Bletchley Park

Bletchley Park var under andre verdenskrig base for den britiske etterretningstjenestens kodebryteroperasjoner. Basen ligger i tettstedet Bletchley, som nå er en del av byen Milton Keynes, omkring 80 km nord for London. Stedet drives som museum.

Bletchley Park
Beliggenhet
Land		Storbritannia
Sted		Milton Keynes
Etablert		1877
Ferdigstilt		1938
Kart
Bletchley Park 51°59′47″N 0°44′33″V
Nettsted
Nettsted		Offisielt nettsted (en)
Bletchley Park på Commons

Bletchley Park - hovedbygningen

Forhistorie

Bletchley Parks historie begynte antagelig som herregård omkring tiden for den normanniske invasjon i 1066. Den eldste sikre referansen er fra 1308, da Grey-familien eide stedet. På et ukjent tidspunkt ble eiendommen krongods. Hovedbygningen som står nå ble bygget mellom 1883 og 1926 av Herbert Samuel Leon (1850 – 1926), parlamentsmedlem for det liberale partiet. Stilen er eklektisk, med blanding av viktoriansk gotikk, tudor og nederlandsk barokk. Leons eiendom dekket omkring 2,4 km²; omkring 0,2 km² av dette utgjør Bletchley Park. Etter at enken, Fanny Leon (1878 – 1937), døde, ble parken solgt til en eiendomsutvikler i 1938.

Huset skulle rives for å gi plass til et boligkompleks, men admiral Sir Hugh Sinclair, direktør for marinens etterretningstjeneste og for Secret Intelligence Service, kjøpte stedet for egne penger våren 1938. Han hadde grunnlagt Statens kode- og chifferskole (Government Code and Cypher School), og da han regnet med at et krigsutbrudd var nært forestående ville han sikre et egnet tilholdssted for organisasjonen. Han valgte stedet av fire grunner: Det lå ved jernbanelinjen mellom Oxford og Cambridge, hvor man ville komme til å hente ekspertise fra; det lå ved hovedveien til London (nå kalt A5); det lå nær en større telefonsentral og det lå et stykke fra kjente militære installasjoner slik at det ikke var noen åpenbart mål for fiendtlige fly.

Krigsårene

I 1939 ble etterretningstjenestens kodebrytervirksomhet lokalisert til Bletchley. De flyttet først inn i hovedbygningen, men etterhvert som arbeidsmengden økte måtte man bygge enkle brakker, omtalt som huts. Anlegget ble bygget slik at det fra luften kunne se ut som et sykehus, for å minske faren for bombing. Bletchley ble da også bare truffet av én bombe under krigen; den gjorde liten skade bortsett fra å flytte brakke 4 et par meter bort fra fundamentet. Bomben var antagelig ment å skulle treffe jernbanestasjonen like ved.

En lyttestasjon ble konstruert for å fange opp fiendens radiosignaler, og da denne var den tiende stasjonen i en serie fikk den navnet Station X (romertall 10). Dette navnet blir ofte, feilaktig, brukt på hele anlegget. Lyttestasjonen ble snart flyttet til Whaddon Hall, for å trekke oppmerksomhet bort fra Bletchley. Flere andre radiostasjoner var også i aktivitet med å fange opp signaler.

På det meste var opptil 10 000 mennesker tilknyttet parken, enten i selve anlegget eller på lyttestasjonene.

Kryptoanalyse

Bletchley Park viste seg å bli en viktig brikke i den allierte planleggingen under krigen. Opplysningene som ble samlet gikk under kodenavnet 'Ultra', og det ble holdt strengt hemmelig hvordan man hadde samlet dem. Noe av det viktigste arbeidet som foregikk var analyser av koder fra de tyske kodemaskinene Enigma og Lorenz. Hemmeligholdet var så vellykket at den tyske kontraspionasjen, Abwehr, aldri forsto at man hadde brutt kodene.

Bletchley Park - brakker

For å løse problemene med de kompliserte kodene Tyskland brukte, samlet etterretningstjenesten en rekke av de fremste matematikerne og lingvistene i Storbritannia. Blant de meste kjente er Alan Turing som var hoveddesigner av The Turing Bomb, maskinen som løste koden fra Enigma-maskinene. Dette reddet livet til mange norske sjømenn da man fikk redusert de store tapene i konvoifarten over Atlanterhavet fordi man ved å knekke de tyske marinekodene kunne lokalisere hvor tyske ubåter oppholdt seg ved å lese enigmameldingene ubåtene sendte tilbake til Tyskland.

