Bekenntnis der deutschen Professoren zu Adolf Hitler

Bekenntnis der Professoren an den deutschen Universitäten und Hochschulen zu Adolf Hitler und dem nationalsozialistischen Staat var troskapsbekjennelsen som en rekke tyske forskere og embetsmenn avla ved en seremoni i Alberthalle i Leipzig den 11. november 1933 for å markere nazismens maktovertakelse i Tyskland.

Forsiden på bekjennelsen

Bekjennelsen ble ikke bare undertegnet av professorer, men også av forelesere, privatdosenter og andre vitenskapelig ansatte. Tittelen på erklæringen lød «Med Adolf Hitler for det tyske folkets ære, frihet og rett». Andre betegnelser som ble benyttet i datidens journalistikk, offentlige dokumenter og historieskriving, var «Kundgebung der deutschen Wissenschaft» (Den tyske vitenskapens massemønstring) eller i korthet Bekenntnis der Professoren (Professorenes bekjennelse) og Ruf an die Gebildeten der Welt (Opprop til verdens dannede).[1]

Alberthalle i Leipzig, 1890

Bakgrunn rediger

Arrangøren av mønstringen og utgiveren av erklæringen var det Nasjonalsosialistiske lærerforbundet i Sachsen. Tilstelningen fant sted dagen før «folkeavstemmingen» over Tysklands utmelding fra Nasjonenes forbund, som skjedde den 14. oktober, og var et ledd i riksdagsvalget november 1933, et rent skinnvalg da kun kandidater fra NSDAP sto til valg. Bekjennelsen var i så måte også del av NSDAPs valgkampanje. Tysklands påståtte vilje til fred, som herskerne knyttet sammen med streben etter frihet og ære, ble vektlagt i flere taler. Tilbaketrekkingen fra Nasjonenes forbund ble begrunnet med Tysklands kamp for like rettigheter på den internasjonale scenen, hvor bestemmelsene fra Nasjonenes forbund ble ansett som et diskriminerende hinder. Til tross for faktumet at den tyske staten allerede hadde grepet massivt inn i universitetenes akademiske undervisningsfrihet, gjennom den såkalte Loven for restaurering av embetsverket, og bortvist forskere av jødisk tro eller bakgrunn eller med demokratisk overbevisning fra deres stillinger, så signerte akademikerne. Videre hadde universitetenes selvbestemmelse blitt eliminert gjennom innføringen av førerprinsippet, hvilket i sin tur hadde sikret NSDAP avgjørende innflytelse ved universitetene.


Undertegnerne rediger

Oversikt over universiteter som var representert rediger

I dokumentet har nesten samtlige av de signerte navnene oppgitt universitetstilhørighet. På slutten er det enkelte akademikere uten oppgitt universitetstihørighet, de fleste av disse fra Universitetet i Leipzig, som ikke står oppført i oversikten, til tross for at deres rektor var en av talerne.[2] De fleste av akademikerne kom fra Universitetet i Hamburg, deretter Göttingen, og Marburg. Blant universitetene finner man også fire katolske universiteter i Bayern, hvorav samtlige rektorer ga deres signatur: Adolf Eberle, Franz Heidingsfelder, Maks Heuwieser og Michael Rackl.

Navn på akademikere rediger

Samlet underskrev omtrent 900 akademikere på bekjennelsen:[3]

A rediger

Karl von der Aa (bedriftspedagog, Leipzig), Narziß Ach (psykolog, Göttingen), Eberhard Ackerknecht (veterinær, Leipzig), Gustav Aeckerlein (fysiker, Freiberg), Friedrich Ahlfeld (geolog, Marburg), Karl Albrecht (lærer, Hamburg), Karl Alnor (historielærer, Kiel), Hermann Altrock (idrettslærer, Leipzig), Friedrich Alverdes (zoolog, Marburg), Georg Anschütz (psykolog, Hamburg), Christian Aretz (naturviter, Bonn), Emil Artin (matematiker, Hamburg), Richard Augst (historielærer, Dresden)

B rediger

Ernst Baars (kjemiker, Marburg), Adolf Bach (germanist, Bonn), Heinrich Barkhausen (fysiker, Dresden), Sophie Barrelet (lektor i fremmedspråk, Hamburg), Julius Bartels (geofysiker, Eberswald), Karl Hugo Friedrich Bauer (kjemiker, Leipzig), Lorenz Bauer (teolog, Dillingen), Friedrich Baumann (kirurg, Marburg), Karl Baumann (fysikklærer, Bonn), Max Baur (farmasøyt, Marburg), Werner Bavendamm (botaniker, Dresden), Fritz Beckert (maler, Dresden), Hermann Beenken (kunsthistoriker, Leipzig), Paul Johannes Beger (mineralog, Hannover), Johannes Behm (teolog, Göttingen), Carl Julius Peter Behr (øyelege, Hamburg), Hans Hermann Bennhold (indremedisiner, Hamburg), Ewald Berge (veterinær, Leipzig), Walther Bergt (mineralog, Dresden), Erhard Berndt (jordbruksøkonom, Leipzig), Georg Berndt (fysiker, Dresden), Luise Berthold (germanist, Marburg), Helmut Berve (antikkhistoriker, Leipzig), Theodor Beste (bedriftsøkonom, Dresden), Erich Bethe (klassisk filolog, Leipzig), Kurt Beyer (byggingeniør, Dresden), Robert Bierich (lege, Hamburg), Wilhelm Biltz (Hannover kjemiker), Ludwig Binder (elektrotekniker, Dresden), Lothar Birckenbach (kjemiker, Clausthal), Herbert Birtner (musikkviter, Marburg), Fritz Blättner (lærer, Hamburg), Max Le Blanc (kjemiker, Leipzig), Edwin Blanck (jordforsker, Göttingen), Wilhelm Blaschke (matematiker, Hamburg), Hermann Block (lærer, Hamburg), Otto Blum (byggingeniør, Hannover), Werner Blume (anatomiker og leder for «NS-Dozentenbund», Göttingen), Paul Böckmann (germanist, Hamburg), Ernst Boehm (lærer, Leipzig), Gerhard Bohne (religionslærer, Kiel), Gerrit Bol (matematiker, Hamburg), Otto Friedrich Bollnow (filosof, Göttingen), Conrad Borchling (germanist, Hamburg), Bruno Borowski (anglist, Leipzig), Wilhelm Böttger (kjemiker, Leipzig), Kurt Brand (farmasøyt, Marburg), Erich Brandenburg[4] (historiker, Leipzig), Wilhelm Braeucker (kirurg, Hamburg), Gustav Brandes (zoolog, Dresden), Ludolph Brauer (luftfartsmedisiner, Hamburg), Friedrich Braun (germanist, Leipzig), Hermann Braune (kjemiker, Hannover), Erich Bräunlich (orientalist, Leipzig), Gustav Bredemann (agronom, Hamburg), Hellmut Bredereck (kjemiker, Leipzig), Franz Brenthel (metallurg, Freiberg), Roland Brinkmann (geograf, Hamburg), Georg Brion (Freiberg), Joachim Brock (barnelege, Marburg), Johannes Brodersen (anatomiker, Hamburg), Ernst Broermann (psykolog og idrettslærer, Bonn), Paul Brohmer (biologilærer, Kiel), Leo Bruhns (kunsthistoriker, Leipzig), Otto Brunck (kjemiker, Freiberg), Curt Brunst (Dresden), Eberhard Buchwald (fysiker, Danzig), Günther Budelmann (indremedisiner, Hamburg), Alfred Burgardsmeier (kirkehistoriker, Bonn), Felix Burkhardt (statistiker, Leipzig), Otto Burmeister (lærer, Rostock), Werner Burmeister (kunsthistoriker, Hamburg), Adolf Busemann (ingeniørviter og flydesigner, Dresden), Adolf Butenandt (kjemiker, senere nobelprisvinner, Danzig)

