Beleiringen av Antiokia
Beleiringen av Antiokia fant sted under det første korstog i 1097 og 1098. Den første beleiringen, av korsfarerne mot den muslimske byen Antiokia, varte fra 21. oktober 1097 til 2. juni 1098. Den andre beleiringen, mot korsfarerne som hadde okkupert den, varte fra 7. juni til 28. juni 1098.
| Beleiringen av Antiokia | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Første korstog | |||||||
 Beleiringen av Antiokia, fra et middelaldersk miniatyrmaleri | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Korsfarere | Seldsjukkene | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Godfred av Bouillon Raimond av Toulouse Bohemond av Taranto | Yaghi-Siyan Kerboga Toghtekin | ||||||
| Styrker | |||||||
| 25 000[1] | 75 000[1] | ||||||
| Tap | |||||||
| Ukjent | Ukjent | ||||||
Bakgrunn rediger
Antiokia ble erobret fra Østromerriket av seldsjukkene i 1085. De bysantinske befestningene stammet fra Justinian Is tid, og de hadde nylig blitt bygget opp på nytt og forsterket. Seldsjukkene hadde tatt byen ved forræderi og murene var intakte. Siden 1088 hadde den seldsjukkiske guvernøren vært Yaghi-Siyan. Han var fullt klar over korsfarernes hær som marsjerte mot den gjennom Anatolia i 1097, og han ba om hjelp fra de omkringliggende muslimske statene, men uten hell. Til forberedelse for deres ankomst, fengslet han den ortodokse patriark i Antiokia, Johannes VII, og sendte den greske og armensk ortodokse befolkningen i eksil, selv om syrisk ortodokse borgere fikk lov å bli værende.
Korsfarernes ankomst rediger
Korsfarernes ankom ved Orontes utenfor Antiokia den 20. oktober 1097. De tre hovedlederne i korstoget på dette tidspunktet, Godfred av Bouillon, Bohemond av Taranto og Raimond IV av Toulouse var til å begynne med uenige i hva de nå skulle foreta seg. Raimond ønsket å foreta et direkte angrep, mens Godfred og Bohemond foretrakk en beleiring av byen. Raimond gav seg nølende og korsfarerne omringet byen delvis den 21. oktober. Byens bysantinske befestninger var sterke nok til å motstå et direkte angrep, selv om Yaghi-Siyan kanskje ikke hadde nok menn til å forsvare byen på tilfredsstillende vis. Han var lettet og ble styrket i motet da korsfarerne ikke angrep umiddelbart. Bohemond slo leir ved det nordøstlige hjørnet av byen ved St Pauls port, Raimond satte opp sin leir lenger vest ved hundeporten og Godfred plasserte sine styrker ved hertugporten, også lenger mot vest hvor en bro av båter ble bygget over Orontes til landsbyen Talenki. Mot sør var de to søstres tårn og ved det nordvestlige hjørnet St Georgs port som ikke ble blokkert av korsfarerne og ble brukt i løpet av beleiringen til å forsyne Yaghi-Siyan med mat. På den sørlige og østlige siden av byen var det høyderike området kjent som fjellet Silpius hvor borgen og jernporten lå.
Den første beleiringen rediger
Innen midten av november ankom Bohemonds nevø, Tancred, med forsterkninger, og en genovansk flåte hadde seilt inn i havnen ved St Symeon og hadde med seg mat og forsyninger. Beleiringen dro ut, og i desember ble Godfred syk og matforsyninger som hadde vært rikelige var i ferd med å gå tomme mens vinteren var på vei. På slutten av måneden tok Bohemond og Robert II av Flandern med seg rundt 20 000 menn og dro for å sanke mat mot sør, men mens de var borte, rykket Yaghi-Siyan ut av St Georgs port den 29. desember og angrep Raimonds leir på den andre siden av elven ved Talenki. Raimond klarte å slå ham tilbake, men klarte ikke å ta selve byen. Imens ble Bohemond og Robert angrepet av en hær under Duqaq av Damaskus som hadde marsjert nordover for å komme Antiokia til unnsetning. Korsfarerne seiret også her, men de ble tvunget til å trekke seg tilbake til Antiokia med lite mat. Måneden endte dårlig for begge sider. Der var et jordskjelv den 30. desember, nordlys kunne observeres natten etterpå og de følgende ukene hadde svært kraftig regn og kaldt vær til årstiden å være at Duqaq måtte dra hjem uten ytterligere trefninger med korsfarerne.
