Wikipedia

Betty Williams

Betty Williams (opprinnelig Smyth, født 22. mai 1943 i Belfast i Nord-Irland, død 17. mars 2020 i Belfast[10]) var en britisk sekretær og fredsforkjemper. Hun ble tildelt Nobels fredspris i 1976 sammen med Mairead Corrigan for etableringen av Northern Ireland Peace Movement og for sin modige innsats for å få slutt på den voldelige konflikten i Nord-Irland.[11] Før Williams og Corrigan hadde tre kvinner blitt tildelt fredsprisen og Williams var den første moren.[12]

Betty Williams
Født22. mai 1943[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Belfast[5]
Død17. mars 2020[6]Rediger på Wikidata (76 år)
Belfast
BeskjeftigelseFredsaktivist Rediger på Wikidata
Utdannet vedSt Dominic's Grammar School for Girls
EktefelleRalph Williams
James Perkins
NasjonalitetStorbritannia
Medlem avNobel Women's Initiative[7]
UtmerkelserNobels fredspris (1976) (sammen med: Mairead Corrigan)[8][9]
Carl-von-Ossietzky-medaljen (1976) (sammen med: Ciaran McKeown, Mairead Corrigan)
Betty Williams på Commons
Nobels fredspris
1976

Liv og familie rediger

Elizabeth (Betty) Smyth ble født 22. mai 1943 i Belfast, Nord-Irland[11] og giftet seg 18 år gammel med den engelske protestanten Ralph Williams (de ble skilt i 1981). Ralph Williams var i internasjonal skipsfart og var borte flere måneder i strekk hvert år. Hun reiste til dels rundt i verden sammen med ham.[12][13] Hun vokste opp i enkle kår i en arbeiderklassefamilie i Andersonstown vest i Belfast i et hovedsakelig katolsk miljø.[14] Hun var datter av en protestantisk far og en katolsk mor (morfaren var jødisk) noe som styrket hennes religiøse toleranse.[15][11][13] Morfaren hadde bakgrunn fra Polen og flere av hans slektninger ble drept der under andre verdenskrig.[12] Faren arbeidet i en slakterforretning, moren var servitør[15] og til dels hjemmeværende.

Selv ble hun katolsk oppdratt[15][16] og gikk på den katolske grunnskolen St. Theresa's og deretter på St.-Dominic's på Falls Road i Belfast.[17] Deretter fullførte hun et sekretærkurs og fikk arbeid på kontor.[14] Da hun var tretten år gammel fikk moren slag og ble pleiepasient. Betty fikke etter det mye av ansvaret for sin fem år yngre søstre.[16] To av hennes søskenbarn ble drept under The Troubles, konflikten i Nord-Irland fra 1968.[15]

Før sitt politiske engasjement arbeidet hun som kelner i helgene. Virkedagene var hun også sekretær i et rådgivningsfirma.[12]

Hun døde på et sykehus i Belfast 17. mars 2020.[18][13]

Fredsengasjement rediger

Bakgrunn rediger

Hun vurderte på et tidspunkt å slutte seg til IRA på grunn av det hun mente var omfattende urett begått mot katolikkene. Williams gikk ikke inn i IRA, men bidro ved å skjule noen personer og smugle dem over grensen i bagasjerommet på bilen. Etter Bloody Friday-bombene i 1972 så hun hvordan kroppsdeler ble skuffet opp i plastposer og hun skiftet da til en helt ikke-voldelig linje. Hennes budskap var klart: Vold virker ikke. Williams bodde i et strøk med lojale IRA-menn.[16] Tidlig på 1970-tallet var hun engasjert i en anti-voldsbevegelse ledet av en protestantisk prest.[11]

10. august 1976 ble Williams vitne til at tre små søsken ble påkjørte av en bil og drept på Finaghy Road North i Belfast.[11] Sjåføren Danny Lennon var tilknyttet Det provisoriske IRA og bilen var forfulgt av britiske soldater. Bilen kom ut av kontroll etter at soldatene åpnet ild og skjøt Lennon. To av barna, en åtteåring og en seksåring døde momentant, mens det tredje, en toåring, døde av skadene dagen etter. En fjerde sønn syklet foran og ble ikke skadet. Moren Anne Maguire overlevde alvorlige skader; hun tok sitt eget liv noen år senere. Williams arbeidet i en respesjon i nærheten og var en de første på skadestedet. «The tragedy of the little Maguires was the moment when I felt we just could not take any more» (tragedien med de Maguire-barna var det øyeblikket jeg forsto at jeg ikke orket dette mer) uttalte hun. The Troubles, den nordirske konflikten, hadde på denne tiden pågått i ni år.[13] Williams fortalte senere at hun ikke var drevet av sinne men av et vilt raseri (engelsk: fury).[10]

 
10 års jubileum (2006) for «PeaceJam». Bak fra venstre: Desmond Tutu, Tenzin Gyatso (Dalai Lama), Betty Williams. Foran fra venstre: Jody Williams, Rigoberta Menchú, Adolfo Pérez Esquivel, Shirin Ebadi, og Mairead Corrigan.

