Wikipedia

Bertel Thorvaldsen

dansk billedhugger

Bertel Thorvaldsen (født 19. november 1770 i København, død samme sted 24. mars 1844) var en dansk-islandsk kunstner og blant Danmarks og Nordens fremste billedhuggere. Han arbeidet i den nyklassisistiske stilen som hadde antikk kunst som forbilde.

Bertel Thorvaldsen
Portrett av Thorvaldsen i Accademia di San Lucas ordensdrakt utført av Christoffer Eckersberg i 1814.
FødtAlbert Bertel Thorvaldsen
19. nov. 1770[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
København
Død24. mars 1844[2][5][3][6]Rediger på Wikidata (73 år)
København
BeskjeftigelseBilledhugger, designer Rediger på Wikidata
Utdannet vedDet Kongelige Danske Kunstakademi
BarnCarlo Thorvaldsen
NasjonalitetDanmark[7]
GravlagtThorvaldsens Museum (1848–)[8]
Medlem avDeutsches Archäologisches Institut
Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen
Accademia delle Arti del Disegno
Utmerkelser
6 oppføringer
Fredriksorden
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Thorvaldsenmedaljen
Pour le Mérite
Jernkroneordenen
Dannebrogordenen
Signatur
Bertel Thorvaldsens signatur
Bertel Thorvaldsen på Commons
Portrett av Bertel Thorvaldsen malt 17. juni 1841 av I.C. Dahl og Raden Saleh
Rytterstatuen av Maximilian I på Wittelsbacherplatz i München
Foto: Rufus46
«Psyke med skønhedssalven» i marmor fra 1806. Etter at skulpturen var ferdig ble den ble bestilt av Henry Philip Hope, bror av Thomas Hope som hadde kjøpt «Jason med det gyldne skind». Kjøpt på auksjon av Thorvaldsens Museum i 1917.[9]
Foto: Gunnar Bach Pedersen
Relieffet Natten med sine børn: Søvn og død, 1828
Pave Pius VIIs gravmæle i Peterskirken som ble avduket i 1831. Gipsmodellen finnes i Thorvaldsens Museum. Thorvaldsen selv var ikke fornøyd med monumentet og anså det nærmest som mislykket. Årsaken kan ha vært forholdet mellom dimensjonene på skulpturen og kirkerommet, som er et av verdens største.[10]
Foto: Gunnar Bach Pedersen
Kopernikusmonumentet i Warszawa
Foto: Szczebrzeszynski
«Jason med det gyldne skind»
Skulpturen ble kjøpt av kunstmesenen Thomas Hope i 1803. Hopes marmorutgave av skulpturen ble anskaffet av Thorvaldsens Museum på en auksjon i England i 1917.[11]«Jason med det gyldne skind» er tatt opp i Danmarks kulturkanon.[12]
Foto: Gunnar Bach Pedersen

Han er i dag særlig kjent for Thorvaldsens Museum, som inneholder nesten alle kunstnerens originalmodeller, og der han ligger gravlagt, for utsmykkingen av Vor Frue kirke i København og for skulpturen «Jason med det gyldne skind», som var gjennombruddsverket hans.

Thorvaldsen oppholdt seg i Roma i 40 år, men betraktes allikevel som en av den danske gullalders hovedpersoner på grunn av sin store innflytelse på andre danske kunstnere.[13]

Barndom og oppvekst rediger

Thorvaldsen skal etter tradisjonen ha kommet fra et dårlig hjem. Ifølge historikeren Louis Bobé er det all mulig grunn til å tvile på det.[14]

Thorvaldsen var sønn av den islandske billedskjæreren Gottskálk Þorvaldsson (1740–1806) og hans ektefelle Karen Dagnes, født Grønlund (1736–1804).[15][16] Faren var sønn av en fattig islandsk prest og kom til København 17 år gammel. I København livnærte han seg ved å skjære ut ornamenter på fartøyene. Ektefellen var en bondefødt kvinne fra Jylland.

Gottskálk Þorvaldsson, som kalte seg Thorvaldsen på dansk, skal ikke ha vært en særlig dyktig arbeider og han var henfallen til fest og alkohol. Det ble derfor et fattig og uordentlig hjem Bertel Thorvaldsen vokste opp i. Han fikk ikke regelmessig skoleundervisning, men lærte sannsynligvis å lese og skrive hjemme. Muligens ga faren han en form for veiledning i tegning og oppdaget at gutten hadde anlegg i den retningen, for Bertel Thorvaldsen ble innskrevet som elev på Det Kongelige Danske Kunstakademis første frihåndsskole allerede som 11-åring.[17] Han tegnet ved Kunstakademiet på kveldene og hjalp faren med å skjære i tre på dagtid.

