Becontree
Becontree (['bɛkəntri] er et område i Barking and Dagenham i London, omkring atten km nordøst for Charing Cross. Navnet Becontree kommer fra et hundred som dekket noe av det samme området.
| Becontree | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Storbritannia | ||
| Konst. land |  England | ||
| Distrikt | Barking and Dagenham | ||
| Admin. grevskap | Stor-London | ||
| Seremon. grevskap | Stor-London | ||
| Status | Sted i Ytre London | ||
| Areal | 4 kvadratmile | ||
| Postkode | RM9 | ||
 Becontree 51°32′55″N 0°08′34″Ø | |||
Stedet ble utviklet som et stort offentlig boliområde med 27 000 mellom 1921 og 1932 av Londons grevskapsmyndigheter. Det var tenkt som et «hjem for helter» etter første verdenskrig. Med over 100 000 innbyggere er det fortsatt det største enkeltstående boligområde i verden. Da området først ble utviklet var det delt mellom distriktene Ilford, Dagenham og Barking, som senere ble samlet i Barking and Dagenham.
Etymologi rediger
Eiendommen har navn etter middelalderens Becontree Hundred som lå sørvest for grevskapet Essex,[1] og som ble fullstendig absorbert av Londons vekst. Dets navn ble gjenopprettet i 1921 for den store eiendommen i Barking and Dagenham i 1921 av London County Council.[2] Det opprinnelige Becontree er omtalt i Domesday Book i 1086. Stedsnavnet er angelsaksisk og har betydningen "tre tilhørende en mann ved navn Beohha", eller på enklere norsk: "Beohhas tre".[2] Dette treet ville således ha stått i Becontree Heath, rett utenfor den østlige grensen til dagens eiendom. Det meste av eiendommen er i sognet Dagenham og hele eiendommen er i Dagenhams postby, og de to navnene blir brukt omhverandre.[3]
Historie rediger
Det første huset som stod ferdig i området ligger i Chittys Lane, og er merket med en blå plakett. Parallelt med Chitty Lane går Valence Avenue, som er bredere enn de andre gatene. Årsakene til dette er at det gikk en midlertidig jernbane i midten av gaten under byggeprosessen.
Da husene begynte å bli ferdige beundret mange det som da ble sett som høy standard for offentlige boliger. Det var blant annet innendørs vannklosetter og små hager. De fleste som flyttet dit kom fra Londons østkant, hvor mange hadde bodd under slumforhold. Det var allikevel en rekke svakheter. Isolasjonen var dårlig, hvilket var spesielt uheldig fordi mange av beboerne ikke hadde råd til nok kull til å holde husene varme. Rørsystemet var også basert på reservoarer på taket, som alltid frøs om vinteren slik at toalettet ikke fungerte.
Etterhvert som husene ble fylt opp vokste antallet skolebarn til 25 000 i et område hvor det bare var fire grunnskoler, tre i Chadwell Heath og en i Becontree Heath. Dette førte til at mange barn ikke fikk skolegang de første årene.[4] Den første lokale skolen, Green Lane, ble åpnet i 1923. I 1953 fikk den navnet Henry Green Primary School etter den første rektoren.
Det ble lagt inn enkelte sosiale tiltak i området under utviklingen. Et av de viktigste var å sørge for at det ble noe få, store puber i stedet for mange små, slik at de fleste fikk lenger vei å gå når de skulle ut og drikke. Det er heller ikke noe sentrum slik man finner i de fleste områder i Storbritannia. Langs fortauene ble det plantet hekker, som på våren og sommeren ble stelt av gartnere slik at de holdt riktig høyde. Ifølge kontraktene skulle hagene holdes i orden, men mange ble raskt de reneste jungler. For å oppmuntre beboerne til å stelle hagene ble det innført en premie for flotteste hage. Den høyeste prisen var i 1950-årene på tyve pund, hvilket tilsvarte mer enn ti ukers husleie. I dag er de fleste hager asfaltert og fungerer som parkeringsplasser.
Husene hadde gassbelysning inntil slutten av andre verdenskrig, og mange fortsatte å bruke gass også etter elektrifiseringen av området. I den første tiden var myndigheten skeptiske til å installere telefoner i området, fordi det ble sett på som en luksus som ikke var i tråd med beboernes status.
Etter store problemer med smog i 1957 ble området erklært som en «røykfri sone». De gamle peisene ble omgjort slik at man kunne bruke røyksvakt brensel, derunder gassovner.
Kultur rediger
Østlige London har en lang historie med messingband eller hornorkester, og et Becontree Brass Band ble opprettet i 1981 ved å slå sammen flere lokale band.
Dagenham Girl Pipers hadde en kort berømmelse tidlig på 1970-tallet.
Referanser rediger
- ^ Wilson, John Marius (1870-72): Imperial Gazetteer of England and Wales
- ^ a b Mills, A. (2001): Oxford Dictionary of London Place Names
- ^ Gayler, Hugh J. (1996): Geographical excursions in London. Lanham, MD: University Press of America.
- ^ Jackson, Alan A. (1973): Semi-Detached London: Suburban Development, Life and Transport, 1900-39, London: Unwin, 1973, ISBN 978-0-04-902003-0, s. 299. Sitat: «Before [September 1923], with virtually no places available in existing schools, the children of the Becontree tenants ran wild all day, no doubt having a marvellous time.»
Eksterne lenker rediger
- (en) Becontree – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- History of the Becontree Housing Estate
- Becontree Brass Band
