Wikipedia

Athene

gresk gudinne

Athene (attisk gresk: Ἀθηνᾶ, Athēnã eller jonisk gresk: Ἀθήνη, Athḗnē), også omtalt med epiteten Pallas Athene, var i henhold til antikkens greske religion gudinne tilknyttet visdom, krig og kunsthåndverk.[1] Hun ble senere synkretisert med etruskernes gudinne Menrva og senere av romerne som Minerva.[2] Athene ble sett på som beskytter og beskytter av forskjellige byer over hele Hellas, men særskilt for byen Athen, som hun mest sannsynlig fikk navnet sitt fra.[3] Parthenon på Akropolis i Athen er dedikert til henne. Hennes viktigste symboler omfatter ugler (Athene noctua), oliventrær, slanger og Gorgoneion (magisk amulett formet som et monster). I kunsten er hun generelt avbildet med hjelm, skjold (aigis) og holder et spyd.

Athene
Mattei Athene i Louvre. Romersk kopi fra 1. århundre f.Kr./e.Kr. etter den greske originalen Piraeus Athene fra 4. århundre f.Kr. tilskrevet Kephisodotos eller Eufranor.
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnἈθηνᾶ
ForeldreZevs (ingen mor)
Søskenflere halvsøsken
MakeIngen
BarnErikhthonios (adoptert)
AspektVisdom, krig og håndverk
BostedOlympos
TeksterHomer,
Hesiod
Pseudo-Apollodorus
m.m.
I andre mytologierMinerva
(romersk mytologi)

Fra sin opprinnelse som en egeisk palassgudinne under mykensk bronsealder, var Athene nært knyttet til de urbane sentrene. Hun hadde tilnavn som Polias og Polioukos (begge avledet fra polis, «bystat»), og templene hennes var vanligvis plassert på toppen av den befestede akropolis i den sentrale delen av byen. Parthenon på den athenske Akropolis er dedikert til henne, sammen med en rekke andre templer og monumenter. Som skytshelgen for håndverk og veving ble Athene kjent som Ergane. Hun var også en krigergudinne, og ble antatt å lede soldater i kamp som Athene Promakos. Hennes viktigste festival i Athen var Panathenaia, som ble feiret under måneden Hekatombaion på midtsommeren (juli) og var den viktigste festivalen på den athenske kalenderen.[4][5]

I gresk mytologi ble Athene antatt å ha blitt født fra pannen til faren Zevs. I noen versjoner av historien har Athene ingen mor og er født fra Zevs panne ved partenogenese. I andre versjoner, som Hesiods Theogonien, svelger Zevs hustruen Metis, som var gravid med Athene; i denne versjonen blir Athene først født i Zevs og slipper deretter ut fra kroppen hans gjennom pannen.[6] I den grunnleggende myten om Athen, vant Athene over Poseidon i en konkurranse om beskyttelse av byen ved å skape det første oliventreet. Hun var kjent som Athene Parthenos, «Athene jomfruen», men i en arkaisk attisk myte prøvde guden Hefaistos å voldta henne, men mislyktes. Det resulterte i at Gaia fødte Erikhthonios, en viktig grunnleggende helt og legendarisk konge av Athen. Han ble født av jorden selv (Gaia) og adoptert av byen (ved Athene).[7][8] Athene var skytsgudinnen for heroisk bestrebelser; hun ble antatt å ha hjulpet heltene Persevs, Herakles, Bellerofon og Jason. Sammen med Afrodite og Hera var Athene en av de tre gudinnene hvis feide over hvem som var vakrest resulterte Trojakrigen ble utløst.[9][10] Athene har en aktiv rolle i Iliaden, der hun hjelper akhaierne, Homers betegnelse på grekerne, og i Odysseen er hun den guddommelige rådgiveren til Odyssevs. I de senere skriftene til den romerske poeten Ovid, ble det fortalt at Athene konkurrerte mot den dødelige mennesket Arakhne i en vevekonkurranse, og deretter forvandlet Arakhne til den første edderkoppen.[11] Ovid beskrev også hvordan Athene forvandlet sin prestinne Medusa og sistnevntes søstre, Stheno og Euryale, til gorgonene etter å ha sett en unge kvinne bli voldtatt av Poseidon i gudinnens tempel. Samtidig ble Medusa forbannet ved å forvandle håret hennes om til vridende slanger.[12] Siden renessansen har Athene blitt et internasjonalt symbol på visdom, kunst og klassisk læring. Vestlige kunstnere og allegorister har ofte brukt Athene som et symbol på frihet og demokrati.[13][14]

Etymologi rediger

 
Akropolis i Athen (1846) av Leo von Klenze. Athenes navn kommer sannsynligvis fra navnet på byen Athen.[3]

Athene er assosiert med byen Athen.[3][15] Navnet på byen på gammelgresk er Ἀθῆναι (Athȇnai), et flertallstoponym, som betegner stedet hvor hun – ifølge myten – presiderte over Athenai, et søsterskap viet til hennes tilbedelse.[16] I antikken diskuterte de lærde om Athene ble oppkalt etter byen Athen eller om Athen hadde fått navn etter Athene.[3] Nå er forskere generelt enige om at gudinnen har fått navnet sitt etter byen.[3][15] Endelsen -ene er vanlig i navn på steder, men sjelden for personnavn.[3] Vitnesbyrd fra forskjellige byer i antikkens Hellas vitner om at lignende bygudinner ble tilbedt i andre byer og tok, i likhet med Athene, navnene deres fra byene der de ble tilbedt.[16] For eksempel, i Mykene var det en gudinne kalt Mykene, hvis søsterskap var kjent som Mykenai,[16] mens ved Theben ble en analog guddom kalt Thebe, og byen ble kjent under flertallsformen Thebai.[16] Navnet Athenai er sannsynligvis av før-gresk opprinnelse ettersom det inneholder det antagelig før-greske morfemet *-ān-.[17]

I dialogen Kratylos ga den antikke greske filosofen Platon (428–347 f.Kr.) noen ganske fantasifulle etymologier av Athenes navn, basert på teoriene til de gamle athenerne og hans egne etymologiske spekulasjoner, lagt i ordene til Sokrates:

«Dette er mer besværlig, min venn. For også de gamle har sannsynligvis hatt den samme oppfatning om Athene som de Homer-kyndige har nå. De fleste av disse sier jo når de tolker dikteren, at han har gjort Athene til fornuft og forstand. Likeledes ser navnmakeren ut til å tenke noe slik om henne, men ved å si det på en enda mer opphøyd måte: «Gudsforstand» [theu noesis] er det som om han sier at denne gudinnen er [h]a Theonoa [«Gudesinnet»]: her har han brukt a [alfa] istedenfor e [eta] på fremmed vis og tatt vekk i [iota] og s [sigma]. Men kanskje var det heller ikke på denne måten, derimot kalte han henne Theonoe [«Gudesinn»] fordi hun fremfor de andre har forstand på guddommelige ting [ta theia nousa]. Intet er i veien for at han også ønsket å kalle denne gudinnen Ethonoe [«Karakterforstand»] i den oppfatning at hun er forstand i karakteren [ethei noesis]. Enten var det han selv eller noen andre forandret det senere til de som de mente var vakrere, og kalte henne Athenaa.»
─ Platon: Kratylos, 407b[18][19]

Dermed mente Platon at Athenes navn var avledet fra gresk Ἀθεονόα, Atheonóa – som de senere grekerne rasjonaliserte som fra guddommens (θεός, theós) «sinn» (νοῦς, noũs). Oratoren Aelius Aristides fra det andre århundre e.Kr. forsøkte å utlede naturlige symboler fra de etymologiske røttene til Athenes navn til å være eter, luft, jord og måne.[20]

Opprinnelse rediger

 
Fragment av en freskomaleri fra kultsenteret i Mykene som dateres mot slutten av 1200-tallet f.Kr. som viser en krigergudinne, muligens Athene, iført en hjelm dekket av tenner fra villsvin og holder en griff.

