Atle Bakken
Atle Bakken (Allan Dangerfield) (født 1962) er en norsk komponist, produsent, musiker og skribent som blant annet spiller piano, orgel, keyboard og synthesizer.
| Atle Bakken | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1962 Sandefjord | ||
| Beskjeftigelse | Komponist | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Sjangre/ former | Jazz | ||
| Instrument | Orgel | ||
Han har arbeidet innen jazz-sjangeren med artister som Terje Rypdal, Jan Garbarek, Jon Eberson, Arild Andersen, Sidsel Endresen, Nils Petter Molvær, Jan Erik Kongshaug, Jon Christensen, Eivind Aarset, Tore Brunborg, Audun Kleive og Bjørn Kjellemyr. Men Bakken har også arbeidet med artister innen andre musikk-sjangere, Anne Grete Preus, Jonas Fjeld, Bjørn Eidsvåg, Steinar Ofsdal og Knut Reiersrud for å nevne noen. Han bodde mange år i USA og har også arbeidet med artister fra andre land innen mange sjangere som Stevie Wonder, Sting, Leon Russell, Diana Ross, Björn J:son Lindh, Billy Preston, Snoop Dogg og Andraé Crouch.[1][2]
Bakken var i 31 år gift og hadde et nært samarbeid med den polsk-norske artisten Alex.
Han har siden 1987 virket som journalist for magasiner som Keyboard magazine (US) [3], Ballade (NO) [4], Sonic Shocks (UK) [5] og Musikkpraksis (NO) [6]
Biografi rediger
Atle Bakken startet å spille melodika når han var 5 år gammel, han likte å spille Glenn Miller's «Moonlight Serenade». I en alder av 10 fikk han undervisning i klassisk musikk, piano, og som 14-åring startet han sin orgel-jazztrio og var første gang med i et NRK-radioprogram. Fredrik Friis ble hans lokale manager og han ble lagt merke til av Jon Eberson som i 1981 fikk han med som keyboardist i Jon Eberson Group sammen med vokalisten Sidsel Endresen, Geir Holmsen på bass, Bjørn Jenssen på trommer og Jon Eberson på gitar.[2]
På midten av syttitallet var Bakken den første artisten i Norge som tok i bruk Oberheim 4-stemmer polyfon synthesizer og på midten av 80-tallet var han den første artisten i Skandinavia som spilte inn med Synclavier Digital Music System. (Benny Andersson var nummer to).
Han var med i gruppen Terje Rypdal & The Chasers som turnerte over hele Europa og spilte inn jazz-album.
I samarbeidet han med Alex og Cato Kyvik skrev han Alex sitt bidrag i Melodi Grand Prix i 1986, «Fri» kom på niendeplass.
I 1991 flyttet Bakken til Los Angeles i USA for å hjelpe Andraé Crouch for å hjelpe ham med å produsere et nytt album, Pray, som gikk til topps på Billboard-listene. Han og Alex jobbet sammen på flere musikkprosjekter som låtskriver og produsent i USA og Japan. Han fortsatte med å jobbe med flere prosjekter for Andrae Crouch, Helen Baylor, Phil Driscoll og andre, og ble nominert til Grammy for Helen Baylor og vant for Andraé Crouchs album. Han turnerte med Andy Summers, spilte med Sting på Montreux Jazz Festival. Jobbet med Stevie Wonder på Jungle Fever og Diana Ross på The Force Behind the Power.
Han studerte også harmoni og orkestrering på Dick Grove School of Music i Los Angeles.
Atle Bakken samarbeidet med Alex på albumene Almost (1991) og Living in Color (1993).
Han er også involvert i prosjekter for Castle Entertainment i USA og Europa, Sony Music og EMI Music Japan (Asia), han komponerte tre sesonger av den prisvinnende Fox/HBO TV-serien Martin, med Martin Lawrence i hovedrollen. Han har også jobbet med TV- og filmarbeid i Hollywood, blant annet med orkestrering. Han er oppført i Who Is Who In Hollywood i Hollywood Reporters Film & TV-utgaven.
Etter mange år i USA dro Bakken og Alex tilbake til Norge for å satse på nytt. Bakken dannet ALEX MUSIC og startet med innspillinger for andre artister. Et av prosjektene, produsert i samarbeid med EMI/Toshiba, ble utgitt i Japan og solgte over 1 million enheter. Alex og Anders Bakken nådde toppen av Billboard og de europeiske listene i 2006 med svenske artisten Leana sin låt «I Remember» som de produserte.
Atle Bakken ga ut albumet Aslep at Røros i 2007 hvor et opptak med hans avdøde oldefar Ingulf Bakken er benyttet på et av sporene hvor han synger «Blant Alle Lande».
I oktober 2008 startet Alex å utgi noe av sitt materiale på nytt. Hun ønsket ikke gi ut materialet på noe plateselskap, men la det ut på nettet. Det ble også gitt ut remixer av noen av låtene som to versjoner av «Home Is Where the Hatred Is», en versjon med Dave Anderson og en med Colin McGeoch. Også «I Wanna Fly» kom i to nye versjoner, en med KK Riise / Dangerfield og en med Colin McGeoch. Atle Bakken kom også med en versjon av «Home Is Where the Hatred Is» i 2010.[2][7]
Utmerkelser rediger
- 1981 – Spellemannprisen for Jon Eberson Group album Jive Talking
- 1986 – Spellemannprisen for Maj Britt Andersen album Folk er rare! (Atle Bakken keybord)
- 1994 – Grammy Award for Andraé Crouch album Mercy (Atle Bakken arrangement, synthesizer, trommeprogrammering)
- 1997 – Grammy Award for Andrae Crouch album Pray (Atle Bakken arrangement, synthesizer, trommeprogrammering)
Referanser rediger
- ^ Skancke-Knutsen, Arvid (2. november 2004). «Atle Bakken: - NRK forfalsker norsk musikkhistorie • ballade.no». ballade.no. Besøkt 4. juli 2023.
- ^ a b c «HOME». Atle Bakken.com (engelsk). Besøkt 19. desember 2023.
- ^ https://www.instagram.com/keyboardmag/?hl=en.
- ^ https://www.ballade.no/populaermusikk/beatet-blomster-men-diskusjonen-i-bransjen-endrer-seg]]
- ^ https://issuu.com/sonicshocks/docs/issue15.
- ^ http://musikkweb.no.
- ^ Skancke-Knutsen, Arvid (2. november 2004). «Atle Bakken: - NRK forfalsker norsk musikkhistorie • ballade.no». ballade.no. Besøkt 18. desember 2023.