I januar 1786 rykket han opp i Modelskolen og der fikk han Akademiets betydeligste kunstnere, Johannes Wiedewelt og Nicolai Abildgaard, som lærere.[17] Av disse to ble det maleren Abildgaard som kom til å virke sterkest på den unge Thorvaldsen. Mens det fra hele dennes tidligste periode neppe kan nevnes noe arbeide som minner om Wiedewelt, ser flere av hans ungdomsverk ut som om de er basert på skisser av Abildgaard. Abildgaard hadde også øye for hans store evner og viste interesse for at de fikk den best mulige utvikling. Wiedewelt har imidlertid sannsynligvis påvirket Thorvaldsen med sitt skrift Tanker om Smagen udi Kunsterne i Almindelighed i retning av den internasjonale nyklassisismen.[18]

Sølv- og gullmedalje rediger

2. januar 1787 vant Thorvaldsen Akademiets lille sølvmedalje for en modellfigur i relieff. Kort tid etter ble han konfirmert. Faren mente nå at han burde være fornøyd med den kunstneriske utdannelsen han hadde fått og fikk han til for en tid å slutte å gå på Akademiet ettersom den gamle trengte sønnens hjelp. Mer enn et år fikk studiene allikevel ikke lov å hvile, vinteren 1788–89 tegnet Thorvaldsen igjen under Abildgaard og følgende vår mottok han den store sølvmedaljen for en Amor utført i relieff etter modell. I den følgende tiden levde han dels av å utføre dekorative arbeider, dels av å tegne og modellere portretter samt undervise i tegning; kveldene tilbrakte han ofte med komposisjonsøvelser sammen med kamerater.

Sommeren 1791 meldte han seg til konkurransen om den lille gullmedaljen og fikk til oppgave Heliodors Uddrivelse af Templet. Den tiltalte ham ikke og hvis ikke en av Akademiets professorer hadde hindret ham, ville han ha forlatt arbeidslokalet uten å gjøre noe forsøk på å løse oppgaven. Nå ble skissen imidlertid ferdig og godkjent og etter den fullførte han så det relieffet han fikk tildelt medaljen for den 15. august 1791. «Heliodors Uddrivelse» er langtfra noe mesterverk; komposisjonen er løs og figurene svakt karakteriserte; man kan også ane påvirkning fra både Rafael og Abildgaard; adskillige enkeltheter er imidlertid vakkert og dyktig modellert.

Samme år fikk Thorvaldsen ad privat vei en understøttelse som satte ham i stand til å utføre et par arbeider for egen regning. Først fremsto relieffet «Priamus og Achilles» med dets talende komposisjon og livfulle modellering, dernest i 1792 relieffet «Hercules og Omphale», det første verk hvor Thorvaldsen er helt frigjort fra innflytelsen fra Abildgaard og påvirket av antikken, som han hadde skaffet seg en forestilling om gjennom studiet av gipsavstøpninger som tilhørte Akademiet. Omtrent fra samme tid er sannsynligvis også gruppen «En Moder med sine 2 Sønner», kunstnerens eldste kjente forsøk på fremstillingen av frittstående figurer.

Akademiets store gullmedalje ble tilkjent Thorvaldsen 13. august 1793 for relieffet «Petrus, som helbreder den værkbrudne». I tillegg til medaljen innbrakte kunstverket Akademiets store treårige reisestipend. Men dette var opptatt av en annen og Thorvaldsen måtte vente tre år før han kunne reise av sted. I tiden før han kunne reise hjalp han stadig sin far med arbeidet; og han tjente til livsopphold dels ved å utføre portrettegninger for privatpersoner og illustrasjoner til bøker, dels ved dekorative arbeider. I 1794 og 1795 hadde han dessuten en understøttelse fra Akademiet på 100 riksdaler årlig. Blant hans selvstendige verk fra disse årene er blant annet en byste av A.P. Bernstorff og en portrettbyste av Tyge Rothe.

