Årsaker til første verdenskrig

Årsaker til første verdenskrig er et av de mest diskuterte emnene i historiefaget siden første verdenskrig startet 28. juli 1914. Denne artikkelen handler om de ulike hendelsene som er vurdert som de direkte og indirekte årsakene til krigen.

Første verdenskrig

Deltakere

Ententemaktene •  Det russiske keiserdømmet •  Frankrike •  Det britiske imperiet  •  Australia  •  Canada  •  Britisk India  •  Newfoundland  •  New Zealand  •  Sør-Afrika  •  Storbritannia •  Belgia •  Serbia •  Montenegro •  Japan •  Italia (fra 1915) •  Portugal (fra 1916) •  Romania (fra 1916) •  USA (fra 1917) •  Hellas (fra 1917) •  Brasil (fra 1917) •  D.R. Armenia (opprettet i 1918) Sentralmaktene •  Keiserriket Tyskland •  Østerrike-Ungarn •  Det osmanske riket •  Bulgaria (fra 1915)

Krigsutbruddet

Mordet på Franz Ferdinand var en utløsende årsak til krigen, men røttene til krigsutbruddet strakk seg langt tilbake i tid

Den 28. juni i 1914, ble erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike, nevøen til keiser Frans Josef, arving til den østerriksk-ungarske tronen, drept i Sarajevo, av attentatmannen Gavrilo Princip. Princip var leder av en gruppe angripere kalt Unge Bosnia, med støtte fra Den sorte hånd.

Etter drapet på Franz Ferdinand bestemte Østerrike-Ungarn (med støtte fra deres tyske allierte) at de skulle straffe Serbia for mordet. Dermed mottok serberne den 30. juni i 1914 et ultimatum med krav så støtende at det ikke kunne bli annet enn avslått. Serberne, i håp om at de kom til å få støtte fra Russland, gav et tvilsomt svar tilbake, noe som ledet til at Østerrike-Ungarn også avslo, den 28. juli erklærte Østerrike krig. Russland mobiliserte i første omgang sin støtte bare mot den østerriksk-ungarske fronten, men etter hvert ble det beordret full mobilisering.

Den tyske krigsplanen, som illustrerte et kjapt angrep mot Russlands franske allierte mens de russiske styrkene mobiliserte seg, kunne ikke ta i kraft den russiske mobiliseringen uten å gjøre et angrep mot vest. Tyskland erklærte krig mot Russland 1. august, og mot Frankrike 3. august. Tyskland satte umiddelbart i gang invasjon av Belgia og Luxembourg for å komme rundt befestningene langs den fransk-tyske grensen. Overtredelsen av Belgias nøytralitet førte til at Storbritannia også erklærte krig mot Tyskland den 4. august. Dermed var fem av seks stormakter involvert i den første store europeiske krigen siden 1815.

Selv om første verdenskrig ble utløst av denne kjeden av hendelser, utløst av attentatet i Sarajevo, går krigens opprinnelse dypere. Nasjonalpolitikk, kultur, økonomi, og et kompleks nett av allianser og uoverensstemmelser som utviklet seg mellom de ulike europeiske stormaktene utover 1800-tallet, etter Napoleons nederlag i 1815 og den etterfølgende Wienkongressen, må også tas med i betraktningen.

De forskjellige kategoriene i forklaringen av første verdenskrig er knyttet til forskjellige forskningsmetoder innenfor historiefaget. De fleste historikere og kommentatorer inkluderer årsaker fra mer enn én kategori i sine forklaringer på årsaker til krigen. Den største forskjellen mellom disse beretningene er mellom dem som finner krigen som en uunngåelig og forutsigbar konsekvens av visse faktorer, og mellom dem som beskriver krigen som en vilkårlig og uheldig misforståelse.

Ideologiske årsaker

Noen av røttene til konflikten vokste ut av spesielle ideologier som påvirket holdningene til politikere og andre fremtredende personer i årene før krigen.

Veksten av nasjonalfølelse

Eksempel på propaganda, mye brukt før og under krigen

Systemet av suverene nasjonalstater, noen ganger referert til som det westfalske systemet, ble i Europa utviklet fra midten av 1600-tallet. Nasjonalisme kan bli sett på som det ideologiske uttrykket av dette systemet. For å forstå hvorfor mange europeiske nasjoner ivret etter krig i 1914, har mange historikere funnet det nødvendig å undersøke røttene til slike ideologier.

Etter den franske revolusjon kom Napoléon Bonaparte til makten i Frankrike. Napoleons hær marsjerte over hele Europa, og medbrakte ikke bare fransk herredømme, men også franske ideer. Veksten av ideer som nasjonalisme, hengivenhet til ens etniske medmennesker, ble mer populært under Napoleonskrigene. Napoleon oppmuntret til spredningen av nasjonalisme, noe som han så hos sine tropper førte til en bedre fransk krigsmaskin. Det franske folk begynte å føle stolthet over sin kultur og etnisitet. Verden så nasjonalismen for første gang, og så kraften Frankrike fikk av den.