Fredsbevegelsen rediger

Williams publiserte sitt navn, telefonnummer og adresse i lokalavisen i Belfast med oppfordring til alle kvinner som ville ha slutt på volden om å ta kontakt. I løpet av 48 timer hadde hun samlet 6000 underskrifter på et opprop om stans i krigshandlingene.[19] Williams tok da til å samle inn underskrifter for fred i Nord-Irland og fikk raskt med seg tanten til de tre barna, Mairead Corrigan (gift Maguire i 1981, enkemannen etter søsteren).[12][11] Williams presenterte underskriftsaksjonen på den lokale fjernsynskanalen. Williams og Corrigan planla en fredsmarsj dagen etter begravelsen for de tre barna. Informasjon om tid og sted for fredsmarsjen ble spredt uformelt og minst 10.000 møtte opp i Andersonstown. Det var hovedsakelig voksne og eldre kvinner samt noen barn og menn i marsjen som ble gjennomført i taushet. Marsjen markerte begynnelsen på bevegelsen «Peace People» i Nord-Irland og det ble gjennomført sympatimarsjer i andre land, inkludert England. Williams og Corrigan samlet kvinner fra protestantisk og katolsk side. Det ble gjennomført flere fredsmarsjer i Nord-Irland med titusenvis av deltakere til sammen og disse ble tildels angrepet av unge ekstremister fra begge sider i konflikten.[19][20] I Londonderry møttes katolske og protestantiske fredsmarsjer på broen over elven som deler byen i protestantisk og katosk del.[16]

Sammen med Ciaran McKeown (1943-2019)[21] etablerte de det de kalte den nordirske fredsbevegelsen, senere kjent som Community of Peace People.[11] McKeowen hadde rollen som planlegger, mens Williams var den utadvendte med en direkte stil og hun trivdes i rampelyset.[10] Bevegelsene dominerte nyhetene i flere uker i 1976.[13] Bevegelsens motstandere brukte argumenter med anstrøk av diskriminerende nedvurdering av kvinner. Voldsnivået og antall drepte avtok etter 1976 noe som Peace People trolig medvirket til.[14][10] Blant en del militante republikanere ble Corrigan og Williams ansett som overløpere og Williams fikk drapstrusler.[15] IRA fremstilte fredsbevegelsen som britenes støttespillere og forsøkte å hindre fredsmarsjene.[22] Williams engelsk svigerinne medvirket til å arrangere fredsmarsjer i England og Skottland, blant annet i Liverpool, Glasgow, Birmingham og London.[16]

 
Williams i 2009

Fredsprisen rediger

I 1976 ble Corrigan og Williams tildelt «Folkets fredspris» fra norske aviser og organisasjoner.[23][24][25] Nobels fredspris ble tildelt for 1976 og overrakt 10. desember 1977.[26][20] Corrigan og Williams var til da de yngste mottakerne av fredsprisen. Corrigan donerte prispengene til fredsbevegelsen, mens Williams beholdt beløpet selv (noe hun ble kritisert for).[13] McKeowen ble inkludert i fredsprisen, trolig fordi fredsbevegelsen ble oppfattet som en kvinnesak. I Belfast var det ingen offisiell feiring av fredsprisen da de to kom tilbake fra Oslo.[14][27] Talen ved tildelingen var skrevet av McKeowen og fremført av Williams.[12]

Senere virke rediger

Relasjonen mellom Corrigan og Williams surnet og Williams forlot i 1978 fredsbevegelsen hun etablerte. Corrigan, som er en from katolikk, fortsatte det lokale fredsarbeiode[13] Fredsbevegelsen gikk i oppløsning rundt 1980 og Williams bosatte seg i Florida sammen med ny ektemann.[13][28] Williams fortsatte som fredsaktivist internasjonalt (der hun arbeidet sammen med blant andre Sharon Stone) og medvirket som styremedlem i 15 internasjonale organisasjoner. I USA ble hun en godt kjent fredsaktivist.[10][13] Hun flyttet i 2004 tilbake til Nord-Irland og bodde der resten av livet. Hun ble forsonet med Corrigan og de stiftet Nobel Women's Initiative for å arbeide for fred og for kvinners rettigeter.[13] Hun var en uttalt kritiker president George W. Bush særlig på grunn av invasjonen av Irak i 2003.[15]

