Athens historie
Athens historie er den lengste historien som noen europeiske by har. Byen har vært kontinuerlig befolket i minst 3000 år; det har bodd mennesker der siden steinalderen; den ble den ledende byen i antikkens Hellas i det første årtusenet f.Kr. Byens kulturelle bedrifter i løpet av det 5. århundre f.Kr. la grunnlaget for vestlig sivilisasjon. Athen forfalt i middelalderen og tok seg opp igjen under Østromerriket. Den var relativt blomstrende under korstogene og trakk fordel av italiensk handel. Etter en lang nedgangstid under styret til Det osmanske riket, dukket Athen opp igjen i det 19. århundre og ble hovedstad i en uavhengig gresk stat.
Opprinnelse og bakgrunn rediger
Navnet til Athen på gammelgresk var Athḗnai (uttalt omtrent At-he-nai). Flertallsformen skyldes at den opprinnelig var en gruppe landsbyer som slo seg sammen til en by.
En vet ikke sikkert hva navnet kommer av, men grekerne trodde selv at den var oppkalt etter sin beskytter, gudinnenen Athene, men det er like sannsynlig at gudinnen fikk sitt navn fra byen. Myten sier at Athene konkurrerte med Poseidon om å bli skytsguddom av Athen. De ble enige om at begge skulle gi athenerne en gave og så skulle athenerne velge hvilken gave de foretrakk. Poseidon slo sin trident i bakken og en kilde spratt opp. Vannet var salt og lite brukbart, mens Athene tilbød dem det første dyrkede oliventreet. Athenerne (eller deres konge Kekrops) aksepterte oliventreet og sammen med det Athene som deres beskytter, for oliventreet brakte treverk, olje og mat. I en alternativ versjon, oppfant Poseidon den første hesten. Athenes gave ble likevel foretrukket.
Byen begynte sin historie som en festning på høyden Akropolis som betyr «høy by». Akropolis er en naturlig forsvarsposisjon som kontrollerer de omkringliggende slettene. Bosetningen lå rundt 20 km inn i landet fra Saroniabukta, i sentrum for den kefissiske sletten, en fruktbar dal omringet av elver. I øst ligger fjellet Hymettos og i nord Pentelikos.
Elven Kefissos fløt i den antikke tiden gjennom byen. Antikkens Athen okkuperte et svært stort område sammenlignet med den sprikende metropolisen i dagens Athen. Murene til byene gikk rundt et område som målte rundt 2 km fra øst til vest og litt mindre fra nord til sør, selv om byen i sin storhetstid hadde bebyggelse som strakte seg et godt stykke utenfor disse murene. Akropolis lå rett sør for sentrum av dette området. Athens agora, det kommersielle og sosiale senteret i byen, lå rundt 400 meter nord for Akropolis i det som i dag er distriktet Monastiraki. Høyden Pnyx, hvor athenernes forsamling møttes, lå på vestkanten i byen.
Et av de viktigste religiøse stedene i Athen var tempelet til Athene, kjent for oss som Parthenon som stod på toppen av Akropolis hvor dets ruiner fremdeles står. To andre betydelige religiøse steder er Hefaisteion som fremdeles er hovedsakelig intakt, og Templet for den Olympiske Zevs eller Olympeion som en gang var det største tempelet i Hellas, men som nå ligger i ruiner. Disse templene lå også innenfor bymurene.
Den eldste tiden rediger
De eldste spor av mennesker i Athen er fra neolittisk tid. I bronsealderen oppsto et mer organisert samfunn som en del av den mykenske palasskulturen. Innen 1400 f.Kr. hadde Athen blitt et mektig sentrum i den mykenske sivilisasjonen. I motsetning til andre mykenske sentre som Mykene og Pylos, ble Athen aldri plyndret og fraflyttet under den doriske invasjonen rundt 1200 f.Kr. Athenerne hevdet alltid at de var «rene» jonerer uten doriske elementer. Men Athen mistet det meste av sin makt og skrumpet antagelig inn til en liten festning på høyden igjen.
Etter denne kulturens fall fulgte den mørke tidsalder (ca. 1200 til 900 f.Kr.) Det er fra denne perioden en del spor etter aktivitet i Athen, men det ser ikke ut til å ha vært et samfunn som var organisert i noen særlig grad.
