Blanus

krypdyrslekt

Blanus er en slekt av ormeøgler som forekommer i middelhavsområdet.

Blanus
Nomenklatur
Blanus
Wagler, 1830
Hører til
ormeøgler,
skjellkrypdyr,
firbente virveldyr
Økologi
Antall arter: 5
Habitat: gravende
Utbredelse: middelhavsområdet
Inndelt i

De lever underjordisk og har de samme tilpasningene til en slikt liv som andre ormeøgler. Lemmer mangler, og øynene er sterkt reduserte. Hodet har en butt form.

Tidlige systematikere antok at slekten hadde to arter: iberisk ormeøgle (B. cinereus) i Portugal, Spania og Marokko; og anatolisk ormeøgle (B. strauchii) fra de sørøstlige øyene i Egeerhavet gjennom det sørlige Anatolia til Levanten og Nord-Irak, men nyere studier har ført til oppsplitting. Anatolisk ormeøgle deles i tre underarter. De nordafrikanske formene regnes som to selvstendige arter, Blanus mettetali og B. tingitanus. Det er to godt adskilte kladerDen iberiske halvøy, og i 2009 ble det beskrevet en ny art herfra, B. mariae.[1][2][3]

Følgende kladogram viser slektskapet mellom de nålevende artene:

   Blanus   



Blanus cinereus s.s.



Blanus mariae





Blanus tingitanus



Blanus mettetali





Blanus strauchi




Blanus ble tidligere regnet til familien Amphisbaenidae (egentlige ormeøgler). En fylogenetisk studie basert på morfologi fra 2003 viste at Blanus er fjernt beslektet med andre ormeøgler, og slekten ble plassert i en egen familie, Blanidae.[4] Molekylærgenetiske metoder har i ettertid bekreftet at Blanus utgjør en egen gren på ormeøglenes stamtre. De nærmeste slektningene er de to artene i slekten Cadea, som er endemisk for Cuba.[5]

Fossile rester av Blanus er funnet mange steder i Europa. Det eldste funnet er fra eocen (55 millioner år) og er gjort i England. Fra midten av miocen kjenner man Blanus sp. i Frankrike og Blanus antiquus i Tyskland og Østerrike.[1] Blanus gracilis hadde en vid utbredelse i sen miocen og fantes både på Sardinia og i Tsjekkia og Romania.[6][7] Den eneste kjente fossile skallen tilhører Blanus mendezi fra miocen i Spania.[8] I Sør-Italia levde Blanus til tidlig pleistocen, og på Sicilia fantes de fram til overgangen mellom midtre og sen pleistocen.[9][10]

Referanser rediger

  1. ^ a b E.M. Albert, R. Zardoya og M. García-París (2007). «Phylogeographical and speciation patterns in subterranean worm lizards of the genus Blanus (Amphisbaenia: Blanidae)» (PDF). Mol. Ecol. 16 (7): 1519–1531. ISSN 1365-294X. PMID 17391273. doi:10.1111/j.1365-294X.2007.03248.x. Arkivert fra originalen (PDF) 23. januar 2012. Besøkt 7. september 2011. 
  2. ^ E.M. Albert og A. Fernández (2009). «Evidence of cryptic speciation in a fossorial reptile: description of a new species of Blanus (Squamata: Amphisbaenia: Blanidae) from the Iberian Peninsula» (PDF). Zootaxa (2234): 56–68. ISSN 1175-5334. 
  3. ^ F.L. Sampaio m.fl. (2015). «Phylogenetic and diversity patterns of Blanus worm lizards (Squamata: Amphisbaenia): insights from mitochondrial and nuclear gene genealogies and species tree». J. Zoolog. Syst. Evol. Res. 53 (1): 45–54. ISSN 1439-0469. doi:10.1111/jzs.12075. 
  4. ^ M. Kearney (2003). «Systematics of the Amphisbaenia (Lepidosauria: Squamata) based on morphological evidence from recent and fossil forms». Herpetological Monographs. 17 (1): 1–74. ISSN 1938-5137. doi:10.1655/0733-1347(2003)017%5B0001:SOTALB%5D2.0.CO;2. 
  5. ^ N. Vidal og S.B. Hedges (2009). «The molecular evolutionary tree of lizards, snakes, and amphisbaenians». C. R. Biologies. 332 (2–3): 129–139. ISSN 1631-0691. doi:10.1016/j.crvi.2008.07.010. 
  6. ^ M. Venczel og B. Sanchíz (2006). «Lower Miocene amphibians and reptiles from Oschiri (Sardinia, Italy)» (PDF). Hantkeniana. 5: 72–75. OCLC 254153007. 
  7. ^ M. Venczel og E. Știucă (2008). «Late middle Miocene amphibians and squamate reptiles from Tauț, Romania» (PDF). Geodiversitas. 30 (4): 731–763. ISSN 1280-9659. 
  8. ^ A. Bolet m.fl. (2014). «An amphisbaenian skull from the European Miocene and the evolution of Mediterranean worm lizards». PLoS ONE. 9 (6): e98082. ISSN 1932-6203. doi:10.1371/journal.pone.0098082. 
  9. ^ M. Delfino (1997). «Blanus from the Early Pleistocene of Southern Italy: another small tessera from a big mosaic». I W. Böhme, W. Bischoff og T. Ziegler. Herpetologica Bonnensis. Bonn: SEH. s. 89–97. 
  10. ^ M. Delfino (2003). «A Pleistocene amphisbaenian from Sicily». Amphibia-Reptilia. 24 (4): 407–414. ISSN 1568-5381. doi:10.1163/156853803322763873. 

Eksterne lenker rediger