Tiden i Roma rediger

23. august 1796 mottok Thorvaldsen endelig sin «Rejseinstrux» til sin dannelsesreise fra Akademiet, med et formelt tilsagn om et stipendium på 400 riksdaler årlig i tre år. Kort tid etter tok han farvel med sine foreldre, med den unge kvinnen han var forlovet med – om henne vet man bare at hun het Margrethe og at Thorvaldsen hurtig glemte henne – og med sine venner. Han fikk kongelig tillatelse til å følge med fregatten «Thetis» som snart skulle foreta et tokt til Middelhavet. Avreisen fant sted 30. august. I januar 1797 ble Thorvaldsen ilandsatt i Palermo, derfra dro han til Napoli, tilbrakte der en måneds tid med å studere i kunstsamlingene og dro så til Roma hvor han ankom 8. mars.[17]

Goethe var i sin tid blitt så grepet av sitt opphold i Roma at han betegnet sin ankomst dit som sin personlige gjenfødelse, sin «andre fødselsdag». Inspirert av Goethe ble det alminnelig å feire sin romerske fødselsdag, datoen for første ankomst til byen og Thorvaldsen feiret resten av livet 8. mars 1797 som sin viktigste fødselsdag.[19][17]

Thorvaldsen bodde ovenfor Spansketrappen i Via Sistina og hadde verksted i Palazzo Barberinis stallbygninger.

I de første par årene fikk Thorvaldsen utført få originalverk. Han mistet kanskje motet som følge av det overveldende inntrykket fra den store kunsten han nå trådte i forhold til. Blant de få verkene han fullførte og sendte hjem de første seks årene av Roma-oppholdet, var den lille gruppen «Bacchus og Ariadne». Forøvrig hugget han Bernstorffs og Rothes byster i marmor og kopierte flere antikke statuer, sannsynligvis etter forslag fra Georg Zoëga som tok seg av den unge kunstneren. Zoëgas kunnskap om antikken og hans konstruktive kritikk av Thorvaldsens arbeider fikk stor betydning for Thorvaldsen.[17]

Zoëga kan nok ha vært overrasket over Thorvaldsens boklige og intellektuelle bakgrunn og skrev om førsteinntrykket av han i dagboken sin: «Jeg forlanger ei at en Konstner skal være lærd, jeg ønsker det ikke engang; men et slags dunkelt Begreb maa han dog i det mindste have om Navnet og Betydningen af de Ting, han ser.»[20] Thorvaldsen kom imidlertid til å tilegne seg de helt nødvendige kunnskaper og ikke mer enn det.[20]

Han ble regelmessig gjest i Zoëgas hjem og gjorde der flere bekjentskaper han fikk nytte av. Det var også hos Zoëga han ble kjent med Anna Maria v. Uhden, født Magnani (1772–1846). Hun hadde tjent i Zoëgas hus som Cameriera og var gift med en tysk arkeolog; hun ble Thorvaldsens elskerinne. Hun skal ha vært lite åndelig interessert, og forholdet til henne ble etterhvert på mange måter trykkende for Thorvaldsen. Paret fikk to barn; en gutt som døde fem år gammel, og en datter. Forholdet mellom Anna Maria Uhden og Thorvaldsen varte i 20 år.[21]

«Jason med det gyldne skind» rediger

Ved siden av Zoëga var utvilsomt maleren Asmus Jacob Carstens den som fikk størst betydning for Thorvaldsens utvikling i den første delen av hans opphold i Roma. Thorvaldsen hadde sett og beundret en del av hans tegninger i København. Da Thorvaldsen kom til Roma, bodde Carstens der og levde enda et år. Thorvaldsen besøkte ham jevnlig, studerte hans arbeider, kopierte adskillige av dem og ordnet dem etter hans død; fra dem lånte han en del motiver som påvirket hans stil og fungerte som et overgangsledd til antikken, eller ble et middel til å lære å forstå den.

Utvilsomt har Thorvaldsen fått ideen og delvis hovedlinjene til sin «Jason» fra Carstens' «Argonavtertoget». «Jason» ble det første større originalarbeide han utførte i Roma. Opprinnelig fremsto den som en legemsstor statue ferdig i leire utpå vårparten i 1801. Thorvaldsen slo den ned fordi han ikke hadde råd til å la den støpe i gips. Men Friederike Brun, hans venn og mesén, bekostet gipsavstøpningen,[22] og utpå ettersommeren startet han igjen på figuren, denne gang i overnaturlig størrelse. Den nye «Jason» sto ferdig ved utgangen av 1802, og snart gikk dens ry viden om i kunstnernes og kunstvennenes krets. Thorvaldsens verksted kom på guidenes lister over Romas severdigheter, Antonio Canova uttalte seg i høye toner om det nye kunstverkets «store og opprinnelige stil», og den strenge Zoëga ga det sitt fulle bifall.