Hungersnød rediger
På grunn av mangelen på mat var der hungersnød i korsfarernes leir som drepte både menn og hester. En av syv menn døde av sult, og det var bare 700 hester igjen. Noen av de fattigere soldatene, restene av folkekorstoget ledet av Peter Eremitten, skal ha vendt seg til kannibalisme og spist likene av døde tyrkere. Andre spiste hester, selv om noen av ridderne foretrakk å sulte. Lokale kristne, i tillegg til den ortodokse patriark i Jerusalem, Simeon, som var i eksil og som nå levde på Kypros, forsøkte å sende mat, men dette gjorde ikke slutt på hungersnøden. Noen riddere og soldater begynte å desertere i januar 1098, inkludert Peter Eremitten, men han ble raskt funnet og ført tilbake til leiren av Tancred.
Taticius drar rediger
Den bysantinske generalen og legaten Tatikios som ble værende med korsfarerne som rådgiver og representant for keiser Alexios I Komnenos, dro plutselig i februar fra korsfarernes hær. Ifølge Anna Komnena som antagelig snakket med Tatikios personlig, nektet korsfarerne å lytte til hans råd og Bohemond hadde informert ham om at de andre lederne planla å drepe ham, siden de trodde at Alexios i hemmelighet oppmuntret tyrkerne. Bohemond, på den andre siden, hevdet at dette var forræderi eller feighet, grunn nok til å bryte enhver forpliktelse til å gi Antiokia tilbake til bysantinerne. Han ville også snart dra dersom han ikke fikk beholde Antiokia selv når den var erobret. Godfred og Raimond visste at Bohemond hadde planer om å ta byen for seg selv, og at han antagelig ordnet Tatikios' avreise for å kunne sette dette i stand, men gav ikke etter for hans trusler. Mindre riddere og soldater ønsket derimot å anerkjenne hans krav, og han fikk deres sympati. Under disse hendelsene fortsatte Yaghi-Siyan å be om hjelp fra sine naboer, og en hær under Radwan ankom Antiokia fra Aleppo. Han ble beseiret i likhet med Duqaq før ham, ved Harim utenfor Antiokia den 9. februar.
Engelske forsterkninger rediger
En engelsk flåte ledet av Edgar Atheling, den proklamerte kongen av England, ankom i mars ved St Simeon fra Konstantinopel hvor Edgar levde i eksil. De hadde med seg råmaterialer til å bygge beleiringsmaskiner, men gikk nesten tapt den 6. mars da Raimond og Bohemond (ingen av dem stolte nok på hverandre til å levere materialet alene) ble angrepet på veien tilbake til Antiokia av en avdeling fra Yaghi-Siyans garnison. Men med Godfreds hjelp ble avdelingen beseiret og materialet reddet. Edgar hadde fått sin flåte og materialet av keiser Alexios, men korsfarerne regnet ikke dette som direkte bysantinsk assistanse. Korsfarerne satte i gang med å bygge beleiringsmaskiner i tillegg til et fort, kalt La Mahomerie, for å blokkere broporten og forhindre Yaghi-Siyan fra å angripe korsfarernes forsyningslinjer fra havnene til St Simeon og Alexandretta. De reparerte også det forlatte klosteret i vest ved St Georgs port som fremdeles ble brukt til levere mat til byen. Tancred satte en garnison i klosteret, henvist til i krønikene som Tancreds fort, mens grev Raimond av Toulouse tok kontroll over La Mahomerie. Til slutt var korsfarernes beleiring i stand til å ha effekt på den godt befestede byen. Matforsyningene forbedret seg for korsfarerne da våren ankom, og byen ble forseglet fra raid.
