Wikipedia

Benedetto Croce

Benedetto Croce (født 25. februar 1866 i Pescasseroli, død 20. november 1952 i Napoli) var en italiensk kritiker, idealistisk filosof og politiker. Han skrev om mange emner, blant andre filosofi og estetikk, og var en fremstående liberaler, skjønt han var motstander av laissez faire-frihandel. Han hadde stor innflytelse på Antonio Gramsci.

Benedetto Croce
FødtBenedetto Croce
25. feb. 1866[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Pescasseroli[5][6]
Død20. nov. 1952[1][7][2][3]Rediger på Wikidata (86 år)
Napoli[8][5][6]
BeskjeftigelseFilosof, politiker, kunsthistoriker, skribent, litteraturkritiker, historiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Italias senat (Napoli, 1948–1952)
  • medlem av Italias grunnlovsforsamling (1946–1948)
  • undervisningsminister i Kongedømmet Italia (1920–1921)
  • minister uten portefølje i Kongeriket Italia (1944–1944)
  • senator of the Kingdom of Italy
  • president (PEN International, 1949–1953) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Napoli Fredrik II
EktefelleAdele Rossi
BarnElena Croce
Lidia Croce
Alda Croce
PartiPartito Liberale Italiano
NasjonalitetItalia (1946–1952)
Kongedømmet Italia (1866–1946)
Medlem av
12 oppføringer
Accademia Nazionale dei Lincei
Deutsches Archäologisches Institut
Kungliga Vetenskapsakademien
Deutsche Akademie für Sprache und Dichtung
Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Det rumenske akademi
American Academy of Arts and Sciences
Bayerische Akademie der Schönen Künste
Instituto de Estudios Catalanes (1916–) (corresponding member of IEC)[9]
Academia Nacional de Bellas Artes de Argentina
Consulta nazionale del Regno d'Italia
Arcadian Academy
UtmerkelserSerena Medal (1927)
Gautieri-prisen (1906)[10]
FagfeltFilosofi,[11] Kongedømmet Napoli, litterær estetikk
Signatur
Benedetto Croces signatur
Benedetto Croce på Commons

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Croce ble født i fjellregionen Abruzzo. Han tilhørte en rik og betydningsfull slekt, og vokste opp i en katolsk omgivelse. Ved 18 års alder oppgav han sin katolske tro og ble ateist, noe han forble resten av sitt liv.

I 1883 ble hans hjemby rammet av et jordskjelv som raserte hans hjem. Hans mor, hans far og hans eneste søster forulykket, og han selv lå begravet under raset i lang tid og var nær ved å dø.

Politisk karriere rediger

Etter ulykken arvet han farens formue, noe som muliggjorde et behagelig liv og at han kunne vie meget tid til filosofiske studier. I takt med at han ble stadig mer berømt, begynte folk å overtale ham til å gå inn i politikken. Han ble valgt til minister for offentlig utdannelse, og kom senere over til det italienske senat; dette ble en livslang sysselsetting.

Italias medvirkning under første verdenskrig klandret han åpent, og han anså at det var et selvmordsoppdrag. Trass i at dette standpunkt til å begynne med gjorde ham upopulær, gjenvant han sitt gode rykte og ble en beundret politiker. Hans opposisjon til fascismen endret ikke dette, men han forble politiker til sin død i 1952.

Filosofi rediger

Han var en av sin samtids største filosofer, og var konkurrent til Bertrand Russell om Nobelprisen i 1950.

Åndens filosofi rediger

Sterkt påvirket av Hegel og andre tyske idealister, som Fichte, skapte Croce hva han kalte «Åndens filosofi». Croce var en heftig talsmann for idealismen, og fornektet all annen virkelighet enn «rene begrep» eller kort og godt idéer. Croces «rene begrep» har omtrent samme betydning som Platons idéer og minner om Immanuel Kants kategorier; de utmerkes av kvantitet, kvalitet, evolusjon, og mer eller mindre enhver idé som finnes kan beskrives universelt.

Han kom til konklusjonen at om all virkelighet er idéer så kan virkeligheten brytes ned til logiske begreper. De fleste av hans verk i emnet er sammendrag av logikk. All form av religion avviste han som ikke tilstrekkelig logisk, og han kom til å se metafysikken på samme vis. Han anså at all metafysikk var enkle rettferdiggjørelser av religiøse idéer, i stedet for utviklede filosofiske teorier. Ikke desto mindre holdt han fast ved sin idealisme.