Napoleon var absolutt ikke alene i spredningen av de nasjonalistiske ideene. Selv om Napoleons kriger spredte nasjonalfølelsen, er nasjonalismen et fundamentalt resultat av økonomiske og teknologiske faktorer. Med veksten i lese- og skriveferdigheten i de industrialiserte områdene, ble språket en stadig viktigere faktor i foreningen av folkegrupper.

Nasjonalisme må diskuteres med varsomhet. Nasjonalismen hadde forskjellig betydning hos forskjellige grupper. I mange områder var nasjonalismen begrenset til en liten elite, mens den i andre områder hadde bredere støtte. Nasjonalisme ble også ofte innlemmet i andre politiske ideologier, som for eksempel liberalisme, konservatisme, og noen ganger sosialisme. Uansett, nasjonalismen, i alle sine former, markerte et brudd med de føydale tradisjonene i Europa. Det er i dette lys nasjonalismen kan bli sett på som en ødeleggende faktor i de eldre statene i Europa, der aristokratene desperat prøvde å opprettholde det tradisjonelle levesettet.

Sosialdarwinisme

For mer informasjon om emnet, se: Sosialdarwinisme

Mot slutten av 1800-tallet vokste det frem en ny politisk, og sosial tankegang i samme kontekst som nasjonalismen, kjent som sosialdarwinisme. Den la vekt på en sosial konkurranse mellom forskjellige nasjonale og etniske grupper, inspirert av det Charles Darwin mente var en feilaktig fortolkning av hans evolusjonsteori. Uttrykket «den mest tilpasningsdyktige overlever» ble tatt opp av den politiske eliten i Europa. Den nye ideologien fremhevet den voldelige overlevelseskampen mellom «raser» og «nasjoner», der den svake til slutt ville bli slått av den sterkeste. Disse ideene hadde en sterk påvirkningskraft. Mange av de tyske og østerriksk-ungarske så med skrekk på hva de mente var en uunngåelig kamp mellom «slaverne» og «den tyske sivilisasjon». Sosialdarwinismen som en politisk ideologi påvirket også kampen om koloniene. Makt over kolonier ble sett på av eliten som et viktig ledd i en nasjons økonomiske og militære styrke i møte med rivaliserende stormakter. Den britiske politikken «strategisk eksklusjon av potensielle motstandere» passer inn i denne beskrivelsen.

Tysk innenrikspolitikk

Venstreorienterte partier, særlig SPD, hadde stor suksess i det tyske valget i 1912. Den tyske regjeringen på denne tiden var fortsatt dominert av de prøyssiske junkerne, som fryktet veksten av disse partiene. Noen forfattere mente at disse lederne søkte en ekstern krig for å distrahere befolkningen og vekke patriotisk støtte til regjeringen. Andre forfattere mente at de tyske konservative var negative til en krig, i frykt for at et tap ville få katastrofale følger, og til og med en seier ville fremmedgjøre befolkningen om krigen var lang eller vanskelig.

Fransk innenrikspolitikk

Situasjonen var en helt annen i Frankrike enn den var i Tyskland, men resultatene var imidlertid de samme. Mer enn ett århundre etter den franske revolusjonen var det fortsatt harde kamper mellom venstresiden i regjeringen og dens høyreorienterte motstandere, inkludert monarkistene, «bonapartistene» og den katolske kirke. En god gammeldags krig ble av begge sider (med unntak av Jean Jaurès) sett på som en måte å løse denne krisen på, ved hjelp av nasjonalismen den ville medføre. Alle trodde krigen ville bli kort og lett vunnet. De venstreorienterte mente det ville bli en god mulighet til å gjennomføre sosiale reformer (inntektsskatt ble innført juli 1914), mens de på høyresiden håpet at deres forbindelser til hærlederne kunne gi dem muligheten til å gjenvinne makt.

Samfunnsstrukturelle årsaker

Noen av årsakene til krigen lå i strukturen i det europeiske samfunnet på denne tiden, og måten det fungerte.

Samlingen av Italia og Tyskland

I årene etter Wienkongressen begynte konflikter å blusse opp flere steder i Europa, mellom de som ville ha forandring, og de som ikke ønsket forandring. Innen midten av 1800-tallet hadde nasjonalismen blitt en avgjørende kraft. En rekke uroligheter kulminerte med revolusjonene av 1848. 1860- og 70-årene er preget av to store forandringer på kartet: samlingen av Italia og Tyskland. Disse to nasjonene ble formet på nasjonalistisk grunnlag. Den tyske samlingen ble utført av der prøyssiske jernkansleren, Otto von Bismarck, gjennom en serie av kriger fra 1864–71. Italia ble endelig forent i 1866 etter harde kamper under ledere som Cavour og Garibaldi. To nye maktbaser forandret den europeiske maktbalansen totalt.

