Bastillen
- For metrostasjonen med samme navn: Bastille (Paris Metro)
Bastillen (fransk: Bastille, «befestning») var en fransk festning i Paris, formelt kjent som Bastille Saint-Antoine. Den lå på adressen «rue Saint Antoine nr 232» og spilte en viktig rolle i de interne konfliktene i Frankrike og for det meste av dens historie var den et statsfengsel for kongene i Frankrike. Fengselfestningen ble stormet av en menneskemasse den 14. juli 1789 under den franske revolusjon, ble da et viktig symbol for den franske republikanske bevegelse, og ble senere revet og erstattet av den offentlige plassen Place de la Bastille.
| Bastillen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Frankrike | ||
| Sted | 4. arrondissement | ||
| Formål | Festning, fengsel | ||
| Etablert | 1370 (Julian) | ||
| Kart | |||
 Bastillen 48°51′12″N 2°22′09″Ø | |||
Bastillen ble i sin tid bygget for å forsvare den østlige ankomsten til Paris fra den engelske trusselen under hundreårskrigen. De innledende byggearbeidene begynte i 1357, men hovedkonstruksjonen skjedde fra 1370 og framover. Det ble en sterk festning med åtte tårn som beskyttet den strategiske ankomsten ved porten Porte Saint-Antoine i den østlige utkanten av den franske hovedstaden. Festningens innovative utforming fikk stor innflytelse i både Frankrike og England og ble omfattende etterlignet. Bastillen figurerte framtredende i Frankrikes innenlandske konflikter, inkluderte krigene mellom de rivaliserende fraksjonene av burgunderne og armagnakerne på 1400-tallet, og de franske religionskrigene på 1500-tallet. Festningen ble erklært som statsfengsel i 1417; en rolle som ble ekspandert først under de engelske okkupantene på 1420- og 1430-tallet, og deretter under Ludvig XI på 1460-tallet. Bastillens forsvar ble befestet og forsterket som svar på trusselen fra engelskmennene og tyskerne på 1550-tallet med en bastion bygget øst for festningen. Bastillen spilte en nøkkelrolle under Fronden, den franske borgerkrigen mellom 1648 og 1653, og under slaget ved Faubourg St Antoine den 2. juli 1652 under Fronden som ble utkjempet under festningens murer.[1]
Ludvig XIV benyttet Bastillen som et fengsel for overklassen i det franske samfunnet som hadde motsatt seg ham eller gjort ham rasende, blant annet etter tilbakekallelsen av ediktet i Fontainebleau som ga franske hugenotter rett til å praktisere sin religion. Fra 1659 og framover fungerte Bastillen hovedsakelig som et statsfengsel; ved 1789 hadde 5 279 fanger passert gjennom dens porter.[2][3] Det var likevel først under kardinal Richelieu at Bastillen ble et sted der statsfiender forsvant sporløst.[4]
Under kongene Ludvig XV og Ludvig XVI ble Bastillen benyttet til å fengsle fanger fra mer mangfoldig bakgrunn, og for å støtte operasjonene til politiet i Paris, særskilt for gjennomføre myndighetenes sensur av bøker. Selv om fangene ble holdt i relativt gode forhold, vokste kritikken av Bastillen i løpet av 1700-tallet, opphisset av selvbiografiske fortellinger av tidligere fanger. Reformer ble innført og antallet fanger ble redusert. I 1789 førte den kongelige regjeringens finansielle krise og dannelsen av en nasjonal forsamling til vekst av republikansk stemning blant byborgerne. Den 14. juli ble Bastillen stormet av en revolusjonær menneskemengde, bevæpnet med musketter, sverd og improviserte våpen, i stor grad av folk som bodde rundt forstaden Faubourg Saint-Antoine og som ville skaffe seg kontroll over det verdifull kruttlageret i festningen. Sju gjenværende fanger ble funnet, og som ble sluppet fri. Bastillens guvernør, Bernard-René de Launay, ble drept av menneskemengden.[5] På ordre av den revolusjonære komiteen ved Hôtel de Ville ble festningen revet. Suvenirer fra festningene ble transportert rundt om i Frankrike og vist fram som ikoner på at det undertrykkende eneveldet var veltet.
Blant de sju fangene var en av dem den kontroversielle forfatteren Marki de Sade, fire av dem var falsknere som var dømt etter straffeloven. De to resterende, tre med de Sade, var mentalt forstyrret. To av dem ble overført til sinnssykehuset Charenton. Den ene, en major Whyte, som hadde grått skjegg ned til midjen, var overbevist om at han var Julius Cæsar, og tok derfor imot mengdens jubel som noe naturlig. Den andre, grev de Solages, var i likhet med de Sade holdt innesperret etter sin families innstendige anmodning. For ham var stormen på Bastillen en gyllen mulighet til å flykte ut i byen, der han kunne gjenoppta sin utsvevende, kritikkløse livsførsel.[6]
I løpet av det neste århundret ble stedet og den historiske arven etter Bastillen fremmet framtredende i franske revolusjoner, politiske protester og folkelige fortellinger, og forble et viktig symbol på den franske republikanske bevegelse. Dette minnes blant annet av Le quatorze juillet (den 14. juli) som offentlig fridag i Frankrike.[7] Bort imot ingenting er igjen av Bastillen i dag med unntak en del av dens steinfundament som ble flyttet over på siden til Boulevard Henri IV.
Referanser rediger
- ^ Grant, R.G. (2017): 1001 Battles That Changed the Course of History, Book Sales, s. 352
- ^ Moreau, Emma (2017): The French Revolution, New York: CreateSpace
- ^ Andrews, Richard Mowery (1994): Law, Magistracy, and Crime in Old Regime Paris, 1735-1789: Volume 1, The System of Criminal Justice, Cambridge University Press, s. 270
- ^ Schama, Simon (1989): Citizens, Penguin, ISBN 0-14-017206-8, s. 389-390
- ^ «1789: French revolutionaries storm Bastille», History.com
- ^ Schama, Simon (1989): Citizens, s. 407
- ^ «La fête nationale du 14 juillet», Offisielt nettsted for Elysée.