C–D rediger

Hans Freiherr von Camphausen (teolog, Göttingen), Ernst Carlsohn (kjemiker, Leipzig), Wilhelm Cauer (matematiker, Göttingen), Peter Claussen (botaniker, Marburg), Paul Cohrs (veterinær, Leipzig), Hermann Cranz (mekaniker, Hannover), Nikolaus Creutzburg (geograf, Danzig), Rudolf Criegee (kjemiker, Marburg), Adolf Dabelow (lege, Marburg), Hans Dachs (historiker, Regensburg), Petrus Dausch (teolog, Dillingen), Rudolf Degkwitz (lege, Hamburg), Friedrich Delekat (teolog og religionslærer, Dresden), Alfred Dengler (skogforvalter, Eberswalde), Georg Dettmar (eltekniker, Hannover), Gustaf Deuchler (lærer, Hamburg), Paul Deutsch (økonom, Leipzig), Max Deutschbein (anglist, Marburg), Hans Diller (klassisk filolog, Hamburg), Rudolf Dittler (øyelege, Marburg), Ottmar Dittrich (språkviter, Leipzig), Walter Döpp (botaniker, Marburg), Hans Dörries (geograf, Göttingen), Carl Dolezalek (byggingeniør, Hannover), Heinz Dotterweich (zoolog, Dresden), Friedrich Drenckhahn (lærer, Rostock), Johannes von den Driesch (lærer, Bonn), Karlfried Graf Dürckheim (psykolog, Kiel), Herbert W. Duda (orientalist, Leipzig), Gerhard Duters

E rediger

August Eber (veterinær, Leipzig), Margarete Eberhardt (lærer, Hamburg), Adolf Eberle (moralteolog, Dillingen), Georg von Ebert (Nürnberg), Friedrich August Ebrard (rettshistoriker, Hamburg), Heinrich Eddelbüttel (biolog og lærer, Rostock), Richard Egenter (teolog, Passau), Rudolf Ehrenberg (biolog, senere selv offer for NS-regimet, Göttingen), Walter Ehrenstein (psykolog, Danzig), Hermann August Eidmann (entomolog, Hannoversch Münden), Karl Eimer (lege, Marburg), Otto Eiselin (byggingeniør, Danzig), Ludwig Eisenhofer (liturgiviter, Eichstätt), Curt Eisfeld (bedriftsøkonom, Hamburg), Ernst Elster (germanist, Marburg), Otto Emicke (mineralog, Freiberg), Josef Engert (dogmatiker, Regensburg), Willi Enke (psykiater, Marburg), Wilhelm Ernst (geolog, Hamburg), Ben Esser (musikklærer, Bonn), Erich Everth (publisist, Leipzig)

F rediger

Theodor Fahr (patolog, Hamburg), Rudolf Fahrner (germanist, senere kontakt med motstandsbevegelsen, Marburg), Ferdinand Fehling (historiker, Lübeck-Hamburg), Karl Feist (farmasøyt, Göttingen), Friedrich Feld (bedriftspedagog, Berlin), Rainer Fetscher (arvehygieniker, Dresden), Fritz Fichtner (kunsthistoriker, Dresden), Paul Ficker (folkeskolelærer, Dresden), Otto Fiederling (arkitekt, Hannover), Carl August Fischer (samfunnsøkonom, Hamburg), Eugen Fischer (lege), Friedrich Fischer (arkitekt, Hannover), Otto Flachsbart (maskinbygger, Hannover), Ulrich Fleck (nevrolog, Göttingen), Hans Fliege (Marburg tannlege), Wilhelm Flitner (lærer, Hamburg), Karl Florenz (japanolog, Hamburg), Gustav Flügel (ingeniør, Danzig), Johann Ulrich Folkers (historiker og folklorist, Rostock), Alfred Forke (sinolog, Hamburg), Günther Franz (historiker, Marburg), Otto Franzius (byggingeniør og rektor, Hannover), Hans Freese (arkitekt, Dresden), Julius Fressel (gynekolog, Hamburg), Joseph Freundorfer (teolog, senere biskop i Augsburg, Passau), Hans Freyer (sosiolog, Leipzig), Walter Freytag (misjonsdirektør, Hamburg), Ernst Friedrich (geograf, Leipzig), Johannes Friedrich (klassiskorientalist, senere rektor, Leipzig), Theodor Frings (germanist, Leipzig), Otto Emil Fritzsche (ingeniør, Freiberg), Gotthold Frotscher (musikkviter, Danzig), Hugo Fuchs (anatomiker, Göttingen), Vinzenz Fuchs (teolog, Dillingen), Erwin Fues (fysiker, Hannover)

G rediger

Hans-Georg Gadamer (filosof, Marburg), Kurt Gaede (byggingeniør, Hannover), Paul Gast (landmåler, Hannover), Julius Gebhard (lærer, Hamburg), Arnold Gehlen (filosof og sosiolog, Leipzig), Willy Gehler (byggingeniør, Dresden), Hans Gehrig (samfunnsøkonom, Dresden), Oscar Gehrig (kunsthistoriker, Rostock), Karl August Geiger (kanonisk rettslærd), Otto Geißler (byggingeniør, Hannover), Wilhelm Geißler (anleggsingeniør, Dresden), Felix Genzmer (rettsviter, Marburg), Herbert Gerdessen (geograf, Rostock), Ernst Gehrhardt (skogforsker, Hannoversch Münden), Hans Geyr von Schweppenburg (skogforsker, Hannoversch Münden), Gustav Giemsa (kjemiker, Hamburg), Wilhelm Giese (romanist, Hamburg), Josef Giesen (kunsthistoriker, Bonn), Otto Glauning (leder for universitetsbiblioteket i Leipzig), Engelhardt Glimm (agrokjemiker, Danzig), Hermann Gmelin (romanist, Danzig), Otto Goebel (samfunnsøkonom, Hannover), Kurt Göcke (ortoped, Dresden), August Götte (mineralog, Clausthal), Arthur Golf (rektor, Leipzig), Fritz Goos (fysiker, Hamburg), Hugo Grau (veterinær, Leipzig), Georg Grimpe (zoolog, Leipzig), Waldemar Grix (eltekniker, Danzig), Franz Groebbels (lege, Hamburg), Walter Große (nasjonaløkonom, Leipzig), H. Großmann (hygieniker, Göttingen), Hermann Großmann (økonom, Leipzig Handelshochschule), Rudolf Grossmann (romanist, Hamburg), Eduard Grüneisen (fysiker, Marburg), Georg Wilhelm Grüter (øyelege, Marburg), Herbert Grundmann (historiker, Leipzig), Georg Grunwald (religionslærer, Regensburg), Adolf Güntherschulze (fysiker, Dresden)