Forandringer i Østerrike

Den etniske sammensetningen i Østerrike-Ungarn

I 1867 forandret Habsburg-riket sin statsstyring, og ble det todelte monarkiet Østerrike-Ungarn. I flere hundre år hadde riket blitt styrt gjennom en føydal struktur, med et tysk-språklig aristokrati på toppen. Dette monarkiet representerte en ganske stor nasjonalistisk trussel, da riket bestod av flere forskjellige etniske grupper. I den forbindelse satte lederne, deriblant keiser Frans Josef, i gang tiltak for å inngå kompromiss i den hensikt at maktbasen fortsatt skulle ligge hos det tyske aristokratiet. I 1867 ble Ausgleich inngått, en avtale som gjorde ungarerne, eliten i Ungarn, omtrent likeverdige den tyske eliten i rikets regjering.

Denne anordningen skapte stor uenighet blant flere i den tradisjonelle tyske herskerklassen. Noen mente at denne maktdelingen var en katastrofe for riket. For eksempel, det ble nå svært vanskelig for riket å inngå en ordentlig utenrikspolitikk som passet både for den tyske og den ungarske eliten.

Gjennom de neste femti årene, fra 1867 til 1914, skulle det vise seg at det var vanskelig å komme til enighet i styringen av riket, noe som ledet mange til å søke etter ikke-diplomatiske løsninger. På samme tid begynte en form for sosialdarwinisme å bli populær blant den østerrikske delen av regjeringen, en politikk som støttet tanken om væpnede konflikter mellom nasjoner, og behovet for at nasjoner måtte armere seg selv for en endelig kamp for overlevelse.

Som et resultat var det minst to forskjellige tankeganger som støttet en krig mot Serbia:

1. I et forsøk på å ordne den politiske stillstanden, mente mange at flere slavere måtte bli ført inn i riket for å tynne ut makten til den magyarske (ungarske) eliten. Med flere slavere, kunne sør-slaverne i riket føre gjennom et nytt politisk kompromiss der tyskerne kunne sette ungarerne opp mot sør-slaverne. Andre varianter av denne tankegangen eksisterte, men den essensielle ideen var å forhindre intern stagnasjon gjennom eksterne erobringer.
2. En annen frykt var at sør-slaverne, under ledelse av Serbia, organiserte en krig mot Østerrike-Ungarn, til og med mot hele den tyske sivilisasjon. Noen ledere, som Conrad von Hötzendorf, argumenterte for at Serbia måtte tas hånd om før det ble for mektig til å bli slått militært.

En mektig gruppering innenfor den østerriksk-ungarske regjeringen ble engasjert av disse tankene, og argumenterte for krig mot Serbia lenge før krigen var i gang. Markante figurer i denne gruppen var bl.a. Leopold von Berchtold, Alexander Hoyos, Janós Forgách Graf von Ghymes und Gács. Selv om flere andre medlemmer av regjeringen, som Franz Ferdinand, Frans Josef, og flere ungarske politikere, mente at en krig mot Serbia ikke ville løse noen av de multinasjonale problemene riket var under, hadde disse krigerlystne tankene stor påvirkning på regjeringens politikk..

Materielle årsaker

I marxistisk teori og beslektede veier innenfor historisk teori, ligger mye av årsaken til krigen i den materielle besittelsen hos de store europeiske nasjonene, eller rettere sagt imperialismen. Store nasjoner, som Storbritannia og Frankrike kunne bare, mot slutten av 1800-tallet, opprettholde sin økonomi gjennom deres kontroll og anvendelse av utenlandske ressurser, markeder og territorium. Med sin sene ankomst på verdensmarkedet, ville det tyske riket bli utelukket fra en slik fordelaktig posisjon. Den intense rivalisering mellom disse voksende økonomimaktene kunne lett ende i krigføring.

Koloniekspansjon

Rivaliseringen mellom stormaktene forverret seg fra 1880-årene i kampen om koloniene, som førte til at mye av Afrika og Asia ble underlagt europeisk kontroll i de neste 25 årene. Etter press fra visse grupper, gikk til og med Bismarck inn i kampen om oversjøisk dominans, som igjen førte til en spenning mellom Tyskland og Storbritannia, da den tyske ervervelsen av områder i Afrika og i Stillehavet truet britenes strategiske og kommersielle interesser. Vilhelms støtte til marokkansk uavhengighet fra Frankrike, britenes nye strategiske partner, provoserte frem Tangierkrisen i 1905. Under den andre marokkanske krisen, Agadirkrisen, i 1911, satte tyskerne nok en gang den engelsk-franske alliansen på prøve. Disse to krisene førte til forhandlinger, der tyskerne sannsynligvis tapte. Dette var en avgjørende faktor i utviklingen av en mer aggressiv politikk i Tyskland.

