Wikipedia

Biosemiotikk

Biosemiotikk (βίος bios, gresk «liv» og σημειον, semeion, gresk «merke» eller «tegn») er et voksende felt som studerer produksjon, virkning og tolkning av tegn i det fysiske og biologiske område i et forsøk på å integrere funnene innen vitenskapelig biologi og semiotikk for å danne et nytt syn på liv og mening som iboende egenskaper i den naturlige verden. Begrepet «biosemiotikk» ble først brukt av F.S. Rothschild i 1962, men Thomas Sebeok har gjort mye for å popularisere såvel begrepet som disiplinen

Dermed er biosemiotikk

Definisjon rediger

  • biologi tolket som tegnsystemer eller, for å bruke litt flere ord,
  • signifikasjonen, kommunikasjonen og vanedannelsen hos levende prosesser
  • semiose (endringer i tegnrelasjoner) i levende natur
  • det biologiske grunnlag for alle tegn og tolkning av tegn

Tolking rediger

Å definere biosemiotikk som «biologi tolket som tegnsystemer» er å vektlegge ikke bare den nære forbindelsen mellom biologi slik vi kjenner det (som et vitenskapelig forskningsfelt) og semiotikk (studiet av tegn), men først og fremst den dype perspektivforandring implisitt når liv betraktes ikke bare via studier av molekyler og kjemi, men som tegn formidlet og tolket av andre levende tegn på en rekke måter, inkludert gjennom molekyler. På denne måten tar biosemiotikken for gitt og respekterer kompleksiteten til levende prosesser slik de åpenbares av de eksisterende disipliner innen biologi – fra molekylærbiologi til hjernevitenskap og adferdsstudier – imidlertid forsøker biosemiotikken å føre ulike funn fra de forskjellige disiplinene innen biologi (inkludert utviklingsbiologi) sammen til et nytt og mer integrert perspektiv på den levende verdens sentrale fenomener, inkludert generering av funksjon og signifikasjon i levende systemer, fra ribosomet til økosystemer og fra begynnelsen av liv til dets overordnede mening.

Videre søker biosemiotikken, ved å frambringe nye konsepter, teorier og studier av enkelttilfeller fra biologien, å kaste nytt lys på noen av de uløste gåter innen det generelle studiet av tegnprosesser (semiotikk), slik som spørsmålet om opprinnelsen av signifikasjon i universet. Her forstås signifikasjon (og tegn (semiotikk)) på en svært uspesifikk måte, dvs. ikke ganske enkelt overføringen av informasjon fra et sted til et annet, men genereringen av selve innholdet og meningen i den informasjonen i menneskelige såvel som i non-menneskelige tegn-produsenter og tegn-mottakere.

Tegnprosesser behandles på dette vis som relle: De styres av regulariteter (vaner, om ikke lover) som kan oppdages og forklares. De er intrinsiske i levende natur, men vi kan få tilgang til dem, ikke direkte, men indirekte gjennom andre tegnprosesser (for eksempel målinger) – selv om menneskets representasjon og forståelse av disse prosessene (i konstruksjonen av forklaringer) bygges opp som et separat vitenskapelig tegnsystem atskilt fra organismenes egne tegnprosesser.

En av de sentrale karakteristikker ved levende systemer er den høyt organiserte karakter deres fysiske og kjemiske prosesser har, delvis basert på informasjonsmessige og molekylære egenskaper ved det som på 1960-tallet ble kjent som den genetiske kode. Fremragende biologier, som Ernst Mayr, har sett disse informasjonsaspektene som en av de framvoksende egenskaper ved liv som en prosess som utmerker liv fra alt annet i den fysiske verden, unntatt, kanskje, menneskeskapte datamaskiner. Imidlertid, der den informasjonsmessige teleologi hos dataprogrammer er avledet, ved å ha blitt designet av mennesker for å oppnå spesifikke mål, er teleologien og de informasjonsmessige egenskaper hos organismer iboende ettersom den har utviklet seg naturlig gjennom evolusjonære prosesser.

Tradisjonell biologi (og biologifilosofi) har sett på slike prosesser som rent fysiske og, fordi de har vært under påvirkning av reduksjonistiske og mekanistiske tradisjoner, har valgt å forholde seg til en svært avgrenset forståelse av det fysiske som noe som kun har å gjøre med effektiv forårsaking. Biosemiotikk er et forsøk på å anvende ideene fra semiotikk (på samme vis som Peirce som den dynamiske virkning av tegn i mennesker så vel som natur) til å besvare spørsmål om den biologiske og utviklingsmessige framvekst av mening, intensjonalitet og en psykisk verden – spørsmål som vanskelig lar seg besvare innenfor et strengt mekanistisk og fysikalsk forankret rammeverk.

