Wikipedia

Beleiringstårn

Beleiringstårn var et mobilt tårn som ble bygget allerede i antikken for å komme over høye festningsmurer.[1] Det ble bygget for å beskytte angriperne og stigene mens den ble skjøvet mot murene til en festning. Tårnet var ofte rektangulært med fire hjul og med en høyde som tilsvarte høyden på festningsmurene eller noen ganger høyere for at bueskyttere på toppen kunne skyte inn i festningen, og dermed gi beleiringstårnet ekstra beskyttelse. Ettersom tårnene var av tre og dermed brennbare, måtte de ha noe ikke-brennbart dekke av jern eller ferske dyreskinn.[2]

Beleiring av Lisboa fra 1. juli til 25. oktober 1147 med beleiringstårn, valslynger og skuddsikre skjermtak.

Det er bevis på bruk av beleiringstårn i oldtidens Egypt og i Anatolia som kan dateres til bronsealderen. De ble mye brukt i krigføring i oldtidens nære østen etter epoken som kalles bronsealderens sammenbrudd. Et relieff i stein viser hæren til Asurnasirpal II på 800-tallet f.Kr. som angriper en festning med et tårn av tømmer nær bymurene.[3] Kusjitter fra det som i dag er Sudan som grunnla det 25. Dynastiet benyttet beleiringstårn. I løpet av hellenistisk tid var de vanlige blant hellenistiske greske hærer på 400-tallet f.Kr. og senere romerske hærer i Europa og Middelhavet, mens de også så bruk i oldtidens Kina under de stridende staters tid og Han-dynastiet.[4] Beleiringstårn var av uhåndterlige dimensjoner og ble derfor, i likhet med blide (valslynge), for det meste konstruert på stedet for beleiringen. Det tok mye tid å bygge, og beleiringstårn ble hovedsakelig bygget hvis forsvaret av den motsatte festningsverket ikke kunne overvinnes ved stormstiger, ved gruvedrift eller ved å bryte vegger eller porter med verktøy som murbrekker eller rambukk.

Beleiringstårnet huset noen ganger soldater med spyd og lanser, og sverdmenn eller bueskyttere og armbrøstskyttere, som skjøt piler og slåss mot forsvarerne. På grunn av størrelsen på tårnet ville det ofte være det første målet for store katapulter som slynget steinprosjektiler, men tårnet kunne også gjengjelde med sine egne prosjektiler.[2] Beleiringstårn ble brukt for å få tropper over en fiendtlig forsvarsmur. Når et beleiringstårn var nær en mur, ville det slippe en landgang mellom det og murveggen. Tropper kunne deretter skynde seg inn på murene og inn i festningen eller byen.

I oldtiden og antikken rediger

 
Assyrisk angrep på en by med bueskyttere og beleiringstårn med rambukk. Assyrisk relieff funnet i den nordvestlige palasset i Nimrud; 865–860 f.Kr.
 
Modell av et beleiringstårn fra Helepolis, Thessaloniki vitenskapssenter og teknologimuseum

I graven til general Intef i Teben (moderne Luxor) under første mellomepoke i oldtidens Egypt på 2000-tallet f.Kr., vises et mobilt beleiringstårn i kampscenene.[5] I moderne Harpoot i provinsen Elazığ øst i Tyrkia, ble det funnet et kunstnerisk utskåret relieff i akkadisk stil datert til rundt 2000 f.Kr. som viser et beleiringstårn, den eldste kjente visuelle framstillingen fra Anatolia (selv om beleiringstårnene senere ble beskrevet i hettittisk kileskrift).[6]

Beleiringstårn ble brukt av hærene til det nyassyriske riket på 900-tallet f.Kr., under Asurnasirpal II (regjerte 884 f.Kr. – 859 f.Kr.). Et steinrelieff som nå er oppbevart i British Museum i London viser et beleiringstårn som rulles fram mot en festningsmur. Bueskytterne på toppen av det mobile tårnet skyter mot fienden, mens mennene i den nedre delen av det bryter ned murene med en rambukk.[3] Relieffer fra hans tid som konge, og påfølgende konger, viser beleiringstårn i bruk med en rekke andre beleiringer, også med bukker og rambukker.

Århundrer etter at de ble benyttet i Assyria, spredte bruken av beleiringstårn seg langs hele Middelhavet. Under beleiringen av den egyptiske byen Memfis på 800-tallet f.Kr., ble beleiringstårn bygget av kongedømmet Kusj for hæren ledet av Pije (grunnlegger av det nubiske 25. dynasti), for å øke effektiviteten til kusjitiske bueskyttere og steinslyngere.[7] Etter å ha forlatt Teben, var Pijes første mål å beleire Ashmunein (Hermopolis). Etter å ha samlet hæren etter den manglende suksessen så langt, påtok kongen seg personlig tilsyn med operasjoner, blant annet oppføringen av et beleiringstårn hvorfra kusjittiske bueskyttere kunne skyte ned i byen.[8]

De største beleiringstårnene i antikken, var den hellenistiske greske som ble kalt helepolis (gresk: ἑλέπολις, «Erobrer av byer») og ble benyttet under beleiringen av Rhodos i 305 f.Kr. av den makedonske konge Demetrios I Poliorketes, kunne være så høye som 40 m og så bred som 20 m. Slike store beleiringstår vil kreve en drivkraft med en tannstang for å kunne flyttes effektivt. Den var bemannet med 200 soldater og var delt inn i ni etasjer; de forskjellige nivåene huset forskjellige typer katapulter og ballista (kraftig skytevåpen). Påfølgende beleiringstårn opp gjennom århundrene hadde ofte lignende motorer.