Vev av allianser

Alliansene i Europa

De komplekse settene av avtaler som bandt de ulike aktørene i Europa sammen før krigen, er hevdet å ha blitt misforstått av samtidens politiske ledere. Mobilisering av en relativt liten aktør kunne ha en underliggende effekt som fort kunne komme ut av kontroll, og involvere hele det europeiske kontinentet. Selv om de europeiske lederne mente at krisen mellom Østerrike-Ungarn og Serbia bare var et lokalt anliggende, var det nettopp denne krisen som, etter en rekke andre hendelser, til slutt ledet Storbritannia inn i krigen. Kort oppsummert:

• Østerrike-Ungarn truer Serbia
• Russiske avtaler med Serbia forplikter landet til å mobilisere til forsvar av Serbia
• Tyskland mobiliserer mot Russland i henhold til Schlieffenplanen (de hadde 6 uker på å slå Frankrike)
• Frankrike mobiliserer etter tysk angrep (gjennom Belgia)
• Storbritannias avtale med Belgia av 1839, forplikter landet til å forsvare Belgia fra alle angripere, dog hvor langt britene måtte tøye seg etter denne avtalen er diskutabelt.
• Storbritannias inntog i krigen brakte også med hennes kolonier, som måtte avgi finansiell og militær støtte. Dette gjaldt Australia, Canada, India, New Zealand og Unionen Sør-Afrika
• Japan, i pakt med sin militæravtale med Storbritannia, erklærer krig mot Tyskland

Rustningskappløpet

Historikeren David Stevenson beretter: «En selvforsterkende syklus av høy militær beredskap ... var et essensielt element i sammentreffet som ledet til katastrofe .. Armeringskappløpet ... var en nødvendig betingelse for utbruddet av fiendtlighet.» David Herrmann går lengre, «Armeringskappløpet fremskyndet første verdenskrig.» Hvis erkehertug Franz Ferdinand hadde blitt drept i 1904, eller til og med i 1911, hadde det trolig ikke blitt en krig, hevder Herrmann; det var «rustningskappløpet ... og spekulasjonene om en truende eller uunngåelig krig» som gjorde at prinsens død i 1914 utløste krigen.

Marinekapasiteten til stormaktene i 1914

Land	Personell	Store sjøfartøy	Tonnasje
Russland	54 000	4	328 000
Frankrike	68 000	10	731 000
Storbritannia	209 000	29	2 205 000
Totalt	331 000	43	3 264 000
Tyskland	79 000	17	1 019 000
Østerrike	16 000	3	249 000
Totalt	95 000	20	1 268 000
Kilde: Ferguson 1999 s 85

Ferdig til jul

Troen på at en europeisk krig ville bli kort, bestemt og «ferdig til jul», er ofte betraktet som en tragisk undervurdering. Hadde det blitt oppfattet på forhånd at krigen ville ha så katastrofale følger for den europeiske sivilisasjonen, ville ingen satt krigsplanene i verk. Dette er mindre trolig om man ser på datidens militærteori, særlig med arbeidet til Ivan Bloch. Bloch spådde at industriell krigføring i Europa ville føre til revolusjon, nedsliting, og blodige dødpunkt. Noe som var velkjent i militære og pasifistiske forbindelser. Noen forfattere, har argumentert på at troen på en kortvarig krig ble grundig overvurdert etter krigen. De argumenterte med at de spesielt i Tyskland, var klar over potensialet til en langvarig krig. Dette er vist i Willy-Nicky-telegrafsamtalene mellom keiserne av Russland og Tyskland. I disse samtalene hevder han at de fleste opplyste personene så på en kortvarig krig som nærmest usannsynlig. Allikevel var det til regjeringenes beste interesse å videreføre denne teorien i media, for å oppmuntre flere til å verve seg. Dette fikk samtidig krigen til å virke mindre alvorlig enn det den egentlig skulle vise seg å være.

Offensiv taktikk

Militærteoretikere på denne tiden mente at det var svært viktig å holde offensiven. Denne teorien oppmuntret alle militærmaktene til å angripe først, med tanke på få overtaket. Mulighetene for diplomati ble mindre på grunn av denne holdningen. De fleste lederne ønsket å starte mobiliseringen så fort som mulig, for å unngå å bli tatt på defensiven.

Noen historikere har ment at mobiliseringsplanene var så strenge at da de først var i gang, kunne de ikke bli avbrutt uten store forstyrrelser av land og en påfølgende militær uorden. Dermed ble diplomatiske tilnærmelser ignorert etter at mobiliseringen hadde startet.

Schlieffenplanen

Tyskland strategiske sårbarhet, klemt mellom sine allierte rivaler (Russland og Frankrike), førte til utviklingen av den vågale Schlieffenplanen, hvis mål var å knuse Frankrike før Russland rakk å mobilisere sin enorme hær. Selv om Alfred Graf von Schlieffen til å begynne med la frem sin plan lenge før sin pensjonering i 1905, avslørte Japans seier over Russland i den Russisk-Japanske krigen i 1904 Russlands organisatoriske svakheter og ga ytterligere tiltro til planen.

