Belgias politiske system
Belgia er et føderalt, parlamentarisk og representativt demokrati med en konstitusjonell monark som statsoverhode og en statsminister som regjeringssjef i et flerpartisystem. Utøvende makt ligger hos regjeringa. Den føderale lovgivende makta ligger både hos regjeringa og parlamentets to kamre, Senatet og Representantkammeret. Føderasjonen består av kulturelle og politiske samfunn, territorielle regioner, samt språksamfunn.
Oversikt over det politiske systemet rediger
MAKTFORDELING
NIVÅER
|
Lovgivning |
Utøvende |
Dømmende | ||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
|
EU |
|||||||||
|
BELGIA | |||||||||
|
Føderasjonen |
| ||||||||
| |||||||||
|
Språksamfunnene |
|
|
| ||||||
|
| ||||||||
|
Regioner |
|
|
|
| |||||
|
| ||||||||
|
Provinser |
|
| |||||||
|
Kommuner |
| ||||||||
Institusjonene rediger
Føderalisme rediger
Belgias politiske institusjoner er komplekst sammensatte. Bakgrunnen for dette er behovet for å representere de viktigste kulturelle og politiske samfunnene. Særlig viktig her er motsetninga mellom landets to dominerende språkgrupper, de flamsktalende og de franskspråklige. Språklige og regionale motsetninger har vært hovedkonflikten i belgisk politikk de siste tiåra. Konflikten har vært så sentral at de mest sentrale politiske partiene har blitt delt i to.
Før desentraliseringa starta på 1970-tallet, var den belgiske staten smidd etter fransk, napoleonsk merke, med en sterk sentralmakt. Den første større revisjonen kom i 1970, da det blei etablert tre kulturelle fellesskap (en flamsk, en fransk og en tysk) basert på språktilhørighet. I forbindelse med den andre reformen i 1980 fikk disse fellesskapene større ansvarsområder. Samtidig blei Flandern og Vallonia etablert som to særskilte regioner med geografisk styringsansvar. Den tredje reformen av 1988–1989 etablerte regionen Brussel som en tredje region, og de tre regionenes ansvarsområde blei igjen økt. En fjerde reform under statsminister Jean-Luc Dehaene i 1993 økte igjen regionenes og fellesskapenes ansvarsområder. Den belgiske konstitusjonens ordlyd definerte nå Belgia som en føderal stat, og det blei innført direktevalg til regionenes og fellesskapenes parlament. De første valgene blei holdt den 21. mai 1995.
Den føderale regjeringa rediger
Den utøvende makta består av ministre og statssekretærer. Formelt sett blir ministrene utnevnt av kongen, men må ha Representantkammerets tillit. I henhold til Belgias grunnlov må antallet flamsk- og fransktalende ministre være likt.
Regjeringer i Belgia er nesten alltid koalisjoner. Siden 1919 har det bare vært en ettpartiregjering av betydning, i åra 1950-1954, da kristeligdemokratene satt med flertallet aleine. Ofte har det blitt danna overtallige regjeringer, altså med flere regjeringspartnere enn det som trengs for å oppnå flertall i parlamentet. Dette har sin bakgrunn i den sterke splittelsen mellom ulike samfunnsgrupper i det belgiske samfunnet. Opprinnelig var religiøse og ideologiske skillelinjer viktigst. Det var en katolsk, en sosialistisk og en liberalistisk pillar eller søyle. Etterhvert har imidlertid språkkonflikten splitta disse "søylene". Forhandlinger mellom de partipolitiske elitene preger systemet, tidligere hovedsakelig innenfor en konsosiert struktur, i dag også med utgangspunkt i de føderale politiske institusjonene.
Regioner og samfunn rediger
Det spesielle ved nedbygginga av den en gang så sterke sentralmakta i Belgia er at makta ikke bare flyttes nedover til mindre territorielle enheter, men også til språklig og kulturelt definerte fellesskap. Belgia er dermed et av få eksempler på land med elementer av "ikke-territoriell" føderalisme. Institusjonelt har dette ført til opprettelsen av tre regionforsamlinger (Flandern, Vallonia og Brussel) og to språkfellesskap (fransk og tysk). Oppgavene til det flamske språkfellesskapet ivaretas av den flamske regionforsamlinga. Det er direkte valg til de tre regionforsamlingene, og partisammensetningen i de enkelte regionforsamlingene avgjør sammensettinga av regionregjeringa. Språkforsamlingene i Vallonia og Brussel er valgt av regionforsamlingene, mens den tyske er direkte valgt.
Lovgivende makt rediger
Den lovgivende makta er delt mellom nasjonalt/føderalt nivå og samfunnene og regionene, avhengig av kompetanseområde.
Det føderale parlamentet består altså av Senatet og Representantkammeret. Kammeret har 150 direkte valgte medlemmer, mens Senatet har 71 medlemmer, delvis direkte valgt, delvis indirekte valgt eller utpekt. Representantene velges hvert fjerde år med mindre det blir holdt nyvalg tidligere. Representantkammeret er, i likhet med de fleste underhus i moderne demokratier, det politisk sentrale. Regjeringa innsettes etter vedtak her og kan kastes gjennom et konstruktivt mistillitsforslag.
