Big Foot (Si Tanka) (født ca. 1824, død 29. desember 1890), også kjent som Spotted Elk (Flekkede Elg), var navnet på lederen av en undergruppe av Lakota- og Siouxfolket. Han var sønn av høvding Lone Horn som styrte over en Minneconjou-stamme, en undergruppe av Teton Lakota (Sioux). Si Tanka ble høvding etter sin fars død i 1875. Han ble en høyt aktet høvding, han hadde gode stridsevner og var en god forhandler. Han ble drept i Massakren ved Wounded Knee, Sør-Dakota i 1890 sammen med nesten 300 andre medlemmer av stammen han tilhørte.

Big Foot
Fødtca. 1826Rediger på Wikidata
Sør-Dakota
Død29. des. 1890Rediger på Wikidata
Wounded Knee (betydningsfull hendelse: Massakren ved Wounded Knee)
BeskjeftigelseHøvding Rediger på Wikidata
FarLone Horn
NasjonalitetUSA

Høvding Big Foot rediger

 
Big Foot sine Miniconjou indianere.

Dyktig forhandler rediger

Som høvding var Big Foot regnet som en forkjemper for fred og kjent blant sitt folk for sine politiske og diplomatiske evner. Han var dyktig til å dempe konflikter mellom rivaliserende parter, men også kjent for sitt mot til å drepe bjørner.

Allianse med Sitting Bull og Crazy Horse rediger

I 1870-årene allierte han seg med sin halvbror, Sitting Bull, og Crazy Horse i kampen mot U.S Army, men kom ikke i strid med dem i krigen i 1876–1877. Miniconjou Lakotaene led selv under Black Hills krigen, og i likhet med de andre urfolkegruppene i området overgav de seg under USAs opprenskingskampanje etter slaget ved Little Bighorn. Big Foot oppfordret sine tilhengere til å vende seg til den hvite manns levemåte, men å beholde Lakota-språket og deres kulturelle arv.

Reservat rediger

Etter overgivelsen plasserte den amerikanske regjering Miniconjou-indianerne i Cheyenne River reservatet i Sør-Dakota. Big Foot oppmuntret folket sitt til å tilpasse seg livet i reservatet ved å drive med jordbruk og å opprette skoler for Lakota-barn. Big Foot oppfordret også til å forholde seg fredelig overfor hvite nybyggere.

Flukten fra reservatet rediger

Etter at Sitting Bull ble drept i Standing Rock reservatet 15. desember 1890, flyktet tilhengerne hans til naboreservatet Cheyenne River og Big Foot. Big Foot fryktet for arrestasjon og represalier fra regjeringen mot ham, da han var redd for at de ville mistenke ham for å ha noe å gjøre med urolighetene og flukten fra Standing Rock. Han flyktet derfor sørover sammen med 350 menn, kvinner og barn til Pine River-reservatet hvor høvding Red Clouds lakotaindianere holdt til. Her håpet han at han kunne finne fred. Men Big Foots flukt skapte reaksjoner hos myndighetene, som oppfattet flukten som opprør, og sendte straks ut militære styrker for å stanse dem. Dette hørte også Red Cloud om, og da Big Foot ankom Pine Ridge-reservatet, ble han bedt om å reise tilbake for å ikke sette Red Cloud og hans folk i fare. Big Foot og hans følge snudde og var nå motløse på vei tilbake til Cheyenne River-reservatet. Under reisen førte de også et hvitt flagg for å markere sine fredelige hensikter . I den vinterlige kulden pådro Big Foot seg lungebetennelse og ble trukket med i en kjerre.

Wounded Knee rediger

Fredelig overgivelse rediger

Den 28. desember 1890 tok det 7. kavaleri igjen Big Foots følge, som overgav seg uten videre. De var utmattede, forfrosne og utsultede. Kavaleriet tok dem i varetekt og eskorterte dem til et sted nær Wounded Knee Creek, hvor de slo leir og fikk mat. Leirplassen var satt opp fra før med et lager og tømmerhytter.

Massakren ved Wounded Knee, rediger

 
Big Foot ligger død i snøen ved Wounded Knee.

I løpet av natten ble Big Foot og hans følge omringet av tungt bevæpnede vakter. Sent på kvelden hadde oberst James Forsyth ankommet med en større militær styrke og tatt kommandoen over troppene og hele leiren. Obersten var ikke fornøyd med at Lakotaene i leiren ikke var blitt avvæpnet, og neste morgen ble alle samlet og pålagt å levere inn sine våpen. Dette skapte uro og misnøye blant Lakotaene, og selv om de motvillig gjorde som de ble bedt om, økte spenningen mot soldatene. Mens soldater prøvde å avvæpne en person som ikke ville gi fra seg sitt gevær som han hadde prøvd å holde skjult, gikk det av et skudd. På en høyde overfor leiren hadde Oberst Forsyth stilt opp fire bemannede Hotchiss Mountain mitraljøse-kanoner som var vendt mot leiren, og skuddet virket som et signal til å åpne ild. Da røyken la seg var 153 menn, kvinner og barn døde, inkludert Big Foot (samt 25 soldater som selv havnet i skuddlinjen). 50 Lakotaer ble tatt til fange og ført tilbake til reservatet de hadde flyktet fra. 150 kunne ikke gjøres rede for og hadde antagelig flyktet ut på den snødekte prærien. Like etter hendelsen ble området rammet av en voldsom vinterstorm som varte i 3 dager. Ingen av de 150 ble sett igjen.

Hendelsen 29. desember 1890 ble kjent som Slaget ved Wounded Knee og ble sett på som det siste og endelige slaget i «indianerkrigene». På begynnelsen av 1970-årene, da holdningen til urfolkets historie endret seg, ble omtalen av hendelsen endret til massakren ved Wounded Knee.[trenger referanse]