Den avgjørende faktoren med Schlieffenplanen var at den fikk de tyske militærlederne til å forberede et forebyggende angrep ved de første tegn på krig; ellers ville Russland få tid til å mobilisere, og Tyskland ville blitt slått av den massive russiske hæren. Inkludert i planen var et angrep på den belgiske byen Liège så snart den tyske arméen var mobilisert. I siste minutt prøvde keiser Vilhelm II å avbryte planen for å forhindre en krig, men det var for sent. En avbryting ville ha ført til en reorganisering av den tyske hæren, slik at Tyskland ville ha blitt sårbar i flere måneder.

Trolig var ingen krigsherrer i Europa klar over Tysklands planer, eller forberedt på noe i nærheten av Schlieffenplanen. Av den grunn diskuterte de europeiske lederne under rolige omstendigheter, uten noen form for hast, i god tro om at alle parter var tålmodige, men Tyskland hadde ikke råd til å være tålmodige.

Kommunikasjon

Telegrafi

I 1914 brukte alle nasjoner fremdeles telegrafi som kommunikasjonsform. Dette medførte ofte timelange forsinkelser, i verste fall dager.

Ambassadører

I 1914 var de ulike nasjonene svært avhengige av sine ambassadører, delvis på grunn av forsinkelsene i kommunikasjonen. Dette ledet ofte til subjektive diplomatiske avgjørelser, og misforståelser.

Spesielle hendelser

Wienerkongressen

Hovedartikkel: Wienerkongressen

Etter Napoleons endelige nederlag ved Waterloo, ble Napoleonskrigene konkludert i Wien i 1815. Kongressen ble organisert av de store seierherrene i Napoleonskrigene: Storbritannia, Preussen, Russland og Østerrike. Hovedfiguren ved kongressen var Østerrikes representant, Klemens von Metternich. Metternich ønsket å gjenopprette Europa slik det var før den franske revolusjon. Han hastet etter å danne en maktbalanse, der ingen europeiske nasjoner var mektigere enn andre. Resultatet ble en enighet der stormaktene skulle hjelpe hverandre med å holde de gamle aristokratene ved makten. Ved å forhindre at et monarki falt i nasjonalismens og liberalismens klør, kunne man forhindre at hele kontinentet gikk opp i flammer under en sosial revolusjon. Hvis dette noen gang skulle skje, ville det, ifølge Metternich, føre Europa nok en gang inn i en kontinental krig, som Napoleon og den franske nasjonalismen var et bevis på. Metternich så på nasjonalismen som en kraft kapabel til å rive opp multi-etniske nasjoner som Russland og det østerrikske riket.

Den fransk-prøyssiske krig (1870-71)

Hovedartikkel: Den fransk-prøyssiske krig

Mange av de direkte årsakene til første verdenskrig kan bli sett som resultat eller konsekvenser av den fransk-prøyssiske krig. Denne krigen la grunnlaget for etableringen av et mektig og dynamisk tysk rike, som forårsaket det som er betraktet som en maktforflytning: den nye og blomstrende nasjonen hadde et industrielt og militært potensial til å true Europa, særlig de allerede etablerte europeiske stormaktene. Tysklands nasjonalisme, dets ressurser, økonomiske styrke og ambisjoner om å «finne en plass i solen», satte i gang koloniale og militære konflikter med andre nasjoner, spesielt det anglo-tyske marinekappløpet.

En fiendtlig atmosfære mellom Frankrike og Tyskland vokste frem etter de tyske innlemmelser av de tidligere franske områdene ved Alsace-Lorraine. Annekteringen forårsaket en omfattende følelse av krenkelse i Frankrike. Franskmennene ønsket hevn. De franske nasjonalistene ønsket ikke bare å hevne militære og territorielle tap, men også den franske avsettelsen som den suverent største militærmakten i Europa. Det franske nederlaget i krigen hadde ført til en politisk ustabilitet som kulminerte med opprettelsen av den tredje republikk. Bismarck var veldig klar over dette i sine senere år, og prøvde å forsone seg med Frankrike ved å fremme deres oversjøiske ekspedisjoner. Det hjalp lite, for den anti-tyske holdningen vedvarte. En fransk-tysk koloniavtale i 1884, som kom av en protest mot en anglo-portugisisk avtale i Vest-Afrika, viste seg å være kortvarig da den pro-imperialistiske regjeringen under Jules Ferry ble felt i 1885.

Keiser Vilhelm IIs fremgang

Keiser Vilhelm II av Tyskland

Under ledelse av sin første kansler, Otto von Bismarck, sikret Tyskland sin nye posisjon i Europa ved å inngå en allianse med Østerrike-Ungarn, og en diplomatisk avtale med Russland. Bismarck begynte å oppsøke flere allianser og fredsavtaler. Han inngikk fred med så godt som alle nasjoner i Europa, bortsett fra Frankrike. Han fryktet at en krig ville ødelegge den nyfødte nasjonen han hadde vært med å danne i 1860-årene. I keiser Vilhelm Is siste dager, ble fred i Europa opprettholdt ved hjelp av et stort system med fredsavtaler.