H rediger

Rudolf Habermann (dermatolog, Hamburg), Fedor Haenisch (radiolog, Hamburg), Reinhard Haferkorn (anglist, Danzig), Konstantin von Haffner (zoolog, Hamburg), Jörgen Hansen (geograf, Kiel), Karl Hansen (lærer og logoped, Hamburg), Richard Hanssen (øyelege, Hamburg), Richard Harder (biolog, Göttingen), Helmut Hasse (matematiker, Marburg), Kurt Hassert (geograf, Dresden), Edwin Hauberrisser (tannlege, Göttingen), Herbert Haupt (veterinær, Leipzig), Johann Nepomuk Hebensperger (historiker, Dillingen), Erich Hecke (matematiker, Hamburg), Otto Heckmann (astronom, Göttingen), Enno Heidebroek (maskinbygger og rektor, Dresden), Martin Heidegger (filosof), Robert Heidenreich (arkeolog, Leipzig), Georg Heidingsfelder (teolog, Eichstätt), Alfred Heiduschka (dietiker, Dresden), Willi Heike (metallurg, Freiberg), Franz Hein (kjemiker, Leipzig), Wilhelm Heinitz (musikkviter, Hamburg), Rudolf Heinz (geolog, Hamburg), Heinrich Heiser (vanningeniør, Dresden), Emil Heitz (botaniker, Hamburg), Sven Helander (økonom, Nürnberg), Gustav Heller (kjemiker, Leipzig), Karl Helm (germanist og dekan, Marburg), Eberhard Hempel (kunsthistoriker, Dresden), Johannes Hempel (teolog, Göttingen), Friedrich Hempelmann (zoolog, Leipzig), Ernst Hentschel (zoolog, Hamburg), Eduard Hermann (lingvist, Göttingen), Ernst Hertel (øyelege, Leipzig), Johannes Hertel (indolog, Leipzig), Julius Herweg (fysiker, Hannover), Alois Herzog (tekstilteknolog, Dresden), Franz Heske (skogforvalter, Dresden), Herbert Hesmer (skogforvalter, Eberswalde), Paul Hesse (agronom, Göttingen), Theodor Hetzer (kunsthistoriker, Leipzig), Max Heuwieser (kirkehistoriker, Passau), Johannes Erich Heyde (filosof, Rostock), Theodor Heynemann (gynekolog, Hamburg), Emil Hilarius (lærer, Dresden), Heinrich Hildebrand (rettsmedisiner, Marburg), Leo von Hibler (anglist, Leipzig og Dresden), Emanuel Hirsch (teolog, Göttingen), Alexander Höfer (billedhugger, Dresden), Emil Högg (arkitekt, Dresden), Otto Hölder (matematiker, Leipzig), Cornelius Hölk (skoleleder og didaktiker, Marburg), Robert Höltje (kjemiker, Danzig), Alexander Hoffmann (bedriftsøkonom, Leipzig), Hans Hoffmann (Hamburg), Walter Hoffmann (samfunnsøkonom, Freiberg), Albert von Hofmann (historiker, Marburg), Erich Hofmann (lingvist, Göttingen), Johannes Hofmann (bibliotekar, leder for bybiblioteket i Leipzig), Paul Hofmann (hygieniker, Dresden), Gustav Hopf (dermatolog, Hamburg), Carl Horst (kunsthistoriker, Marburg), Joseph Anton Huber (Dillingen), Alfred Hübner (germanist, Göttingen), Valerius Hüttig (ventilasjonsingeniør, Dresden), Reinhard Hugershoff (landmåler, Dresden), Karl Humburg (eltekniker, Hannover)

I–J rediger

Edgar Irmscher (botaniker, Hamburg), Otto Israel-Oesterhelt (landmåler, Dresden), Bernhard Iversen (musikklærer, Kiel), Arnold Jacobi (zoolog, Dresden), Eduard Jacobshagen (anatomiker, Marburg), Peter Jaeck (idrettsforsker, Marburg), Fritz Jäger (sinolog, Hamburg), Erich Jaensch (psykolog, Marburg), Walther Jaensch (idrettslege, Berlin), Eduard Jahn (botaniker, Hannoversch Münden), Maximilian Jahrmärker (psykiater, direktør for Landesheilanstalt, Marburg), Eduard von Jan (romanist, Leipzig), Christian Janentzky (germanist, Dresden), Heinz Janert (jordforsker, Leipzig), Harro de Wet Jensen (anglist, Marburg), Christian Jensen (meteorolog og fysiker, Hamburg), Peter Jensen (hettittolog, Marburg),[5] Gerhard de Jonge (ingeniør, Danzig), Wilhelm Hermann Jost (arkitekt, Dresden), Erich Jung (rettsfilosof, Marburg), Heinrich Junker (språkviter, Leipzig), Hubert Junker (teolog, Passau)

