Bartolomeo Tromboncino
Bartolomeo Tromboncino (ca. 1470 – etter 1535) var en italiensk renessansekomponist.
| Bartolomeo Tromboncino | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1470[1][2][3][4] Verona | ||
| Død | 1535[1][2][3][5] Venezia | ||
| Beskjeftigelse | Komponist | ||
| Nasjonalitet | Republikken Venezia | ||
Liv rediger
Faren, Bernardino Pifaro, var musiker i Venezia og Mantova, ellers er ingenting kjent om Tromboncinos tidlige liv, og i likhet med for mange kunstnere fra denne tiden er det lite biografisk materiale også om hans senere liv.
Fra 1487 til 1495 bodde Tromboncino ved hoffet til fyrstefamilien Gonzaga i Mantova, der Isabella d'Este var en betydelig mesén som samlet forfattere og kunstnere rundt seg. I 1495 flyktet han av ukjent årsak fra Mantova, men returnerte senere samme år. Fire år etter myrdet han sin egen kone etter å ha tatt henne og en elsker in flagrante delicto, men til forskjell fra Gesualdo 100 år senere er det mulig at han sparte elskeren (kildene er uklare). Selv om det ser ut til at han ble tatt til nåde flere ganger for ulike ugjerninger, forlot han igjen Mantova «uten tillatelse og av avskyelige årsaker», slik det dokumenteres i et brev fra Gonzagafamilien. Det er mulig at han var en så skattet komponist at Isabella d'Este valgte å hjelpe ham ut av de problemene hans ulike mord og overgrep skaffet ham.
Etter opphold i Vicenza og Casale, kan han mellom 1501 og 1512 igjen påvises i Mantova. Det siste oppholdsstedet hans var Venezia, der han døde en gang etter 1535.
Musikk rediger
Tromboncino var en produktiv og betydelig komponist av frottole, en forløper for madrigalen. Stykkene var tre- og firestemte eller for én sangstemme med lutt- eller orgelakkompagnement. Han skrev også en del kirkemusikk; en firestemt tonesetting av Lamentationes Jeremiae, firestemte laudes og én benedictus.
Stilistisk hører Tromboncinos kirkemusikalske til typisk konservativ tidlig 1500-tall ved at han bruker ikke-imiterende polyfoni over en cantus firmus variert med seksjoner holdt i en homofon satseller med uakkompagnert cantus planus. Det er hans frottole som har den historisk største betydningen, det er også på dette området han var mest produktiv (med 176 stykker). De er også mer variert enn stykkene til den andre berømte frottolisten, Marchetto Cara og mer polyfone enn det som er typisk for tidens stil. De foregriper dermed madrigalene som begynte å bli publisert mot slutten av Tromboncinos liv, eksempelvis Verdelots Primo libro di Madrigali (Venezia, 1533). Den største forskjellen mellom Tromboncinos sene frottole og de tidligste madrigalene var ikke så mye musikalsk som i strukturen til de versene det ble satt tone til.
Tromboncino tonesatte poesi av tidens mest berømte diktere, for eksempel Petrarka, Galeotto, Sannazaro og andre. Han satte til og med musikk til en sonett av Michelangelo, Come haro dunque ardire som inngikk i samling Tromboncino publiserte i 1518. Han skrev også en av de tidligste eksemplene på scenemusikk i Italia, komedien Asinaria av Titus Maccius Plautus (1502).
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118921592, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Sapere.it, oppført som Bartolomèo Tromboncino, De Agostini ID Tromboncino,+Bartolomèo[Hentet fra Wikidata]
- ^ NUKAT, NUKAT autoritetspost n2018132710[Hentet fra Wikidata]
- ^ Musicalics, Musicalics komponist-ID 96547, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Alfred Baumgartner: Propyläen Welt der Musik. Die Komponisten. Propyläen-Verlag, Frankfurt/M. 1989, ISBN 3-549-07830-7 (5 bind.)
- Gustave Reese, Music in the Renaissance. New York, W.W. Norton & Co., 1954. (ISBN 0-393-09530-4)
- The New Grove Dictionary of Music and Musicians, red. Stanley Sadie. 20 bind. London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. (ISBN 1-56159-174-2)