Aukrust-modellen

økonomisk modell

Aukrust-modellen, også kalt hovedkursteorien, er en økonomisk modell publisert i 1977 av den den norske samfunnsøkonomen Odd Aukrust.[1][2] Modellen består av syv likninger som beskriver sammenhengen mellom lønnsvekst, priser, produktivitet, inflasjon, valutakurs, og nedleggelsesrate i konkurranseutsatt (eksportrettet) sektor i en liten, åpen økonomi.[3]

Odd Aukrust er opphavsmann for hovedkursteorien, som også kalles Aukrust-modellen. Modellen har vært svært innflytelsesrik, og har blant annet gitt opphav til frontfagsmodellen.

Modellen gir et analytisk og formelt samfunnsøkonomisk argument for hvordan lønnsforhandlinger bør organiseres, og har hatt stor innflytelse ved at den har gitt opphav til den norske frontfagsmodellen.[4][5][6][7]

Modellens sentrale egenskap er skillet mellom skjermet s-sektor, som kun selger varer på det norske markedet, og konkurranseutsatt k-sektor, som eksporterer varer og konkurrerer med utenlandske aktører. En sentral forutsetning er at arbeidskraften mellom de to sektorene er mobil, og at lønnen i de to sektorene derfor er den samme. Om lønningene bestemmes i skjermet sektor, som kun selger varer i Norge, vil disse normalt være høyere enn i eksportrettet sektor, ettersom bedriftene ikke konkurrerer med utlandet og dermed kan ha høyere kostnader. Når disse lønningene beveges over i eksportbedriftene som konkurrerer med andre med lavere lønnskostnader, vil disse miste konkurranseevnen og måtte si opp ansatte. Den sentrale teorien modellen fremmer er derfor at lønnsveksten i Norge bør bestemmes av forhandlinger i eksportbedriftene, for å bevare norsk konkurransekraft og arbeidsplasser i eksportsektoren.[2]

Historie rediger

Modellen ble utformet av Utredningsutvalget for inntektsoppgjørene, som var et offentlig utvalg nedsatt av Per Bortens regjering i 1966. Utvalget besto av Odd Aukrust, som da var seksjonssjef i Statistisk Sentralbyrå og leder for utvalget, samt samfunnsøkonomene Fritz C. Holte og Gerhard Stoltz. Rapporten der Aukrust-modellen var inkludert ble publisert av Statistisk Sentralbyrå i 1977.[8][9]

Utregning og forklaring av modellen rediger

Modellen består av syv likninger som beskriver sammenhengen mellom lønnsvekst, priser, produktivitet, inflasjon, valutakurs, og nedleggelsesrate i konkurranseutsatt (eksportrettet) sektor. Modellens sentrale egenskap er skillet mellom skjermet s-sektor, som kun selger varer på det norske markedet, og konkurranseutsatt k-sektor, som eksporterer varer og konkurrerer med utenlandske aktører. En sentral forutsetning er at arbeidskraften mellom de to sektorene er mobil, og at lønnen i de to sektorene derfor er den samme.

Lønnsnivå

Modellens to første likninger beskriver lønnsveksten w i skjermet s-sektor og konkurranseutsatt k-sektor, som en lineær approksimasjon av prisene på innsatsfaktorene ps og pk og produktiviteten zs og zk. Lønnsveksten er altså summen av prisøkning og økningen i produktivitet. Legg merke til at w er den samme for s og k-sektor; dette fordi arbeidskraften er mobil. k er en hypotetisk konstant for nedleggelsesraten i konkurranseutsatt sektor – denne fanger opp at nedleggelsesraten stiger når lønnen w øker mens prisene pk og produktiviteten zk holdes konstante.

1) w = ps + zs

2) w = pk + zk + k

Prisnivå

Modellens to neste likninger beskriver prisstigning internasjonalt pi , og i konkurranseutsatt sektor pk. Prisstigningen er gitt ved en lineær approksimasjon av prisøkningen målt i euro q og endringer i valutakursen v.

4) pi = qi + v

3) pk = qk + v

Fundamental lønnsvekst

Når likning 1)–4) kombineres får vi den fundamentale lønnsveksten, som er en sum av prisøkninger i k-sektor qk , økning i valutakurs v, og produktivitetsvekst zk. k fanger opp at økt lønnsvekst fører til nedleggelser hvis qk ,v og zk holdes konstante.

5) w = qk + v + zk + k

Inflasjon

Likning nummer 6 beskriver inflasjonen π . Denne er gitt som summen av internasjonal prisstigning pi ganget med importandel α, og nasjonal prisstigning ps ganget med (1−α), som er andelen konsum rettet mot norske varer.

6) π = αpi + (1−α)ps

1) ps = w – zs settes inn i 6) for å få priser som endogen variabel:

6.1) π = αpi + (1−α)(w – zs)

Hovedkurslikningen

Når likning 4), 5) og 6.1) kombineres får vi hovedkurslikningen 7.1), der lønnsveksten w er en endogen variabel gitt ved

7) π = α(qi + v) + (1−α)(qk + v + zk + k – zs )

7.1) π = αqi +(1−α)qk + v + (1−α)(zk + k − zs )

Hovedkurslikningen forteller at når konkurranseutsatt sektor er lønnsledende, og lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor bestemmer lønnsveksten i s-sektor, er inflasjonen gitt som en veid sum av prisimpulsen på importerte konsumvarer (med vekt α) og prisveksten på skjermede varer (med vekt 1−α). Prisveksten på skjermede varer er i sin tur bestemt av lønnsveksten, som igjen er bestemt av lønnsevnen i konkurranseutsatt sektor korrigert for s-sektors produktivitetsvekst, zs.[2][3]

Referanser rediger

  1. ^ Alsos, Kristin (3. mars 2021). «frontfag». Store norske leksikon. Besøkt 4. april 2022. 
  2. ^ a b c Aukrust, Odd. (1977). «"Inflation in an open economy."» (PDF). Statistisk Sentralbyrå. Besøkt 04.04.2022. 
  3. ^ a b Mehlum, Halvor. (12.08.2021). «Med Aukrust fra Hellas og tilbake» (PDF). Samfunnsøkonomen – via Universitetet i Oslo. 
  4. ^ «Frontfaget: Tvangstrøye eller gyllen rettesnor? - Arbeidslivet.no». www.arbeidslivet.no (norsk). Besøkt 5. april 2022. 
  5. ^ «Solidaritet med ryggen mot veggen». www.aftenposten.no. Besøkt 4. april 2022. 
  6. ^ «Vil bruke penger i offentlig sektor». www.utdanningsnytt.no. 6. mars 2006. Besøkt 4. april 2022. 
  7. ^ Finansdepartementet (31. oktober 2013). «NOU 2013: 13». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 4. april 2022. 
  8. ^ Aukrust, Odd, Inflation in the Open Economy – A Norwegian Model, Central Bureau of Statistics, Oslo, 1977
  9. ^ Eivind Thomassen. «Var Odd Aukrust frontfagsmodellens far?». Tidsskrift for samfunnsforskning. Besøkt 4. april 2022. «Ved å gjennomgå sentrale trekk ved lønnsdannelsens utvikling etter 1945 og ved Aukrust-utvalgets innstillinger, viser artikkelen at denne forestillingen er en myte. Hovedkursteorien, som utvalget konstruerte i 1966, var ikke forslag til en ny koordineringsmodell, men en beskrivelse av etablert, historisk praksis.»