapham oppgir ikke kilde for dette. Han skal ha befunnet seg i Milwaukee brannatten (et rykte om at den gamle meteorologen hadde omkommet, stemte ikke). Hvis regnet kom som byger, kan mengdene ha variert også innen et såpass lite område som Chicago. For øvrig tilsvarer selv 1 mm nedbør (ca. 4/100 tomme) ca. 8500 tonn vann over det brennende eller utbrente området. Til sammenligning hadde Chicagos brannsprøyter en teoretisk kapasitet som neppe oversteg 700 tonn vann i timen, og det forutsatte ubegrenset tilgang til vann, optimalt brensel og redskap i perfekt stand. Og et tonn med små vanndråper har større slukkeeffekt enn vann fra et strålerør (tåkesprøyter fantes ikke i 1871). Hadde regnet uteblitt, og vinden dreid østlig (slik den gjorde i bl.a. Peshtigo mandag morgen), kunne brannen også ha utslettet de vestlige bydelene. Tirsdag morgen var brannen under kontroll. Røyken lå over byen i flere dager til, og selv etter to uker brant det i de svartsvidde restene av det som hadde vært to kornsiloer nede ved elven.Dypt nede i enkelte av de store kullagrene holdt varmen seg enda mye lenger. Et øyenvitne har fortalt at hun et år og en dag etter brannen så en mann som brukte et slikt brennende eller glødende kullstykke til å få fyr på en pipe.

Etter brannen

Brannen krevde 200-300 menneskeliv. Antallet har vært regnet som lavt for en brann av slikt omfang. Usikkerheten i antall dødsoffere er betydelig, men langt mindre enn for f.eks. den samtidige Peshtigo-brannen. Når den siste krevde langt flere menneskeliv, skyldtes det bl.a. at den spredte seg fortere enn folk kunne løpe, mens brannen i Chicago tross sin voldsomhet stort sett ikke gjorde det. Noen steder sørget folk for å vekke og få ut alle som var i ildens vei – om nødvendig dra dem ut av sengen – og dette reddet mange. Også det flate landskapet, det kvadratiske gatenettet og de mange broene over elvene bidrog til at ikke flere omkom.

Rask gjenreisning…

I ruingatene var trafikken med hestesporvogner i gang igjen allerede før røyken etter brannen var borte. Og om mange av jernbanenes stasjonsbygninger og rullende materiell var ødelagt, så var infrastrukturen intakt (brannen ødela altså ikke skinnegangen, slik Peshtigo-brannen gjorde). Også skipstrafikken kom snart i gang igjen, likeså forsyningene av vann (det tok 11 dager) og gass. Gjenreisningen av byen begynte bokstavelig talt straks ruinene var blitt tilstrekkelig avkjølt (det tok flere dager). Det spilte sikkert en stor rolle at de aller fleste tross alt hadde sluppet uskadet fra brannen. I tillegg forstod selvfølgelig både folk og myndigheter at de husville måtte skaffes tak over hodet før den strenge vinteren. Tross alt ble mer enn 2/3 av innbyggerne ikke rammet av brannen. En slik katastrofe styrker samholdet mellom folk, og de husville fikk husly og annen hjelp av sine heldigere bysbarn. Heller ikke behøvde folk å sulte, for 12 av byens 17 kornsiloer – med mer enn ¾ av byens kornlagere – var intakte. Brannen skapte turisttrafikk; fra store deler av USA kom en sverm av turister. De tilreisende nøyde seg på ingen måte med å bese ruinene. Byen fikk straks massiv hjelp fra hele USA; de første tømmerlassene kom allerede dagen etter at brannen hadde dødd ut. Chicago fikk hjelp også fra Tyskland (som var samlet noen måneder før) – og England.

Etter en måneds tid var ruinhaugene praktisk talt borte. Tusenvis av bygninger var reist, mange midlertidige. Men også høye bygninger – i mur – begynte å skyte opp. Overalt kunne en se snekkere og murere i aktivitet. En ny by reiste seg ved sørenden av Michigansjøen. Og etter fire år fantes få spor etter katastrofen. Brannen la heller ingen demper på den voldsomme tilflyttingen og befolkningsveksten i byen.