For å løse kodene fra Lorenz-maskinene som var mer komplekse og ble brukt mellom hovedkvarterene til tyskerne ble verdens første programmerbare elektroniske datamaskin laget. Denne ble kalt Colossus. Matematikerne Bill Tutte og Max Newmann og elektronikkingeniøren Tommy Flowers var ledende i dette arbeidet. Colossus ble laget i løpet av 1943 tidsnok til å hjelpe i planleggingen av D-dagen. Kunnskapen om hvordan Colossus var konstruert ble også overført til USA samtidig med at disse begynte å konstruere sin første datamaskin.

Når kodene skulle brytes hadde man i utgangspunktet to hovedhjelpemidler: Erobrede Enigma- og Lorenz-maskiner, og «jukselapper» (cribs). Jukselappene besto dels av formuleringer man visste ble brukt i innledningen eller avslutningen på visse meldinger og dels av informasjon om f.eks. posisjoner, temperatur og værforhold som man kjente og visste at var en del av meldingen. Man fikk også hjelp ved at mange tyske operatører slurvet. Den som brukte maskinen til å kode en melding skulle velge en tilfeldig kode først, men mange brukte f.eks. initialene til kjæresten på alle meldinger. Det ble også slurvet ved at samme meldingen noen ganger ble sendt med forskjellig kode; da kunne man regne ut i det minste noen av innstillingene på maskinen. Med datamaskinen som ble bygget, og de enklere bombene, elektriske maskiner som sjekket alle mulige innstillinger i løpet av noen timer, kunne arbeidet med å knekke en kode ofte komme ned i noen få timer.

Man arbeidet også med japanske og italienske koder, og arbeidet med å bryte de japanske kodene var til stor hjelp under Stillehavskrigen.

Resultater

Et av de viktigste og mest konkrete resultater av arbeidet er at Tysklands ubåtkrig i Atlanterhavet ble langt mindre effektiv enn den kunne vært. I en periode hvor man ikke kunne lese den tyske marinens Enigma-koder på grunn av en forandring som ble gjort på maskinen, økte mengden senket tonnasje enormt. Da man igjen fikk knekket koden kunne konvoiene ledes utenom de tyske ulveflokkene, og Storbritannia fikk sårt trengte forsyninger fra USA.

Opplysninger hentet fra tyske landstyrkers og Luftwaffes signaler var også av stor verdi, spesielt i forbindelse med felttoget i Nord-Afrika og D-dagen.

Mange har forsøkt å sette en målbar verdi på resultatet, og det har vært hevdet at informasjon fra Bletchley Park forkortet krigen med inntil to år. Dette er høyst usikkert, men det er ikke tvil om at innsatsen sparte mange allierte soldaters og sivile sjøfolks liv.

Etter krigen

Winston Churchill omtalte Bletchley Park som «the goose that laid the golden egg, but didn't cackle». Dette refererer til at Bletchley Park og alt de klarte å få til ble holdt hemmelig ikke bare under den andre verdenskrig, men også under den kalde krigen, slik at Sovjetsamveldet ikke fikk innsyn i hva Vest-Europa kunne klare når det gjaldt overvåking og innsyn i motpartens interne meldinger. Colossus og alt annet som ble utviklet ved Bletchley ble destruert. Eksistensen av Bletchely Park og alt de lagde ble ikke allment kjent før i 1976, etter at 30 årsfristen for hemmeligholdelse hadde utløpt.

Etter krigen ble mye av utstyret og tegningene til dette ødelagt. De som jobbet der ble også pålagt streng taushetsplikt. Mange av dem slet i årene etter krigen med at familie og venner trodde de ikke hadde gjort en anstendig innsats under krigen, spesielt de som var unge menn da de begynte på Bletchley. Etter at hemmeligheten ble kjent har de fått anerkjennelse for sitt arbeid, som blant annet er blitt kjent for et stort publikum gjennom filmen Enigma.

Anlegget ble overtatt av andre statlige institusjoner, blant annet British Telecom (televerket) og Aviation Authority (luftfartsverket).

Museet

Etter at anlegget begynte å forfalle sterkt, og det ble snakk om å rive det, ble Bletchley Park Trust grunnlagt for å bevare og restaurere bygningene. Det ble satt i stand et museum som viser aktiviteten ved anlegget, der man blant annet kan se kodemaskinene og rekonstruksjoner av de første datamaskinene som var i bruk.

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Bletchley Park – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Bletchley Park – galleri av bilder, video eller lyd på Commons