Athene var opprinnelig den mykenske gudinnen til palass-sentrene i byer som Mykene, og som ledet hushåndverk og beskyttet kongen.[21][22][23][24] En enkelt mykensk gresk inskripsjon a-ta-na po-ti-ni-ja dukker opp på Knossos i leirtavler skrevet med Linear B fra den sene minoiske II-epoken.[25][26][27] Disse utgjør det eldste arkivet med tekster i Linear B.[26] Selv om Athana potnia ofte oversettes som «herskerinne Athene», kan det også bety «Potnia av Athana», eller «fruen av Athen».[25][28] Enhver forbindelse til byen Athen i Knossos-inskripsjonen er imidlertid usikker.[29] En serie med tegn a-ta-no-dju-wa-ja dukker opp i det fortsatt ukrypterte korpuset av leirtavler i Linear A, skrevet på det uklassifiserte minoiske språket.[30] Dette kan være forbundet med Linear B mykenske uttrykkene a-ta-na po-ti-ni-ja og di-u-ja eller di-wi-ja (Diwia, «av Zevs» eller, muligens, relatert til en likelydende gudinne),[26] som resulterer i en oversettelse «Athene av Zeus» eller «guddommelige Athene». På samme måte, i den greske mytologien og episke tradisjonen, figurerer Athene som datter av Zevs (Διός θυγάτηρ; jfr. *Dyēus).[31] Imidlertid ser den siterte inskripsjonen ut til å være veldig lik «a-ta-nū-tī wa-ya», sitert som SY Za 1 av Jan Best.[31] Best oversetter den innledende a-ta-nū-tī, som er tilbakevendende i linjebegynnelsen, til «Jeg har gitt».[31]

Et mykensk freskomaleri viser to kvinner som strekker ut hendene mot en sentral skikkelse, som er dekket av et enormt skjold; dette kan skildre krigergudinnen med sitt palladium (hellig kultbilde) sitt, eller palladiumet hennes i en anikonisk (ikke-bildelig) representasjon.[32][33] I den såkalte «prosesjonsfreskoen» på Knossos, som ble rekonstruert av myknerne, ser det ut til at to rader med menneskefigurer som bærer beholdere og møtes foran en sentral figur, som sannsynligvis er den minoiske forløperen til Athene.[34] Den tidlige 1900-tallsforskeren Martin Persson Nilsson hevdet at de minoiske slangegudinnefigurene er tidlige representasjoner av Athene.[21][22]

Nilsson og andre har hevdet at Athene i eldre tider enten var en ugle selv eller en fuglegudinne generelt.[35] I den tredje boken av Odysseen tar hun form av en havørn.[35] Tilhengere av dette synet hevder at hun droppet den profylaktiske (forebyggende) uglemasken før hun mistet vingene. «Athene, da hun dukker opp i kunsten», bemerket Jane Ellen Harrison, «har fullstendig mistet dyreformen, har redusert formene hun en gang hadde som slanger og fugler som attributter, men noen ganger i svartfigurvaser vises hun fortsatt med vinger.»[36]

 
Akkadisk sylinderforsegling (datert ca. 2334–2154 f.Kr.) som viser Inanna, krigsgudinnen, i rustning og med våpen, og som hviler foten på ryggen til en løve.[37]

Det er generell akademisk enighet om at Athene-kulten bevarte noen aspekter fra gudinnen i urindoeuropeisk religion.[38][39] Athene-kulten kan også ha blitt påvirket av krigergudinnene fra det nære østen, som den østsemittiske Ishtar og den ugaritiske Anat,[25] som begge ofte ble framstilt med våpen.[22] Charles Penglase har bemerket at Athene ligner Inanna i sin rolle som en «skremmende krigergudinne»[40] og at begge gudinnene var nært knyttet til skaperverket.[40] Athenes fødsel fra hodet til Zevs kan være avledet fra den tidligere sumeriske myten om Inannas nedstigning til og tilbakekomst fra dødsriket.[41][42]

Platon bemerket at innbyggerne i Sais i Egypt tilbad en gudinne kjent som Neith,[43] som han identifiserte med Athene.[44] Neith var den oldtidens egyptiske gudinne for krig og jakt, men var også var forbundet med veving; hennes tilbedelse begynte allerede under den egyptiske førdynastiske perioden. I gresk mytologi ble Athene rapportert å ha besøkt mytologiske steder i Nord-Afrika, blant annet Libyas Tritonelv og den flegreiske sletten.[45] Basert på disse likhetene skapte sinologen Martin Bernal hypotesen om «den svarte Athene», som hevdet at Neith ble brakt til Hellas fra Egypt, sammen med «et enormt antall trekk ved sivilisasjonen og kulturen i det tredje og andre årtusen».[46][47] Spekulasjonen om «den svarte Athene» fikk utbredt kontrovers nær slutten av 1900-tallet,[48][49] men den fikk liten oppslutning av moderne forskere og er stort sett avvist.[50][51]

Epiteter og attributter rediger

 
Kultstatue av Athena med ansikt fra typen Carpegna (sent 1. århundre f.Kr. til tidlig 1. århundre e.Kr.), fra Piazza dell'Emporio, Roma.

Athene var også fredens gudinne.[52] På en lignende måte som hennes beskyttelse av ulike aktiviteter og greske byer, ble Athene antatt å være en «beskytter av helter» og en «beskytter av kunst» og ulike lokale tradisjoner knyttet til kunst og håndverk[52]

Athene var kjent som Atrytone (Άτρυτώνη, «den utrettelige»), Parthenos (Παρθένος, «jomfruen») og Promakhos (Πρόμαχος, «hun som kjemper i fremste rekke»). Epitetet Polias (Πολιάς, «av byen»), refererer til Athenes rolle som beskytter av byen.[53] Epitetet Ergane (Εργάνη, «den flittige») pekte henne ut som beskytteren for håndverkere og håndverkere.[53] Burkert bemerker at athenerne noen ganger ganske enkelt kalte Athene «Gudinnen», hē theós (ἡ θεός), absolutt en antikk tittel.[3] Etter å ha tjent som dommer i rettssaken mot Orestes der han ble frikjent for å ha myrdet sin mor Klytaimnestra, fikk Athene tilnavnet Areia (Αρεία).[53] Athene har blitt satt sammen med gudinnene Hestia og Artemis og således beskrevet som aseksuelle, dette støttes hovedsakelig av det faktum at i Homeriske hymner, 5, Til Afrodite, hvor Afrodite omtales som den som har «ingen makt» over de tre gudinnene.[54]

Athene ble noen ganger gitt tilnavnet Hippia (Ἵππια, «av hestene», «rytter»),[55][56] med henvisning til hennes oppfinnelse av hesteutstyr som bitt, grime, seletøy, og hestestridsvogn.[55] Den greske geografen Pausanias nevner i sin Beskrivelse av Hellas (Ἑλλάδος περιήγησις, Hellados Periegesis) på 100-tallet e.Kr. at tempelet til Athene Kalinitis («tømmeren»)[56] i Korint lå nær graven til Medeias barn.[56] Andre tilnavn er blant annet Ageleia, Itonia og Aethyia, under hvilke hun ble tilbedt i Megara.[57][58] Ordet aíthyia (αἴθυια) betyr en «dykker», også noen dykkende fuglearter (muligens lirer) og i overført betydning, et «skip», slik at navnet må referere til Athene som den som ga kunsten å bygge skip eller navigasjon.[59] I et tempel ved Frixa i Elis, angivelig bygget av Klymenos, ble hun kjent som Kydonia (Κυδωνία).[60] Pausanias skrev at ved Buporthmos var det en helligdom for Athene Promakorma (Προμαχόρμα), som har betydningen «beskytter av ankerplassen».[61][62]

Den greske biografen Plutarkos (46–120 e.Kr.) viser til et tilfelle under konstruksjonen av Propyleene i Athen av at hun ble kalt Athene Hygieia (Ὑγίεια, det vil si personifisert «Helse») etter å ha inspirert en lege til et vellykket behandlingsforløp.[63]

I Athen er det tempelet til Athena Fratria som beskytter av en fratria (φρᾱτρῐ́ᾱ, broderskap), i antikkens agoraen i Athen.[64]

Pallas Athene rediger

 
Pallas Athenas (1657) av Rembrandt, som gjenoppvekker hennes attributter som krigsgudinnen.

Athenes epitetet Pallas – hennes mest kjente – er avledet enten fra πάλλω, som betyr «å vifte [som et våpen]», eller, mer sannsynlig, fra παλλακίς og relaterte ord, som betyr «ungdom, ung kvinne».[65] Om dette emnet har Walter Burkert uttalt at «hun er Pallas av Athen, Pallas Athenaie, akkurat som Hera av Argos er Here Argeie.»[3] I senere tider, etter at den opprinnelige betydningen av navnet var glemt, oppfant grekerne myter for å forklare dens opprinnelse, slik som de rapportert av den epikuriske filosofen Filodemos og Bibliotheca av Pseudo-Apollodorus, som hevder at Pallas opprinnelig var en egen enhet, som Athene hadde drept i kamp.[66]

I en versjon av myten var Pallas datter av havguden Triton,[67] og hun og Athene var barndomsvenner. Zevs så en dag at Athene og Pallas hadde en vennskapelig sparringkamp. Zevs ville ikke at datteren hans skulle tape, og flakset med aigis for å distrahere Pallas, som Athene ved et uhell spiddet.[68] Fortvilet over hva hun hadde gjort, tok Athene navnet Pallas til seg selv som et tegn på sin sorg og som en hyllest til sin døde venninne, og Zevs ga henne aigis som en unnskyldning.[68] I en annen versjon av historien var Pallas en kjempe;[69] Athene drepte ham under krigen mot gigantene og flettet av huden hans for å lage kappen sin, som hun hadde på seg som et seierstrofé.[69][22][70] I en alternativ variant av den samme myten var Pallas i stedet Athenas far,[22][69] som forsøkte å angripe sin egen datter,[71] men Athene drepte ham og tok huden hans som trofé.[72]