…men brannen ble aldri glemt

Det nye Chicago ble iallfall delvis en by av stål og betong. I tillegg ble brannvesenet oppgradert – dels etter erfaringene med brannen, dels i tråd med den alminnelige teknologiske utvikling: En begynte å varsle pr. telefon, og etter hvert fikk brannsprøytene høyere kapasitet og lengre rekkevidde pga. bedre dampmaskiner, senere også forbrenningsmotorer (alt i 1885 fantes dampsprøyter som hadde høyhastighetspumper med kapasitet over 3400 lpm). Under brannene etter jordskjelvet i San Francisco 1906 oppdaget en også at biler ikke bare gjorde at brannfolkene var raskere på pletten; i motsetning til hestene ble de ikke utslitt. Det ble også foreslått kraftige tiltak for å redusere brannfaren – etter erfaringer både fra Chicagos brann, Peshtigo-brannen og de andre store skogbrannene samme høst. Increase Allen Lapham foreslo bl.a. et forbud mot all bruk av parafin, at trehusbyggingen skulle begrenses (også for å forhindre avskoging) – og at uerstattelige kunstskatter osv. i en by som Chicago skulle flyttes til byens sørvestre del. Det siste ble begrunnet med at de fleste storbranner kom med den tørre sørvesten fra prærien (Lapham 1873); hele byen vest og sørvest for O’Learys låve var jo uskadet. Ett av Laphams ønsker ble langt på vei oppfylt etter den gamle meteorologens død i 1875, da elektrisk belysning etter hvert erstattet parafinlamper, «levende lys» og gassbelysning. Det ble også fremsatt krav om totalavhold for brannfolk.

En god del av tømmeret som ble brukt til gjenreisningen og utvidelsen av byen kom fra trakten om Singapore i Michigan. Det førte til en så kraftig avskoging – nettopp det bl.a. Lapham flere ganger hadde advart mot – at området nærmest ble til ørken, og Singapore måtte fraflyttes. Det ingen visste i 1871, var at Chicago hadde en enda dødeligere brann foran seg: I 1903 brant Iroquois Theater. Minst 600 omkom.

Brannårsaken ble aldri kjent

Slik startet ikke brannen i Chicago. At brannen startet ved at Catherine O'Learys ku sparket over ende en fjøslykt, er en løgnhistorie spredt av en avis. Ill. fra Harper's Magazine.

Chicagos brann brøt ut samtidig med en rekke katastrofale branner i Midtvesten og rundt de store sjøene. Dette var naturligvis påfallende. En naturlig forklaring var en kombinasjon av langvarig tørke og en meget varm og tørr vind av kulings (lokalt trolig storms) styrke. Men hele høsten hadde vært preget av tørke, vind – og branner, men ingen katastrofer som disse. Allerede i samtiden ble det spekulert i naturlige og overnaturlige årsaker – eller en felles årsak – til disse brannene (Lapham 1873). Konspirasjonsteoriene blomstret. Brannen ble påstått å ha sammenheng med at mormonene var jaget ut av Illinois, sørstatenes nederlag i borgerkrigen osv. I virkeligheten er Chicagos brann ikke oppklart.

