Beduiner
Beduiner (arabisk: بَدْو, badw, entall arabisk: بَدَوِي, badawī) er nomadiske arabere. De snakker arabisk og andre språk dialekter og er muslimer. Selve betegnelsen beduin er kommet til norsk fra fransk bédouin, igjen fra arabisk badawī, «ørkenboer», det vil si «nomadiske beboere i ørkenen».[1] Det motsatte av beduin er tradisjonelt ḥāḍir, arabisk for «stillesittende», det vil si bofaste folk.[2] Beduinenes territorier strekker seg over store sandørkener i Nord-Afrika til den berglendte sanden i Midtøsten.[3] De er tradisjonelt inndelt i stammer (eller klaner, kjent på arabisk som ʿašāʾir, عَشَائِر) og deler en felles kultur av gjeting, kameler og geiter.[3] Beduinenes tradisjonelle næringsvei med geiter, sauer og kameler er en livsform på kraftig retur. Dannelsen av stater og faste grenser har gjort det mer og mer vanskelig for beduinene å forflytte seg fritt over de tradisjonelle strekningene. Stadig flere oppgir nomadetilværelsen og blir bofaste. Det store flertallet av beduinene har underkastet seg islam.[4]
Den tradisjonelle familien består av et mannlig familieoverhode, ofte med ei eller flere koner og deres felles barn. Klanen kan omfatte mange mennesker, og forgreninger til resten av familien følger mannens linjer. De bor i telt, som deles i en mannlig og en kvinnelig del med en skjerm. Kosten består for det meste av brød, kjøtt og melkeprodukter som buskapen kan bidra med. Produktene selges også på markedene, for å gi penger til korn o.l. Tradisjonelt lager også beduinene det de trenger av tepper og klær, og overskuddet selges på markedene.
Beduinene har alltid vært regnet som svært gjestfrie, noe som ligger fundamentert i deres levesett og tradisjoner. En ørkenvandrer kan derfor alltid regne med å få husly og mat, men beduinsk tradisjon begrenser denne forpliktelsen til et maksimum av 3 dager.
Tradisjoner rediger
Gjeting rediger
Tamdyrdrift og gjeting, hovedsakelig av geiter og kameler (dromedarer), utgjør den tradisjonelle beduinlivet. Disse to dyrene er benyttet for mat, melkeprodukter og ull.[5] Det meste av basismatvarene som utgjør beduinenes diett er meieriprodukter.[5]
Kameler og dromedarer i særdeleshet har tallrike kulturell og funksjonell bruk. Etter å ha blitt forstått som en «gave fra Gud» har de vært fremste matkilde og metode for transport.[6] I tillegg til deres ekstraordinære potensial for melking under tøffe ørkenforhold, ble de også tidvis spist for kjøttets skyld.[7] Som en kulturell tradisjon har kappridning med kameler vært organisert under særskilte feiringer, som bryllup eller religiøse festivaler.[8]
Muntlig poesi rediger
Muntlig poesi var den mest populære kunstformen blant beduiner. Å ha en poet i stammen ga høy anseelse i samfunnet. I tillegg til å fungere som kunstform, ble poesi også benyttet som en måte å formidle informasjon og som en måte for sosial kontroll.[9]
Referanser rediger
- ^ «beduin», Bokmålsordboka
- ^ Pietruschka, Ute (2006): «Bedouin», i: McAuliffe, Jane Dammen: Encyclopaedia of the Qurʾān. Brill. Betalingsmur
- ^ a b Malcolm, Peter; Losleben, Elizabeth (2004): Libya, Marshall Cavendish, ISBN 978-0-7614-1702-6, s. 64.
- ^ «Bedouin Life». Arkivert fra originalen den 7. mars 2016.
- ^ a b Abu-Saad, K.; Weitzman, S.; Abu-Rabiah, Y.; Abu-Shareb, H. & Fraser, D.: «Rapid lifestyle, diet and health changes among urban Bedouin Arabs of southern Israel», Food and Agriculture Organization
- ^ Breulmann, Marc; Böer, Benno; Wernery, Ulrich; Wernery, Renate; El Shaer, Hassan; Alhadrami, Ghaleb; Gallacher, David; Peacock, John; Chaudhary, Shaukat Ali; Brown, Gary & Norton, John: «The Camel From Tradition to Modern Times» (PDF), UNESCO.
- ^ Breulmann, Marc et al.: «The Camel From Tradition to Modern Times», UNESCO, s. 21–24
- ^ Breulmann, Marc et al.: «The Camel From Tradition to Modern Times», UNESCO, s. 25
- ^ Meisami, Julie Scott; Starkey, Paul (1998): Encyclopedia of Arabic Literature, Routledge, ISBN 978-0415571135, s. 147.
Litteratur rediger
- Asher, Michael (1996): Last of the Bedu, Penguin Books
- Cole, Donald P. (Våren 2003): «Where have the Bedouin gone?», Anthropological Quarterly. Washington, 76 (2), s. 235