Palladion (Παλλάδιον) var betegnelsen på en hellig framstilling, bilde eller statue av Athen, og en som ble sagt å ha stått i tempelet hennes på den trojanske Akropolis.[73] Athena ble sagt å ha skåret statuen selv i likhet med sin døde venn Pallas.[73] Statuen skal ha hatt særskilte talismanlignende egenskaper og man trodde at så lenge den var i byen, kunne Troja aldri falle.[73] Da grekerne erobret Troja, klamret Kassandra, Priamos’ datter, seg til palladion for beskyttelse, men Ajax den mindre rev henne voldsomt vekk fra den og dro henne over til de andre fangene.[73] Athene ble rasende over dette bruddet på hennes beskyttelse.[74] Selv om Agamemnon forsøkte å berolige hennes sinne med ofringer, sendte Athene en storm ved odden Kaphereos som nesten ødela hele den greske flåten og spredde alle de overlevende skipene over hele Egeerhavet.[75]

Glaukopis rediger

 
»Athenes ugle», omgitt av en olivenkrans. Baksiden av en athensk tetradrakme i sølv, ca. 175 f.Kr.

I Homers episke verker er Athenes mest vanlige tilnavn Glaukopis (γλαυκῶπις), som vanligvis oversettes med «lyse øyne» eller «med skinnende øyne».[76] Ordet er en kombinasjon av glaukós (γλαυκός, som betyr «skinnende, sølvfarget», og senere, «blåaktig-grønn» eller «grå»)[77] og ṓps (ὤψ, «øye, ansikt»).[78]

Ordet glaúx (γλαύξ,[79] «lille ugle»)[80] er fra samme rot, antagelig ifølge noen, på grunn av fuglens egne særegne øyne. Athene ble assosiert med uglen fra veldig tidlig;[81] i arkaiske bilder er hun ofte avbildet med en ugle på hånden.[81] Gjennom sin tilknytning til Athene utviklet uglen seg til athenernes nasjonale maskot og ble til slutt som generelt et symbol på visdom.[2]

Tritogeneia rediger

I Iliaden (4.514), Odysseen (3.378), De homeriske hymnene og i Hesiods Theogonien, får Athene også det merkelige epitetet Tritogeneia (Τριτογένεια), hvis betydning har forblitt uklar.[82] Det kan bety forskjellige ting, blant annet «Triton-født», kanskje noe som indikerer at den homonyme sjøguden var hennes forelder ifølge noen tidlige myter.[82] En myte knyttet til fosterfarsforholdet til denne Triton og den halvt foreldreløse Athene, som han oppdro sammen med sin egen datter Pallas.[68] Kerényi antyder at «Tritogeneia ikke betydde at hun kom til verden på noen spesiell elv eller innsjø, men at hun ble født av selve vannet; for navnet Triton ser ut til å være assosiert med vann generelt.»[83][84] I Ovids Metamorfoser blir Athene noen ganger referert til som Tritonia.

En annen mulig betydning kan være «trippelfødt» eller «tredjefødt», som kan referere til en triade eller til hennes status som den tredje datteren til Zevs eller det faktum at hun ble født fra Metis, Zevs og seg selv; forskjellige legender viser henne som det første barnet etter Artemis og Apollon, selv om andre legender identifiserer henne som Zevs første barn.[85] Flere forskere har foreslått en forbindelse til den indiske guden Trita fra Rigveda,[86] som noen ganger ble gruppert med tre mytologiske poeter.[86] Michael Janda har koblet myten om Trita til scenen i Iliaden der de «tre brødrene» Zevs, Poseidon og Hades deler verden mellom seg, og mottar henholdsvis «den brede himmelen», havet og underverdenen.[87][88] Janda kobler videre myten om at Athene ble født av hodet (det vil si den øverste delen) til Zevs, og forstår Trito- (som kanskje opprinnelig betydde «den tredje») som et annet ord for «himmelen».[87] I Jandas analyse av urindoeuropeisk religion er denne himmelske sfæren også assosiert med den mytologiske vannmassen som omgir den bebodde verden (jfr. Tritons mor, Amfitrite).[87]

Enda en mulig mening er nevnt i Diogenes Laertios’ biografi om filosofen Demokritos, at Athene ble kalt «Tritogeneia» ettersom tre ting, som alt jordeliv er avhengig av, kommer fra henne.[89]

Kult og beskyttere rediger

Panhellensk og athensk kult rediger

 
Athensk tetradrakme som representerer gudinnen Athene.

I hennes aspekt som Athene Polias ble Athene æret som byens skytsgudinne og beskytteren av acropolis.[22][55][90] I Athen ble festivalen Plynteria, hvor dens navn kom fra plynein (πλύνειν), et gresk verb som betyr «å vaske».[91] Den ble feiret hvert år på slutten av måneden Thargelion (ca 24. mai og 25. mai).[92] Festivalen varte i fem dager. I løpet av denne perioden utførte prestinnene til Athene, plyntrídene, et rensende ritual i Erekhtheion, en helligdom viet til Athene og Poseidon.[93][55] Her ble Athenes statue avkledd, klærne hennes vasket og kroppen renset. Athene ble tilbedt på festivaler som Khalkeia som Athene Ergane, skytshelgen for forskjellige håndverk, særskilt veving.[55][93] Hun var også beskytter av metallarbeidere og ble antatt å hjelpe til med smiing av rustninger og våpen.[93] I løpet av slutten av 400-tallet f.Kr. ble rollen som filosofiens gudinne en viktig del av Athenes kult.[93]

Som Athene Promakhos ble hun antatt å lede soldater inn i kamp.[94][95] Athene representerte den disiplinerte, strategiske siden av krigen, i motsetning til broren Ares, guddom for vold, blodtørst og slakt – «krigens rå kraft».[95][96] Athene ble antatt å bare støtte de som utkjempet rettferdig krig og ble antatt å se på krig først og fremst som et middel til å løse konflikter.[95] Grekerne så på Athene med mye høyere aktelse enn Ares.[95][96] Athene ble spesielt tilbedt i denne rollen under festivalene Panathenaea og Pamboeotia, som begge viste framtredende atletisk og militær dyktighet.[97] Som skytshelgen for helter og krigere, ble Athene antatt å favorisere de som brukte list og intelligens framfor kun brutal styrke.[98]

 
Parthenon på Akropolis på Athen, som er dedikert til Athene Parthenos.[99]

I hennes aspekt som en krigerjomfru, var Athene kjent som Parthenos (Παρθένος, «jomfru»),[94][100][101] ettersom hun, i likhet med hennes medgudinnene Artemis og Hestia, ble antatt å forbli en evig jomfru.[101][102][103] Athenes mest kjente tempel, Parthenon på den athenske Akropolis, har fått navnet sitt fra denne tittelen.[104] I følge Károly Kerényi, en lærd i gresk mytologi, er navnet Parthenos ikke bare en observasjon av Athenes jomfruelighet, men også en anerkjennelse av hennes rolle som håndhever av regler for seksuell beskjedenhet og rituelt mysterium.[104] Til og med til hinsides det gjenkjennelige tildelte athenerne gudinnen verdi basert på denne jomfruelige renheten, som de opprettholdt som et konservativt element for kvinnelig oppførsel.[104] Kerényis studie og teori om Athene forklarer hennes jomfruelige epitet som et resultat av hennes forhold til faren Zevs og en viktig, sammenhengende del av karakteren hennes gjennom tidene.[104] Denne rollen kommer til uttrykk i flere historier om Athene. Marinos fra Neapolis (400-tallet e.Kr.) rapporterte at da kristne fjernet statuen av gudinnen fra Parthenon, dukket en vakker kvinne opp i en drøm hos den nyplatonistiske filosofen Proklos, som var hengiven til Athene, og kunngjorde at «den atenske fruen» ønsket å bo hos ham.[105]

 
En ny peplos ble vevd for Athene og seremonielt brakt for å kle hennes kultbilde (British Museum).

Athene ble også kreditert for å skape den rullesteinbaserte formen for spådom. Disse småsteinene ble kalt thriai, som også var samlenavnet på en gruppe nymfer med profetiske krefter. Men hennes halvbror Apollon, sint og ondskapsfull på utøverne av en kunstart som rivaliserte hans egen, klaget til faren Zevs om det, med påskudd om at mange mennesker tok til å støpe småstein, men få faktisk var sanne profeter. Zevs, som sympatiserte med Apollons klager, diskrediterte spådommene med småstein ved å gjøre de ubrukelige. Apollons ord ble grunnlaget for en gammel gresk talemåte.[106]

Regionale kulter rediger

 
Byste av Athene av typen Velletri Pallas, kopi etter en votivstatue av Kresilas i Athen (ca. 425 f.Kr.).