K rediger

Felix Kämpf (fysiker, Leipzig), Alfred Kaestner (zoolog, Dresden), Alfred Kalähne (fysiker, Danzig), Paul Kanold (arkitekt, Hannover), Helmuth Kanter (geograf, Hamburg), Oskar Fritz Karg (germanist, Leipzig), August Karolus (fysiker, Leipzig), Walter Kayser (idrettsforsker, Berlin), Eduard Keeser (farmakolog og rektor 1941–1945, Hamburg), Karl Kegel (gruveingeniør, Freiberg), Erwin Kehrer (gynekolog, Marburg), Egon Keining (dermatolog, Hamburg), Gustav Keppeler (kjemiker, Hannover), Otto Kestner (lege og fysiolog, Hamburg), Karl Kiefer (teolog, Eichstätt), Hans Kienle (astronom, Göttingen), Sebastian Killermann (teolog og naturviter, Regensburg), Heinz Kindermann (litteraturviter, Danzig), Karl Kindler (farmakolog, Hamburg), Paul Kirn (historiker, Leipzig), Walter Rudolf Kirschbaum (nevrolog, Hamburg), Otto Kirschmer (fysiker, Dresden), Julius Kister (bakteriolog, Hamburg), Rudolf Klapp (kirurg, Marburg), Heinrich Klebahn (mykolog, Hamburg), Johannes Klein (germanist, Marburg), Ludwig Klein (maskinbygger og rektor ved TH Hannover), Otto Klemm (psykolog, Leipzig), Wilhelm Klemm (kjemiker, Danzig), Felix Klewitz (lege, Marburg), Martin Klimmer (veterinær, Leipzig), Erich Klinge (idrettsforsker, Berlin-Charlottenburg), August Klingenheben (afrikanist, Hamburg), Friedrich Klingner (klassisk filolog, Leipzig), Otto Kloeppel (arkitekt, Danzig), August Klughardt (optiker, Dresden), Friedrich Knauer (fysikokjemiker, Hamburg), Alfred Kneschke (matematiker, Dresden), Hans Otto Kneser (fysiker, Marburg), Werner Kniehahn (maskinbygger, Dresden), Hugo Wilhelm Knipping (indremedisiner, Hamburg), Wilhelm Knoll (idrettslege, Hamburg), Emil Koch (geograf, Hamburg), Peter Paul Koch (fysiker, Hamburg), Carl Walter Kockel (geolog, Leipzig), Paul Koebe (matematiker og dekan, Leipzig), Franz Kögler (byggingeniør, Freiberg), Walter König (kjemiker, Dresden), Max Koernicke (agronom, Bonn), Alfred Körte (klassisk filolog, Leipzig), Rudolf Kötzschke (økonomihistoriker, Leipzig), Friedrich Kolbeck (mineralog, Freiberg), Willy Kolz (lærer, Rostock), Harald Koschmieder (meteorolog, Danzig), Walter Kossel (fysiker, Danzig), Franz Kossmat (geolog, Leipzig), Gerhard Kowalewski (matematiker, Dresden), Maximilian Krafft (matematiker, Marburg), Werner Krauss (romanist, Marburg, senere i motstandsbevegelsen), Erich Krenkel (geolog, Leipzig), Ernst Kretschmer (psykiater, Marburg), Julius Krieg (kanonisk rettslærd, Regensburg), Martin Kröger (kjemiker, Leipzig), Felix Krueger (psykolog, Leipzig), Fritz Krüger (romanist, Hamburg), Gerhard Krüger (filosof, Marburg), Friedrich Küch (arkivar, Marburg), Karl Küpfmüller (elektrotekniker, Danzig), Hermann Kümmell (kirurg, Hamburg), Josef Kürzinger (teolog, Eichstätt), Hans Kuhn (germanist, Marburg), Friedrich Kutscher (fysiolog, Marburg), Karl Kutzbach (maskinbygger, Dresden)

L rediger

Max Otto Lagally (matematiker, Dresden), Albrecht Langelüddeke (psykiater, Hamburg), Otto Lauffer (folklorist, Hamburg), Fritz Laves (mineralog, Göttingen), Joseph Lechner (kanonisk rettslærd, Eichstätt), Kurt Leese (filosof, Hamburg), Bruno Lehmann (Dresden), Max Rudolf Lehmann (økonom, Nürnberg), Rudolf Lehmann (etnolog, Leipzig), Walther Lehmann (hygieniker, Hamburg), Erich Lehmensick (lærer, Kiel), Hans Lemmel (Eberswalde), Wilhelm Lenz (fysiker, Hamburg), Philipp Lersch (psykolog, Leipzig), E. H. Lieber, Otto Lienau (skipsbygger, Danzig), Paul Lindemann (journalist, Hamburg), Joseph Lippl (gammeltestamentist, Regensburg), Hans Lipps (filosof, Marburg), Friedrich Lipsius (filosof), Theodor Litt (filosof) [tvilsom underskrift],[6] Helmut Loebell (lege, Marburg), Ernst Lommatzsch (klassisk filolog, Marburg), Hans Lorenz (maskiningeniør, Danzig), Alexander Lorey (radiolog, Hamburg), Alfred Lottermoser (kjemiker, Dresden), Heinrich Lottig (luftfartsmedisiner, Hamburg), Rudolf Lütgens (samfunnsgeograf, Hamburg), Robert Luther (kjemiker, Dresden)

M rediger

Gerhard Mackenroth (jurist, Marburg), Johannes Madel (geolog, Freiberg), Dietrich Mahnke (filosof, Marburg), Erich Manegold (kjemiker, Göttingen), Johann Wilhelm Mannhardt (samfunnsøkonom), Otto Mattes (zoolog og dosentleder, Marburg), Eduard Maurer (metallurg, Freiberg), Friedrich Mauz (psykiater, senere T4-sakkyndig under Aktion T4, Marburg), Kurt May (germanist, Göttingen), Martin Mayer (tropemedisiner, Hamburg), Franz Xaver Mayr (naturviter, Eichstätt), Hans Mayer-Wegelin (skogforvalter, Hannoversch Münden), Harry Maync (germanist, Marburg), Rudolf Meerwarth (statistiker, Leipzig), Hans Meerwein (kjemiker, Marburg), Carl Meinhof (afrikanist, Hamburg), Edwin Meister (tekstilteknolog, Dresden), Konrad Mellerowicz (økonom, Berlin), Gerhard Menz (økonom, Leipzig), Heinrich Menzel (kjemiker, Dresden), Eugen von Mercklin (arkeolog, Hamburg), Walther Merk (jurist og rektor, Marburg), Adolf Meyer (biolog, Hamburg), Hans Meyer (Hamburg), Heinrich Meyer-Benfey (germanist, Hamburg), Adolf Meyn (veterinær, Leipzig), Fritz Micheel (kjemiker, Göttingen), Eugen Michel (arkitekt, Hannover), Heinrich von Minnigerode (jurist, Marburg), Hermann Mirbt (jurist, Göttingen), Waldemar Mitscherlich (statsviter, Göttingen), Max Mitterer (kanonisk rettslærd, Passau), Walther Mitzka (språkviter, Marburg), Willy Möbius (fysiker, Leipzig), Hans Georg Möller (Hamburg), Eugen Mogk (nordist, Leipzig), Bruno Moll (økonom, Leipzig), Wilhelm Mommsen (historiker, Marburg), Max Momsen (lærer, Kiel), Lorenz Morsbach (anglist, Göttingen), Adolf Muesmann (arkitekt, Dresden), Peter Mühlens (hygienelege, Hamburg), Conrad Müller (matematiker, Hannover), Erich Müller (kjemiker, rektor ved TU Dresden), Friedrich Müller (kjemiker, Dresden), Kurt Müller (arkeolog, Göttingen), Wilhelm Müller-Lenhartz (agronom, Leipzig), Paul Mulzer (dermatolog, Hamburg), Karl Mylius (øyelege, Hamburg)