Historie rediger

Croce var dessuten en beundrer av Giambattista Vico, og delte dennes oppfatning at historie bør skrives av filosofer. I et av sine verk definerer han historie som en «filosofi i bevegelse», og mener at det ikke finnes noe kosmisk design eller noen ultimat plan for historien, hvorfor historieemnet som vitenskap er en farse. Dette førte til han avviste de teorier som blant andre Marx og Hegel fremla, som skisserte opp et antall prinsipper for historien. Han istemte med Rousseau, som hadde sagt at historien var en serie løgner der hver og en må avgjøre hva som ligger nærmest sannheten.

Skjønnhet rediger

Innom estetikken utviklet han en teori som gikk ut på at kunsten er viktigere enn vitenskapen og metafysikken, ettersom bare kunsten beskriver hele mennesket; all kunnskap består ifølge Croce i logisk og imaginær kunnskap. Kunsten er sprunget ut av førstnevnte, tar den til sitt hjerte og omformer den til imaginær. All forestilling er en del av dette og det ligger til grunn for alle tanker.

Kunstnerens oppgave blir dermed å finne den perfekte imaginasjon for sin oppfatning, for dette er hva skjønnhet egentlig består av – dannelsen av indre, mentale bilder i en fullendt tilstand. Intuisjonen er det verktøy som skaper disse begrep innen oss.

Bibliografi rediger

  • Materialismo storico ed economia marxista, 1900
  • L'Estetica come scienza dell'espressione e linguistica generale, 1902
  • Logica come scienza del concetto puro, 1909
  • Brevario di estetica, 1912
  • Saggio sul Hegel, 1912
  • Teoria e storia della storiografia, 1917
  • Racconto degli racconti, 1925
  • Manifest for antifascistiske intellektuelle, 1. mai 1925, i La Critica
  • Ultimi saggi, 1935
  • La poesia, 1936
  • La storia come pensiero e come azione, 1938
  • Il carattere della filosofia moderna, 1941
  • Filosofia e storiografia, 1949
  • (sv) Benedetto Croce i LIBRIS

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000298, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 97990, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 1281, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 1372, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Кроче Бенедетто, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ apmembres2.iec.cat[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.accademiadellescienze.it[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ https://www.accademiadellescienze.it/attivita/premi-e-borse/premi-del-passato/premio-gautieri.

Litteratur rediger

  • Parente, Alfredo. Il pensiero politico di Benedetto Croce e il nuovo liberalismo (1944).
  • Myra E. Moss, Benedetto Croce reconsidered: Truth and Error in Theories of Art, Literature, and History ,(1987). Hanover, NH: UP of New England, 1987.
  • Ernesto Paolozzi, Science and Philosophy in Benedetto Croce, in "Rivista di Studi Italiani", University of Toronto, 2002.
  • Janos Keleman, A Paradoxical Truth. Croce's Thesis of Contemporary History, in "Rivista di Studi Italiani, University of Toronto, 2002.
  • Giuseppe Gembillo, Croce and the Theorists of Complexity, in "Rivista di Studi Italiani, University of Toronto, 2002.
  • Fabio Fernando Rizi, Benedetto Croce and Italian Fascism, University of Toronto Press, 2003. ISBN 978-0-8020-3762-6.
  • Ernesto Paolozzi, Benedetto Croce, Cassitto, Naples, 1998 (translated by M. Verdicchio (2008) www.ernestopaolozzi.it)
  • Carlo Schirru, Per un’analisi interlinguistica d’epoca: Grazia Deledda e contemporanei, Rivista Italiana di Linguistica e di Dialettologia, Fabrizio Serra editore, Pisa–Roma, Anno XI, 2009, pp. 9–32
  • Matteo Veronesi, Il critico come artista dall'estetismo agli ermetici. D'Annunzio, Croce, Serra, Luzi e altri, Bologna, Azeta Fastpress, 2006, ISBN 88-89982-05-5
  • Roberts, David D. Benedetto Croce and the Uses of Historicism. Berkeley: U of California Press, (1987).
  • Claes G. Ryn, Will, Imagination and Reason: Babbitt, Croce and the Problem of Reality (1997; 1986).
  • R. G. Collingwood, "Croce's Philosophy of History" in The Hibbert Journal, XIX: 263–278 (1921), collected in Collingwood, Essays in the Philosophy of History, ed. William Debbins (University of Texas 1965) at 3–22.
  • Roberts, Jeremy, Benito Mussolini, Twenty-First Century Books, 2005. ISBN 978-0-8225-2648-3.

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Benedetto_Croce&oldid=24397068»