Utsendinger fra fatimidene rediger
En utsending fra fatimidene fra Egypt ankom i april ved korsfarernes leir i håp om å etablere fred med de kristne som tross alt var fiender av deres egne fiender, seldsjukkene. Peter Eremitten som snakket arabisk flytende, ble sendt for å forhandle. Disse forhandlingene kom det ingenting ut av. Fatimidene antok at korsfarerne var enkle leiesoldater som representerte bysantinerne og var villige til å la korsfarerne beholde Syria dersom de gikk med på å ikke angripe fatimidenes Palestina, en ordning som var akseptabel mellom Egypt og Østromerriket før den tyrkiske invasjonen. Men korsfarerne kunne ikke akseptere en avtale som ikke ga dem Jerusalem. Fatimidene ble likevel behandlet gjestmildt og fikk mange gaver, plyndret fra tyrkerne som de beseiret i mars, og ingen endelig avtale ble inngått.
Erobringen av Antiokia rediger
Beleiringen fortsatte, og en muslimsk hær fra Mosul under Kerbogas ledelse nærmet seg Antiokia på slutten av mai 1098. Denne arméen var mye større enn tidligere forsøk på å heve beleiringen. Kerbogha hadde sluttet seg til Radwan og Duqaq, og hans hær inkluderte også styrker fra Persia og fra artukidene i Mesopotamia. Korsfarerne fikk tid til å forberede seg til deres ankomst, siden Kerboga først foretok en tre ukers utflukt til Edessa som han ikke klarte å ta tilbake fra Baldwin av Boulogne som tok den tidligere i 1098.
Korsfarerne visste at de måtte ta byen før Kerboga ankom dersom de skulle sjanse til å overleve. Bohemond etablerte i hemmelighet kontakt med Firouz, en armensk vakt som kontrollerte de to søstres tårn og som var uvenn av Yaghi-Siyan, og bestakk ham til å åpne portene. Han møtte så de andre korsfarerne og tilbød å slippe dem inn dersom de gikk med på å la ham få byen. Raimond var rasende og argumenterte med at byen skulle overrekkes Alexios, siden de hadde gått med på dette da de forlot Konstantinopel i 1097, men Godfred, Tancred, Robert og andre ledere gav etter for hans krav siden de stod overfor en desperat situasjon.
Til tross for dette deserterte Stefan av Blois og noen andre korsfarere den 2. juni. Senere samme dag instruerte Firouz Bohemond om å late som de marsjerte ut for å møte Kerboga, og så marsjere tilbake til byen om natten og klatre over murene. Dette ble gjort. Firouz åpnet portene og en massakre fulgte. De drepte så mange av den hatede tyrkiske garnisonen som de kunne. Men korsfarerne drepte noen av de kristne sammen med muslimene, inkludert Firouz sin egen bror. Yaghi-Siyan flyktet, men ble tatt til fange av noen syriske kristne utenfor byen. Han ble halshugget, og hodet hans ble ført tilbake til Bohemond.
Den andre beleiringen rediger
Mot slutten av den 3. juni kontrollerte korsfarerne det meste av byen med unntak av borgen som forble i hendene på Yaghi-Siyans sønn, Shams ad-Daulah. Johannes ble satt tilbake som patriark av Adhemar av Le Puy, den pavelige legaten som ønsket å opprettholde gode forbindelser med bysantinerne, særlig siden det var tydelig at Bohemond planla å kreve byen til seg selv. Men byen hadde lite mat, og Kerbogas hær var fremdeles på vei. Kerboga ankom kun to dager senere, den 5. juni. Han forsøkte å storme byen den 7. juni, men mislyktes, og innen juni 9. juni hadde han etablert sin egen beleiring rundt byen.