Omkring 900 f.Kr. begynte byen å vokse. Tradisjonelt regnes Theseus som dens første konge, men den tidlige historien er uklar dels på grunn av mangel på samtidige kilder og dels på grunn av sammenblanding mellom historie og mytologi. Innen det 8. århundre f.Kr. hadde Athen sikret sin festning på Akropolis og dens adgang til sjøen som gav dem en naturlig fordel over potensielle rivaler som Theben og Sparta.
Fram til omkring 640 f.Kr. var Athen et kongedømme med en aristokratisk styreform. Athen var en suveren bystat fra tidlig i årtusenet hvor kongene var ledere for det landeiende aristokratiet kjent som eupatridae (de «godt-fødte»). Deres styringsorgan var et råd som møttes på høyden til Ares, kalt Areopagos. Dette rådet utnvnte byens embetsmenn, arkonter og polemarkoser (øverstkommanderende).
I det 7. århundre f.Kr. hadde kongens makt blitt sterkt innskrenket, da han bare var en av de ni arkhonter som utgjorde rådet som styrte byen. Athenerne la under seg de andre landsbyene i Attika i denne perioden. Denne prosessen av synoikismos, føre sammen til et hjem, skapte den største og rikeste staten på det greske fastlandet, men det skapte oss en stor klasse av mennesker som var ekskludert fra politisk liv av adelen. Sosial uro ble utbredt, og Areopagos utnevnte Drakon til å skrive en ny lovgivning. Da dette slo feil, utnevnte de Solon med mandat om å opprette en ny konstitusjon.
Mens alle greske bystater hadde kontroll over et område rundt selve byen, skiller Athen seg ut med et svært stort territorium.
Arkaisk tid rediger
I flere bystater hadde en person fått en dominerende rolle i byens styre ved å manøvrere seg fram til nærmest diktatorisk makt. Det første forsøket på å etablere seg som turannos i Athen skjedde omkring 640 f.Kr., da Kylon sto bak et kuppforsøk. Det slo feil, men veien var lagt åpen for en annen tyrann. Athen fikk sine første nedskrevne lover i 621 eller 620 f.Kr, forfattet av Drakon. Disse har gått inn i historien som de originale drakoniske lover, og strengheten i dem førte til mye misnøye.
Solons reformer tok for seg både økonomiske og politiske problemstillinger. Eupatridaes økonomiske makt ble redusert ved å oppgi slaveri som straff for gjeld, store landeiendommer ble brutt opp og handel og kommersiell virksomhet ble frigitt. Dette tillot fremveksten for den urbane handelsklassen. Politisk delte Solon athenerne i fire klasser, basert på deres rikdom og deres evne til å utføre militærtjeneste. Den fattigste klassen, thetes som var majoriteten i befolkningen, fikk politiske rettigheter for første gang siden de kunne stemme i ekklesia (forsamling), men bare de øvre klassene kunne ha politiske embeter. Areopagos fortsatte å eksistere, men dens makt var redusert.
Det nye systemet la grunnlaget for det som til slutt skulle bli det athenske demokratiet, men på kort sikt klarte det ikke å få slutt på konflikten mellom klassene. Etter 20 år med uro tok det folkelige partiet ledet av Peisistratos, en fetter av Solon, makten. Peisistratos kalles vanligvis for en tyrann, men det greske ordet tyrannos betyr ikke en ond og despotisk hersker, mer en som tok ledelsen gjennom makt. Peisistratos var faktisk en svært populær hersker, og han gjorde Athen rikt og mektig. Han la grunnlaget for athenernes herredømme til sjøs i Egeerhavet. Ordningen med de ni arkhonter fortsatte, men dette var et marionetteråd. Peisistratos sørget for at hans familie hadde embetene i staten. Athen blomstret under ham, og det er i denne perioden byen begynner å markere seg som et sentrum for kunsthåndverk og arkitektur.
Peisistratos døde i 527 og ble etterfulgt av sine sønner Hippias og Hipparkhos. De viste seg å være mindre velegnede herskere, og i 514 ble Hipparkhos myrdet av Harmodios og Aristogeiton etter en personlig krangel om en ung mann. Dette gjorde at Hippias etablerte et reelt diktatur, og det ble stadig mer presserende for de aristokratiske familiene å få fjernet Hippias. I 510 f.Kr. fikk de hjelp fra Sparta til å gjøre dette. Den nye lederen, Kleisthenes, reorganiserte byen i ti fyler (stammer), med den følge at aristokratiske bånd ble kuttet og mange som tidligere ikke hadde borgerrett nå oppfylte kravene og kunne delta i byens styre. Med dette var demokratiet født.