N rediger

Alwin Nachtweh (maskinbygger, Hannover), Adolph Nägel (maskinbygger, Dresden), Emil Naetsch (matematiker, Dresden), Ernst Georg Nauck (tropemedisiner, Hamburg), Hans Naujoks (gynekolog, Marburg), Friedrich Neesen (jernbaneingeniør, Danzig), Walter Nehm (måleingeniør, Clausthal), Harald Nehrkorn (matematiker, senere skoleleder, Hamburg), Friedrich Wilhelm Neuffer (byggingeniør, Dresden), Willy Neuling (samfunnsøkonom, Hamburg), Ernst Richard Neumann (matematiker, Marburg), Friedrich Neumann (germanist, Göttingen), Johannes Neumann (veterinær, Hamburg), Kurt Neumann (motorbygger, Hannover), Rudolf Otto Neumann (bakteriolog, Hamburg), Karl Nieberle (veterinær, Leipzig), Arthur Philipp Nikisch (jurist, Dresden), Hermann Noack (filosof, Hamburg), Johannes Nobel (indolog, Marburg), Bernhard Nocht (tropemedisiner, Hamburg), Max Nordhausen (botaniker, Marburg)

O–P rediger

Karl Justus Obenauer (germanist, Leipzig, senere veileder for Hans Rößner i Bonn), Erich Obst (geograf, Hannover), Franz Oehlecker (hematolog, Hamburg), Julius Oelkers (skogforvalter, Hannoversch Münden), Fritz Oesterlen (ingeniør, Hannover), Wolfgang Ostwald (kjemiker, Leipzig), Max Pagenstecher (jurist, Hamburg), Georg Pallaske (veterinær, Leipzig), Giulio Panconcelli-Calzia (fonetiker, Hamburg), Erwin Papperitz (matematiker, Freiberg), Erich Parnitzke (kunstlærer, Kiel), Enrique Paschen (tropelege, Hamburg), Siegfried Passarge (geograf og etnolog, Hamburg), Walther Pauer (energiviter., Dresden), Gustav Pauli (kunsthistoriker, Hamburg), Friedrich Peemöller (lege, Hamburg), Balduin Penndorf (økonom, Leipzig), Hans Pesta (lærer, Hamburg), Rudolf Peter (lærer, Hamburg), Ulrich Peters (lærer og rektor ved LBA, Kiel), Richard Petersen (ingeniør, Danzig), Hans Petersson (matematiker, Hamburg), Robert Petsch (germanist, Hamburg), Heinrich Pette (nevrolog, Hamburg), Wilhelm Pfannenstiel (rasehygieniker, Marburg), Georg Pfeilschifter (kirkehistoriker, München), Kurt Pietzsch (geolog, Leipzig), Wilhelm Pinder (kunsthistoriker, München), Hans Plischke (etnolog, Göttingen), Ernst Pohlhausen (matematiker, Danzig), Hermann Potthoff (maskinbygger, Hannover), Georg Prange (matematiker, Hannover), Julius Precht (fysiker, Hannover), Heinrich Prell (skogforvalter, Dresden), Anton von Premerstein (antikkhistoriker, Marburg), Edgar Pröbster (orientalist, Leipzig), Arthur Pröll (flytekniker, Hannover), Arthur Prüfer (musikkviter, Leipzig)

R rediger

Paul Rabe (Hamburg), Michael Rackl (teolog, Eichstätt), Georg Raederscheidt (direktør ved Pädagogischen Akademie Bonn), Berthold Rassow (kjemiker, Leipzig), Fritz Rauda (arkitekt, Dresden), Hans Rebel (tannlege, Göttingen), Otto Reche (antropolog, Leipzig), Joachim von Reckow (tannlege, Marburg), Konstantin Reichardt (nordist, Leipzig), Eduard Reichenow (biolog, Hamburg), Ferdinand Reiff (kjemiker, Marburg), Adolf Rein (historiker, Hamburg), Hermann Rein (lege og rektor, Göttingen), Richard Reinhardt (veterinær, Leipzig), Richard Reisig (tysklærer, Leipzig), Viktor Rembold (skipsbygger, Danzig), Heinrich Remy (kjemiker, Hamburg), Theodor Remy (skogforvalter, Bonn), Oscar Reuther (arkeolog, Dresden), Johannes Max Hugo Richter (Leipzig), Paul Riebesell (aktuar, Hamburg), Wilhelm Rieder (kirurg, Hamburg), August Rippel (mikrobiolog, Göttingen), Curt Risch (jernbaneingeniør, Hannover), Eberhard Rimann (geolog, Dresden), Curt Risch (byggingeniør, Hannover), Joachim Ritter (filosof, Hamburg), Erich Rix (patolog, Marburg), Ernst Roedelius (kirurg, Hamburg), Karl Röder (ingeniør og maskinbygger, Hannover), Fritz Rössel (spesialpedagog, Hamburg), Georg Rohde (klassisk filolog, Marburg), Hermann Rose (mineralog, Hamburg), Heinrich Roth (elektrotekniker, Danzig), Konrad Rubner (skogforvalter, Dresden), Hans Rudolphi (geograf, Leipzig), Georg Rüth (byggentreprenør, Dresden), Alfred Ruete (hudlege, Marburg), Wilhelm Ruhland (botaniker, Leipzig), Max Rumpf (sosiolog, Nürnberg), Hermann Gustav Runge (øre-nese-hals-lege, Hamburg)

