Wikipedia

Auchinleck-manuskriptet

Auchinleck-manuskriptet (katalognummer NLS Adv. MS 19.2.1) er et illuminert manuskript kopiert på pergament en gang på 1300-tallet i London, og blir i dag oppbevart i Det skotske nasjonalbibliotek i Edinburgh. Manuskriptet gir et innblikk i en tid med betydelig politisk spenning i London. Engelskmennene slet på 1300-tallet med sitt språk og nasjonale identitet, og med å distansere seg fra de fransktalende normanniske erobrerne som hadde tatt over landet etter slaget ved Hastings rundt 300 år tidligere.

Manuskriptets historie rediger

Manuskriptet har fått navn etter Alexander Boswell, lord Auchinleck (1706–1782) som var advokat og dommer ved høyesteretten i Edinburgh. Han var far til den James Boswell som skrev biografien over Samuel Johnson. Det er ikke kjent hvordan lord Auchinleck kom i besittelse av manuskriptet, men det er antatt at han ervervet det i 1740 og i 1744 ga boken til Advocates' Library, lovbiblioteket i Edinburghs advokatforening.[1] Det er et mysterium hvem som eide boken i de fire hundre år fra den ble skrevet og til lord Auchinleck første gang la sine hender på det, men det finnes enkelte ledetråder. På en del av sidene er det navn som har blitt lagt inn og som man kan anta er tidligere eiere og deres familiemedlemmer. Et av arkene i manuskriptet inneholder en liste over normanniske aristokrater og på slutten av denne listen har det blitt lagt inn av en annen skriver en liste over medlemmer fra familien Browne. Også strødd utover i teksten har andre lagt inn sine navn individuelt som etterkommere, blant annet Christian Gunter og John Harreis. Beklageligvis har disse navnene aldri blitt identifisert via andre kilder som kirke- eller bynedtegnelser.[1]

Produksjon av manuskriptet rediger

Det er antatt at Auchinleck-manuskriptet ble produsert i London en gang rundt 1340 av profesjonelle skrivere, men som var lekmenn, ikke munker som vanligvis var tilfelle. Antallet skrivere som var involvert er usikkert og diskutert blant forskere av mellomengelsk. Den faglige diskusjonen handler ikke bare om antallet skrivere som faktisk skrev ned teksten, men om de kun kopierte verket fra en original, eller oversatte verkene fra fransk eller latin og til deres egne mellomengelske dialekter.[2]

Ved bruken av paleografi, studiet av håndskrifter fra oldtiden, har det blitt anslått at det var minst fire, kanskje fem, forskjellige skrivere. En del forskere har argumentert at det var seks skriver, men de fleste er enig om at det meste av manuskriptet var i hendene på en mann som man antar oversatte det meste av litteraturen.[3] Med denne kunnskapen, når man ser på fotografier av manuskriptet ved Det skotske nasjonalbibliotek,[4] er det lett å se uoverensstemmelsene blant skriverne. En del er tett og gruppert, tilskrevet Skriver 1, mens andre er mer løse, som om skriveren ikke hadde gjort nok tilpasninger for plass og gjentatte ganger slapp opp for plass i slutten av linjene. Mens dette kan være visuell underholdning for de som studerer sidene, er den historiske betydningen som dette gir, ledetråder til hvordan boken kan ha blitt produsert i en tid hvor handelen med å framstille bøker for private kjøpere i verdslig bokhandel begynte å blomstre.[5]

Manuskriptets språk rediger

Auchinleck-manuskriptet består i sin nåværende utforming av 43 stykker med litteraturtekster. Alle disse verkene er skrevet i mellomengelsk, men språket som er benyttet har blitt gjort i flere ulike dialekter fra flere steder i England.[6] Disse dialektene bidrar til å bestemme skrivernes opprinnelser, som London i motsetningen til sørvestlige Midlands, ettersom de ville ha skrevet språket på den måten som de snakket det foruten at de stavet det slik som de hadde lært, noe som ytterligere fremmer spørsmålet om oversettelse.[7]

Ettersom språket er konsistent innenfor hver lai eller romanse, er det antatt at skriverne arbeidet uavhengig av hver hele fortelling i motsetning til den skikk som var mer vanlig på klostre hvor munkene pleide å kopiere teksten direkte fra originalen, kun en side om gangen og med et stikkord skriblet inn i nedre hjørne for senere sammenlikning. Selv om det også er stikkord også i dette manuskriptet synes det som om hver skriver har vært ansvarlig for alle sidene for sitt oppdrag. Denne nyere produksjonsmetoden antyder at en produksjonsleder har vært ansvarlig for kontrahere arbeidet, og ga hver skriver oppdrag som innbefattet hele fortellinger og var antagelig kontaktpersonen for kjøperen.[7]