 
Levningene av en romersk beleiringshaug funnet ved Masada.

Imidlertid kunne store beleiringstårn bli beseiret av forsvarerne ved å oversvømme bakken foran muren, og skape en vollgrav som førte til at tårnet satt fast i gjørma. Beleiringen av Rhodos illustrerer det viktige poenget at de større beleiringstårnene trengte jevnt underlag. Mange festninger og befestede byer på bakketopp var praktisk talt usårbare for angrep fra beleiringstårnet, bare på grunn av topografien. Mindre beleiringstårn kan brukes på toppen av beleiringshauger, laget av jord, grus, stein og tømmerhauger for å overta en forsvarsmur. For eksempel har restene av en slik beleiringshaug med rampe ved Masada i dagens Israel bygget av romerne under beleiringen av Masada (72–73 e.Kr.) overlevd og kan fortsatt sees i dag.[9][10]

På den annen side var nesten alle de største byene ved store elver, eller ved kysten, og således var en del av murene deres sårbar for beleiringstårn (latin: turris outpatient).[11] Videre kan tårnet for et slikt mål være prefabrikkert andre steder og brakt demontert til angrepsmålet med skip. I noen sjeldne tilfeller ble slike tårn montert på skip for å angripe kystmuren til en by: ved den romerske beleiringen av byen Kyzikos i Mysia under den tredje mithridatiske krig mot Mitridates VI av Pontos i 73 f.Kr., for eksempel, ble slike tårn brukt sammen med mer konvensjonelle beleiringsvåpen.[12][13]

For romerske hærer var de to hovedtyper av angrep på fiendens festningsverk: Med svake murvegger var taktikken å raskt nærme seg murene med befestningstårnet og slynge mot forsvarerne en massiv hagl av steiner og brannprosjektiler. Når forsvarerne ble tvunget til å trekke seg tilbake fra festningsmuren, ble stiger satt opp og soldater strømmet over murene. Med sterke murvegger ble det benyttet framdriftsmaskiner. For å komme forbi murveggene ble det kastet kroker for å rive steiner ut av veggene og boremaskiner. I mellomtiden beskyttet de seg selv, og dannet en skjoldborg i form av skilpaddeformasjon (testudo)[14] av 27 legionærer.[15]

Middelalderen og senere bruk rediger

 
Skisse av et beleiringstårn fra middelalderen.
 
Kinesisk beleiringstårn.

Med sammenbruddet av Vestromerriket, og Østromerriket (det bysantinske rike) på defensiven, nådde bruken av beleiringstårn sitt høydepunkt i middelalderen. Beleiringstårn ble brukt da avarene beleiret Konstantinopels murer (de theodosianske murer) uten hell i 626, som Den aleksandrinske krønike forteller: «Og i seksjonen fra Polyandrion-porten til St. Romanus-porten forberedte han seg på å stasjonere tolv høye beleiringstårn...»[16]

Ved denne beleiringen benyttet angriperne seg også av mobile pansrede vern kjent som «purker» eller «katter», som ble brukt gjennom middelalderen og tillot arbeidere å fylle igjen vollgraver samtidig som de var noen lunde beskyttet fra angrep fra forsvarerne. Således kunne de jevne ut grunnen for at beleiringstårnene som kunne flyttes mot forsvarmurene. Imidlertid kunne konstruksjonen av en skrånende talus[17] ved bunnen av en festningsmur (som var vanlig i korsfarernes befestninger)[18] til en viss grad ha redusert effektiviteten til denne taktikken.[19]

Beleiringstårn ble også mer forseggjort i middelalderen; ved den langvarige beleiringen av Kenilworth fra 21. juni til desember 1266 opererte for eksempel 200 bueskyttere og 11 katapulter fra et enkelt tårn.[2][20] Selv da varte beleiringen nesten et halvt år, noe som gjorde den til blant de lengste beleiringene i engelsk historie. Beleiringstårn var heller ikke usårbare, ettersom under Konstantinopels fall i 1453 ble osmanske beleiringstårn sprayet av forsvarerne med gresk ild.[16][21]