Sa–Sch rediger

Ewald Sachsenberg (bedriftsøkonom, Dresden), Horst von Sanden (matematiker, Hannover), Curt Sandig (bedriftsøkonom, Leipzig), Heinrich Sauer (Hamburg), Ferdinand Sauerbruch (kirurg, Berlin), Erich Schäfer (bedriftsøkonom, Nürnberg), Karl Theodor Schäfer (nytestamentist, Regensburg), Wilhelm Schäperclaus (zoolog, Eberswalde), Carl Schall (kjemiker, Leipzig), Georg Schaltenbrand (nevrolog, senere leder for eksperimenter på mennesker, Hamburg), Johannes Scheffler (Dresden), Johannes Scheiber (kjemiker, Leipzig), Walter Scheidt (rasebiolog, Hamburg), Georg Scheller (Nürnberg), Martin Schenck (kjemiker, Leipzig), Harald Schering (eltekniker, Hannover), Siegmund Schermer (veterinær og rektor, Göttingen), Karl-Hermann Scheumann (mineralog, Leipzig), Carl Arthur Scheunert (veterinær, Leipzig), Eberhard Freiherr von Scheurl (jurist, Nürnberg), Martin Schieblich (veterinær, Leipzig), Ernst Schiebold (mineralog, Leipzig), Carl Schiffner (metallurg, Freiberg), Ludwig Schiller (fysiker, Leipzig), Bernhard Schilling (matematiker, Dresden), Friedrich Schilling (matematiker, TH Danzig), Werner Schingnitz (filosof, Leipzig), Arthur Schleede (kjemiker, Leipzig), Carl Schlieper (zoolog, Marburg), Josef Schmid (teolog, Dillingen), Ernst Schmidt (termodynamiker, TH Danzig), Harry Schmidt (kjemiker, Leipzig), Johannes Schmidt (veterinær, Leipzig), Jonas Schmidt (zoolog og veterinær, Göttingen), Werner Schmidt (skogforsker, Eberswalde), Wolfgang Schmid(t) (anglist, Marburg), G. Schmitthenner, Eugen Schmitz (musikkviter, Dresden), Leonhard Schmöller (teolog, Passau), Friedrich Schneider (lærer, Bonn), Hermann Schneider (filosof, Leipzig),[7] Paul Schneider (Hamburg), Wilhelm Schneider-Windmüller (Bonn), Franz Schob (psykopatolog, Dresden), Roland Scholl (kjemiker, Dresden), Richard Scholz (middelalderhistoriker, Leipzig), Richard Schorr (astronom, Hamburg), Gerhard Schott (oseanograf, Hamburg),[8] Hugo Schottmüller (bakteriolog, Hamburg), Friedrich Schreiber (Dresden), Alfred Schröder (teolog, Dillingen), Bruno Schröder (arkeolog, Dresden), Edward Schröder (germanist, Göttingen), Joseph Schröffer (teolog, Eichstätt), Paul Schubring (kunsthistoriker, Hannover), Walther Schubring (indolog, Hamburg), Levin Ludwig Schücking (anglist, Leipzig), Alfred Schüz (militærviter og historiker, Hamburg), Hans Schulten (indremedisiner, Hamburg), Bruno Schultz (samfunnsøkonom, Dresden), Helmut Schultz (Leipzig), Ernst Schultze (Leipzig), Walter Schultze (lærer, Hamburg), Leonhard Schultze-Jena (zoolog, Marburg), Otto Theodor Schulz (antikk historiker, Leipzig), Alfred Schulze (romanist, Marburg), Franz Arthur Schulze (fysiker, Marburg), Otto Schulze (vanningeniør, Danzig), Gerhard Schulze-Pillot (maskinbygger, Danzig), Paul Schulz-Kiesow (transportviter, Hamburg), Rudolf Schulz-Schaeffer (jurist, Marburg), Friedrich Schumacher (geolog og rektor, Freiberg), Otto Schumm (kjemiker, Hamburg), Kurt Schwabe (kjemiker, Dresden), Carl Leopold Schwarz (hygieniker, Hamburg), Paul Schwarz (orientalist, Leipzig), Bernhard Schweitzer (arkeolog, Leipzig), Alfred Schwenkenbecher (indremedisiner og rektor, Marburg), Friedrich Schwerd (maskinbygger, Hannover), Wilhelm Schwinning (metallurg, Dresden)

Se-Sz rediger

Wilhelm Seedorf (jordbruksøkonom, senere NS-motstander, Göttingen), Walter Seiz (eltekniker, Danzig), Emil Sieg (indogermanist, Göttingen), Arthur Simon (kjemiker, Dresden), Aladar Skita (kjemiker, Hannover), Alexander Snyckers (lingvist, Leipzig), Emil Sörensen (maskinbygger, Dresden), Max Graf zu Solms (sosiolog, Marburg), Julius Sommer (matematiker, Danzig), Curt Sonnenschein (tropemedisiner, Hamburg), Adolf Spamer (germanist, Dresden), Curt Sprehn (veterinær, Leipzig), Paul Ssymank (historiker, Göttingen), Franz Stadtmüller (anatomiker, Göttingen), Martin Stammer (teolog, Rostock), Otto Hermann Steche (zoolog, Leipzig), Kurt Steinbart (kunsthistoriker, Marburg), Martha Steinert (tysklærer, Kiel), Wilhelm Steinkopf (kjemiker og giftgassforsker, Dresden), Edmund E. Stengel (historiker, Marburg), Hermann Stephani (musikkviter, Marburg), Johannes Evangelist Stigler (matematiker, Eichstätt), Hans Stobbe (kjemiker, Leipzig), Karl Stöckl (fysiker, Regensburg), Rose Stoppel (botaniker, Hamburg), Werner Straub (psykolog, Dresdener), Reinhard Strecker (Eberswalde, senere i motstandsbevegelsen), Wilhelm Strecker (kjemiker, Marburg), Rudolf Streller (nasjonaløkonom, Leipzig), Hermann Stremme (jordforsker, Danzig), Bernhard Struck (etnolog, Dresden), Fritz Stückrath (lærer, Hamburg), Otto Stutzer (geolog, Freiberg), Paul Sudeck (kirurg, Hamburg), Heinrich Süchting (jordforsker, Hannoversch Münden), Karl Süpfle (hygieniker, Dresden), Heinrich Sulze (byggingeniør, Dresden), Karl Friedrich Suter (kunsthistoriker, Leipzig)

T–U rediger

Ernst Tams (geofysiker, Hamburg), Jehangir Tavadia (indolog, Hamburg), Horst Teichmann (fysiker, Dresden), Fritz Terhalle (finansviter, Hamburg), Adolf Teuscher (lærer, Dresden), Karl Thalheim (nasjonaløkonom, Leipzig), Alfred Thiel (kjemiker, Marburg), Hermann Thiersch (arkeolog, Göttingen), Georg Thilenius (etnolog, Hamburg), Arthur Thost (øre-nese-hals-lege, Hamburg), William Threlfall (matematiker, Dresden), Friedrich Tobler (botaniker, Dresden), Maximilian Toepler (fysiker, Dresden), Rudolf Tomaschek (tilhenger av Deutschen Physik-bevegelsen, Marburg), Reinhold Trautmann (slavist, Leipzig), Erich Trefftz (matematiker, Dresden), Emil Treptow (gruveingeniør, Freiberg), Karl Tripp (biolog, Marburg), Walter Ehrenreich Tröger (mineralog, Dresden), Carl von Tyszka (finansviter, Hamburg), Hans Ueberschaar (japanolog, Leipzig), Jakob Johann von Uexküll (miljøforsker, Hamburg), Walther Uffenorde (øre-nese-hals-lege, Marburg), Wolfgang Heinz Uhlitzsch (Freiberg), Egon Ullrich (matematiker, Marburg), Hermann Ullrich (botaniker, Leipzig), Adalbert von Unruh (jurist, Göttingen)