Catherine O'Learys ku var en avisand

En påstand som mange i alle fall i samtiden trodde på, og som blir hevdet den dag i dag, var at brannen startet da en av Catherine O'Learys kuer sparket til en fjøslykt mens hun satt og melket en ku for å levere melken neste morgen (i en annen versjon sparket kua til fjøslykten mens eierinnen var ute og hentet fôr til et sykt krøtter). Ikke alle trodde på dette (jf. Lapham 1873). Flere vitner kunne bekrefte at hele O’Learys familie hadde gått og lagt seg da brannen brøt ut. I tillegg fremholdt Catherine at kuene alltid ble melket kl. 1630, og en slik påstand var lett å dokumentere fordi kuer reagerer kraftig hvis de ikke melkes på samme tid hver dag. Hun ble ikke dømt for uaktsomhet. Og i 1893 innrømmet Chicago Republican-reporteren Michael Ahern at han hadde kokt i hop kuhistorien for å lage en fargerik reportasje (også Chicago Evening Journal er oppgitt som sannsynlig kilde til kuhistorien). Catherine O'Leary var irsk innvandrer, katolikk og kvinne. Etter dette, som kom på toppen av økonomisk ruin etter brannen, var hun merket for livet. Hun fikk riktignok oppleve Aherns innrømmelse (hun døde av en lungesykdom i 1895).

Brannen ble etterfulgt av langvarig etterforskning, rettssaker og høringer. Likevel ble brannårsaken aldri funnet, og ingen ble dømt for brannstiftelse eller for å ha forårsaket brannen ved uaktsomhet. O’Learys låve later til å ha vært et populært møtested. Mange personer kunne i teorien ha befunnet seg i låven umiddelbart før brannen brøt ut, men ingen har bevist at noen faktisk gjorde det. Det er ikke engang helt sikkert at brannen oppstod i O’Learys låve. Siden 1990-årene har diskusjonen om mulige brannstiftere tatt seg opp, bl.a. etter det som menes å være selvmotsigelser i vitneforklaringene til flere som utvilsomt befant seg i området da brannen ble varslet. Brannstiftelsen antas som regel å skyldes et uhell, trolig at glør fra en pipe eller en veltet parafinlampe eller fjøslykt satte fyr på noe høy eller annet tørt materiale i låven.

Mannen med trebenet

Advokaten og amatørhistorikeren Richard F. Bales mener brannen antagelig startet da Daniel «Pegleg» Sullivan antente noe høy mens han – i følge med vennen Dennis Regan – befant seg i låven. Det er lett å tenke seg at mannen med trebenet kan ha snublet eller sklidd på det våte tregulvet mens han holdt en fjøslykt eller røkte pipe. Sullivan og Regan skal så ha laget en falsk forklaring for å underbygge påstanden om at Sullivan var uskyldig. Sullivan sa senere at det var han som oppdaget brannen da han så flammer slikke ut av bygningen, mens Bales mener det er løgn fordi Sullivan da hadde et annet hus mellom seg og den brennende låven.

Hvis Bales har rett i at Sullivan og Regan laget en falsk forklaring, kan den i teorien ha dekket over at Regan ved et uhell hadde satt fyr på høyet.

Gambling på låven

Journalisten Anthony DeBartolo i Chicago Tribune har antydet at gambleren Louis M. Cohn (1853–1942) kan ha startet brannen, og at han ifølge Alan Wykes i boken The Complete Illustrated Guide to Gambling (1964) kan ha innrømmet dette. Etter denne versjonen begynte det med at 18-åringen Cohn og noen andre gutter, deriblant O’Learys to sønner, satt oppe på låven og spilte et terningspill da Catherine oppdaget dem og jaget dem ut. I befippelsen veltet så en av guttene en fjøslykt eller parafinlampe. Deretter skal Cohn ha løpt tilbake for å sope opp potten. En svakhet med DeBartolos teori er at flere personer kunne bevitne at Catherine hadde gått og lagt seg alt ved 20-tiden, og dessuten at alle hennes fem barn hadde lagt seg da brannen brøt ut. Hvis både O’Learys selv og vitnene mot all formodning talte usant, og hun likevel hadde vært i låven og jaget ut guttene, så burde hun ha oppdaget den veltede lampen. I teorien kan Cohn ha hatt andre medspillere enn O’Learys sønner. DeBartolo frikjenner Sullivan for løgn om brannen: Selv om det lå et hus mellom Sullivan og O’Learys låve, kan Sullivan ha oppdaget brannen ved at flammene slo over dette huset – de kunne være desto mer iøynefallende fordi det var mørkt.