Beleiringstårn ble både sårbare og foreldet med utviklingen av krutt og store kanoner. Hensikten med beleiringstårn var å få soldater over forsvarmurene for å innta og erobre festningen eller den befestede byen. Store kanoner gjorde også høye forsvarsmurer foreldet ettersom befestningen ble tvunget til en ny retning. Imidlertid tok senere konstruksjoner kjent som batteritårn en lignende rolle i den nye tidsalder med krutt; som beleiringstårn ble disse bygget i tømmer på stedet for montering av beleiringsartilleri. En av disse ble bygget av den russiske militæringeniøren Ivan Vyrodkov under beleiringen av Kazan i 1552 (som en del av de russisk-kazanske krigene), og kunne holde ti kanoner med stor kaliber og femti lettere kanoner.[22] Sannsynligvis var det en utvikling av gulyay-gorod (russisk: Гуля́й-го́род, bokstavelig: «vandrende by»), det vil si et mobilt festningsverk satt sammen på vogner eller sleder fra prefabrikkerte skjold i veggstørrelse med hull for kanoner.[23] Senere batteritårn ble ofte brukt av de ukrainske kosakkene.

Moderne paralleller rediger

 
Et kjøretøy brukt av franske GIGN med en mekanisk angrepsstige montert på taket, egentlig en moderne versjon av et beleiringstårn.

I moderne krigføring kan noen kjøretøyer som brukes av politiets taktiske enheter, enheter for kontraterrorisme og spesialstyrker utstyres med mekaniske angrepsstiger med ramper. Dette er egentlig en form for moderne beleiringstårn med elementer av stormstiger, og brukes til å angripe en struktur gjennom de øvre nivåene. Disse angrepsstigene er ikke så store eller høye som forgjengerne, og er vanligvis bare i stand til å nå omtrent tredje eller fjerde etasje i en bygningsstruktur.

1. mars 2007 gikk politifolk inn i det danske Ungdomshuset i København ved å bruke bomkraner på en måte som ligner på beleiringstårn. Politifolkene ble plassert i containere som kranførerne hevet og plasserte mot strukturens vinduer, hvorfra offiserene deretter gikk inn i bygningen.[24][25]

Referanser rediger

  1. ^ «Siege Towers», Medieval Chronicles
  2. ^ a b c Biesty, Stephen (2013): Stephen Biesty's Cross-sections Castle, Dorling Kindersley Pub (T); ISBN 978-1-56458-467-0.
  3. ^ a b «Museum number 124536», British Museum, Ground floor, room 7
  4. ^ «Chinese Siege Defence», Great Ming Military
  5. ^ Shaw, Ian (17. desember 2019): Ancient Egyptian Warfare: Tactics, Weaponry and Ideology of the Pharaohs, Open Road Media. ISBN 978-1-5040-6059-2.
  6. ^ «Harput relief changes region's history», Hurriyet Daily News. 20. mars 2017.
  7. ^ «Siege warfare in ancient Egypt», Tour Egypt.
  8. ^ Dodson, Aidan (1996): Monarchs of the nile. Bind 1. American University in Cairo Press. ISBN 978-97-74-24600-5; s. 178
  9. ^ Magness, Jodi (9. juli 2019): «The Siege of Masada», Popular Archaeology
  10. ^ «The Siege of Masada», Heritage Daily
  11. ^ «Siege tower of Romans», Imperium Romanum
  12. ^ Campbell, by Duncan B. (2005): Siege Warfare in the Roman World, 146 BC–AD 378, Osprey Publishing, ISBN 1-84176-782-4.
  13. ^ «Siege of Cyzicus, 73 B.C.», Historyofwar.org
  14. ^ «testudo», Wiktionary; «testudo», Merriam-Webster
  15. ^ «Siege machines of ancient Romans», Imperium Romanum
  16. ^ a b Turnbull, Stephen (2004): The Walls of Constantinople AD 324–1453, Osprey Publishing, ISBN 1-84176-759-X.
  17. ^ «talus (n.2)», Online Etymology Dictionary
  18. ^ Nicolle, David (2005): Crusader Castles in the Holy Land 1192–1302, Osprey Publishing, ISBN 1-84176-827-8.
  19. ^ «Talus», A Dictionary of Military Architecture
  20. ^ «The Siege of Kenilworth, 750th Anniversary», Our Warwickshire
  21. ^ Chrysopoulos, Philip (13. oktober 2023) «Greek Fire: The Weapon That Protected the Byzantine Empire», Greek Reporter
  22. ^ Nossov, Konstantin S. (2006): Russian Fortresses 1480–1682, Osprey Publishing, ISBN 1-84176-916-9.
  23. ^ Manaev, Georgy (12. november 2021): «5 Secret weapons of Russian tsars», Russia Beyond
  24. ^ Nilsson, Kirsten (22. mai 2007): «Militæret hjalp ved rydningen af Ungdomshuset», Politiken.dk
  25. ^ «Ungdomshuset - the eviction riot 1-3 march», YouTube. Video viser kranen som ble benyttet og andre ’beleiringstaktikker’.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Beleiringstårn&oldid=23943412»