Hver av de fem komponentene i det føderale parlamentet (Det flamske samfunn, det franskspråklige samfunn, det tyskspråklige samfunn, regionen Vallonia og regionen Brussel) har sitt eget direkte valgte råd eller parlament.
Domstolene rediger
Det juridiske systemet er basert på Civil law med opprinnelse i Code Napoléon. Domstolene har imidlertid spilt liten rolle i belgisk politikk og de har tradisjonelt ikke vurdert den konstitusjonelle holdbarheten av nye lover. Det har blitt overlatt til egne juridiske organer å vurdere dette før parlamentet behandler nye lovforslag.
Valg og partier rediger
Valgordning rediger
Den belgiske valgordninga er basert på forholdstallsvalg etter d'Hondts metode. Det er 11 valgdistrikter og en sperregrense på 5 prosent innen hvert distrikt.
Partier rediger
Etter 1970 har de mest sentrale politiske partiene blitt delt i to. De tre sentrale politiske familiene er de liberale, kristeligdemokratene og sosialistene. I tillegg har det dukka opp – og forsvunnet – flere partier for økt regionalt sjølstyre.
Kristeligdemokratene var lenge dominerende i belgisk politikk. Fra 1944 fram til 1999 var det bare noen få år de ikke satt med regjeringsmakta. Fram til 1968 var kristeligdemokratene et helhetlig parti, CVP-PSC. Etter dette blei partiet splitta og kristeligdemokratene er i dag representert av Christen Democratisch en Vlaams i Flandern og Centre démocrate humaniste i Vallonia. Førstnevnte parti har i hele etterkrigstida vært det største av de to og har kontrollert nasjonale politiske nøkkelposisjoner.
Sosialistene blei splitta etter språkgrenser i 1978. Parti socialiste representerer den franskspråklige delen av Belgia, mens Socialisten en Progressieven Anders er det flamske sosialdemokratiske partiet. Førstnevnte har inntil nylig vært det største partiet Vallonia og har henta støtte fra arbeiderklassen og fra "ikke-praktiserende katolikker". Politisk har det vært mer tradisjonelt sosialistisk enn det flamske søsterpartiet.
De liberale har vært den tredje, og minste, av de ideologiske hovedfamiliene i belgisk politikk. De liberale kjempa lenge for enhetsstaten, men blei splitta i 1970 etter at den flamske fløyen brøyt ut og danna et eget parti. I dag er de liberale representert med det flamske Vlaamse Liberalen en Democraten og det franskspråklige Mouvement Réformateur.
I tillegg til de tre hovedgruppene av partier, finnes det også en rekke regionale/språklige partier. Det første av disse var Volksunie. Til å begynne med var dette partiet for separatisme, men gikk i løpet av 1970-tallet over til å støtte føderalisme. Dette fikk partiets nasjonalistiske høyrefløy til å forlate partiet og danne Vlaams Blok, et parti som ved valget 1991 blei større enn VU. I 2001 blei VU delt i to, – det separatistiske Nieuw-Vlaamse Alliantie og det føderalistiske Spirit.
Nieuw-Vlaamse Alliantie (N-VA) jobber for en fredelig oppløsning av Belgia og har vært knytta til de flamske kristeligdemokratene (CD&V) i et valgteknisk samarbeid. Spirit, som seinere har skifta navn til VlaamsProgressieven, har på sin side inngått valgteknisk samarbeid med Socialisten en Progressieven Anders, noe som har fått den liberale delen av partiet å hoppe av og over til det flamske liberale partiet (VLD).
Vlaams Blok var tilhengere av uavhengighet for Flandern og var en ledende kraft i den militante flamske bevegelsen. I 2004 blei partiet dømt for å bidra til rasisme. I stedet for å ta kampen mot det de oppfattet som en politisk dom valgte partiets ledere å legge ned partiet og opprette Vlaams Belang som et nytt parti som beholdt det gamle partiets program, med unntak av de delene som utgjorde grunnlaget for dommen mot det.
I Vallonia har Front national hatt en viss suksess med antiimmigrantpolitikk. Belgia har også fått grønne partier. To slike partier, ett for hver region, sprang ut av miljøbevegelsen på 1970-tallet. Groen! (tidligere AGALEV) er det grønne partiet i den flamske delen av Belgia, mens Ecolo er søsterpartiet i den franskspråklige delen av landet.
Referanser rediger
- ^ a b c «Die Provinzen». www.ostbelgienlive.be. Besøkt 25. februar 2018.
- ^ «DIE VERFASSUNG BELGIENS». www.senate.be. Arkivert fra originalen 29. november 2015. Besøkt 27. februar 2018. «Belgias forfatning, Artikkel 41.»
Litteratur rediger
- Kapittel 10 Belgia av Knut Heidar i Bakke, Berntzen, Heidar Politikk i Europa Partier, regjeringsmakt, styreform Universitetsforlaget ISBN 9788215022208