Men noen kjøper meldte seg ikke, og Thorvaldsen som ikke så noen utvei til å skaffe penger til å forlenge oppholdet, forberedte seg på hjemreisen. Kofferten var allerede pakket, og vognen sto nesten for døren; så førte tilfeldige omstendigheter til en dags utsettelse. Og før dagen var omme, var «Jason» bestilt i marmor av sir Thomas Hope, en velstående engelskmann. Ved hjelp av et klekkelig forskudd ble Thorvaldsen i stand til å utsette hjemreisen på ubestemt tid.

Thorvaldsen hadde sannsynligvis opprinnelig tenkt å kunne fullføre marmorstatuen i løpet av 1803, men i virkeligheten gikk det 25 år før den ble avlevert. Dette hadde sin årsak i at han dels fikk nye bestillinger, og dels på eget initiativ satte arbeid i gang. I begynnelsen fikk han få bestillinger fra Danmark, men desto flere av hans verk ble bestilt fra andre land, særlig etter at han ble venn med den danske sendemannen baron Schubart.[23]

Andre arbeider rediger

 
«Løven i Luzern» fra 1819 er et minnesmerke over sveitsergarden, som til siste mann forsvarte Ludvig XVI av Frankrike og hans familie under stormen av Tuileriene. Thorvaldsen utførte tegningene og modellen i 1819 og billedhuggeren Lucas Ahorn hugget den døende løven ut direkte inn i klippen hvor den er plassert. Modellen av Sveitserløven finnes på Thorvaldsens Museum. Mål: 84 × 161 cm.[24][25] Inskripsjonen under skulpturen lister opp navnene på offiserene og det antatte antall soldater som omkom og de som overlevde.[26]
Foto: A.Savin
 
«Kristus» i Vor Frue kirke i København. Modellen til Kristusfiguren ble utført med bistand fra Pietro Tenerani[27] i 1821–22. I tidsrommet 1828–39 sto gipsmodellen oppstilt i kirken. Marmormodellen ble utført i 1827–1828 av Pietro Antonio Bienaimé med mange rettelser og finjusteringer av Thorvaldsen selv. Da marmorskulpturen kom på plass i pinsen 1839 var det under ledelse av Hermann Ernst Freund.[28] Gipsmodellen står i Thorvaldsens Museum.[29] Mål: 345 cm høy.
Foto: Ib Rasmussen
 
De kloke og de uforstandige jomfruer av Peter von Cornelius, Kunstmuseum Düsseldorf, skal ha inspirert Thorvaldsens Kristus-statue. Holdningen er den samme.
 
«Ganymedes med Jupiters ørn» fra 1817[30]
Foto: Gunnar Bach Pedersen
 
«Den knelende dåpsengel» i Vor Frue kirke fra 1827. Dåpsengelen er stilt opp i koret og var en gave fra Thorvaldsen. Den er modellert egenhendig av Thorvaldsen. Marmorutgaven ble stilt opp i 1839 samtidig med de øvrige skulpturene til kirken[28]
Foto: Ib Rasmussen

I 1803 begynte Thorvaldsen blant annet på «Achilles og Briseïs», et relieff over et antikt tema. I 1804 kom i tillegg til relieffet «Musernes Dans på Helicon» og gruppen «Amor og Psyche» betydelige statuer som «Apollo», «Bacchus» og «Ganymedes». Samme år mottok han beskjed fra hjemlandet om at det offentlige hadde tilstått ham en understøttelse på 300 riksdaler, samt et brev hvor arkitekt C.F. Hansen oppfordret ham til å overta forskjellige arbeider for det nye Christiansborg.

I 1805 ble han utnevnt til medlem av Københavns Kunstakademi og umiddelbart deretter til professor, men han tenkte ikke på å vende hjem. Virksomheten i det romerske atelieret ble stadig utvidet, og Thorvaldsen ble nødt til å søke hjelp av en stadig voksende skare av medhjelpere – dels yngre kunstnere, dels mer håndverksmessig utdannede arbeidere. Til dem betrodde han det meste av marmorhuggingen og den overveiende delen av utføringen av de store modellene, slik at mesteren mer og mer nøyde seg med å utføre skissene, samt gi verkene den aller siste finpuss.