Keiser Vilhelm II var fast bestemt på å styre politikken selv, til tross for sine raske diplomatiske avgjørelser. Etter 1890-valget, der sentrum- og venstrepartiene hadde stor fremgang, og på grunn av hans uvilje mot å følge kansleren (Bismarck) som hadde ledet hans bestefar (Vilhelm I), la Vilhelm grunnlaget for Bismarcks avgang.

Mye av Bismarcks verk ble tilintetgjort i de påfølgende tiårene. Da Vilhelm mislyktes i å fornye avtalen med Russland, åpnet det veien for en fransk allianse med Russland i 1891-94. Verre skulle det bli da Vilhelm fra 1898 dannet en tysk marine som var i stand til å true Storbritannias århundregamle herredømme på havet. Det la grunnlaget for den anglo-franske Entente cordiale i 1904, og dens utvidelse til også å gjelde Russland i 1907: Dermed var Trippelententen dannet.

Det anglo-tyske marinekappløpet

Som nevnt ovenfor, ønsket Vilhelm II å danne en tysk marine kapabel til å utfordre dominansen til Royal Navy. En slik marine ville støtte opp under Tysklands høye koloniale og kommersielle ambisjoner, der målet var å true britenes hegemoni på dette feltet. Keiseren ga ansvaret over til sin sjøfartsminister og nære rådgiver, storadmiral Alfred von Tirpitz.

HMS «Dreadnought»

Motivert av Vilhelm II og sin egen entusiasme for en utvidet marine, satte Tirpitz i gang, mellom 1898 og 1912, byggingen av en flåte stor nok til å utfordre britene. Det tyske programmet var nok til å sette britene i beredskap og inngå den nevnte alliansen med Frankrike og Russland.

Under ledelse av admiral Jackie Fisher, satte britene også i gang en massiv utbygging av sin marine for å holde stand mot tyskerne. Hjørnesteinen i den britiske opprustningen skulle bli det massive krigsskipet HMS «Dreadnought», som kom under produksjon første gang i 1906. Fra det året til 1914 kappes tyskerne og britene ved å bygge store antall krigsskip, ubåter, og andre fartøy og våpen. Ironisk nok var Tysklands skipsbygging en av grunnene til at de tapte krigen. Skipsbygging krever enorme ressurser, som kunne ha blitt brukt til hæren på land.

Jernbanen Berlin-Bagdad

Like etter at Orientekspressen hadde transportert sine første passasjerer gjennom Balkan til Konstantinopel i 1888, fikk tyske bankmenn tillatelse fra tyrkiske ledere til å lage en jernbane enda lengre inn i Tyrkia. Innen 1903 hadde andre europeiske nasjoner innsett at tyskerne planla å lage en jernbane som dannet en forbindelse mellom Tyskland og Persiabukten. Dette ville ha gitt Tyskland direkte adgang til de afrikanske koloniene, handel med India og olje fra Irak. Britene så med vaktsomme øyne på det nye drivstoffet, olje, som ville ha stor påvirkning på den tyske industrien og den stadig voksende tyske marinen (se Engdahl). Suezkanalen og den britiske kontrollen på havet, kunne unngås ved hjelp av jernbanen, og den tyske makten ville true Trippelententen. De fryktet at den bagdadske jernbanen ville få Tyskland til å dominere på den politiske og økonomiske arenaen i Europa (se Jastrow og Huffstickler).

Historiografi

De direkte årsakene til krigen har blitt grundig debattert helt siden krigens utløp.

Like etter krigen ble mange akademiske verk, som la skylden for krigen på Tyskland, produsert i de allierte landene. Akademiske verk fra slutten av 1920- og 30-tallet ga imidlertid like mye skyld på alle deltakerne. Mange faktorer, som nettverkene av hemmelige allianser, den offensive tankegangen, intensiv militærmobilisering, darwinistiske ideer, og mangelen på resolusjonsmekanismer ble fremlagt av mange teoretikere. Disse ideene har blitt opprettholdt mer eller mindre frem til i dag. Samtidig ble det også produsert ensidige verk av politikere, i den hensikt å renvaske seg selv. I Tyskland bestod slike verk i å avlede skyld, mens de allierte la skylden over på Tyskland og Østerrike-Ungarn. Debatten omkring Tysklands skyld var ganske følelsesladet og svært sentral i mellomkrigsårene, og noen krenkelser kan trolig ha bidratt til veksten av nazismen, som benektet Tysklands skyld.

I 1961 skrev Fritz Fischer det innflytelsesrike «Griff nach der Weltmacht», der han la skylden på Tyskland for å ha utløst krigen. Fischer mente at mange medlemmer av den tyske regjeringen hadde åpenbare ekspansjonistiske planer, formulert etter sosialdemokratenes seier i 1912-valgene. Han påsto at de ville bruke den eksterne ekspansjonen og aggresjonen til å hindre den interne uroen og demokratiseringen. Noen av Fischers verk er basert på Bethmann-Hollwegs «September Programme», der de tyske krigsmålene var presentert. Fischers arbeid dannet en hel skole for undersøkelser i samme retning. Noen eminente forskere innen denne skolen var Imanuel Geiss, Hans-Ulrich Wehler, Wolfgang Mommsen, og V.R. Berghahn.

