Avsalting
Avsalting er fjerning av salter fra sjøvann eller brakkvann, vanligvis med henblikk på framstilling av drikkevann eller ferskvann for andre formål. De to rådende metodene er destillasjon og omvendt osmose (membranfilter).
I løpet av de senere år har disse metodene blitt videreutviklet og blitt mere effektive. Denne utvikling har i betydelig grad vært drevet framover av oljelandene i Midtøsten, gjennom finansiering og bygging av store anlegg og byer midt ute i ørkenen. Bare sjøvann har vært tilgjengelig, hvilket har ført til at metodene rundt avsalting har kunnet utvikles. Men også USA, Australia og Israel har vært ledende innen utviklingen, ettersom også disse landene på enkelte steder kun har begrensede ressurser av ferskvann.
På verdensbasis finnes det over 20 000 avsaltingsanlegg med en samlet kapasitet (2018) på 97 millioner kubikkmeter per døgn [1] Til sammenligning er Glommas gjennomsnittlige vannføring ved Fredrikstad 62 millioner kubikkmeter per døgn.
Bakgrunn rediger
Ferskvann trengs for landbruk og som drikkevann. Mennesker kan ikke drikke havvann ettersom det er om lag fire ganger saltere enn vannet inni kroppen. Drikker man saltvann, vil denne sterke saltblandingen trekke vann ut av cellene og de tørker ut. Ved å drikke saltvann, blir blodet på utsiden av celleveggen saltere enn væsken inni cellene. Celleveggen er som et slags tynt filter – en membran, og denne kan slippe gjennom vann, men ikke salt.[2]
I løpet av de siste 20 årene har etterspørselen etter vann i Saudi-Arabia økt med mer enn 40 prosent. Saudiaraberne bruker dessuten mer enn dobbelt så mye vann per hode enn hva vannrike Norge gjør. Det store vannforbruket har sammenheng med at mer enn 70 prosent av ferskvannet i Midtøsten brukes til jordbruksformål.[3]
Å produsere ferskvann fra sjøvann er en svært energikrevende prosess. Omvendt osmose er den vanligste metoden i moderne avsaltingsanlegg. Teknikken går ut på å bruke energi til å presse vann gjennom en membran som stopper saltene, ikke ulikt slik en finmasket sil fungerer.[3]
Det er derimot kostbart og forurensende å framstille ferskvann fra sjøvann. Kostnadene for å avsalte sjøvann (infrastruktur, energi og vedlikehold) er generelt høyere enn ferskvann fra elver eller grunnvann, resirkulering av vann og vannkonservering, men alternativer er ikke alltid tilgjengelig. Kostnader for avsalting i Israel eller Singapore var per 2018 0,50 USD per kubikkmeter.[4] Mer enn halvparten av kostnadene kommer direkte fra utgiftene med energi, og ettersom energiprisene er meget flyktig, kan de faktiske kostnadene variere betydelig.[5]
Forurensning fra avsaltingen er et miljøproblem. I andre enden av avsaltingsprosessen slippes sterk saltsuppe fra ferskvannet. I tillegg til salt inneholder den sterke konsentrasjoner av andre stoffer som finnes naturlig i sjøvann – mangan, bly og jod, og dessuten rester av utslipp fra mennesker, for eksempel nitrater.[2]
Referanser rediger
- ^ «Dynamic growth for desalination and water reuse in 2019». Idadesal (engelsk). 18. februar 2019. Besøkt 6. februar 2022.
- ^ a b Christensen, Arnfinn (4. september 2015): «Ferskvann fra havet», Forskning.no
- ^ a b Sandberg, Erin Christina et al (12. april 2010): «Avsalting og bærekraftsproblem» Arkivert 14. august 2016 hos Wayback Machine., kronikk, Adresseavisen
- ^ «Desalination - Ask a Real Expert - Ask an expert - The Lab - Australian Broadcasting Corporation's Gateway to Science». www.abc.net.au. Besøkt 10. juni 2018.
- ^ Zhang, S.X.; V. Babovic (2012): «A real options approach to the design and architecture of water supply systems using innovative water technologies under uncertainty» (PDF) i: Journal of Hydroinformatics.
Eksterne lenker rediger
- European Desalination Society
- «Desalination: A National Perspective», National Academies Press
- «Desalination: option or distraction?» (PDF), World Wildlife Fund
- Nuclear Desalination Arkivert 17. oktober 2008 hos Wayback Machine., IAEA