Også av betydning er det at Auchinleck-manuskriptet er den første kjente antologi av engelsk litteratur, spesielt den største samlingene av engelske romanser opp til denne tid. Tidligere hadde vært benyttet fransk eller latin bortimot utelukkende i bøker, men mellomengelsk begynte å bli akseptabelt språk for pamfletter og skjønnlitteratur.[8] Det var i løpet av denne tiden at engelsk begynte å dreie vekk fra fransk og danne en egen identitet, sosialt og politisk, slik det ville følge at bruken av “Inglisch”, som det er referert til i manuskriptet, i skriftlige språk kunne bli en kilde for nasjonal samling.[9]

Illuminering rediger

Auchinleck-manuskriptet var illuminert, det vil si illustrert og dekorert, skjønt ikke like komplekst som religiøse bøker var på denne tiden, eksempelvis som Tidebok, dog har mange av miniatyrene i manuskriptet gått tapt for tyver eller folk som har solgt dem videre for profitt. De fire gjenværende miniatyrene og de dekorerte initialene antyder at de var svært vakre, men beskjedent dekorert, og tegnet inn en om gangen. Det har blitt fastslått at ved å sammenligne kunstneriske stil at illustrasjonene har blitt gjort av en håndfull håndverkere som også illustrerte andre manuskripter kommersielt i London-området. Det peker på en gruppe av profesjonelle illustratører som man antar samarbeidet på andre verker som har blitt bevart fra middelalderen. Disse har tidligere blitt studert uavhengig og adskilt, men som i dag blir studert på nytt som et kollektivt samfunn.[10]

Bedømmelse rediger

Auchinleck-manuskriptet er ikke godt kjent utenfor forskermiljøer, likevel er det ett av de viktigste engelske manuskripter fra middelalderen. Innenfor dens sider kan man ikke bare spore litteraturen på den tiden, reflektere over den litterære smaken til folk på den tid da Geoffrey Chaucer ble født og hvordan litteraturen begynte å frigjøre seg fra kirken, men også utviklingen av skrift- og talespråket som en del av nasjonal selvbilde.[11] Det henvender seg også til oss om den selvstendige ånd hvor det engelske folk ønsket å identifisere seg som forskjellige fra deres franske slektninger ved kreve deres eget språk i et helt grunnleggende uttrykk, deres skjønnlitteratur.

Innhold rediger

Auchinleck-manuskriptet er en kodeks av fortellinger fra middelalderen som strekker seg fra helgenbiografier, vitae, til samtalefortellinger. Innholdets ordning og respektive sidenummerering er som følgende (titlene er i deres moderne engelske oversettelse):

Referanser rediger

  1. ^ a b Burnley, NLS/history.
  2. ^ Wiggins, 11
  3. ^ Wiggins, 10.
  4. ^ National Library of Scotland: Auchinleck Manuscript
  5. ^ Hanna, 76.
  6. ^ Sisam, 265.
  7. ^ a b Wiggins 12.
  8. ^ Loomis, 15.
  9. ^ Calkin, 8.
  10. ^ Hanna, 80.
  11. ^ Sisam, x.

Litteratur rediger

  • Burnley, David & Wiggins, Alison (red.): The Auchinleck Manuscript. National Library of Scotland. 5. juli 2003. Versjon 1.1. 20. februar 2008
  • Calkin, Siobhain Bly (2005): Saracens and the Making of English Identity: The Auchinleck Manuscript. New York: Routledge: 8-9.
  • Hanna, Ralph (2005): London Literature, 1300 – 1380. Cambridge: Cambridge: 76–80.
  • Loomis, Laura Hibbard (1962): «The Auchinleck Manuscript and a Possible London Bookshop of 1330-1340». Adventures in the Middle Ages: A Memorial Collection of Essays and Studies. New York: Burt Franklin: 156-57. Første gang utgitt i PMLA 57 (1942): 595-627.
  • Sisam, Kenneth (1955): Fourteenth Century Verse & Prose. Oxford: Clarendon: x, 265.
  • Wiggins, Alison (2004): «Are Auchinleck Manuscript Scribes 1 and 6 the Same Scribe? The Advantages of Whole-Data Analysis and Electronic Texts.» Medium Aveum, Vol. 73 Issue 1, p10-26, 17p, 2 charts: 20. februar 2008: 10-11.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Auchinleck-manuskriptet&oldid=21581262»