Beleiringen av Beirut
Beleiringen av Beirut fant sted sommeren 1982 under den første Libanon-krigen, og varte i over 2 måneder før FN omsider meglet fram en avtale mellom partene. Beleiringen endte med at PLO ble tvunget ut av Libanon, og den israelske armeen gikk dermed med på å trekke seg ut av områdene de erobret under krigen bortsett fra en 15 kilometer bred sikkerhetssone i Sør-Libanon. Denne ble omsider returnert til Libanon i 2000.
| Beleiringen av Beirut | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Libanon-krigen 1982 | |||||||
 Fotballstadionet som ble brukt som våpenlager av PLO under beleiringen. | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 IsraelSLA LF |  PLO Syria  LNM
.svg){kind=small} PKK | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
 Ariel Sharon |  Yasir Arafat | ||||||
| Styrker | |||||||
| 76,000 | 12,000 | ||||||
| Tap | |||||||
| 368 døde 2,383 skadet | PLO: 1500 døde 8000 tilfangetatt Syria: 1200 død 296 tilfangetatt | ||||||
| Militære operasjoner under Libanon-krigen 1982 |
|---|
| Slaget om Beaufort - Slaget om Jezzine - Operasjon Jordkreps 19 - Slaget om Sultan Yacoub - Beleiringen av Beirut - Massakrene i Sabra og Shatila |
Bakgrunn rediger
Palestinas frigjøringsorganisasjon flyttet sin virksomhet til Beirut etter at de ble kastet ut av Jordan som følge av et mislykket forsøk på å styrte landets konge. De palestinske styrkenes tilstedeværelse var en av hovedårsakene til konfliktutbruddet mellom kristne og muslimer i Libanon i perioden 1975–1976, som omsider resulterte i at landet ble okkupert av fredsbevarende styrker fra Den arabiske liga med Syria i spissen. De neste årene oppnådde Syria og PLO økt makt i Libanon, mens den libanesiske regjeringen ikke hadde mulighet til å kontrollere deres militære aktiviteter i landet. I denne perioden brukte PLO Libanon som base for rakett- og artilleriangrep mot Israel, noe som førte til at Israel i 1978 satte igang Operasjon Litani for å tvinge PLO ut av Sør-Libanon. Den korte konflikten resulterte i at PLO trakk seg ut av Sør-Libanon, og at den kristne sørlibanesiske arméen etablerte seg i grenseområdene for å utgjøre en buffersone mellom Israel og PLO. Konflikten førte også til at UNIFIL-styrken ble utstasjonert i området, og styrken hadde hele tiden et anspent forhold til SLA.
I 1981 blusset konflikten opp igjen, men en ny våpenhvile meglet frem av FN fikk en rask avslutning av kampene, hvilket var i begge parters interesser. I 1982 kom det igjen til trefninger, men nok en gang forhindret FN krigsutbrudd. Senere på året ble imidlertid Israels ambassadør i London drept, hvilket utløste Israels invasjon av Libanon. Israels daværende forsvarsminister Ariel Sharon presenterte en plan for regjeringen hvor israelske styrker i løpet av kort tid skulle besette deler av Sør-Libanon og opprette en buffersone. Regjeringen godtok planen, men i løpet av kort tid viste det seg at Sharons egentlige målsetting var langt mer omfattende enn det den opprinnelige planen gikk ut på. I løpet av en uke nådde israelske styrker Beirut, Libanons hovedstad.
Invasjonen bar kodenavnet «Operasjon Fred for Galilea», og hadde to hovedmålsettinger. Det ene målet var å tvinge PLO ut av Libanon, og det andre var å hjelpe en Israel-vennlig regjering til makten som deretter skulle slutte fred med Israel. Det sistnevnte målet ble imidlertid ikke nådd da Libanons nylig valgte president Bashir Gemayel ble myrdet, og selv om Falangistpartiet skulle dominere Libanons politikk inntil borgerkrigens avslutning, falt regjeringen etter hvert under Syrias innflytelse.
Den israelske invasjonen var tredelt. En gruppe angrep langs kysthovedveien mot Beirut, en annen gikk inn for å kutte Beirut-Damaskus-hovedveien, og den tredje gikk inn i Beekadalen på grensen mellom Syria og Libanon for å blokkere eventuelle syriske forsterkninger. Innen den 11. juni hadde Israel oppnådd fullmakt i luftrommet etter den vellykkede Operasjon Jordkreps 19, og Syria gikk med på en våpenhvile. Når syrerne trakk seg ut, så PLO seg tvunget til å oppgi alle de sørlige byene, deriblant Tyr og Sidon, og trekke seg tilbake til Beirut.