V rediger

Siegfried Valentiner (fysiker og rektor, Clausthal), Max Versé (lege og rektor, Marburg), Wilhelm Vershofen (økonom, lærer for Ludwig Erhard), Wilhelm Ernst Vetter (religionslærer, Dresden), Ernst Vetterlein (arkitekt, Hannover), Hermann Vogel (agronom, Göttingen), Paul Vogel (lærer, Leipzig), Richard Vogel (lærer, Dresden), Rudolf Vogel (materialforsker, Göttingen), Sebastian Vogl (vitenskapshistoriker, Passau), Eckhardt Vogt (fysiker, Marburg), Walter Voigtländer (lærer, Dresden), Hans Volkelt (psykolog og lærer, Leipzig), Wilhelm Volz (geograf, Leipzig), Friedrich Voß (zoolog, Göttingen), Otto Voss (nevrokirurg, Hamburg)

W rediger

Friedrich Wachtsmuth (kunsthistoriker, Marburg), Kurt Wagner (germanist, Marburg), Friedrich August Wahl (gynekolog, Marburg), Gustav Wahl (biblioteksdirektør, Hamburg), Bernhard Walde (gammeltestamentist, Dillingen), Michael Waldmann (moralteolog, Regensburg), Andreas Walther (sosiolog, Hamburg), Paul Erich Wandhoff (landmåler, Freiberg), Otto Wawrziniok (metallurg, Dresden), Anton Weber (Dillingen), Constantin Weber (mekaniker, Dresden), Ewald Weber (veterinær, Leipzig), Hermann Weber (zoolog, TH Danzig), Werner Weber (matematiker, Göttingen), Edgar Wedekind (kjemiker, Hannoversch Münden), Rudolf Wedekind (paleontolog, Marburg), Emil Wehrle (jurist, Marburg), Ludwig Weickmann (geofysiker, Leipzig), Walther Weigelt (grunnrettslærd, Freiberg), Walter Weigmann (økonom, Leipzig), Karl Friedrich Weimann (historiker, Leipzig), Paul Weinrowsky (fysikklærer, Kiel), Franz Heinrich Weißbach (orientalist, Leipzig), Friedrich Weller (indolog, Leipzig), Hermann Wendorf (historiker, Leipzig), Ferdinand von Werden (kunsthistoriker, Eichstätt), Paul Werkmeister (måleingeniør, Dresden), Otto Westphal (historiker, Hamburg), Wilhelm Weygandt (psykiater, Hamburg), Georg Wiarda (matematiker, Dresden), Paul Wichmann (dermatolog, Hamburg), Walter Wickop (arkitekt, Hannover), Eilhard Wiedemann (Eberswalde), Kurt Wiedenfeld (nasjonaløkonom, Leipzig), Gebhardt Wiedmann (fysiker, Dresden), Heinrich Wienhaus (kjemiker, Göttingen), Friedrich Adolf Willers (matematiker, Freiberg), Hans Winkler (botaniker, Hamburg), Hugo Wippler (kunstlærer, Leipzig), Wilhelm Wirth (filosof og psykolog, Leipzig), Hans Adolf Wislicenus (skogforvalter, Dresden), Karl Wittmaack (øre-nese-hals-lege, Hamburg), Michael Wittmann (etiker, Eichstätt), Georg Wobbermin (teolog, Göttingen), Gerhard Wörner (økonom, jurist og rektor ved Leipzig Handelshochschule), Georg Wohlmuth (filosof, Eichstätt), Walther Wolf (egyptolog, Leipzig), Ludwig Wolff (germanist, Göttingen), Max Wolff (zoolog, Eberswalde), Richard Woltereck (zoolog, Leipzig), Ferdinand Wrede (lingvist, Marburg), Heinz-Georg Wünscher (veterinærstudent, Leipzig), Feodor Wünschmann (skatteadvokat ved Handelshochschule Leipzig), Heinz Wulf (lege, Hamburg), Wunniger, Franz Wutz (teolog, Eichstädt), Johann Wysogorski (geolog, Hamburg)

Z rediger

Eduard Zarncke (klassisk filolog, Leipzig), Rudolph Zaunick (bibliotekar, Dresden), Oskar Zdralek (maskinbygger, Dresden), Egmont Zechlin (historiker, Marburg), Paul Zenetti (geolog, Dillingen), Peter Zepp (geograf, Bonn), Erich Ziebarth (antikkhistoriker, Hamburg), Hans-Willi Ziegler (psykolog, Rostock), Ludwig Zimmermann (historiker, Marburg), Waldemar Zimmermann (samfunnsøkonom, Hamburg), Friedrich Zoepfl (kirkehistoriker, Dillingen), Ernst Zyhlarz (afrikanist, Hamburg)

Taler (utdrag) rediger

Eugen Fischer, rektor, Berlin:

«En mektig byggmester har tegnet skissen og ledet an konstruksjonen, og gjennom kraften og magien i sin personlighet revet med seg hele 65 millioner mennesker […] til en mektig sambyggingsbølge for å samarbeide for denne nye staten. Dette er hva verden kaller revolusjon [...] fordi den kom susende som en storm, [...] på grunn av én manns vesen, én manns vilje, som har ødelagt det som var råtten og dårlig, og gitt folk nye idealer som retningslinjer i tråd med det tyske viset for sedvane, ro og orden [...] som vi forskere bygger på [...] av vårt hele og fulle hjerte i den nye statens følge.» «Dette er sosialisme i handling ['Sozialismus der Tat']! Vi vil bygge den opp og bygge den ut, ikke fordreid av arbeidernes knyttnever, ikke fordreid av klassekamp og klassemotsetninger, men bygget på vår fellesskapelige arvelinje, på vårt felleskapelige blod, som i de siste folkefeller ser de samme menneskene av den samme stammen som oss selv.»

– s. 9 f. oversatt basert på Dresden-utgaven [1933] Martin Heidegger, rektor, Freiburg im Breisgau:

«Tyske lærere og kamerater! Tyske folkekamerater og folkekameratinner! [...] Vi har avsverget oss fra avgudsdyrkelsen av en bunnløs og maktesløs tenking. Vi ser enden på denne underdanige filosofi. Vi er sikre på at den klare hardheten og hensiktsmessige sikkerheten ved det nådeløse, enkle spørsmål om essensen ved det å være, vil komme tilbake. Det opprinnelige motet, som i konfrontasjonen med væren enten fører til at en vokser eller blir ødelagt, er ens innerste motivasjon for å ønske seg en nasjonalsosialistisk vitenskap. [...] Den nasjonalsosialistiske revolusjonen er ikke kun overtakelsen av den eksisterende makten i staten ved et annet parti, [...] men denne revolusjonen bringer en fullstendig omveltning av vår tyske eksistens. Fra nå av fordrer hver og en ting beslutning, og all gjøren ansvarlighet.»