Athene var ikke bare skytsgudinnen til Athen, men også andre byer, blant dem Pergamon,[52] Argos, Sparta, Gortyn, Lindos og Larisa.[53] De forskjellige kultene til Athene var alle grener av hennes panhelleniske kult og frambrakte ofte forskjellige ritualer for innvielse for gresk ungdom, som for eksempel overgangen til statsborgerskap av unge menn eller overgangen til unge kvinner til ekteskap.[53] Disse kultene var portaler for en ensartet sosialisering, også utenfor det greske fastlandet.[53] Athene ble ofte likestilt med Afaia, en lokal gudinne på øya Egina, opprinnelig med opphav på Kreta og var også assosiert med Artemis og nymfen Britomartis.[107] I Arkadia ble hun assimilert med den gamle gudinnen Alea og tilbedt som Athene Alea.[108] Helligdommer dedikert til Athene Alea var lokalisert i de lakoniske byene Mantineia og Tegea. Templet til Athene Alea i Tegea var et viktig religiøst senter i antikkens Hellas.[109] Geografen Pausanias ble informert om at temenos var grunnlagt av kong Aleos.[110]

Athene hadde et betydningsfullt tempel på Spartas Akropolis, hvor hun ble æret som Polioukos og Khalkíoikos («av messinghuset», latinisert som Chalcioecus).[55][111] Dette tilnavnet kan referere til det faktum at kultstatuen som ble holdt der kan ha vært laget av bronse,[111] at selve templets vegger kan ha vært laget av bronse, eller at Athene var beskytteren for metallarbeidere.[111] Klokker laget av terrakotta og bronse ble brukt i Sparta som en del av Athenes kult.[111] Et tempel i jonisk stil for Athene Polias ble bygget i Priene på kysten av Anatolia på 300-tallet f.Kr.[112] Det ble formgitt av Pytheos av Priene,[113] den samme arkitekten som utformet mausoleet i Halikarnassos.[113] Templet ble innviet av Aleksander den store[114] og en inskripsjon fra tempelet som erklærte hans innvielse, men som nå er oppbevart i British Museum.[112]

I Pergamon ble Athene antatt å ha vært en gudinne for kosmos og aspektene ved det som bistod Pergamon og dens skjebne.[52]

Mytologi rediger

Fødsel rediger

 
Athene ble «født» fra Zevs panne som et resultat av at han har svelget moren hennes Metis, mens han tar tak i klærne til Eileithyia til høyre; svartfigur amfora, 550–525 f.Kr., Louvre.
 
Varvakeion Athene, den mest nøyaktige kopien av Athene Parthenos, som vist i Nasjonalt arkeologisk museum i Athen.

I henhold til gresk mytologi var Atene datter av himmelguden Zevs, men hun ble frambrakt uten en mor, og sprang fullvoksen ut av pannen hans. En alternativ historie forteller at Zevs svelget Matis, rådets gudinne, mens hun var gravid med Athene, og da hun var fullvokst, kom hun ut av Zevs panne. Som favorittbarnet til Zeus hadde hun stor makt. I den klassiske olympiske gudeverden ble Athene sett på som favorittbarnet til Zevs, født fullt bevæpnet fra pannen hans.[115][116][117][118] Jane Ellen Harrisons berømte karakterisering av dette myteelementet som «et desperat teologisk middel for å kvitte en jordfødt Kore fra hennes matriarkalske forhold».[119]

Historien om hennes fødsel kommer i flere versjoner.[120][121][122] Den eldste skriftlige omtale er i femte bok av Iliaden, da Ares anklager Zevs for å være partisk til fordel for Athene ettersom «autos egeinao» (bokstavelig talt «du ble far til henne», men sannsynligvis ment som «du fødte henne»).[123][124] Hun var i hovedsak urban og sivilisert, antitesen i mange henseender til Artemis, jeger og jaktgudinnen. Athene var sannsynligvis en førgresk gudinne og ble senere overtatt av grekerne. I versjonen fortalt av Hesiod i hans Theogonien, giftet Zevs seg med gudinnen Metis, som beskrives som den «klokeste blant guder og dødelige menn», og engasjerte seg i seksuell omgang med henne.[124][125][126][127]

Etter å ha fått vite at Metis var gravid, ble han imidlertid redd for at det ufødte avkommet skulle prøve å styrte ham, ettersom Gaia og Uranos hadde profetert at Metis ville føde barn som var klokere enn faren deres.[125][127][126][124] For å forhindre dette, lurte Zevs Metis til å la ham svelge henne, men det var for sent da Metis allerede hadde blitt gravid.[125][124][126][127] En senere beretning om historien fra Bibliotheca, skrevet 100-tallet e.Kr., gjør Metis til den uvillige seksuelle partner til Zevs, ikke hans hans kone.[128][129] I følge denne versjonen av historien forvandlet Metis seg til mange forskjellige former i forsøk på å unnslippe Zevs,[128][129] men Zevs voldtok henne og svelget henne.[128][129]

Etter å ha svelget Metis, tok Zevs ytterligere seks koner etter hverandre til han giftet seg med sin syvende og nåværende kone, Hera.[129] Da opplevde Zevs en enorm hodepine.[124][129][130] Han fikk så vondt at han beordret noen (enten Prometheus, Hefaistos, Hermes, Ares eller Palaemon, avhengig av kildene) til å kløyve hodet hans åpent med labrys, den dobbelthodede minoiske øksen.[69][124] Athene sprang ut fra hodet til Zevs, fullt utvokst og bevæpnet.[69][124][117][131] Første homeriske hymne til Athene hevder i linjene 9–16 at gudene ble overveldet av Athenes utseende[132] og til og med Helios, solguden, stoppet vognen sin på himmelen.[132] Pindaros i hans Syvende olympiske ode, uttaler at hun «grått høyt med et mektig rop» og at «himmelen og moder jord grøsset foran henne.»[132][133]

Hesiod uttalte at Hera var så irritert på Zevs for å ha født et barn på egen hånd at hun unnfanget og fødte Hefaistos av seg selv,[127] men den greske retorikeren Filostratos den eldre fra 200-tallet e.Kr. skrev at Hera «frydet seg» over Athenes fødsel «som om Athene var hennes egen datter».[134] Den kristne apologeten Justin Martyr fra 100-tallet e.Kr. tok et oppgjør med de ikke-kristne som reiser bilder av Kore (Persefone) ved vannkildene, som han tolket som Athene: «De sa at Athene var datteren til Zevs, ikke fra samleie, men da guden hadde i tankene å lage en verden gjennom et ord (logos) hans første tanke var Athene.»[135] I følge en versjon av historien i et skolia (randbemerkninger) om Iliaden (ikke funnet andre steder), da Zevs svelget Metis, var hun gravid med Athene med kyklopen Brontes som far.[136] Etymologicum Magnum[137] anser i stedet at Athene er datteren til daktylen Itonos.[138] Fragmenter tilskrevet av den kristne Eusebius av Cæsarea til den halvt legendariske fønikiske historikeren Sanchuniathon, som Eusebius trodde var skrevet før den trojanske krigen, gjør Athene i stedet til datteren til Kronos, en konge av Byblos som besøkte «den beboelige verden» og testamenterte Attika til Athene.[139][140]

Fruen av Athen rediger

 
»Tvisten om Minerva og Neptun av René-Antoine Houasse (ca. 1689 eller 1706)

I Homers Iliaden inspirerte Athene, som krigsgudinne, og kjempet sammen med de greske heltene; hennes hjelp var synonymt med militær dyktighet. Også i Iliaden tildelte Zevs, hovedguden, krigssfæren spesielt til Ares, krigsguden, og Athene. Athenes moralske og militære overlegenhet overfor Ares kom delvis fra det faktum at hun representerte den intellektuelle og siviliserte siden av krigen og dydene rettferdighet og dyktighet, mens Ares representerte ren blodlyst. Hennes overlegenhet stammet også delvis fra den langt større variasjonen og viktigheten av funksjonene hennes og patriotismen til Homers forgjengere, da Ares var av utenlandsk opprinnelse. I Iliaden var Athene den guddommelige formen for det heroiske kampideal: hun personifiserte fortreffelighet i nærkamp, seier og ære.