Den «berlinske krigsparti»-tesen og varianter av den, der interne, tyske politiske faktorer ble framhevet som hovedårsak, ble på en måte standarden i årene etter dens publikasjon. Men tesen har blitt angrepet av mange forfattere.

Til å begynne med vakte ideen sterke reaksjoner, særlig fra konservative historikere, som Gerhard Ritter. Han mente at tesen var uhederlig og unøyaktig. I sine verk fra 1960-årene argumenterte Ritter for at Tyskland hadde akkurat de samme trekkene som andre land, og kunne ikke bli utpekt som spesielt ansvarlig.

Andre forfattere, som Arno Mayer, var enig i noen aspekter ved teorien, men mente at den isolerte Tyskland fra den historiske konteksten. Mayer hevdet at alle statene mer eller mindre handlet som Tyskland i årene før krigen. Samuel R. Williamson la mesteparten av skylden over på den østerriksk-ungarske eliten fremfor den tyske i sin bok fra 1990, «Austria-Hungary and the Coming of the First World War». Et annet nytt verk er Niall Fergusons «The Pity of War», som fullstendig benekter Fischers teorier, og som i stedet legger mesteparten av skylden over på det dårlige britiske diplomatiet. Nylig har den amerikanske historikeren David Fromkin, i sin bok «Europe's Last Summer»(2004), overgitt skylden ene og alene til Tyskland og Østerrike-Ungarn.

I løpet av 1960-årene vokste det frem to konkurrerende teorier om årsaksforklaringen til første verdenskrig. Den første, anført av den vesttyske historikeren Andreas Hillgruber, hevdet at en kalkulert risiko hadde gått forferdelig galt i Berlin i 1914. Hillgruber hevdet at det tyske riket i 1914 ønsket å bryte trippelalliansen mellom Russland, Frankrike og Storbritannia ved å oppmuntre Østerrike-Ungarn til å invadere Serbia, og dermed provosere frem en krise som bare ville råke St. Petersburg. Hillburger hevdet videre at tyskerne håpet at både Paris og London ville betrakte krisen på Balkan som Russlands anliggende, og ikke deres, og at mangelen på anglo-fransk støtte ville føre til at russerne inngikk en avtale med Tyskland. Hillburger mente altså at den tyske regjeringen hadde fremprovosert en risikofylt krig på Balkan, som til slutt førte til en verdenskrig.

En annen teori var A. J. P. Taylors «jernbaneteori». Ifølge Taylor ønsket ingen av stormaktene en krig, men de ønsket alle å øke sin makt i forhold til hverandre. Taylor hevdet at ved å delta i rustningskappløpet, og ved å utvikle detaljerte togtidstabeller for mobilisering, håpet de kontinentale stormaktene på å utvikle et avskrekkende middel som ville få de andre til å innse at krigsrisikoen var altfor farlig. Da krisen utartet sommeren 1914, hevdet Taylor, førte behovet for å mobilisere raskere enn ens potensial tillot, til at lederne ble fanget av sin egen logistikk. Togtabellene tvang frem en invasjon (av Belgia, fra Tyskland) som en uunngåelig fysisk og logistisk konsekvens av den tyske mobiliseringen. På denne måten ble mobiliseringen, som var ment som en trussel for å forhindre krig, til en årsaksfaktor for krigen som skulle komme, hevdet Taylor. Mange har hevdet at Taylor, som også var en av lederne av nedrustningskampanjen mot atomvåpen, utviklet denne teorien som en liten advarselsallegori for atomkappløpet.

Litteratur

Norsk

• David Fromklin Europas siste sommer : hvem startet storkrigen i 1914? oversatt av Kjell Olaf Jensen. Oslo : Humanist forlag. ISBN 978-82-92622-06-3
• Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
• Willmott, H.P., Hobson, Første verdenskrig. Innledning ved Richard Overy ; oversatt av Nils Petter Thuesen ; tilrettelagt for norske forhold av Rolf Hobson. Oslo. Damm forlag. ISBN 82-04-10174-0

