Beleiringen av Cuneo i 1691
Beleiringen av Cuneo ble utkjempet den 28. juni 1691 under Niårskrigen i Piemonte-Savoie, i dagens Nord-Italia. Beleiringen var en del av felttoget til kong Ludvig XIV mot Victor Amadeus, hertugen av Savoie, som hadde gått inn i Storaliansen året før. Beleiringen var et forsøk på å få fotfeste i Piemonte, slik at marskalk Catinat og arméen hans da kunne overvintre øst for Alpene. På grunn av inkompetanse hos de to franske kommandantene og det at en styrke fra keiseren nådde frem til byen, ble beleiringen mislykket. Resultatet var at franskmennene mistet mellom 700 og 800 mann. Selv om de franske styrkene hadde tatt Nice i vest og Montmélian i nord, var den lille styrken til Catinat dårlig utrustet og tvunget på defensiven. Ludvig XIV ga så Amadeus et generøst fredstilbud, men hertugen, som nå hadde fått forsterkinger fra Det tysk-romerske riket, regnet seg selv mektig nok til å fortsette kampen.
Bakgrunn rediger
I et forsøk på å komme ut av vasallforholdet til franskmennene gikk Victor Amadeus av Savoie inn i Storalliansen i juni 1690, men i det første felttoget led han et stort nederlag for marskalk Catinat i slaget ved Staffarda den 18. august. Ved å benytte hovedbasen til Frankrike i Pinerolo erobret Catinat så flere andre byer i regionen. På grunn av logistikkproblemer (som bevirket mangel på mannskap og forsyninger), måtte franskmennene trekke seg ut av Piemonte mot slutten av 1690, og sette opp vinterkvarter på vestsiden av Alpene.[1]
Franskmennene begynte felttoget tidlig i 1691. I mars krysset Catinat grensen inn i grevskapet Nice for å gå til angrep på de sørlige kystbyene Nice og Villefranche (de måtte ta begge stillingene fordi disse kunne benyttes som et springbrett av de allierte for et angrep mot Provence).[2] Villefranche kapitulerte raskt til Catinat den 20. mars og det samme gjorte byen Nice, men citadellet i Nice holdt ut mot General Vins frem til 1. april. Nice ble erobret og franskmennene hadde bare tapt 100 mann, og nesten hele grevskapet var nå under Ludvig XIVs kontroll.[3] Av alle byene i Savoie vest for Alpene, ble det bare Montmélian, i hertugendømmet Savoie, som fremdeles var i hendene på hertugen.
Beleiringen rediger
I Piemonte marsjerte Marquis de Feuquières sørvestover og ut av Pinerolo den 18. april for å angripe valdensererne og de franske hugenottene i Luserna. Feuquières, som hadde lidd et nederlag i Luserna året før, møtte lite motstand og plyndret byen og tok livet av mange av innbyggerne.[3] Catinat herjet samtidig rutet mellom Torino og Susene. Det var derimot ikke mulig å erobre Torino, hovedstaden i Piemonte, på grunn av for få soldater og forsyninger. Catinat tok Avigliana den 29. mai, før han sendte et stort korps under Feuquières og Bulonde for å beleire Cuneo ved Sturt i det sørlige Piemonte.
Ved å erobre Cuneo kunne franskmennene overvintre øst for Alpene, men inkompetansen til de to kommandantene gjorde at beleiringen ble mislykkede.[2] Da de hørte at en hjelpestyrke fra Riket var på vei under Eugene av Savoie, ble Bulonde nervøs og hevet beleiringen.[1] Den franske armeen tapte mellom 700–800 soldater og måtte forlate forsyningene sine, de tunge kanonene og skadede soldater.[2] Garnisonen i Cuneo hadde holdt ut og var fremdeles intakt da Eugene nådde frem til. Etter å ha forsterket byen vendte Eugene tilbake til Torino.[4]
Ettervirkning rediger
I juli klarte Feuquières å få forsterkinger og ta Casale.[2] De franske styrkene manglet likevel fortsatt soldater og forsyninger. Tidligere, den 9. juni 1691, hadde Catinat tatt Carmagnola, men i august nådde 13 000 keisersoldater – som nylig hadde bekjempet osmanerne i den store tyrkiske krigen – frem for å forsterke Amadeus, og på papiret hadde han nå 45 000 mann.[3] Den 26. september krysset de allierte elven Po for å ta tilbake den tapte byen, og med mangel på franske soldater, kapitulerte Carmagnola til de allierte den 8. oktober.
Samtidig herjet Marquis dere Leene Hoguette, som kommanderte de franske styrkene i hertugeksempelet Savoie, Aostadalen i forberedelsen av beleiringen av Montmélian. Dalen var en av to hoderuter inn i Savoie hvor Amadeus kunne sende hjelpestyrker fra Piemonte (erobringen av Susene i november 1690 hadde blokkert den eneste alternative veien). Hoguette nådde så langt sør som Bard før han vendte tilbake til Savoie, og ødela alle broene han passerte.[3] På grunn av mangel på skikkelige kanoner kunne en ikke beleire Montmélian før november. Da det ble klart at de ikke kom til å få støtte fra Piemonte, overga byen seg den 22. desember.
Selv om franskmennene hadde oppnådd lite i Piemonte kontrollerte Catinat nå nesten hele grevskapet Nice og hertugeksempelet Savoie. Under fredsforhandlingene på sommeren hadde Ludvig XIV insistert på å beholde Nice, flere av byene i Piemonte på vei til Casale, og Montmélian; 2400 av soldatene til Amadeus, i lag med tre dragonregiment. Den 16. julen døde den viktige og dyktige krigsministeren til kongen, Louvois, og 12 dager senere kalte Ludvig XIV den mer moderate Pomponne til å sitte i Conseil d-en haut. Dette endret etter hvert den politiske retningen til staten.[1] Nå når de sto mot en sterkere fiende, og ikke klarte å opprettholde en styrke på sletten i Piemonte, gav Ludvig XIV de bedre fredsvilkår i desember. Ludvig XIV var nå forberedt på å sikre Savoie for krigskostnadene, og steder Frankrike hadde erobret skulle beslaglegges av nøytrale parter. Casale skulle jevnes med jorden og i tilfelle Karl II, kongen av Spania, døde skulle Ludvig XIV hjelpe Amadeus med å erobre Milano.[2] Nå var derimot ikke Amadeus klar til å gjøre seriøse forhandlinger, særlig siden han nå hadde en sterkere styrke enn franskmennene for neste år. Fredsforhandlingene ble avviste og fiendskapen vedvarte året etter.
Kilder/Litteratur rediger
- Lynn, John A (1999). The Wars of Louis XIV: 1667–1714. Longman. ISBN 0582056292
- MacMunn, George (1933). Prince Eugene: Twin Marshal with Marlborough. Sampson Low, Marston & CO., Ltd.
- Rowlands, Guy (2000). Louis XIV, Vittorio Amedeo II and French Military Failure in Italy, 1689–96. The English Historical Review 115(462): 534–69
- Wolf, John B. (1970). Louis XIV. Panther Books. ISBN 0586033327