Denne artikkelen handler om lingvistisk bindingsteori.
For kjemisk bindingsteori, se Kjemiske bindinger

Bindingsteori er læra om hvordan ulike typer nomenfraser kan og ikke kan være koreferente med en annen nomenfrase innafor en og samme frase eller setning.

I setninga Far ba ham rydde opp etter seg sjøl er seg sjøl, men ikke ham, koreferent med far. Leddet som viser til et annet (her: seg sjøl er bundet av leddet det er koreferent med, dette leddet er binderen. I bindingsteorien er en anafor en konstituent som være bundet (som seg sjøl). Pronomen, på sin side, kan, men må ikke, være bundet. Setninga Far ba oss rydde opp etter ham er tvetydig; ham kan være koreferent med, og dermed bundet av far, men det kan også være fritt, det vil si hente referansen sin fra konteksten.