Rundt 1820 hadde han så mange som 40 ansatte i atelieret.[31]

Han fikk etter hvert mange bestillinger fra italienske og utenlandske fyrster og adelige: en rytterstatue av den polske frihetshelten prins Jozef Poniatowski og astronomen Nikolaus Kopernicus, begge til Warszawa.

I perioden 1823–1831 utførte han gravmonumentet for Pius VII til Peterskirken i Roma. Et annet internasjonalt kjent verk er «Løven i Luzern» fra 1819, et monument over sveitsergarden, som til siste mann forsvarte Ludvig XVI av Frankrike og hans familie under stormen av Tuileriene.

Thorvaldsen fikk også danske bestillinger. Til Vor Frue kirke i København som ble gjenoppbygget etter ødeleggelsen i 1807, fikk han bestilling på statuer av Kristus og de tolv apostlene. I tillegg utførte han også skulpturen «Den knelende dåpsengel». Som inspirasjon til Kristus-statuen regnes Peter von Cornelius' maleri av lignelsen om de kloke og de uforstandige jomfruer[32] fra Matteusevangeliet. Men der teksten sier at Jesus forteller lignelsen, viser Cornelius ham som brudgommen selv, omgitt av profeter. Før Cornelius forlot Roma, ga han maleriet til J.A. Koch.[33] Thorvaldsen fikk låne det med til København, der han trengte det til sitt arbeid med Kristus-statuen. Først i 1848 fikk Kochs arvinger maleriet tilbake.[34]

Arbeidet for Vor Frue kirke opptok ham, og i 1821–22 gikk det fremover med stor energi. Kristusfiguren, apostelstatuene og Johannesgruppen ble modellert i 1821 og de påfølgende årene den knelende dåpsengelen fra 1827. De store frisene ble først ferdige i 1839–40. Kristusfiguren modellerte han selv med bistand fra Pietro Tenerani, de øvrige figurene til bestillingen til Vor Frue kirke ble modellert av medhjelperne etter Thorvaldsens skisser og under hans veiledning.

I den følgende tiden ble det arbeidet på bestillingen fra Polen; Poniatowskis 20 fot høye rytterstatue var ferdig som modell i 1828. Den ble støpt i bronse i Warszawa og stilt opp, men ble kort tid etter tatt ned av russerne og ført til godset Hamel i guvernementet Mohilev; Kopernikus-monumentet ble avsendt og stilt opp foran universitetet i Warszawa samme år. Fra det følgende årtiet skal her nevnes en rekke særlig betydelige arbeider: lord Byron, sittende figur fra 1830, det kolossale ryttermonument for kurfyrst Maximilian I av Bayern, 1834, Schiller-statuen, 1836, Conradins statue som Thorvaldsen i 1836 egenhendig modellerte for kirken Santa Maria del Carmine i Napoli, samt relieffene «Årstiderne», «Tro, Haab og Kjærlighed», «Homer, som synger for Grækerne» og «Hectors Afsked fra Andromache». I tillegg til dette en mengde mindre relieffer med emner for en stor del fra greske lyrikere og hvor den lille Amor som oftest opptrer som hovedfigur; et enkelt av dem, «Hylas» fra 1832, er modellert over en komposisjon fra Carstens' «Argonavtertoget». Gutenberg-statuen som er reist i Mainz, var bestilt hos Thorvaldsen og ble modellert under hans tilsyn og i hans atelier i 1833, men er for øvrig helt igjennom, også for skissens vedkommende, et verk av Herman Wilhelm Bissen. Bissen fikk rundt 1 500 kroner for arbeidet.

Hjemkomst rediger

Etter at Thorvaldsen flere ganger hadde hjemsendt større samlinger av sine arbeider og det var blitt kjent at han hadde til hensikt å testamentere sine verk, andre kunstneres originalmodeller som han hadde kjøpt, sin store samling av samtidig malerkunst og antikke gjenstander til byen København, ble det dannet en komité for å skaffe midler til opprettelsen av et Thorvaldsens Museum.

 
Thorvaldsens mottakelse på Københavns Toldbod.
Maleri av Fritz Westphal.
 