Kvalitetene som førte til seier ble funnet på aigis, eller brystplate, som Athene bar som rustning da hun gikk til krig: frykt, strid, forsvar og angrep. Athene dukker opp i Homers Odysseen som Odyssevs’ veiledende guddom, og myter fra senere kilder framstiller henne på samme måte som hjelperen til Persevs og Herakles. Som vokter av kongers velferd ble Athene gudinnen for gode råd, klok tilbakeholdenhet og praktisk innsikt og for krig. I en grunnleggende myte rapportert av Pseudo-Apollodorus,[137] Athene konkurrerte med Poseidon om å være Athens beskytter.[141] De to gudene ble enige om at hver av dem skulle gi athenerne én gave[141] og at Kekrops, kongen av Athen, skulle avgjøre hvilken gave som var best.[141] Poseidon slo bakken med sin trefork og en saltvannskilde sprang opp;[141] dette ga athenerne tilgang til handel og vann.[142] Athen på sitt høydepunkt var en betydelig sjømakt, og beseiret den persiske flåten i slaget ved Salamis[142] — men vannet var salt og udrikkelig.[142] I en alternativ versjon av myten fra Vergils Georgica[137] ga Poseidon i stedet athenerne den første hesten.[143] Athene tilbød det første oliventreet.[143][101] Kekrops tok imot denne gaven og erklærte Athene som skytsgudinnen til Athen.[143] Oliventreet brakte ved, olje og mat, og ble et symbol på athensk økonomisk velstand.[101][144] Robert Graves var av den oppfatning at «Poseidons forsøk på å ta visse byer i besittelse er politiske myter»,[142] som gjenspeiler konflikten mellom matriarkalske og patriarkalske religioner.[142]

 
Athene Giustiniani, en romersk kopi av en gresk statue av Pallas Athene. Den voktende slangen til Akropolis i Athen sitter sammenrullet ved føttene hennes.[145]

Etterpå var Poseidon så sint over nederlaget at han sendte en av sønnene sine, Halirrhothios, for å felle oliventreet. Men da han svingte øksen sin, bommet han på siktet og den falt i ham selv og drepte ham. Dette var visstnok opphavet til å kalle Athenes hellige oliventre moria, for Halirrhothios’ forsøk på hevn viste seg å være dødelig (moros på gresk). Poseidon anklaget i raseri Ares for drap, og saken ble til slutt avgjort på Areopagus («Ares-høyden») til fordel for Ares, hvorpå høyden deretter fikk navn etter hendelsen.[146][147]

Pseudo-Apollodorus registrerte en arkaisk legende,[137] som hevder at Hefaistos en gang forsøkte å voldta Athene, men hun dyttet ham bort, noe som fikk ham til å ejakulere på låret hennes.[99][148][149] Athene tørket av sæden med en dusk ull, som hun kastet på bakken,[148][149] noe som førte til at jorden (Gaia) ble impregnert og fødte Erikhthonios.[99][148][149] Da Gaia ikke ville vite av barnet adopterte Athena Erikhthonios som sin sønn og oppdro ham.[148][149] Den romerske mytografen Hyginus[137] registrerte en lignende historie der Hefaistos krevde av Zevs om å la ham gifte seg med Athene ettersom det var han som hadde kløvd opp hodeskallen til Zevs, slik at Athene kunne bli født.[134] Zevs gikk med på dette og Hefaistos og Athena ble gift,[148] men da Hefaistos var i ferd med å fullbyrde foreningen, forsvant Athene fra brudesengen, noe som fikk ham til å ejakulere på gulvet, og dermed impregnerte Gaia med Erikhthonios.[148]

Geografen Pausanias[137] registrerte at Athene plasserte spedbarnet Erikhthonios i en liten kiste (cista),[150] som hun betrodde omsorgen til de tre døtrene til Kekrops: Herse, Pandrosos og Aglauros fra Athen.[150] Hun advarte de tre søstrene om ikke å åpne kisten, men forklarte dem ikke hvorfor eller hva som var i den.[150] Aglauros, eller muligens en av de andre søstrene, åpnet kisten[150] Ulike rapporter sier at de enten fant ut at barnet selv var en slange, at det ble voktet av en slange, at det ble voktet av to slanger, eller at det hadde underkroppen til en slange isteden for bein.[151] I historien til Pausanias ble de to søstrene drevet gale av synet av kistens innhold og kastet seg utenfor Akropolis og døde øyeblikkelig,[152] men et attisk vasemaleri viser at de blir jaget av slangen utenfor kanten av klippen i stedet.[152]

Erikhthonios var en av de viktigste grunnleggende heltene i Athen[99] og legenden om Kekrops’ døtre var en kultmyte knyttet til ritualene til festivalen Arrheforia.[99][153] Pausanias registrerte at under Arrheforia ville to unge jenter kjent som Arrheforoi, som bodde nær tempelet til Athene Polias, bli gitt skjulte gjenstander av prestinnen til Athene, som de ville bære på hodet ned i en naturlig undergrunnpassasje.[154] De ville la gjenstandene de hadde fått i bunnen av passasjen og ta et nytt sett med skjulte gjenstander, som de ville bære på hodet tilbake til templet.[154] Ritualet ble utført i nattens mulm og mørke og ingen, ikke engang prestinnen, visste hva gjenstandene var.[154] Slangen i historien kan være den samme som er avbildet kveilet ved Athenes føtter i Feidias’ berømte statue av Athene Parthenos i Parthenon.[145] Mange av de bevarte skulpturene av Athene viser denne slangen.[145]

Herodotos registrerte at en slange bodde i en sprekk på nordsiden av toppen av den athenske Akropolis og at athenerne la igjen en honningkake til den hver måned som et offer.[145] På tampen av den andre persiske invasjonen av Hellas i 480 f.Kr., spiste ikke slangen honningkaken og athenerne tolket det som et tegn på at Athena selv hadde forlatt dem.[145] En annen versjon av myten om de athenske jomfruene er fortalt i Metamorfoser av den romerske poeten Ovid (43 f.Kr. – 17 e.Kr.); i denne sene varianten blir Hermes forelsket i Herse. Herse, Aglauros og Pandrosos drar til templet for å ofre til Athene. Hermes krever hjelp fra Aglauros for å forføre Herse. Aglauros krever penger i bytte. Hermes gir henne pengene søstrene allerede har tilbudt Athene. Som straff for Aglauros’ grådighet ber Athene gudinnen Invidia («Sjalusi») om å gjøre Aglauros sjalu på Herse. Da Hermes kommer for å forføre Herse, står Aglauros i veien for ham i stedet for å hjelpe ham som hun hadde avtalt. Han gjør henne om til stein.[155]

Athene ga sin tjeneste til en attisk jente ved navn Myrsine, en kysk jente som overgikk alle sine medsøstre i utøvelsen av idrett i både palaestra og løping. Av misunnelse myrdet de andre idrettsutøverne henne, men Athene forbarmet seg over henne og forvandlet hennes døde kropp til en myrt, en plante som senere var like foretrukket av Athene som oliven.[156] En nesten nøyaktig historie ble sagt om en annen jente, Elaea, som forvandlet seg til en oliven, Athenes hellige tre.[157]

Heltenes beskytter rediger

 
Attisk rødfigur maleri på kylix (drikkeskål) fra ca. 480–470 f.Kr. som viser Athene som observerer mens dragen fra Kolchis gulper opp helten Jason.[158]

I følge Pseudo-Apollodorus’ Bibliotheca ga Athene råd til Argos, skipsbyggeren «Argo», som helten Jason og hans gruppe av argonauter seilte på, og hjalp til med skipets konstruksjon.[159][160] Pseudo-Apollodorus nevner også at Athene veiledet helten Persevs i hans streben etter å få halshugget Medusa.[161][162][163] Sammen med Hermes, guden for reisende, dukket hun opp for Persevs etter at han la ut på sin søken og ga ham verktøy han ville trenge for å drepe gorgonen.[163][164] Athene lånte Persevs sitt polerte bronseskjold slik at han kunne å se Medusas refleksjon uten å bli forsteinet selv.[163][165]Hermes lånte Perseus sin harpe til å halshugge Medusa med.[163][166] Da Persevs svingte sverdbladet for å halshugge Medusa, ledet Athene det, slik at bladet kunne kutte hodet til gorgonen rent av.[163][165] I følge Pindarors trettende Olympiske ode hjalp Athene helten Bellerofon med å temme den bevingede hesten Pegasus ved å gi ham bittet som siden er en del av hesteutsrtningen.[167][168]

I antikkens gresk kunst blir Athene ofte vist å hjelpe helten Herakles.[169] Hun dukker opp i fire av de tolv metopene på Zeus-tempelet i Olympia som skildrer Herakles’ tolv storverk,[169][170] herunder det første storverket, der hun passivt ser ham drepe den nemeiske løven,[169] og den tiende, der hun er framstilt i å aktivt hjelpe ham med å holde himmelen oppe.[171] Hun blir presentert som hans «sterke allierte»,[172] men også den «milde ... anerkjenner av hans prestasjoner.»[172] Kunstneriske skildringer av Herakles’ apoteose viser Athene som kjører ham til gudenes fjell Olympos i vognen sin og presenterer ham for Zevs for hans guddommeliggjøring.[171] I Aiskhylos’ tragedie Orestien griper Athene inn for å redde Orestes fra erinyenes vrede og leder rettssaken hans for drapet på moren Klytaimnestra.[173] Når halvparten av juryen stemmer for frifinnelse og den andre halvparten stemmer for å dømme, avgir Athene den avgjørende stemmen for å frikjenne Orestes[173] og erklærer at fra da av, når en jury er bundet, skal den tiltalte alltid frifinnes.[174]