Beleiringen rediger
Israel håpte på å fullføre beleiringen så fort som mulig for å oppnå en rask og avgjørende seier. En av årsakene til dette, var at FN hele tiden presset på for å få partene til forhandlingsbordet, og jo lengre beleiringen varte, desto større fordeler ville Yasir Arafat ha.
I 7 uker angrep Israel byen fra havet, luften og landjorden, kuttet av mat- og vannforsyninger, koblet av strømmen, og tok kontroll over flyplassen og de sørlige bydelene. Ingenting lot til å få en rask slutt på stridighetene, og i mellomtiden hadde sivilbefolkningen i byen store lidelser. Israel mottok sterk kritikk fra verdenssamfunnet for skadene beleiringen påførte byen, og dessuten forsvant det nasjonale konsensuset rundt landets krigføring for første gang.
Omsider møttes partene rundt forhandlingsbordet. Syria gikk raskt med på en avtale den 7. august, men Israel, Libanon og PLO ble først enige den 18. etter amerikansk megling. Avtalen innebar at PLO måtte forlate landet, og at Israel til gjengjeld skulle la organisasjonen få trekke seg ut i fred. Den 21. august ankom MNF-L-styrken, en fredsbevarende og nøytral styrke bestående av kontingenter fra USA, Frankrike og Italia, for å se til at partene holdt seg til avtalen. Styrken hjalp også PLO med å evakuere sine krigere til Tunis, Jemen, Jordan og Syria.
Resultat rediger
Til slutt nådde Israel målet om å fjerne PLO fra Libanon, og med det fikk man slutt på rakettrusselen mot Nord-Israel. PLO ble sterkt rammet av å ikke ha mulighet til å operere nær Israels grenser, og var i stor grad fraværende inntil organisasjonen ble invitert til de palestinske selvstyreområdene i forbindelse med Oslo-avtalen i 1993. Beleiringen førte også til at den israelske kommandanten Eli Geva ble avskjediget i forbindelse med at han nektet å sende styrkene sine inn i byen i frykt for hvilke skader dette kunne påføre sivilbefolkningen.
Antallet sivile tapstall er omstridt, men ligger sannsynligvis mellom 10 000 og 12 000 døde eller skadede. Mange mistet også livet senere i forbindelse med Massakrene i Sabra og Shatila, utført av falangistene.
Etter beleiringen flyktet Yasir Arafat til Hellas, før han deretter drog til Tunisia og etablerte sitt nye hovedkvarter der. PLO fortsatte å operere fra Jemen, Jordan, Algerie, Irak og Sudan, og i begrensede tilfeller innenfor israelsk territorium, men aldri på samme måte som før 1982.
Internasjonale reaksjoner rediger
Israels beleiring av Beirut ble et svært kontroversielt tema og ble fordømt av mange land, deriblant USA, som advarte om at våpen supplert av amerikanerne kun skulle brukes til forsvarstiltak.[1] Den amerikanske regjeringen vurderte på et tidspunkt å true med sanksjoner mot Israel for å stanse angrepet mot Vest-Beirut i august, men forslaget ble til slutt avfeid. Sovjetunionen forsøkte å få verdenssamfunnet med på en våpenembargo rettet mot Israel gjennom FN, noe USA la ned veto mot.[1]
Referanser rediger
- ^ a b When Push Comes to Shove: Israel flouts U.S. diplomacy with an attack on Beirut Arkivert 1. januar 2012 hos Wayback Machine., Time, August 16, 1982.
Litteratur rediger
- An Nahar, September 1, 1982.
- Davis, M. Thomas. 40 km into Lebanon. Washington, DC: National Defense University Press (1987), pp. 96-101.
- Davis, Paul K. Besieged: 100 Great Sieges from Jericho to Sarajevo. Oxford: Oxford University Press (2000).
- Gabriel, Richard. Operation Peace for Galilee: The Israel-PLO War in Lebanon. New York: Hill and Wang (1984).
- Rabinovich, Itmar. The War for Lebanon 1970-1985. Ithaca: Cornell University Press (1985).
Eksterne lenker rediger
- Bilder og informasjon fra krigen i 1982 fra et pro-libanesisk standpunkt.