Ballyshannon
Ballyshannon (Béal Átha Seanaidh på (irsk) er en by med 2232 innbyggere i grevskapet Donegal (grevskap) i provinsen Ulster på nordvestkysten av Irland.
| Ballyshannon | |||
|---|---|---|---|
 Elva Erne i Ballyshannon | |||
|
| |||
| Land |  Irland | ||
| Retningsnummer | 71 | ||
| Høyde o.h. | 61 meter | ||
| Nettside | www | ||
 Ballyshannon 54°30′05″N 8°12′06″V | |||
Byens plassering rediger
Den ligger der de irske riksveiene N3 og N15 krysser elva Erne like ved elvas utløp i Donegalbukten som munner ut i Atlanterhavet.
Ballyshannon betyr "Munningen ved Seannach's vadested", etter en hærfører Seannach fra femte århundre som mistet livet i kamp her.
Like vest for byen vider elva Erne seg ut og slynger seg utover et stort elvedelta med sand. Inne ved byen er det en bratt elvebredd på nordsiden, mens på sørsiden er det en klippe langsetter den sørlige elvebredden. Byen har vakker utsikt utover elvedeltaet, fjellpartier, skoger og innsjøer. Det er bratte gater med mye aktivitet og mange vakre hus.
Byen og omegn har en interessant historie, og det er gjort mange viktige arkeologiske funn i området.
Historie rediger
I løpet av århundrene har byen hatt stor betydning i irsk historie. Det antas[av hvem?] at byen er den eldste i Irland.
Flere arkeologiske utgravinger har gitt funn fra 4000 til 2500 år f. Kr. Det er funnet tidlige bosettinger, og det er gjort tidlige rituelle funn.
Omkring 2700 før Kristus kom folkevandrere[bør utdypes] ledet av en høvding fra Scytia[hvor?] fra moderne Makedonia[hvor?] og slo seg til ved utløpet av Erne.
Det er flere brennegroper fra bronsealderen, en tredekket gangvei fra steinalderen, og nyere funn av en tidligere ukjent middelalderkirke og en kirkegård med mange skjelett som antas å være fra 1100 til 1400. I samme område ble det funnet mynter fra regjeringstiden til kong Henry III (1251–1276) og kong Edward I (1280–1302). Det ble også funnet benknapper og nåler på likkledene. Mange av skjelettene hadde en kvartsbit i hendene.
Ifølge Ulsters historie (the Annals of Ulster) angrep vikingene i 795 øya Inishmurray. I 822 dro de oppover elva Erne, og angrep og brente ned Devenish-klosteret. Historien forteller også at i 836 ble alle kirkene rundt Loch Erne, og de i Cluain Eois (Clones) og Daimhinis (Devenish øya) ødelagt av de utro[av hvem?][bør utdypes][trenger referanse]. Både i 916 og i 923 plyndret en flåte av fremmede øyene i Loch Erne og distriktene omkring sjøen.
I 1211 marsjerte nordmennene fra sine bosettinger i Sligo til Ballyshannon. Da ga biskop de Grey i Norwich ordre til Gilbert de Angulo om å bygge en festning ved Belleek nær Ballyshannon.
Fra 12. til 16. århundre drev munkeordenen "Cisterians"[hvem?] et kloster som det fremdeles kan sees rester av.
Etter at vikingene forlot området, overtok en keltisk krigerklan kalt O'Donnell som bygget en borg. I 1597 forsvarte de seg mot og vant over engelske styrker i «slaget i Ballyshannon».
Byen fikk kongelig bybrev i 1613 og var britisk garnisonsby i mange år. Noen av forlegningsbygningene sees fremdeles i byen. Det sies[av hvem?] at bygningene hjemsøkes av spøkelset «Den grønne dame».
Under 2.verdenskrig ble det opprettet en luftkorridor for britiske jagerfly fra Nord-Irland ut i Atlanterhavet og tilbake. Korridoren "Ballyshannon korridoren" ble benyttet av flyene som oppdaget slagskipet «Bismarck».
Et vannkraft-elektrisitetsverk ble bygget i byen i 1950-årene. Det ble bygget en demning litt opp i elva, og nedenfor ble elveløpet gravet ut, for at fallet i elva skulle utnyttes. Kraftstasjonen skapte mye aktivitet, med arbeidere og ingeniører fra mange kanter av inn- og utland.
Bredbåndstilknytning tilbys i Ballyshannon av kommunen (County Council).