I Odysseen vinner Odyssevs’ utspekulerte og kloke natur raskt Athenes gunst.[160][175] For den første delen av eposet er hun imidlertid stort sett begrenset til å hjelpe ham kun på avstand, hovedsakelig ved å implantere tanker i hodet hans under reisen hjem fra Troja. Hennes veiledende handlinger forsterker rollen hennes som «heltenes beskytter», eller, som den tyske mytolog Walter Friedrich Otto kalte henne, «nærhetens gudinne», grunnet hennes veiledning og moderlige sondering.[176][177] Det er ikke før han ender opp på kysten av øya Scheria, hvor Navsikaa vasker klærne sine og hvor Athene kommer personlig for å gi mer håndgripelig hjelp.[178] Hun dukket opp i Navsikaas drømmer for å sikre at prinsessen reddet Odyssevs og spilte en rolle i hans eventuelle eskorte til Ithaka.[179] Athene dukket opp for Odyssevs ved hans ankomst, forkledd som en gjeter;[180][181] hun løy først og fortalte ham at Odyssevs’ hustru Penelope har giftet seg på nytt og at han antas å være død,[180] men Odyssevs løy tilbake til henne og benyttet dyktige unnvikende svar for å beskytte seg selv.[181][182] Imponert over hans besluttsomhet og klokskap avslørte hun seg selv og fortalte ham hva han trengte for å vite for å kunne vinne tilbake sitt rike.[175][183] Hun forkledde ham ut som en eldre tigger slik at han ikke blir gjenkjent av frierne eller Penelope, og hjalp ham med å beseire frierne.[180][181] Athene viser seg også for Odyssevs’ sønn Telemakhos.[184] Hennes handlinger får ham til å reise rundt til Odyssevs’ kamerater og spørre dem om faren.[185] Han hørte historier om noen av Odyssevs’ reise.[185] Athenes framstøt for reisen til Telemakhos hjalp ham med å vokse inn i en mannsrolle som faren hans en gang hadde.[186] Hun spilte også en rolle i å få slutt på den resulterende feiden mot friernes slektninger. Hun instruerte Odyssevs’ far Laertes om å kaste spydet og drepe Eupeithes, faren til Antinoos.

Myter om straff rediger

 
Klassisk gresk framstilling av Medusa fra 300-tallet f.Kr.

Gorgoneion, en magisk amulett som viser det skremmende hodet av engorgon, ser ut til å ha oppstått som et apotropaisk symbol ment å avverge ondskap.[187] I en sen myte oppfunnet for å forklare opprinnelsen til Gorgon,[188] beskrives Medusa som å ha vært en ung prestinne som tjenestegjorde i Athenes tempelet i Athen.[189] Poseidon begjærte Medusa, og voldtok henne i Athenes tempel, og nektet å la hennes kyskhetsløfte stå i veien for ham.[189] Etter å ha oppdaget skjenselsdåden av templet hennes, forvandlet Athene Medusa til et grusomt monster med slanger for hår hvis blikk ville gjøre enhver dødelig til stein.[190]

I sin tolvte pythiske ode fortalte Pindaros historien om hvordan Athene oppfant aulos, en slags fløyte, i etterligning av klagesangene til Medusas søstre, gorgonene, etter at hun ble halshugget av helten Persevs.[191] I følge Pindaros ga Athene aulos til dødelige som en gave.[191] Senere pyntet den komiske dramatikeren Melanippides fra Melos (ca. 480–430 f.Kr.) historien i sin komedie Marsyas, og hevdet at Athene så seg i speilet mens hun spilte aulos og så hvordan det blåste opp kinnene hennes og fikk henne til å se dum ut, så hun kastet aulosen og forbannet den slik at den som tok den opp skulle møte en forferdelig død.[191] Aulos ble plukket opp av satyren Marsyas, som senere ble drept av Apollon grunnet hans hybris.[191] Senere ble denne versjonen av historien akseptert som kanonisk og den athenske billedhuggeren Myron skapte en gruppe bronseskulpturer basert på den, som ble installert før den vestlige fronten av Parthenon i tiden rundt 440 f.Kr.[191]

 
Minerva og Arakhne, maleri av René-Antoine Houasse (1706)

En myte fortalt av poeten Kallimakhos fra tidlige på 300-tallet f.Kr. i hans hymne 5 begynner med at Athena bader i en kilde på fjellet Helikon ved middagstid med en av hennes favorittfølge, nymfen Khariklo.[149][192] Khariklos sønn Tiresias var tilfeldigvis på jakt på det samme fjellet og kom til kilden på jakt etter vann.[149][192] Han så utilsiktet Athene naken, og da hun oppdaget gjorde hun ham blind for å sikre at han aldri igjen ville se det menn ikke var ment å se.[149][193][194] Khariklo grep inn på sønnens vegne og tryglet Athene om å vise barmhjertighet.[149][192][195] Athene svarte at hun ikke kunne gjenopprette Tiresias syn, man ga ham isteden evnen til å forstå fuglenes språk og dermed forutsi framtiden.[149][192][195]

Myrmeks var en smart og kysk attisk jente som raskt ble en favoritt hos Athene. Men da Athene oppfant plogen, dro Myrmeks til attikanerne og fortalte dem at det faktisk var hennes egen oppfinnelse. Såret av jentas svik, forvandlet Athene henne til det lille insektet som bærer navnet hennes, mauren.[196]

Fabelen om Arakhne dukker opp i Ovids Metamorfoser (8 e.Kr.),[197][198] som er nesten den eneste eksisterende kilden til legenden.[199][200] Historien ser ikke ut til å ha vært godt kjent før Ovids gjengivelse av den[199] og den eneste tidligere referansen til den er en kort hentydning i Virgils Georgica (29 f.Kr.) som ikke nevner Arakhne ved navn.[201][200] I følge Ovid var Arakhne (hvis navn betyr edderkopp på gammelgresk)[202] datter av en berømt fargeprodusent av purpur i Hypaipa av Lydia, og en vever og elev av Athene.[203] Hun ble så innbilsk med sine ferdigheter som vever at hun begynte å hevde at hennes ferdigheter var større enn Athena selv. [203][204] Athene ga Arakhne en sjanse til å forløse seg selv ved å anta skikkelsen av en gammel kvinne og advare henne om ikke å fornærme gudene.[198][204] Arakhne hånet og ønsket seg en vevekonkurranse, slik at hun kunne bevise ferdighetene sine.[204][205]

Athene vevde scenen for sin seier over Poseidon i konkurransen om beskyttelse av Athen.[205][206] Athenes billedvev skildret også de tolv olympiske guder og nederlaget til mytologiske skikkelser som utfordret deres autoritet.[207] Arakhnes billedvev inneholdt tjueen episoder av gudenes utroskap,[204][206] blant annet Zevs som var utro med Leda, med Europa og med Danaë.[206] Det representerte gudenes urettferdige og diskrediterende oppførsel overfor dødelige.[207] Athene innrømmet at Arakhnes arbeid var feilfritt, men var rasende over Arakhnes offensive valg av emne, som viste gudenes feil og overtredelser.[205][204] Til slutt, da hun mistet besinnelsen, ødela gudinnen Arakhnes billedvev og vev, og slo den med skyttelen.[206] Athene slo deretter Arakhne i ansiktet med staven fire ganger.[205][204] Arakhne hengte seg selv i fortvilelse, men Athene forbarmet seg over henne og brakte henne tilbake fra de døde i form av en edderkopp.[205][204][206]

I en sjeldnere versjon, etter å ha overlevd i skoliaen til en ikke navngitt skoliast på Nikandros fra Kolofon, hvis arbeider påvirket Ovid i stor grad, blir Arakhne plassert i Attika i stedet og har en bror som heter Falanks. Athena lærte Arakhne kunsten å veve og Falanks krigskunsten, men da bror og søster la seg sammen i sengen, fikk Athena slik avsky for dem at hun gjorde dem begge til edderkopper, dyr for alltid dømt til å bli spist av sine egne unger.[208]

Trojakrigen rediger

 
Veggmaleri fra Pompeii, 45–79 e.Kr., Napoli arkeologiske museum.