Fest, ku eller selvantennelse?

Flere av de nærmeste nabohusene stod tomme og ble brukt av uteliggere. Også en av disse kan i teorien ha besøkt låven – f.eks. for å stjele kull – og stiftet brannen. En kilde setter brannen i sammenheng med at en fest i nabolaget utartet til en fylleorgie, men anfører ikke andre indisier på dette enn at det ble kjøpt inn to liter øl til deling på syv personer.

Like etter at brannen hadde brutt ut, fortalte en Mrs. White Catherine at et medlem av familien McLaughlin – som leide hos O’Leary – hadde gått ut i låven for å melke en ku. Selvantennelse i høyet er en annen mulighet.

Tre menn på en jernbanestasjon

Planen om å bruke CO₂ til brannslukking var lagt frem av tre menn. Chicago avviste denne planen i slutten av september. Følgende har vært sagt om de tre: Lørdag 7. oktober kjørte de gjennom New York på vei hjem. I en prat med en venn på jernbanestasjonen sa den ene til vennen: - Vi har forsøkt å gjøre noe for Chicago; de har sparket oss ut, og nå får de ta følgene av det. - Hvor er Harriet og barna? spurte så vennen. - Jeg brakte dem ut til L (ca. 30 km utenfor Chicago), og der vil de bli til jeg henter dem eller får dem brakt tilbake, var svaret. Så ble samtalen avbrutt av at toget satte seg i bevegelse. Hvis denne samtalen virkelig har funnet sted, er det påfallende at Lull & Holmes-brannen brøt ut samme kveld, den store brannen kvelden etter – og begge trolig etter at folk flest hadde gått og lagt seg, og begge på et sted hvor vinden blåste rett mot hjertet av byen. På den annen side brøt det jo stadig ut branner i Chicago. De tre var utvilsomt ergerlige fordi planen deres var forkastet – men kanskje den ene fikk brakt kone og barn ut av byen rett og slett fordi han fryktet en ny brann.

Bare én brann?

Med 30 branner i uken før katastrofen, dvs. en brann hver 6. time, er det statistisk sett, uansett årsak, svært usannsynlig om det ikke skulle bryte ut nye branner mens de store brannene raste (bortsett fra at den store brannen, som vi har sett, skapte nye branner flere kvartaler unna). Fra Lull & Holms-brannen brøt ut og til den store brannen nådde byens sentrum, skulle vi statistisk sett forvente fire nye branner. Både statistikk, flere vitneutsagn og den feilaktige varslingen om kvelden 8. oktober peker i retning av flere branner.
     To personer kunne avlegge ed på at brannen ikke hadde oppstått i O'Learys låve. Visse vitneutsagn tyder på at brann oppstod flere steder på én gang, eller at det som kalles bybrannen i Chicago var flere branner som oppstod uavhengig av hverandre. Et vitne oppgav at hun hadde sett en mann som i nærheten av Franklin-skolen i Division Street tømte ut en mengde flis fra en veske, hvoretter flisene kom i brann. Dette var mens (by-)brannen rykket nordover i North Division, dvs. tidligst mandag morgen. Andre mulige årsaker til brannen er at en gnist fra f.eks. en skorstein i nabolaget eller en brann i sørvest kan ha fløyet inn gjennom et åpent vindu (eller antent tretaket eller en vedstabel på utsiden), selvantennelse eller lynnedslag. Mot det siste kan det innvendes at ingen med sikkerhet registrerte tordenværsaktivitet i området den kvelden (Lapham 1873), og at nærgående lynnedslag vanligvis er svært merkbare. Øyenvitneskildringer er imidlertid blitt tolket i retning av at det har forekommet virga (fallstriper av nedbør som ikke når bakken), Mammatusskyer og veggskyer – skyer som er typiske for kraftige tordenvær – over Chicago og nordover til Peshtigo (Gess og Lutz 2002, s. 109ff). Heller ikke er det helt sikkert at brannen startet i O'Learys låve. Derimot virker det usannsynlig at Lull & Holmes-brannen natten før kan ha sendt gnister den veien, dvs. syv kvartaler sørover: Det stemmer ikke med vindretningen.