Dawn Gifford Engle laget i 2018 dokumentarfilmen Betty Williams: Contagious Courage.[17]

Referanser rediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Betty-Williams, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000014823, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id williams-betty, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «E' morta Betty Williams, premio Nobel e ideatrice della Città della Pace», verkets språk italiensk[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ nobelwomensinitiative.org, besøkt 9. mars 2019[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Nobelstiftelsen, «Table showing prize amounts», verkets språk engelsk, besøkt 22. november 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ nobelprize.org, «Betty Williams», verkets språk engelsk, besøkt 22. november 2020[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d e Moriarty, Gerry. «Death of peace campaigner and Nobel Laureate Betty Williams». The Irish Times (engelsk). Besøkt 18. mars 2020. 
  11. ^ a b c d e f g «The Nobel Peace Prize 1976». NobelPrize.org (engelsk). Besøkt 4. januar 2023. «“for the courageous efforts in founding a movement to put an end to the violent conflict in Northern Ireland”» 
  12. ^ a b c d e f Abrams, I. (2001). The Nobel Peace Prize and the laureates: an illustrated biographical history, 1901-2001. Science History Publications.
  13. ^ a b c d e f g h i j «Betty Williams obituary». the Guardian (engelsk). 20. mars 2020. Besøkt 4. januar 2023. 
  14. ^ a b c d O’Loughlin, Ed (21. mars 2020). «Betty Williams, Peace Laureate From Northern Ireland, Dies at 76». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 4. januar 2023. 
  15. ^ a b c d e f «Betty Williams, Nobel laureate and leader of peace movement in Northern Ireland, dies at 76». Washington Post (engelsk). 23. mars 2020. ISSN 0190-8286. Besøkt 4. januar 2023. 
  16. ^ a b c d e Stiehm, Judith Hicks (2018). Champions for Peace: Women Winners of the Nobel Peace Prize. Rowman & Littlefield. 
  17. ^ a b «Remembering Betty Williams, the Northern Ireland peace activist who shared a Nobel prize». The Independent (engelsk). 6. april 2020. Besøkt 4. januar 2023. 
  18. ^ «Betty Williams obituary: Founder of Peace People ‘driven by fury’». The Irish Times (engelsk). 28. mars 2020. Besøkt 4. januar 2023. 
  19. ^ a b Kvinne viser vei. no#: Aschehoug. 1981. ISBN 8203123090. 
  20. ^ a b Faktum leksikon. Faktum. 1988. ISBN 8254000794. 
  21. ^ O’Loughlin, Ed (6. september 2019). «Ciaran McKeown Dies at 76; Sought Peace in Northern Ireland». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 4. januar 2023. 
  22. ^ «Tributes pour in as Nobel Prize winner and 'a true soldier of peace' Betty Williams dies at 76». belfasttelegraph (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 4. januar 2023. 
  23. ^ «Time, 13.12. 1976: NORTHERN IRELAND: A People's Peace Prize». Arkivert fra originalen 26. desember 2018. Besøkt 21. mars 2020. 
  24. ^ Simensen, Anne Synnøve (31. oktober 2022). «Mairead Corrigan». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 4. januar 2023. 
  25. ^ Nøstdal, Kari (2000). Kvinner i strid for fred. no#: Forl. Avvik. ISBN 8299304555. 
  26. ^ Hennum, Sigurd B. (1994). De kampglade 70-årene. Schibsted. ISBN 8251615429. 
  27. ^ «Rally to Honor Nobel Winners Disappointing». The New York Times (engelsk). 18. desember 1977. ISSN 0362-4331. Besøkt 4. januar 2023. «It was a bittersweet welcome home for the women whose work among Protestants and Catholics in Northern Ireland won them the 1976 prize, which they received last week in Oslo. For a while there were kisses and hugs as the two women walked Belfast's main street. But there was no civic reception organized for them» 
  28. ^ Damms store leksikon. Norge: Damm. 1990. ISBN 8251772583. 

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Betty_Williams&oldid=23221614»