Myten om Paris’ dom nevnes kun kort i Iliaden,[209] men er beskrevet i dybden i et sammendrag på Kypria, et tapt dikt fra den episke syklus, som registrerte at alle gudene og gudinnene i tillegg til alle dødelige som også ble invitert til ekteskapet til Pelevs og Thetis (som ble foreldrene til Akilles).[210] Bare Eris, uenighetens gudinne, ble ikke invitert.[210] Hun ble irritert over dette, og da hun likevel kom hadde hun med et gulleple påskrevet ordet καλλίστῃ (kallistēi, «for de vakreste»), som hun kastet blant gudinnene.[211] Afrodite, Hera og Athene hevdet alle å være de vakreste, og dermed den rettmessige eieren av eplet.[211][149]

Gudinnene valgte å legge saken fram for Zevs, men han aktet ikke å skape splid ved å favorisere en av gudinnene framfor de andre. Han la valget i hendene på Paris, en trojansk fyrste.[211][149] Etter å ha badet om våren på Idafjellet der Troia lå, dukket gudinnene opp for Paris for hans avgjørelse.[211] I de eksisterende antikke skildringene av Paris’ dom, er Afrodite bare av og til representert naken, og Athene og Hera er alltid fullt kledd.[212] Siden renessansen har imidlertid vestlige malerier typisk framstilt alle tre gudinnene som fullstendig nakne.[212]

Alle tre gudinnene var gudommelig vakre og Paris klarte ikke bestemme seg for hvem av dem han skulle velge. De tre tydde da til bestikkelser.[211] Hera prøvde å bestikke Paris med makt over hele Asia og Europa, og Athene tilbød ham berømmelse og ære i kamp,[211][149] men Afrodite lovet Paris at om hun ble valgt som den vakreste, ville hun ville la ham gifte seg med den vakreste kvinnen på jorden.[149][213] Denne kvinnen var Helena, men hun var allerede var gift med kong Menelaos av Sparta.[213] Paris valgte da Afrodite og tildelte henne eplet.[213] De to andre gudinnene ble rasende og, som et direkte resultat, stilte de seg på grekernes side i den trojanske krigen.[149]

 
Statue av Athene statue i Antalya Museum i Konyaaltı.

I bok V–VI av Iliaden hjelper Athene helten Diomedes, som i fravær av Akilles viser seg å være den mest effektive greske krigeren.[160][214] Flere kunstneriske representasjoner fra tidlig på 500-tallet f.Kr. kan vise Athene og Diomedes,[214] blant annet et skjoldbånd fra tidlig på 500-tallet f.Kr. som viser Athene og en uidentifisert kriger som rir på en stridsvogn, et vasemaleri av en kriger med sin vognfører vendt mot Athene, og en påskrevet leirplakett som viser Diomedes og Athene som kjører i en vogn.[214] Tallrike avsnitt i Iliaden nevner også at Athene tidligere har tjent som beskytter av Diomedes’ far Tydeus.[215][216] Når de trojanske kvinnene drar til Athene-tempelet på Akropolis for å be henne om beskyttelse mot Diomedes, ignorerer Athene dem.[74]

I bok XXII av Iliaden, mens Akilles jager Hektor rundt Trojas murer, dukker Athene opp for Hektor forkledd som broren Deifobos og overtaler ham til å holde stand slik at de kan kjempe mot Akilles sammen.[217] Deretter kaster Hektor spydet sitt mot Akilles og bommer, men forventer at Deifobos skal gi ham et nytt, men Athene forsvinner i stedet, og lar Hektor møte Akilles alene uten et nytt spyd.[218] I Sofokles’ tragedie Ajax straffer hun Odyssevs’ rival Ajax den store, gjør ham sinnssyk og får ham til å massakrere akhaiernes storfe, og tenker at han slakter akhaierne selv.[219] Selv etter at Odyssevs selv har uttrykt medlidenhet med Ajax, erklærer Athene: «Å le av fiendene dine - hva kan det være en søtere latter enn det?» (linje 78–79).[219] Ajax begår senere selvmord som et resultat av hans ydmykelse.[219]

Klassisk kunst rediger

Athene ble jevnlig framstilt ofte opp i den greske antikkens klassiske kunst, blant annet på mynter og i keramiske malerier.[220][221] Hun er spesielt framtredende i verk produsert i Athen.[220] I klassiske skildringer blir Athene vanligvis framstilt stående oppreist, iført en khiton i full lengde, som var en lang skjørtlignende underdel båret av både menn og kvinner.[222] Hun er oftest representert kledd i rustning som en mannlig soldat og iført en korintisk hjelm hevet høyt på pannen.[221][222][15] Skjoldet hennes bærer i midten aigis med hodet til gorgonen (gorgoneion) i midten og slanger rundt kanten.[188] Noen ganger blir hun vist iført aigis som en kappe.[221] Som Athene Promakos blir hun vist med et spyd.[220][221] Mytologiske scener der Athene var representert er blant annet hennes fødsel fra hodet til Zevs, hennes kamp med gigantene, fødselen av Erikhthonios og Paris’ dom.[220]

«Den sørgende Athene» eller «Den ettertenksomme Athene» er en kjent relieffskulptur som dateres til rundt 470–460 f.Kr.[220] som har blitt tolket til å representere Athene Polias.[222] Den mest kjente klassiske framstillingen av Athene var Athena Parthenos, en nå tapt 11,5 m[223] statue i gull og elfenben av henne i Parthenon skapt av den athenske billedhuggeren Fidias.[222] Kopier av denne viser at denne statuen avbildet Athene som holder skjoldet i venstre hånd med Nike, den bevingede seiersgudinnen, stående på høyre side.[220] Athene Polias er også representert i et ny-attisk relieff som nå oppbevares i Virginia Museum of Fine Arts i USA,[222] som viser henne som holder en ugle i hånden (uglens rolle som symbol på visdom har sin opprinnelse i denne assosiasjonen med Athene) og bærer sin karakteristiske korintiske hjelm mens hun hviler skjoldet mot en nærliggende herme.[222] Den romerske gudinnen Minerva lånte de fleste av Athenes greske ikonografiske assosiasjoner men ble også integrert i den kapitolinske triaden (viktigeste romerske gudene samlet: Jupiter, hustruen Juno og datteren Minerva).[220]

  •  
    Attisk rødfigur kylix som viser Athene som dreper giganten Enkelados.
  •  
    Attisk rødfigur kylix av Athene Promachos som holder et spyd og står ved siden av en dorisk søyle (ca. 500-490 f.Kr.)
  •  
    Restaurering av polykrom dekorasjonen av Athene-statuen fra Afaia-tempelet i Egina, ca. 490 f.Kr. (fra utstillingen "Bunte Götter" av München Glyptothek).
  •  
    «Den sørgende Athene», relieff (ca. 470-460 f.Kr.
  •  
    Relieff av Athene og Nike som dreper giganten Alkyoneus (?) fra frisen Gigantomakhia på Pergamonalteret (begynnelsen av 100-tallet f.Kr.)
  •  
    Athena-portrett av Eukleidas på en tetradrachme fra Siracusa, Sicilia ca. 400 f.Kr.
  •  
    Klassisk mosaikk fra en villa ved Tusculum, 200-tallet e.Kr., nå ved Museo Pio-Clementino, Vatikanet
  •  
    Mytologisk scene med Athene (til venstre) og Herakles (til høyre), på en steinpalett av gresk-buddhistisk kunst i Gandhara, India

Post-klassisk kultur rediger

Kunst og symbolikk rediger

 
Statue av Pallas Athene foran den østerrikske parlamentsbygningen. Athene har blitt brukt gjennom vestlig historie som et symbol på frihet og demokrati.[224]

Tidlige kristne forfattere, som Klemens av Alexandria og Firmicus, nedverdiget Athene som representant for alt det som var avskyelig ved hedenskapen;[225] de fordømte henne som «ubeskjeden og umoralsk».[226] I løpet av middelalderen ble imidlertid mange attributter som tidligere var forbeholdt Athene gitt videre til jomfru Maria,[226] som 300-tallet ofte ble avbildet iført Gorgoneion.[226] Noen så til og med på jomfru Maria som en «krigerjomfru», omtrent som Athene Parthenos;[226] en anekdote forteller at jomfru Maria en gang dukket opp på murene i Konstantinopel da den var under beleiring av avarene, holdt et spyd og oppfordret folket til å slåss.[227] I løpet av middelalderen ble Athene mye brukt som et kristent symbol og allegori, og hun dukket opp på familieemblemene til en del adelshus.[228]

Under renessansen tok Athene på seg mantelen som beskytter av kunst og menneskelig bestrebelser;[229] allegoriske malerier som involverte Athene var en favoritt blant de italienske renessansemalerne.[229] I Sandro Botticellis maleri «Pallas og kentauren», sannsynligvis malt en gang på begynnelsen av 1480-tallet, er Athene personifiseringen av kyskhet, som vises mens hun legger hånden på hårlokkene til en kentaur, som representerer begjær.[230][231] Andrea Mantegnas maleri fra 1502 kalt «Dydenes triumf» (eller «Minerva forviser lastene fra dydens hage») bruker Athene som personifiseringen av gresk-romersk læring som jager middelalderens laster fra hagen til moderne vitenskap.[232][233][234] Athene benyttes også for å personifisere visdommen i Bartholomeus Sprangers maleri fra 1591 «Visdommens triumf» (eller «Minerva seirende over uvitenhet»).[235]