Branner i Peshtigo, Port Huron osv.

I dager og uker før 8. oktober 1871 lå et tykt røykteppe over store deler av Midtvesten og landet rundt de store sjøene, også over de områdene som ble rammet av branner denne kvelden og påfølgende natt. Denne røyken skyldtes dels lokale skogbranner, dels skogbranner og præriebranner lenger vest og sørvest – i Minnesota og Iowa. Præriebranner var ganske vanlig om høsten, men brannene i 1871 ble allerede før 8. oktober karakterisert som ekstraordinære, brann uten sidestykke osv. (Gess & Lutz 2002, Lapham 1873). Om kvelden 8. oktober utviklet flere av disse brannene seg til ildstormer. De utslettet en rekke mindre byer og landsbyer, som helt og holdent var bygget i tre. Brannene ble forsterket av veldige mengder hogstavfall etter rovhogst (etterhogst-branner, i USA kalt Post-logging fires). Også disse områdene var rammet av tørke, til dels i enda større grad enn Chicago. Sterk vind – den samme som bidrog til at brannen i Chicago ikke lot seg temme – kan også ha gjort at disse brannene blusset opp nettopp denne kvelden. De verste var følgende:

• Peshtigo-brannen, den trolig dødeligste skogbrann noensinne, med 1200–2500 dødsofre. Den utslettet Peshtigo i Wisconsin foruten et dusin andre småbyer og landsbyer i denne delstaten samt Birch Creek i Michigan. Et eller annet sted vest eller sørvest for Peshtigo utviklet denne brannen seg til en ildstorm, som var så voldsom at det dannet seg et lavtrykk (en mesosyklon) rundt den. Dette uhyret av en brann nådde Peshtigo litt før kl. 22. Peshtigo-brannen ødela minst 4850 km² (kanskje 6000 km² eller mer) på begge sider av Green Bay.
• Port Huron-brannen, som utslettet bl.a. Port Huron i Michigan, og som herjet Thumb-området vestenfor Huronsjøen. Den krevde ca. 50 menneskeliv og kunne måle seg med Peshtigo-brannen i omfang, dog neppe i voldsomhet.
• Branner som praktisk talt utslettet Holland og Manistee ved østbredden av Michigansjøen – og andre branner rundt delstatshovedstaden Lansing, som riktignok ble spart. Brannene ved Holland og Manistee nådde disse byene utpå dagen 8. oktober og ble holdt i sjakk ved bygrensen i mange timer, inntil vinden ved midnatt (i Holland muligens noe senere) ifølge øyenvitneskildringer økte til orkan (den gang fantes ingen værstasjoner i eller nær disse byene). Lavtrykket rundt Peshtigo-brannen kan muligens ha bidratt til denne vindøkningen. Minst 200 omkom ved branner i Michigan - hertil minst 21 i Birch Creek, som ble rammet av Peshtigo-brannen.
• De siste dagene før 8. oktober raste store branner i bl.a. Iowa og Minnesota. Disse rykket øst- og nordøstover (jf. bl.a. Gess & Lutz 2002, s. 90) – men hvorvidt disse påvirket de senere brannene lenger øst, er ikke kjent.
• Store områder i Illinois sør for Chicago (som ligger lengst nord i delstaten) og Indiana ble brannherjet i dagene rundt 8. oktober.
• Den 9. (også datert til den 7.) ble sentrum av Urbana i Illinois utslettet av en bybrann, etter barns lek med fyrstikker.
• 12. oktober ble Windsor i Canada, nær grensen mot USA og Michigan, utslettet av en brann.

Komet-teorien

Siden 1882 har det tidvis vært en opphetet debatt om hvorvidt brannene 8. oktober ble utløst av glødende meteoritter, eller ved at gasser (f.eks. metan) fra en komet tok fyr eller fikk gamle branner til å blusse opp.

