Bell X-22 var et propelldrevet V/STOL (Vertical/Short Take Off and Landing) eksperimentfly bygd for USAs flyvåpen (USAF) og marine (USN) av Bell Helicopter Textron.

Bell X-22
Informasjon
RolleEksperimentfly
ProdusentBell Helicopter Textron
Første flyvning17. mars 1966
Utfaset1988
Status1 bevart
Brukt avUSAF, USN
Antall produsert2

Historie rediger

USAs marine (USN) ønsket å utvikle et V/STOL transportfly, og ga i november 1964 Bell i oppdrag å bygge 2 eksemplarer av X-22. Tri-Service Program (et samarbeidsprosjekt mellom USAs hær, flyvåpen og marine) skulle stå for prosjektstyringen av både flyvåpenets X-19 og marinens X-22.

Første flyvning (sveving) ble gjennomført av Bells testpiloter Stanley Kakol og Paul Miller 17. mars 1966. Første STOL-flyvning med X-22 ble utført 30. juni 1966. 8. august 1966 førte svikt i hydraulikksystemet til at flyet kræsjlandet og ble totalvraket. Ingen av pilotene ble skadet. Fremre del av flykroppen ble etter dette brukt til simulator-trening, mens uskadde deler ble brukt i det andre X-22. Resten av testprogrammet ble utført med det andre eksemplaret, og da det ble satt på bakken i oktober 1984 hadde det gjennomført over 500 flyvninger.

Det overlevende X-22 er bevart, og står utstilt på Niagara Aerospace Museum ved Niagara Falls i delstaten New York.

Formål rediger

X-22 ble bygd for å prøve ut dobbel-tandem dysepropell (ducted fan)-konfigurasjon for et V/STOL transportfly. Det skulle også være testbenk for generelle V/STOL flyvekarakteristikker ved hjelp av et variabelt stabilitets- og kontroll-system. Etter å ha vist at konseptet fungerte, ble primærmålet å drive videre forskning på V/STOL-flyvning. Mange avanserte sensorer og instrumenter for andre V/STOL-fly ble testet ut av X-22. Dataene som ble samlet inn fra testflyvningene viste seg verdifulle under utviklingen av V22 Osprey. Selv om konseptet med dysepropeller viste seg å fungere, er det per idag ingen andre fly som har benyttet denne løsningen.

Design rediger

Marinen (som finansierte prosjektet) ønsket å prøve ut dysepropeller, siden man antok at disse var mer hensiktsmessig ved landing på skip. Dysepropellen kunne vris 90°, akkurat som på tiltrotorer, og var montert ytterst på vingene. I bakkant av hver propelldyse var det et høyderor, og propellbladene var vribare (pitch-kontroll). Flyet kunne styres ved å endre bladenes angrepsvinkel på de enkelte propellene, ved å endre pådrag, og ved å bruke høyderorene. Motorene var 4 turbinmotorer montert parvis ved bakre vingerot, to på hver side. Motorene var også sammenkoblet med drivakslinger slik at alle propellene fikk kraft selv om en motor stoppet.

Spesifikasjoner rediger

Dimensjoner

  • Mannskap: 2
  • Lengde: 12,06 m
  • Høyde: 6,3 m
  • Vingespenn:
    • Frontvinge: 7 m
    • Aktervinge: 11,96 m
  • Vingeareal: 39,56
  • Vekt (tom): 4 302 kg
  • Maks. startvekt: 8 170 kg
  • Nyttelast: 545 kg
  • Rekkevidde: 715 km

Ytelse

  • Motor: 4 stk. General Electric YT58-8D turbinmotorer
  • Skyvekraft: 3 728 kW
  • Toppfart: 410 km/t
  • Maks operasjonshøyde: 8 475 m (27 800 fot

Kilder rediger