Biosemiotikk ser evolusjonen av liv og evolusjonen av semiotiske systemer som to aspekter av den samme prosessen. Den vitenskapelige tilnærming til opprinnelse og utvikling av liv har, delvis på grunn av molekylærbiologiens suksess, gitt oss svært verdifulle beskrivelser av de ytre sidene ved hele prosessen, men har oversett de indre kvalitative sidene av tegnvirkning, og har ført til et uklarere bilde av kausalitet. Komplekse (sammensatte) selvorganiserende levende systemer styres også av formell og endelig kausalitet – «formell» i betydning «ovenfra-og-nedad forårsaking» fra en hel struktur (slik som en organisme) til dens individuelle molekyler der deres handlinger begrenses men hvor de også blir tilført funksjonell mening i relasjon til hele metabolismen – og «endelig» i tendensen til å etablere vaner og å generere fremtidige fortolkere av de samtidige tegnhandlinger. Her trekker biosemiotikken veksler også på innsikter fra disipliner som systemteori, teoretisk biologi og komplekse selvorganiserende systemers fysikk.

Særskilte vitenskapelige disipliner som molekylærbiologi, kognitiv etologi, kognisjonsvitenskap, robotikk og nevrobiologi omhandler informasjonsproseser på ulike nivåer og bidrar derved spontant til kunnskapen om biosemiotikk (tegnvirkninger i levende systemer). Imidlertid er den rendyrkede biosemiotikken ennå ikke et eget forskningsprogram innenfor en vitenskapelig disiplin, men et generelt perspektiv på liv som forsøker å integrere slike oppdagelser og å bygge et nytt fundament for biologi. Det kan bidra til å løse noen typer av kartesisk dualisme som fremdeles rir sinnets filosofi. Ved å beskrive kontinuiteten mellom materie og sinn, kan biosemiotikken også hjelpe oss til å forstå høyere former av sinn.

Historie rediger

Bortsett fra C.S. Peirce og Charles Morris (1901 – 1979), var tidlige pionerer innen biosemiotikk Jakob von Uexküll (1864 – 1944), Heini Hediger (1908 – 1992) og Giorgio Prodi (1928 – 1987). Grunnleggerne Thomas Sebeok (f. 1920) og Thure von Uexküll (1908 – 2004) og nåtidige autoriteter inkluderer biologene Jesper Hoffmeyer, Kalevi Kull, Claus Emmeche, Alexei Sharov, Søren Brier, Marcello Barbieri, Anton Markos, semiotikerne Floyd Merrell, John Deely, Myrdene Anderson, Lucia Santaella, og Winfried Nöth, og filosofen Guenther Witzany.

Litteratur rediger

  • Emmeche, Claus; Kalevi Kull and Frederik Stjernfelt. (2002): Reading Hoffmeyer, Rethinking Biology. (Tartu Semiotics Library 3). Tartu: Tartu University Press.
  • Hoffmeyer, Jesper. (1996): Signs of Meaning in the Universe. Bloomington: Indiana University Press. (special issue of Semiotica vol. 120 (no.3-4), 1998, includes 13 reviews of the book and a rejoinder by the author).
  • Kull, Kalevi, eds. (2001). Jakob von Uexküll: A Paradigm for Biology and Semiotics. Berlin & New York: Mouton de Gruyter. [ = ‘‘Semiotica’’ vol. 134 (no.1-4)].
  • Sebeok, Thomas A., and Umiker-Sebeok, Jean, (eds.) (1992): Biosemiotics. The Semiotic Web 1991. Berlin and New York: Mouton de Gruyter.
  • Sebeok, Thomas A.; Hoffmeyer, Jesper; and Emmeche, Claus, eds. (1999). Biosemiotica. Berlin & New York: Mouton de Gruyter. [ = Semiotica vol. 127 (no.1-4)].
  • Witzany, Guenther. (1993): "Natur der Sprache – Sprache der Natur. Sprachpragmatische Philosophie der Biologie." Würzburg: Koenigshausen und Neumann.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Biosemiotikk&oldid=23603057»