Detalj av Jørgen Sonnes murfrise på Thorvaldsens Museum som viser Thorvaldsens hjemkomst. Helt til venstre Thorvaldsen selv, nummer tre fra venstre viser Just Mathias Thiele bak Jonas Collin.
 
Herregården Nysø med Thorvaldsens paviljong til venstre. Thorvaldsen selv står på utsiden og mater endene. Maleri fra 1843 av Heinrich Buntzen i Thorvaldsens Museum.
 
Thorvaldsens grav i museets indre gård
Foto: Gunnar Bach Pedersen

Den 10. april 1838 underskrev han sitt testamente og kort tid etter besluttet han seg for å gi etter for de gjentatte oppfordringene om å komme hjem. Reisen ble imidlertid utsatt flere ganger, Thorvaldsen hadde vanskelig for å løsrive seg fra sitt andre fedreland. Men sommeren 1838 ble det alvor, den 7. august gikk han ombord på fregatten «Rota» i Livorno og 17. september ble han mottatt på Københavns Red med lenge forberedte festligheter og med stormende jubel fra alle de tusener som hadde samlet seg for å hilse ham velkommen.

Samme år fikk han bolig og verksted på Charlottenborg på Kongens Nytorv.

Nå fulgte æresbevisninger og fester slag i slag. Allerede i 1819 var han blitt utnevnt til etatsråd; nå fikk han tittel av konferensråd og det følgende året ble han tildelt Dannebrogordenen. Kunstakademiet hadde allerede i 1833 utnevnt ham til direktør, nå fikk akademiet preget en medalje som for fremtiden skulle brukes til hederspris for det beste arbeide på kunstutstillingen. Forfattere som H.C. Andersen, Oehlenschläger og Emil Aarestrup lovpriste ham ved å skrive dikt til hans ære,[35]og han ble utnevnt til æresborger av København.

Innen årets utgang ble «Johannesgruppen» på Vor Frue kirke stilt opp, og i pinsen 1839 kom marmoreksemplarene av Kristus og 10 av de 12 apostlene på plass – Andreas og Thaddæus var fortsatt ikke avlevert, ettersom kunstneren ønsket å omarbeide dem. Det meste av sommeren og høsten tilbrakte Thorvaldsen som baron Stampes gjest på herregården Nysø, hvor Christine Stampe hadde fått bygget et atelier til ham.[36] Der utførte han blant annet sin egen portrettstatue «Thorvaldsen støttende sig til Haabet», samt skissene til relieffrisene for Vor Frue kirke og til en statue av Christian IV.

Spørsmålet om museet ble nå avgjort, pengemidlene sikret, en byggegrunn anvist av kongen og Bindesbølls planer til oppføringen godkjent.

Hele skipsladninger av kunstverk ble etter hvert sendt hjem fra verkstedene og magasinene i Roma. Thorvaldsen reiste også selv ned for å organisere arbeidet. Han utførte deretter nye skisser til Thaddæus og Andreas før han året etter returnerte til København. Allerede dagen etter ankomsten gikk han for å se på museumsbygningen som da var kommet under tak, og på gravplassen i museets indre gård.

Han dro kort tid etter til Nysø og gjenopptok arbeidet. Som det betydeligste verk han utførte i denne perioden, kan nevnes relieffet «Juleglæden i Himlen». Senere tok han i København fatt på de statuene som var bestilt til Christiansborg, modellerte Christian IVs billedstøtte og ferdigstilte «Hercules».

Mot slutten av 1843 ble han syk, men ble noe bedre utpå nyåret slik at han kunne tegne noen skisser. 24. mars arbeidet han på en byste av Luther, gikk deretter i et middagsselskap hvor han blant annet snakket om en ny reise han hadde tenkt å foreta til Italia. Ved denne sammenkomsten var flere av hans gamle venner til stede, blant andre baron og baronesse Stampe, Oehlenschläger, H.C. Andersen, Ernst Meyer og flere andre. «Nu», sa Thorvaldsen under måltidet, «kan jeg dø, når det skal være, for nu har Bindesbøll min grav færdig.»[37]

Etter måltidet gikk han i teatret, satte seg på sin plass i parkett og hilste på de som satt rundt han. Et øyeblikk etter sank han sammen med lukkede øyne, og innen man fikk båret ham ut, var det opplagt at han var død.[38]

Thorvaldsen ble bisatt i Vor Frue kirke hvor kisten ble plassert i østre kapell. Først 6. september 1848 ble den brakt til sitt endelige hvilested i museets gård.