Følgende argumenter er brukt for denne «komet-teorien»:

• En meteorsverm (en rest av Bielas komet) passerte vitterlig over Midtvesten samtidig med både Peshtigo-brannen, utbruddet av brannen i Chicago, og de andre brannene i Midtvesten. Hverken før eller siden har USA opplevd så mange katastrofebranner på ett døgn som 8.-9. oktober 1871.
• Peshtigo ble angivelig rammet på minuttet samtidig med at brannen i Chicago brøt ut.
• Ildkuler som kom dalende eller oppstod på bakken; hus eller trær som plutselig tok fyr uten at det var noen kjent brann i nærheten. Enkelte har sammenlignet med meteorittnedslaget ved Tunguska i Sibir juni 1908.
• Meteorittnedslag har påviselig forårsaket branner. Etter nedslaget ved Tunguska ble det funnet millioner av svartbrente trær i området.

Mot dette kan det fremholdes bl.a. at:

• Branner hadde rast i ukevis før 8. oktober. Vindøkningen, sammen med alt det knusktørre materialet, kan ha gjort at disse brannene blusset opp og fløt sammen til én eller flere ildstormer. Også Chicago hadde jo hatt en rekke branner før 8. oktober.
• Enhver påstand om «samme minutt» er meningsløs: De nøyaktige klokkeslettene for utbruddet av brannene i 1871 er nemlig ikke kjent. Tidsangivelsene den gang var sjelden mer presise enn til nærmeste halvtime. Og vi vet ikke når Peshtigo-ildstormen ble dannet eller når brannen i Chicago startet.
• Øyenvitneskildringer tyder på at brannen i Chicago utviklet seg normalt, og omtrent som brannen natten før – dvs. som vi skulle vente i knusktørr trehusbebyggelse på en kveld med sterk og knusktørr vind – inntil den ble for stor til at den kunne stoppes av et utslitt, svekket og forsinket brannkorps.
• Ildkulene kan ha vært gnister, brennende gjenstander og røykgasser som ble løftet opp og ført langt av gårde med vinden, brennbare gasser som plantene slapp fordi temperaturen steg (pyroloyse) – eller i noen tilfeller metangass som sivet opp fra myrene pga. varmen, for så å eksplodere. Iallfall er tilsvarende fenomener sett og dokumentert også senere, uten noen mistanke om meteorittnedslag.
• Når hus eller trær plutselig tok fyr uten noen kjent brann i nærheten, finnes flere andre mulige og veldokumenterte årsaker enn meteorittnedslag, og fenomenet er typisk nettopp for ildstormer. 1) Husene kan ha blitt antent av gnister eller brennende materialer, som ble ført langt av gårde. 2) Varmestrålingen fra en ildstorm er så intens at brennbare gjenstander (særlig mørke) og brennbare gasser kan antennes på ganske langt hold (varmestrålingen er tilnærmet proporsjonal med 4. potens av den absolutte temperatur, dvs. at rekkevidden under ellers like forhold blir firedoblet når den absolutte temperaturen i ildens sentrum fordobles). Dette er beskrevet fra bl.a. Chicagos brann og Peshtigo-brannen. Under slike forhold kan hele den delen av huset som vender mot brannfronten ta fyr på én gang, særlig hvis lufttemperaturen på forhånd er nær tennpunktet. Også inventaret kan bli antent pga. heten, særlig hvis vindusrutene springer – og det kan virke som om huset eksploderer.
• Noen tilsynelatende spontane utbrudd av brann kan antagelig forklares ved at ilden spredte seg via tørre røtter e.l. under bakken, for så å nå overflaten og blusse opp et stykke borte – eller ulmet i dager og uker under bakken. Begge fenomener er beskrevet en rekke ganger i forbindelse med skogbrannene i 1871 (jf. bl.a. Gess & Lutz 2002).
• De stadige brannene kan forklares med uforsiktighet med ild og langvarig tørke. Vindøkningen og den stadig verre tørken kan forklare hvorfor de blusset opp nettopp 8. oktober. Vindøkningen skyldtes voksende trykkforskjeller fordi et lavtrykk i nordvest presset mot et høytrykk i sørøst, i tillegg til at noen av brannene skapte sine egne vindfelt.
• Bybrannen i Urbana, som (i mindre målestokk) hadde et lignende forløp som Chicago-brannen, var forårsaket av barns lek med fyrstikker.
• Under lignende forhold (langvarig tørke, sterk vind, rovhogst, opphopning av hogstavfall og byer og landsbyer bygd i tre og omgitt av skog) ble både Michigan og andre delstater senere herjet av branner som utviklet seg til ildstormer. De største av dem, f.eks. Hinckley-brannen i 1894, oppførte seg svært likt brannene i 1871, med de samme «uforklarlige» effektene, og i flere tilfeller med hundrevis av omkomne – uten noen mistanke om meteorittnedslag.

