Balladen om briggen «Blue Bird» av Hull
Balladen om briggen «Blue Bird» av Hull er en vise av Evert Taube, som handler om et tenkt skipsforlis på julaften 1872. Briggen «Blue Bird» av Hull stevner inn mot Hållö fyr i nærheten av Smögen, på vestkysten av Sverige, i et overhendig vær. Til rors står «svensken», skipsgutten Karl Stranne. Visen omtaler hvordan besetningen reddes av Stranne den eldre som går ut fra Smøgen. Senere får han vite at en av mannskapet ikke kom i land – hans sønn. Karl stod surret til rors og ble glemt i forvirringen da de øvrige gikk fra borde.
Sangen ble første gang publisert av Taube i «Fritiof Anderssons visbok».[1]
I en kommentar til sangen har Evert Taube skrevet at sangerne er Fritiof Andersson, ett av hans alter ego, «hvis far gikk ut med redningsbåten da «Blue Bird»s besetning ble berget». Hermed gir Taube inntrykk av at hendelsen faktisk har funnet sted. I virkeligheten er visen trolig inspirert av flere ulike beretninger om skipsforlis. Det var et skip med navnet «Blue Bird» som nær forliste i en storm i august 1871, men som ble berget ved Tryggø. I 1872 var det kraftige stormer i november og mange fartøy kom ille ut, men det foreligger ingen rapporter om forliste skip på julaften 1872.
I visen er det «Gubben Stranne» som går ut. Evert Taube bodde et par perioder i 1917-18 på Smögen, det meste av tiden innlosjert hos fiskeren Edouard Stranne. Trolig har Edouard stått modell for visens Stranne. Edouard Strannes hus finnes fortsatt i dag som Evert Taubs vei 12 på Smögen.
Balladen er sunget av en rekke artister som Sven-Bertil Taube, Sofia Karlsson, Olle Adolphson og Imperiet. Imperiet utelot imidlertid en tekstlinje.
Sviktade stumpar rediger
Den første strofen i visen blir gjengitt feil i mange visebøker og blir derved også sunget feil:
"Det var 'Blue Bird' av Hull, det var 'Blue Bird', en brigg
som med sviktande stumpar stod på,
över Soten i snöstorm med nerisad rigg,
själva julafton sjuttiotvå."
Evert Taube, som var en erfaren sjöman, skrev sviktade stumpar. Stumper er en betegnelse på nedre mersseil, det nest nederste seilet på en skværrigget mast. Disse seilene er de smaleste seilene i masten og står lavt. I hardt vær blir alle andre seil beslått og en seiler for bare stumpene. Drar det seg enda mer til så tar en rev i stumpene – en binder opp den midtre delen av seilet slik at det bare er en liten trekantet flik i hver ende som fortsatt bærer. Seilet er sviktad. Å seile for stumpene eller ligge bi er en overlevelsesmanøver i storm. En beholder styrefart, men driver egentlig for været.
Sviktade stumpar ble av en redaktør «rettet» til sviktande stumpar i den tro at dette var en skrivefeil av Taube. Denne «rettelsen» har fulgt med inn i mange gjengivelser.
Redaktøren kunne også ha tenkt på begrepet å svikta masterna. Her bruker en taljer for å trekke sammen vantene til masten slik at disse ble stammet opp. Dette for det tilfellet at riggen ikke var tilstekkelig strammet opp slik at den stod og slo når skipet rullet.
Oversettelse av enkelte ord rediger
- sviktade stumpar = revede nedre mersseil
- lov = lo (på vindsiden)
- blossa = tenne et (nød)bluss
- red inte up = dreide ikke opp mot vinden, ankerne satt ikke
- gått i kvav = forlist
- tärd = tæret, sliten, tynt
Referanser og kilder rediger
- ^ Taube, Evert (1929). Den svenska sångboken (svensk). Stockholm: Bonnier.
Litteratur rediger
- Palm, Anders (ab 1942-; Stenstrøm, Johan (Ab 1951-), red. (1997). Fritiof Anderssons visbok (svensk). Stockholm: Bonnier. s. 544. ISBN 91-0-056433-8.