Reformene til Kleisthenes erstattet de fire tradisjonelle «stammene» (fyler) med ti nye som var oppkalt etter legendariske helter og som ikke hadde noe grunnlag i klassene. De var faktisk valgkretser. Hver stamme ble igjen delt inn i tre trittyer mens hver trittys hadde en eller flere demer, alt etter befolkningen til demoi som ble grunnlaget for det lokale styret. Stammene valgte femti medlemmer hver til boule, et råd som ble styrte Athen til daglig. Forsamlingen ble den eneste gjenværende funksjonen til Areopagos. De fleste embetene ble fylt ved loddtrekning, men av opplagte grunner ble ti strategoi (generaler) valgt. Dette systemet forble forbausende stabilt, og med noen få korte avbrytelser ble det værende i mer enn 500 år, til romertiden, langt lenger enn noe moderne demokrati så langt har overlevd.
Klassisk tid rediger
Persia hadde siden 558 f.Kr. drevet en gradvis ekspansjon. Før Athens fremvekst regnet Sparta seg som grekernes leder, eller hegemon. Athen sendte i 500 f.Kr. styrker for å støtte grekernes opprør mot perserne i Lilleasia. Dette provoserte frem to persiske invasjoner av Hellas som begge ble beseiret under lederskapet til de athenske statsmennene Miltiades og Themistokles.
Etter at det joniske opprøret ble slått ned og Milet falt i 494 f.Kr., var tiden kommet til å forsøke å legge Athen under seg. Persiske styrker kom til det greske fastland i 490 f.Kr. Athenerne seiret over dem ved Marathon. En liga av bystater ble dannet for å stå imot perserne. I 480 f.Kr. ble Athen angrepet, og store deler av byen ble ødelagt. Ved Thermopylene vant perserne en dyrekjøpt seier mot Sparta. Den neste store trefningen kom ved Salamis, der den greske flåten, under athensk ledelse, slo perserne og senket den persiske flåten. Athen ble beleiret og måtte evakueres to ganger, men i 479 f.Kr. ble perserne slått ved Plataia, og ga opp forsøket på å erobre Hellas. Spartas hegemoni ble overført til Athen, og det var athens som førte krigen til Lilleasia.
Disse seirene gjorde at byen kunne føre de fleste egeiske og andre deler av Hellas sammen i det athenske sjøforbundet, en athenskdominert allianse. Som en følge av perserkrigen ble det bygget nye bymurer i Athen, samt murer langs veien til havnebyen Pireus.
Det 5. århundre f.Kr. markerte høydepunktet til Athen som sentrum for litteratur, filosofi og kunstformene. Noen av de største navnene i vestlig kultur og intellektuell historie levde i Athen i denne perioden: Dramatikerne Aiskhylos, Aristofanes, Evripides og Sofokles, filosofene Aristoteles, Platon og Sokrates, historikerne Herodot, Thukydid og Xenofon, poeten Simonides og skulptøren Feidias. Den ledende statsmannen i denne perioden var Perikles som brukte skatten som ble betalt av medlemmene i det athenske sjøforbundet til å bygge Parthenon og andre store monumenter i det klassiske Athen. Byen ble, med Perikles' ord, «Hellas' skole».
Athen hadde blitt den dominerende bystaten i Hellas, noe som skapte bekymring i Sparta og andre bystater. Første peloponneserkrig ble utkjempet 464 til 445 f.Kr. Krigen endte uten noen egentlig seierherre, men Athens ekspansjon hadde blitt stoppet. Andre peloponneserkrig brøt ut i 431 f.Kr. Området omkring Athen ble invadert av spartanere, og i 429 f.Kr. brøt det ut pest i Athen. Et av ofrene for pesten var Perikles, Athens ledende politiker. En fredsavtale ble forhandlet fram av Nikias i 421. Athens makt var nå sterkt redusert, og de måtte rive murene. Krigene endte til slutt i Athens fullstendige nederlag i 404.