Ikke noe av dette beviser at ingen av brannene ble stiftet av meteorittnedslag, bare at de fleste av dem åpenbart ikke ble det. Øyenvitneskildringer viser at brannen i Chicago lenge oppførte seg høyst ordinært.

O'Learys og 137 De Koven St. etter brannen

O’Leary-familien selv trodde brannen skyldtes selvantennelse i tørt, grønt høy.

O’Learys hus i 137 De Koven St. overlevde brannen. Familien solgte huset og flyttet til en annen kant av byen. O’Leary døde i 1894, Catherine i 1895. En av sønnene slo seg opp i Chicagos underverden som en fremtredende gambler og var aktiv til 1920-årene. Den siste av O’Learys barn døde i 1936.

I tiårene etter brannen ble strøket mer og mer forslummet. I 1899 brant O’Learys tidligere hus, men det ble stående. En senere eier – Sarah Koal – ble i 1901 skadet i panikken under en teaterforestilling etter at en eller annen hadde ropt at det var brann. Denne alarmen var falsk (i 1903 opplevde derimot Chicago en virkelig brannkatastrofe, den mest dødbringende av alle: Minst 600 omkom ved Iroquois Theatre -brannen). I 1910 ble huset revet og erstattet med en treetasjes leiegård – i mur. I 1928 ble det kjøpt av kommunen, som ville reise et minnesmerke over brannen. Dette ble forsinket av depresjonen, og huset stod til 1956. I 1961 ble så Chicagos brannskole bygget på stedet, og skulptøren Egpon Wiener ble engasjert for å reise en 9 m høy «ildsøyle» nøyaktig der O’Learys låve hadde ligget.

Brannen i litteratur, film og folklore

Chicagos brann er skildret i mengder av litteratur (både sakprosa, science fiction, romaner, dikt), filmer osv. Som Bergen har Chicago en fotballklubb oppkalt etter en brann; den heter Chicago Fire og ble stiftet 8. oktober 1997. Interessen for brannen viser seg også ved at et Google-søk på «Chicago fire» pr. 28. desember 2009 gav ca. 1,048 mill. treff, noe som pr. 6. desember 2013 hadde økt til ca. 5,280 mill.

Litteratur

• Betty Sodders 1997: Michigan on Fire. Thunder Bay Press, U.S.A.
• David Cowan 2001: Great Chicago Fires: Historic Blazes That Shaped A City. Lake Claremont Press. ISBN 1893121070.
• Denise Gess & William Lutz 2002: Firestorm at Peshtigo: A Town, Its People, and the Deadliest Fire in American History (ISBN 978-0805072938).
• Donald Haines & Rodney W Sando 1969: Climatic Conditions Preceding Historical Great Fires in the North Central Region. U.S.D.A. Forest Service Research Paper NC-34. http://www.ncrs.fs.fed.us/pubs/rp/rp_nc034.pd
• Increase Allen Lapham 1873: The Great Fires of 1871 in the Northwest; gjenopptrykt i Wisconsin Academy Review 1965, http://www.library.wisc.edu/etext/WIReader/WER0133.html.