Transatlantisk tunnel
En transatlantisk tunnel er en teoretisk jernbanetunnel mellom Europa og Nord-Amerika, foreslått blant andre av ingeniørene bak tunnelen under Den engelske kanal. Hvis tunnelen blir bygget vil den enten gå direkte 5 000 km fra New York i USA til Storbritannia, eller gå via Newfoundland, Grønland, Island, Færøyene og Shetlandsøyene til Storbritannia og Norge. Den vil ikke ligge under havbunnen som vanlige undersjøiske tunneler, men er tenkt som et vakuumrør som vil flyte ca. 50 meter under havoverflaten.
Tunnelen vil bli trafikkert av maglevtog som kan bevege seg i hastigheter inntil 600 km/t, og turen under Atlanterhavet vil ta om lag en time. På maks fart vil togene bevege seg raskere enn en kule avfyrt av en pistol. Togene vil kunne nå disse hastighetene på grunn av maglev-teknologien, som eliminerer friksjon, og at rørene toget går gjennom er helt vakuum, noe som fjerner all luftmotstand.
For å kunne lage et slikt rør må 54 000 forhåndslagde seksjoner kobles sammen under vann, så tett at røret blir både vann- og vakuumtett. Utsiden av røret må være av rustfritt stål. Deretter må hver seksjon ankres opp slik at de ligger 150 meter under havoverflaten, som er en ideell høyde for både å unngå båttrafikk og for å få minst mulig trykk. 100 000 slike anker vil være nødvendig. På innsiden av tunnelen vil det gå tre spor. Ett for trafikk mot USA, ett for trafikk mot England og et nødspor. Togene vil ikke ha kontakt med sporene, men sveve over dem ved hjelp av magnetisk levitasjon. Store vakuumpumper må også monteres slik at det i rørene blir et stabilt vakuum. Et annet problem ingeniørene må ta hensyn til hvis en slik jernbane skal bygges er G-kreftene. I slike høye hastigheter vil passasjerene oppleve en aksellerasjon på flere G, noe som blir svært ubehagelig. En løsning på dette problemet er at hver passasjer plasseres på roterende seter, og hver togvogn blir som sitt eget lukkede romskip.