Flere korsfarere hadde desertert før Kerboga ankom, og de sluttet seg til Stefan av Blois i Tarsus. Stefan hadde sett Kerbogas hær i leir nær Antiokia og antok at alt håp var ute. Desertørene bekreftet hans frykt. På vei tilbake til Konstantinopel møtte Stefan og de andre desertørene Alexios som var på vei for å hjelpe korsfarerne. De visste ikke at byen var tatt og faktisk igjen var under beleiring. Stefan overbeviste Alexios om at resten av korsfarerne var så godt som døde, og Alexios fikk høre fra sine rekognoseringstyrker at der var en annen seldsjukkhær i nærheten i Anatolia. Han bestemte seg derfor for å dra tilbake til Konstantinopel fremfor å risikere et slag.
Oppdagelsen av den hellige lansen rediger
Den 10. juni trådte en ellers fattig og ubetydelig munk som het Peter Bartolomeus frem og hevdet at han fikk et syn fra St. Andreas som fortalte ham at den hellige lanse var inne i byen. De sultende korsfarerne var betrodde til å se syner og hallusinere, og en annen munk som het Stefan av Valence rapporterte om syner av Jesus Kristus og jomfru Maria. 14. juni ble det sett at en meteor landet i fiendens leir, og dette ble tolket som et godt tegn. Adhemar var mistenksom, siden han hadde sett en relikvie av den hellige lanse i Konstantinopel, men Raimond trodde Peter. Raimond, Raimond av Aguilers, William, biskop av Oranje, og andre begynte å grave i St. Peters katedral den 15. juni. Da de ikke fant noe, gikk Peter ned i hullet, bøyde seg ned og kom opp med en spydspiss. Raimond tok dette som et guddommelig tegn om at de ville overleve og forberedte seg derfor til en endelig kamp fremfor å overgi seg. Peter rapporterte så om nok et syn hvor St Andreas instruerte korsfarerhæren om å¨faste i fem dager (selv om de allerede sultet). Etter dette skulle de seire.
Bohemond var også skeptisk i forhold til den hellige lanse, men det er udiskutabelt at oppdagelsen av den satte mot i korsfarerne. Det er også mulig at Peter fortalte det Bohemond ønsket å høre, fremfor hva St Andreas ønsket, siden Bohemond visste fra spioner i Kerbogas leir at de forskjellige fraksjonene jevnlig kranglet med hverandre. De ville antagelig ikke samarbeide som en sterk enhet i slaget. 27. juni ble Peter Eremitten sent av Bohemond for å forhandle med Kerboga, men dette viste seg å være nytteløst, og slaget med tyrkerne var dermed uunngåelig. Bohemond satte opp seks divisjoner. Han ledet en selv, og de fem andre ble ledet av Hugh I av Vermandois og Robert av Flandern, Godfred, Robert av Normandie, Adhemar og Tancred og Gaston IV av Béarn. Raimond som hadde blitt syk, ble værende inne for å bevokte borgen med 200 menn som nå ble holdt av Ahmed Ibn Merwan, en agent fra Kerboga.
Slaget ved Antiokia rediger
Mandag 28. juni kom korsfarerne fra byporten med Raimond av Aguilers bærende på den hellige lanse foran dem. Kerboga nølte mot sine generalers insisteringer i håp om å angripe dem alle på en gang fremfor en divisjon om gangen, men han undervurderte deres størrelse. Han lot som han trakk seg tilbake for å trekke korsfarerne ut i ulendt terreng mens hans bueskyttere kontinuerlig pepret de fremrykkende korsfarerne med piler. En avdeling ble sendt til korsfarernes venstre flanke som ikke var beskyttet av elva, men Bohemond dannet raskt en syvende divisjon og slo dem tilbake. Tyrkerne påførte korsfarernes mange tap, inkludert Adhemars fanebærer, og Kerboga satte fyr på gresset mellom sin posisjon og korsfarerne, men dette stoppet dem ikke. De hadde syner av tre helgener ridende sammen med dem, St. Georg, St. Demetrius og St. Maurice. Slaget ble kort. Da korsfarerne nådde Kerbogas linje, deserterte Duqaq, og de fleste av de andre tyrkerne fikk panikk. Snart trakk hele den muslimske hæren seg tilbake.