Thorvaldsens barn rediger

Thorvaldsen giftet seg aldri, men fikk to barn med Anna Maria Magnani; sønnen Carlo Alberto (1806–1811) og Elisa (1813–1846). Carlo Alberto omkom sannsynligvis i en ulykke, men omstendighetene rundt er ikke klarlagt.[39] Elisa ble i 1833 på Thorvaldsens anmodning til Frederik VI anerkjent som legitim datter.[40]

Referanser rediger

  1. ^ arkivet.thorvaldsensmuseum.dk[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Kunstindeks Danmark, «Bertel Thorvaldsen», Kunstindeks Danmark kunstner ID 916[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 61803, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 61212[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ SIKART, «Bertel [Thorvaldsen, Alberto; Thorwaldsen, Bertel; Thorwaldsen, Alberto] Thorvaldsen», SIKART ID 4023522[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Thorvaldsen [Thorwaldsen], Bertel, oppført som Bertel Thorvaldsen [Thorwaldsen][Hentet fra Wikidata]
  7. ^ det svenske Nasjonalmuséets kunstnerliste, kulturnav.org, utgitt 12. februar 2016, besøkt 27. februar 2016[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «Thorvaldsens Død og Bisættelse», besøkt 17. september 2023[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Thorvaldsens Museum: Psyche med skønhedssalven
  10. ^ Mikkel Bogh: Bertel Thorvaldsen, ISBN 87-7248-531-0, side 53
  11. ^ Jason med det gyldne skind Arkivert 5. august 2011 hos Wayback Machine.
  12. ^ «Kulturkanonen, Billedkunst, Jason med det gyldne skind» (PDF) (dansk). Kulturministeriet. s. 41–42. Arkivert fra originalen (PDF) 23. oktober 2013. Besøkt 28. oktober 2015. 
  13. ^ Guide til dansk guldalder: Skulptur Arkivert fra originalen
  14. ^ Louis Bobé: Thorvaldsen i Kærlighedens Aldre, København 1938
  15. ^ Mikkel Bogh: side 7
  16. ^ Om Thorvaldsen hos Thorvaldsens Museum Arkivert 5. juni 2011 hos Wayback Machine.
  17. ^ a b c d e (da) Bertel Thorvaldsen på Kunstindeks Danmark / Weilbachs Kunstnerleksikon
  18. ^ Mikkel Bogh side 10
  19. ^ Jan E. Hansen: Roma (s. 326-7), forlaget Press, Oslo 2009, ISBN 978-82-7547-319-4
  20. ^ a b Mikkel Bogh: Bertel Thorvaldsen, ISBN 87-7248-531-0, side 12
  21. ^ Arkivet, Thorvaldsens Museum: Anna Maria Uhden
  22. ^ Mikkel Bogh: Bertel Thorvaldsen, ISBN 87-7248-531-0, side 17
  23. ^ Baron Schubart
  24. ^ Om løven i Luzern
  25. ^ En døende løve beskytter det franske våbenskjold
  26. ^ Lion Monument, Lucerne
  27. ^ P. Tenerani
  28. ^ a b Vor Frue Kirke om Thorvaldsens Kristusskulptur Arkivert 28. januar 2011 hos Wayback Machine.
  29. ^ Kristus hos Thorvaldsens Museum
  30. ^ Thorvaldsens Museum: Hyrdedrengen Ganymedes med Jupiters ørn
  31. ^ Nordisk Familjebok side 1187
  32. ^ http://www.bibel-skolen.com/aaa-books/kristne-II/pvmm-120/pvmm4/pvmm-22.htm
  33. ^ J.A. Koch
  34. ^ https://emuseum.duesseldorf.de/view/objects/asitem/items$0040:142014
  35. ^ Mikkel Bogh: Bertel Thorvaldsen, ISBN 87-7248-531-0, side 5
  36. ^ Thorvaldsens Museum: Thorvaldsen Samlingen på Nysø Arkivert 5. juni 2011 hos Wayback Machine.
  37. ^ Bertel Thorvaldsen hos DBL, side 312
  38. ^ Mikkel Bogh: Bertel Thorvaldsen, ISBN 87-7248-531-0, side 61
  39. ^ Arkivet, Thorvaldsens Museum: Carlo Alberto
  40. ^ Arkivet, Thorvaldsens Museum: Elisa Paulsen

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bertel_Thorvaldsen&oldid=24390184»