Engelsk

• Clark, Christopher (2012), The Sleepwalkers : How Europe Went to War in 1914, Penguin, ISBN 978-0-141-02782-1
• Engdahl, F.W., A Century of War. (1994) ISBN 0-7453-2310-3
• Evans, R. J. W., and Hartmut Pogge Von Strandman, eds. The Coming of the First World War (1990), essays by scholars from both sides
• Ferguson, Niall The Pity of War Basic Books, 1999 ISBN 0-465-05712-8.
• Fischer, Fritz From Kaiserreich to Third Reich: Elements of Continuity in German history, 1871-1945, Allen & Unwin, 1986 ISBN 0-04-943043-2.
• Fischer, Fritz Germany's Aims In the First World War, W. W. Norton ; 1967 ISBN 0-393-05347-4.
• Fischer, Fritz War of Illusions : German policies from 1911 to 1914 Norton, 1975 ISBN 0-393-05480-2.
• Fromkin, David Europe's Last Summer: Who Started The Great War in 1914?, Knopf 2004 ISBN 0-375-41156-9.
• Gilpin, Robert. War and Change in World Politics Cambridge University Press, 1981.
• Hamilton, Richard and Herwig, Holger. Decisions for War, 1914-1917 Cambridge University Press, 2004.
• Henig, Ruth The Origins of the First World War (2002)
• Hillgruber, Andreas Germany and the Two World Wars, Harvard University Press, 1981 ISBN 0-674-35321-8.
• Rolf Hobson. Imperialism at Sea: Naval Strategic Thought, the Ideology of Sea Power, and the Tirpitz Plan (2002)
• Joll, James. The Origins of the First World War (1984)
• Jastrow, Morris. The War and the Baghdad Railway: the story of Asia Minor and its relation to the present conflict. 1917. also ASIN B0006D8OSQ
• Keegan, John, The First World War, Hutchinson London, 1998, ISBN 0-7126-6645-1
• Keiger, John F.V France and the Origins of the First World War, St. Martin's Press, 1983 ISBN 0-312-30292-4.
• Kennedy, Paul The Rise of the Anglo-German Antagonism, 1860-1914, Allen & Unwin, 1980 ISBN 0-04-940060-6.
• Kennedy, Paul M. (ed.). The War Plans of the Great Powers, 1880-1914. (1979)
• Knutsen, Torbjørn L. The Rise and Fall of World Orders Manchester University Press, 1999.
• Lee, Dwight E. ed. The Outbreak of the First World War: Who Was Responsible? (1958), readings from, multiple points of view
• Leslie, John (1993). “The Antecedents of Austria-Hungary’s War Aims,” Wiener Beiträge zur Geschichte der Neuzeit Elisabeth Springer and Leopold Kammerhofer (Eds.), 20: 307- 394.
• Lieven, D.C.B Russia and the Origins of the First World War, St. Martin's Press, 1983 ISBN 0-312-69608-6.
• Sean M. Lynn-Jones, and Stephen Van Evera (eds.) Military Strategy and the Origins of the First World War (2nd ed., Princeton UP, 1991)
• Macmillan, Margaret (2013), The War That Ended Peace : How Europe Abandoned Peace for the First World War, Profile Books, ISBN 978-1846682735
• Mayer, Arno The Persistence of the Old Regime : Europe to the Great War Croom Helm, 1981 ISBN 0-394-51141-7.
• Ponting, Clive (2002). Thirteen Days. Chatto & Windus.
• Remak, Joachim The Origins of World War I, 1871-1914, 1967 ISBN 0-03-082839-2.
• Ritter, Gerhard “Eine neue Kriegsschuldthese?” pages 657-668 from Historische Zeitschrift Volume 194, June 1962, translated into English as “Anti-Fischer: A New War-Guilt Thesis?” pages 135-142 from The Outbreak of World War One: Causes and Responsibilities, edited by Holger Herwig, 1997
• Schroeder, Paul W. (2000), “Embedded Counterfactuals and World War I as an Unavoidable War” in Unmaking the West: Counterfactual Thought Experiments in History, Philip Tetlock, Richard Ned Lebow and Geoffrey Parker (Eds.).
• Jack Snyder, “Civil—Military Relations and the Cult of the Offensive, 1914 and 1984,” International Security 9 #1 (1984)
• Steiner, Zara Britain and the Origins of the First World War Macmillan Press, 1977 ISBN 0-312-09818-9
• Stevenson, David. Cataclysm: The First World War As Political Tragedy (2004) major reinterpretation
• Stevenson, David. The First World War and International Politics (2005)
• Taylor, A.J.P. War by Time-Table : How The First World War Began, Macdonald & Co., 1969 ISBN 0-356-04206-5
• Tuchman, Barbara W., The Guns of August, Ballantine Books New York, 1962, ISBN 0-345-38623-X
• Stephen Van Evera, "The Cult of the Offensive and the Origins of the First World War," in International Security 9 #1 (1984)
• Strachan, Hew (2001), The First World War, Volume I, To Arms, Oxford University Press, ISBN 0-19-820877-4
• Wehler, Hans-Ulrich The German Empire, 1871-1918, Berg Publishers, 1985 ISBN 0-907582-22-2.
• Weikart, Richard, From Darwin to Hitler: Evolutionary ethics, Eugenics and Racism in Germany. 2004 ISBN 1-4039-6502-1
• Williamson, Samuel Austria-Hungary and the Origins of the First World War, St. Martin's Press, 1991 ISBN 0-312-05239-1.

Eksterne lenker

• «Sleepwalkers: How Europe Went to War in 1914», foredrag av professor Christopher Clark (engelsk)
• «Christopher Clark, France and the Origins of the Great War», foredrag av professor Christopher Clark (engelsk)