En gruppe adelsmenn begikk statskupp i 413 og innførte oligarki. Dette fåtallsstyret ble moderert kraftig allerede i 411, da de femtusens råd fikk makten. Selv om dette ga makt til en mindre del av befolkningen enn demokratiet, var allikevel en stor andel av borgerne involvert i byens styre. I 400 f.Kr.[trenger referanse] ble demokratiet gjeninnført. Året etter fant en av mest berømte hendelser i byens historie sted, henrettelsen av Sokrates.
I løpet av det 4. århundre f.Kr. fikk Athen tilbake noe av sin makt og reetablerte et modifisert athensk sjøforbund. Spartas tidligere allierte vendte seg mot byen. Argos, Theben og Korint allierte seg med Athen og kjempet mot Sparta i den uavklarte korintkrigen (395–387 f.Kr.) Theben ødela til slutt Sparta i 371 i slaget ved Leuktra. De greske byene (inkludert Athen og Sparta) vendte seg så mot Theben viss hegemoni ble stoppet i slaget ved Mantinea (362) med dødsfallet til sin militære geniale leder, Epaminondas.
Den neste trusselen mot Athen kom fra makedonerne. Kong Filip II av Makedonia ekspanderte kraftig inn i gresk område, men holdt seg unna Athen til å begynne med. Athenerne hadde ikke mulighet til å stå imot, og gjorde alt for å holde på freden med Filip. I 340 f.Kr. hadde så mye av de greske områdene blitt erobret av haukene i Athen, ledet av Demosthenes, fikk sin vilje, og Athen erklærte krig mot makedonerne. I 338 f.Kr. seiret Filip i slaget ved Khaironeia, og Athen var i praksis under makedonsk kontroll. Hans sønn, Aleksander den store, befestet denne kontroll. Aleksander utvidet den greske horisonten og avskaffet de greske bystatene. Dette markerer slutten på den klassiske tid, og begynnelsen på den hellenistiske. Then forble en rik by med et fremragende kulturliv, men var ikke lenger en uavhengig makt. Etter 200 år med makedonsk herredømme, ble Hellas absorbert av Romerriket i 146 f.Kr.
Athen forble et sentrum for læring og filosofi i de 500 årene med romersk styre, beskyttet av keisere som Nero og Hadrian. Men overgangen til kristendommens imperium gjorde slutt påbyens rolle som sentrum for hedensk lærdom. Keiser Justinian stengte filosofiskolene i 529. Dette regnes vanligvis som slutten på den antikke historien til Athen.
Bysantinsk tid rediger
I perioden til Østromerriket var Athen en provinsby og opplevde vekslende hell. I de tidlige årene ble mange av kunstverkene flyttet av keisere til Konstantinopel. Selv om bysantinerne beholdt kontrollen over Egeerhavet og dets øyer i hele perioden, eksisterte der ikke direkte kontroll innenfor kysten i de 7. og 8. århundrene. Fra rundt 600 skrumpet byen betraktelig inn på grunn av de barbariske avarenes og slavernes plyndringsraid. Byen ble redusert til en skygge av sitt tidligere jeg. Ettersom det 7. århundre skred frem ble store deler av Hellas overkjørt av slaviske folkeslag fra nord, og Athen gikk inn i en periode av uvisshet og usikkerhet.
Innen midten av det 9. århundre, da Hellas var fullstendig gjenerobret igjen, begynte byen å komme til hektene. Akkurat som andre byer trakk fordel av forbedret sikkerhet og restaureringen av effektiv sentral kontroll i denne perioden, ekspanderte Athen igjen.
Invasjonene til tyrkerne etter slaget ved Malazgirt i 1071 og de påfølgende borgerkrigene gikk regionen stort sett forbi, og Athen fortsatte sin provinsielle eksistens uten å ta skade av dem. Da Østromerriket ble reddet av det bestemte lederskapet til de tre Komnenos-keiserne Alexios, Johannes og Manuel, blomstret Attika og resten av Hellas. Arkeologiske bevis forteller oss at den middelalderske byen opplevde en periode med rask vekst som startet i det 11. århundre og fortsatte til slutten av det 12. århundre. Agoraen som hadde vært forlatt siden den sene antikken, begynte å bli bygget over, og snart ble byen et viktig senter for produksjon av såper og fargemiddel. Veksten i Athen tiltrakk seg venetianere og forskjellige andre handelsmenn som la til i havnene Egeerhavet. Denne interessen for handel ser ut til å ha ytterligere styrket den økonomiske velstanden.