Etterspill rediger
Da Kerboga flyktet, overgav borgen under Ahmed ibn Merwan seg endelig, men kun til Bohemond personlig fremfor Raimond. Dette ser ut til å ha blitt avtalt på forhånd uten at Raimond fikk vite det. Som forventet krevde Bohemond byen som sin egen, selv om Adhemar og Raimond var uenige i dette. Hugh av Vermandois og Baldwin av Hainaut ble sent til Konstantinopel, men Baldwin forsvant i et bakholdsangrep på veien. Alexios var derimot uinteressert i å sende et felttog for å kreve byen så sent på sommeren. Bohemond hevdet at Alexios hadde desertert korstoget og dermed frasagt seg alle eder til ham. Bohemond og Raimond okkuperte Yaghi-Siyans palass, men Bohemond kontrollerte det meste av resten av byen og festet sin fane på borgen. Det er en vanlig antagelse at frankerne fra det nordlige Frankrike, provencalerne fra det sørlige Frankrike og normannerne fra det sørlige Italia regnet seg som separate «nasjoner» og at hver ønsket å øke dens status. Dette kan ha hatt med deres krangler å gjøre, men personlige ambisjoner er mer sannsynlig å være grunnen til kranglingen.
Snart brøt det ut en epidemi, muligens av tyfus, og den 1. august døde legaten Adhemar. Lederne av korstoget skrev i september til Urban II og ba ham å ta personlig kontroll over Antiokia, men han takket nei. I resten av 1098 tok de kontroll over landsbygda rundt Antiokia, selv om der var færre hester nå enn før, og muslimske bønder nektet å gi dem mat. Den mindre ridderne og soldatene ble rastløse, sulten satte inn, og de truet med å fortsette til Jerusalem uten deres kranglende ledere. Raimond gav seg til slutt ovenfor Bohemond i november for å kunne fortsette korstoget i fred og for å roe sine sultende styrker som var nær mytteri. På begynnelsen av 1099 ble marsjen gjenopptatt og etterlot Bohemond som den første prinsen av Antiokia. Våren 1099 startet beleiringen av Jerusalem under lederskapet til Raimond.
Suksessen ved Antiokia ble for mye for Peter Bartolomeos skeptikere. Peters syner var for beleilige og for krigerske, og han ble åpent anklaget for å lyve. Peter tilbød seg å gjennomgå ildprøven for å bevise at han var guddommelig beskyttet. Siden de var i bibelsk land, valgte de en bibelsk prøve. Peter skulle passere gjennom et flammehav og skulle beskyttes av en Guds engel. Korsfarerne laget en sti mellom murer av flammer. Peter skulle gå ned stien mellom flammene. Dette gjorde han og ble forferdelig brannskadet. Han døde etter store smerter i tolv dager. Det ble ikke sagt mer om den hellige lansen, selv om en fraksjon fortsatte å holde fast ved at Peter var ekte og at dette virkelig var lansen.
Beleiringen av Antiokia ble raskt legendarisk, og i det 12. århundre var den temaet i chanson d'Antioche, i korsfarersyklusen.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Hans E. Mayer, The Crusades, Oxford, 1972.
- Edward Peters, red, The First Crusade: The Chronicle of Fulcher of Chartres and Other Source Materials, University of Pennsylvania, 1971.
- Steven Runciman, The History of the Crusades, Vol I, Cambridge University Press, 1951.
- Kenneth Setton, red, History of the Crusades, Madison, 1969-1989 (på internett Arkivert 1. april 2003 hos Wayback Machine.).
- Jonathan Riley-Smith, The First Crusade and the Idea of Crusading, University of Pennsylvania, 1986.
Eksterne lenker rediger
- The Siege and Capture of Antioch: Collected Accounts Arkivert 28. juli 2012 hos Wayback Machine.
- Gesta Francorum Arkivert 14. august 2014 hos Wayback Machine. (se kapittel 10-15)
- Historia Francorum qui ceperunt Jerusalem Arkivert 14. august 2014 hos Wayback Machine. av Raimond av Aguilers (se kapittel 4-9)
- Alexiaden Arkivert 14. august 2014 hos Wayback Machine. (se kapittel 11)
- Peter Tudebodes beretninga ved De Re Militari