– s. 13 f. Wilhelm Pinder, München: Han viser til feiringen av 10-årsjubileet 9. november 1923 og beskriver iscenesettelsen av denne minnestunden som en gjenreisning av middelalderens tapte «ridderlighet» og «stil», noe som påvirket ham dypt:

«Dette har ikke eksistert siden det geistlige skuespillets dager. Det var ikke lenger et teater, det var ikke lenger et skille mellom skuespillere og tilskuere, scene og publikum […], her var igjen fellesskapet! Og nå handler igjen alt sammen. Dette er mer enn et bilde […] Dette er hva stil er, dvs. fellesskapets uatskillelige forening for å produsere form, et ufrivillig skapt symbol på en tanke som tusenvis føler; alles samarbeid for det individuelle livets uttrykk, strengt tatt noe religiøst.»

– s. 19

Se også rediger

Litteratur rediger

  • Thomas Laugstien: Philosophieverhältnisse im deutschen Faschismus. Argument, Hamburg, 1989, ISBN 3-88619-169-9, s. 29 ff.
  • Helmut Kuhn: Die deutsche Universität im Dritten Reich. Piper, München 1966, DNB 456422420 (antall 900: p. 71), i Hans Maier: Nationalsozialistische Hochschulpolitik, s. 71-103.
  • Leonore Siegele-Wenschkewitz, Carsten Nicolaisen (Red.): Theologische Fakultäten im Nationalsozialismus (= Evangelische Arbeitsgemeinschaft für Kirchliche Zeitgeschichte Leipzig, Leipzig (Red.): Arbeiten zur Kirchlichen Zeitgeschichte. Serie B: Darstellungen. Bind 18). V&R, Göttingen, 1993, ISBN 3-525-55718-3.
  • Anne Christine Nagel, Ulrich Sieg: Die Philipps-Universität Marburg im Nationalsozialismus. Dokumente zu ihrer Geschichte (= Pallas Athene. Beiträge zur Universitäts- und Wissenschaftsgeschichte. Bind 1). Franz Steiner, Stuttgart 2000, ISBN 3-515-07653-0.
  • Niels C. Lösch: Rasse als Konstrukt. Leben und Werk Eugen Fischers (= Europäische Hochschulschriften. Reihe 3: Geschichte und ihre Hilfswissenschaften. Band 737). Peter Lang, Bern, 1997, ISBN 978-3-631-31746-4.
  • George Leaman: Heidegger im Kontext. Gesamtüberblick zum NS-Engagement der Universitätsfilosofen. Argument, Hamburg, 1993, ISBN 3-88619-205-9.

Referanser rediger

  1. ^ Innen mye sekundærlitteratur «Aufruf …» heller enn «Ruf …», f.eks. i Frank-Rutger Hausmann: Anglistik und Amerikanistik im Dritten Reich. Klostermann, Frankfurt am Main 2003, ISBN 3-465-03230-6, s. 81, 502, 506; eller Ruth Heftrig, Olaf Peters, Barbara Maria Schellewald (red.): Kunstgeschichte im „Dritten Reich“. Theorien, Methoden, Praktiken. Akademie-Verlag, Berlin 2008, ISBN 978-3-05-004448-4, s. 10; se. s. 319 jf. note 23. Denne studien oppgir begynnelsen på underskriftsinnsamlingene 23. oktober 1933.
  2. ^ Blant dekanene i Leipzig signerte Helmut Berve og matematikeren Paul Koebe, de øvrige gjorde det ikke. Blant underskriverne er det dessuten påfallende at enkelte institutter er svært sterkt representert (orientalske studier, språkvitenskap, kjemi, geografi), mens andre er mindre representert.
  3. ^ Her er det forskjellige tall, for også etter 11. november 1933 ble det samlet inn underskrifter og midler for riksdekkende publisering. Felix Genzmer, dekan ved stats- og rettsvitenskapelig fakultet ved universitetet i Marburg, ga 11. januar 1934 en liste til rektoren. Blant juristene som undertegnet var ham selv, Erich Jung, Emil Wehrle, Gerhard Mackenroth, Rudolf Schulz-Schaeffer, Heinrich von Minnigerode. Fra medisinsk fakultet i Marburg alene signerte ca. 50 universitetsansatte. Navn basert på: Anne Christine Nagel, Ulrich Sieg: Die Philipps-Universität Marburg im Nationalsozialismus. Dokumente zu ihrer Geschichte. Franz Steiner Verlag, Stuttgart 2000, ISBN 3-515-07653-0, s. 188, anm. 20.
  4. ^ I 1933-utgaven «Brandenberg».
  5. ^ Peter Jensen sluttet å undervise i januar 1932 på grunn av alvorlig sykdom, også emeritus (siden 1928) kan tilføyes. Hans sønn Harro de Wet Jensen signerte også.
  6. ^ Denne angivelige signaturen er opplagt vanskelig å forene med følgende uttalelse fra Theodor Litt: «Auf eine briefliche Anfrage aus einem Schülerkreis, ob er in seiner Philosophie das völkische Moment und die Bedeutung des Biologischen nicht genügend berücksichtige, fügte Litt in der Antwort in der Sache ein persönliches Wort an […]‚ … Soll ich mich unter die Hakenkreuzfahne stellen, soll ich die Rechte zum Himmel emporrecken und mit beschwörender und flehender Stimme ausrufen: 'Liebe Freunde, ich bin auch bei euch, ich bin auch national!'? Sieht man denn nicht ein, welche Würdelosigkeit dahinter steckt; daß man sittlich Unmögliches von mir verlangt? Was fordert man? Man fordert bedingungslose Unterwerfung unter das Parteiprogramm, unter alle Punkte des Parteiprogramms! Das ist für mich unmöglich, das kann ich einfach nicht! […]» Sitert på kortform fra: Peter Gutjahr-Löser: Ist Theodor Litt im November 1933 zu Hakenkreuze gekrochen? I: Peter Gutjahr-Löser, Dieter Schulz, Heinz-Werner Wollersheim (red.): Wissenschaft und akademische Bildung. Ist Theodor Litt für die gegenwärtige Hochschulpolitik aktuell? Leipziger Universitätsverlag, Leipzig 2010, ISBN 978-3-86583-527-7, s. 256.
  7. ^ Leksikonet Internationale Germanistenlexikon 1800–1950. Band 3: R–Z. de Gruyter, Berlin/New York 2003, ISBN 3-11-015485-4, hevder, til tross for tidligere advarsel om sammenblanding, at dette er en germanist fra Tübingen med samme navn. Ut fra den velkjente nazistiske virksomheten til denne Leipzig-filosofen, er det imidlertid sannsynlig at han er den undertegnede.
  8. ^ I teksten: «Prof. Dr. Georg Schott».