De 11. og 12. århundrene var en storhetstid for bysantinsk kunst i Athen. Nesten alle de viktigste bysantinske kirkene rundt Athen ble bygget i disse to århundrene, og dette reflekterer veksten til byen generelt. Men denne middelalderske blomstringen skulle ikke vare. I perioden mellom 1204 og 1458 ble det kjempet om Athen mellom bysantinerne og de franske og italienske ridderne i det latinske riket. De franske rodderne fra de la Roche-familien fikk tittelen hertug av Athen. Senere katalanske og sicilianske eventyrere hersket over byen i deler av det 14. århundre.
Osmansk tid rediger
Athen falt til slutt til Det osmanske riket i 1458. Byens befolkning gikk nedover og innen det 17. århundre var den bare en landsby. Det ble påført Athen stor skade i det 17. århundre da osmanenes makt gikk nedover. Venetianerne angrep byen i 1687. Et skudd som ble avfyrt under bombingen av Akropolis fikk et kruttlager i Parthenon til å eksplodere og bygningen ble alvorlig skadet. Etter at venetianerne erobret Akropolis, brukte de materialer fra de antikke bygningene til å murene. Året etter satte tyrkerne byen i brann. Antikke monumenter ble ødelagt for å gi materialer til en ny mur som tyrkerne satte opp rundt byen i 1778. Mellom 1801 og 1805 fjernet Thomas Bruce, en britisk utsending bosatt i Athen, relieffer fra Parthenon.
Greske opprørere tok byen i 1822, men den falt til tyrkerne igjen i 1826. Igjen ble de antikke monumentene utsatt for ødeleggelser. Tyrkerne beholdt kontrollen over byen til 1833 da de trakk seg tilbake og Athen ble valgt som hovedstad i det nylig etablerte kongedømmet Hellas. På den tiden var byen nesten ubebodd og var bare en klynge med bygninger ved foten av Akropolis hvor distriktet Plaka nå ligger.
Det moderne Athen rediger
Athen ble valgt som gresk hovedstad av historiske og sentimentale grunner, ikke fordi den var den største byen. Der er få bygninger i Athen som dateres til perioden mellom Østromerriket og det 19. århundret. Under styret til kong Othon (1832–1862) ble en plan for den moderne byen utarbeidet og offentlige bygninger reist. Den beste arven fra denne perioden er bygningene til Universitetet i Athen, det greske nasjonalbiblioteket og det greske nasjonalakademiet i gaten Panepistimiou.
Athen opplevde sin første periode med eksplosiv vekst etter den katastrofale krigen med Tyrkia i 1921 da mer enn en million greske flyktninger fra Lilleasia ble bosatt på nytt i Hellas. Drabantbyer som Nea Ionia og Nea Smyrni begynte som flyktningleirer i utkanten av Athen. Athen ble okkupert av tyskere under andre verdenskrig. Der var harde kamper mellom kommunistiske styrker og rojalistene støttet av britene i 1944.
Etter andre verdenskrig begynte byen å vokse igjen ettersom folk migrerte fra landsbyene og øyene for å finne arbeid. Tilslutningen til EU i 1981 førte med seg en flom av nye investeringer for byen, men økte også de sosiale og miljømessige problemene. Athen hadde noen av de verste trafikkopphopningen og luftforurensingen i verden. Dette førte til en ny trussel for de antikke monumentene i Athen, siden trafikkvibrasjoner svekket fundamentene og luftforurensingen korroderte granitten. Byen miljømessige og infrastrukturelle problemer var hovedgrunnen til at byen ikke klarte å sikre seg sommer-OL i 1996.
Etter dette satte både byen Athen og den greske regjeringen, hjulpet av midler fra EU, i gang med betydelig infrastrukturprosjekter som den nye flyplassen Eleftherios Venizelos og et nytt metrosystem. Byen taklet også luftforurensingen ved å legge restriksjoner på bruken av biler i sentrum av byen. Resultatet var at Athen fikk sommer-OL i 2004. Til tross for skepsis blant mange observatører, var lekene en stor suksess og førte til fornyet internasjonal prestisje og økte turistinntekter til Athen.