I løpet av 1500- og 1600-tallet ble Athene brukt som et symbol for kvinnelige herskere.[236] I sin bok A Revelation of the True Minerva (1582) framstilte den engelske politikeren Thomas Blennerhassett dronning Elizabeth I av England som en «ny Minerva» og «den største gudinnen nå på jorden».[237] En rekke malerier av Peter Paul Rubens framstilte Athene som Maria de’ Medicis beskytter og mentor;[238] det siste maleriet i serien går enda lenger og viser Marie de’ Medici med Athenes ikonografi, som den dødelige inkarnasjonen av gudinnen selv.[238] Den flamske billedhuggeren Jean-Pierre-Antoine Tassaert portretterte senere Katarina II av Russland som Athene i en marmorbyste i 1774.[235] Under den franske revolusjonen ble statuer av hedenske guder revet ned over hele Frankrike, men statuer av Athene ble det ikke.[238] I stedet ble Athene forvandlet til personifiseringen av friheten og republikken og en statue av gudinnen sto i sentrum av Place de la Revolution i Paris.[238] I årene etter revolusjonen spredte nye kunstneriske representasjoner av Athene seg.[239]

En statue av Athene står rett foran den østerrikske parlamentsbygningen i Wien, og skildringer av Athene har påvirket andre symboler på vestlig frihet, blant annet Frihetsgudinnen og Britannia.[240] I over et århundre har en fullskala kopi av Parthenon stått i Nashville i Tennessee.[241] I 1990 la kuratorene til en forgylt 12,5 m høy kopi av Fidias Athene Parthenos, bygget av betong og glassfiber.[241] Californias segl har bildet av Athene som kneler ved siden av en brun grizzlybjørn.[242] Athene har av og til dukket opp på moderne mynter, som hun gjorde på den gamle athenske drakmen. Hodet hennes vises på minnemynten S Panama-Pacific til en verdi av $50 i 1915.[243]

Moderne tolkninger rediger

 
Moderne dodekateisme «tro på gudene», hellenistisk etnisk religion dedikert til Athene og Apollon.

En av Sigmund Freuds mest verdifulle eiendeler var en liten bronseskulptur av Athene, som satt på skrivebordet hans.[244] Freud beskrev en gang Athene som «en kvinne som er utilnærmelig og avviser alle seksuelle lyster – ettersom hun viser de skremmende kjønnsorganer til Moren».[245]

Feministiske syn på Athene er skarpt delt;[245] noen feminister ser på henne som et symbol på kvinnelig egenkraft og myndighet,[245] mens andre ser på henne som «den ytterste patriarkalske sell out ... som bruker kreftene sine til å hjelpe og fremme menn i stedet for andre av sitt eget kjønn».[245] I moderne wicca er Athene æret som et aspekt av Gudinnen[246] og noen wiccatilhengere tror at hun kan gi «uglegaven» («evnen til å skrive og kommunisere tydelig») til sine tilbedere.[246] På grunn av sin status som en av de tolv olympiere, er Athene en stor guddom i dodekateisme eller hellenismos,[247] en nyhedensk religion som søker å autentisk gjenopplive og gjenskape antikkens Hellas religionen og de religiøse forestillingene til i den moderne verden.[248]

Athene er en naturlig beskytter for universiteter: På Bryn Mawr College i Pennsylvania ligger en statue av Athena (en kopi av den opprinnelige bronsestatuen i kunst- og arkeologibiblioteket) i Great Hall.[249] Det er tradisjon at på tidspunktet for studentenes eksamen å overlate ofringer til gudinnen med en lapp som ber om beste ønsker,[249] eller å angre for ved et uhell å bryte noen av høyskolens mange andre tradisjoner.[249] Pallas Athene er veiledningsgudinnen til det internasjonale, men hovedsakelig amerikanske sosiale fellesskapet Phi Delta Theta (ΦΔΘ).[250] Athenes ugler også et symbol på fellesskapet.[250]

Referanser rediger

  1. ^ Merriam-Webster's Encyclopedia of Literature. Merriam-Webster. 1995. ISBN 9780877790426; s. 81.
  2. ^ a b Deacy & Villing (2001).
  3. ^ a b c d e f g h Burkert (1985), s. 139.
  4. ^ «Hekatombaion - July - New Year in Ancient Greece», Greeker than the Greeks
  5. ^ «The Panathenaea», Ime.gr
  6. ^ «How was Athena Born?», Greek Mythology
  7. ^ «King Erichthonius of Athens», Greek Legends and Myths
  8. ^ «Erichthonius: The Serpent-Born Hero of Ancient Athens», Olympioi
  9. ^ «The Gods of the Trojan War» (PDF), Old Dominion University
  10. ^ «The Golden Apple» (PDF), European Commission
  11. ^ «Myth of Arachne, the spider woman», Greeka
  12. ^ «The Curse of Medusa in Greek Mythology», Theoi Greek Mythology
  13. ^ Powelson, Todd (2022): «Athena», Toddpowelson.com
  14. ^ Borkenhagen, David : «The Parthenon as a Metaphor of Democracy», JHI (Journal of the History of Ideas)
  15. ^ a b c Powell (2012), s. 230.
  16. ^ a b c d Ruck & Staples (1994), s. 24.
  17. ^ Beekes (2009), s. 29.
  18. ^ Platon: Kratylos, 407b.
  19. ^ Kartylos, Platon samlede verker, 2005, oversettelse Mette Heuch Berg, bind VII, Vidarforlagets Kulturbibliotek, s. 145-146
  20. ^ Johrens (1981), s. 438–452.
  21. ^ a b Nilsson (1967), s. 347, 433.
  22. ^ a b c d e f Burkert (1985), s. 140.
  23. ^ Puhvel (1987), s. 133.
  24. ^ Kinsley (1989), s. 141–142.
  25. ^ a b c Hurwit (1999), s. 14.
  26. ^ a b c Ventris & Chadwick (1973), s. 126.
  27. ^ Chadwick (1976), s. 88–89.
  28. ^ Palaima (2004), s. 444.
  29. ^ Burkert (1985), s. 44.
  30. ^ Kofinas Za 1 inskripsjon, linje 1.
  31. ^ a b c Best (1989), s. 30.
  32. ^ Mylonas (1966), s. 159.
  33. ^ Hurwit (1999), s. 13–14.
  34. ^ Fururmark (1978), s. 672.
  35. ^ a b Nilsson (1950), s. 496.
  36. ^ Harrison (1922), s. 306. Cfr. ibid., s. 307, fig. 84: «Detail of a cup in the Faina collection». Arkivert fra originalen 5. november 2004.
  37. ^ Wolkstein & Kramer (1983), s. 92, 193.
  38. ^ Puhvel (1987), s. 133–134.
  39. ^ Mallory & Adams (2006), s. 433.
  40. ^ a b Penglase (1994), s. 235.
  41. ^ Deacy (2008), s. 20–21, 41.
  42. ^ Penglase (1994), s. 233–325.
  43. ^ Platons dialog Timaios 21e, Platon samlede verker, 2005, oversettelse Jens Braarvig, bind VII, Vidarforlagets Kulturbibliotek, s. 218
  44. ^ Herodotos: Historier 2:170–175.
  45. ^ Aiskhylos: Eumenidene, v. 292 f. Cf. tradisjonen hun var datter av Neilos: se Klemens av Alexandria: Protr. 2.28.2; Cicero: De Natura Deorum 3.59.
  46. ^ Bernal (1987), s. 21, 51 ff.
  47. ^ Fritze (2009), s. 221–229.
  48. ^ Berlinerblau (1999), s. 93ff.
  49. ^ Fritze (2009), s. 221–255.
  50. ^ Jasanoff & Nussbaum (1996), s. 194.
  51. ^ Fritze (2009), s. 250–255.
  52. ^ a b c d Janson, Horst Woldemar; Janson, Anthony F. (2004): History of Art: The Western Tradition. Bind 1 (rev. 6. utg.). Upper Saddle River, New Jersey: Pearson Education. ISBN 0-13-182622-0; s. 111, 160.
  53. ^ a b c d e f Schmitt (2000), s. 1059–1073.
  54. ^ The Homeric hymns. Overs. Cashford, Jules. London: Penguin Books. 2003. ISBN 0-14-043782-7. OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/59339816 59339816.
  55. ^ a b c d e f Hurwit (1999), s. 15.
  56. ^ a b c Hubbard (1986), s. 28.
  57. ^ Bell (1993), s. 13.
  58. ^ Pausanias, i. 5. § 3; 41. § 6.
  59. ^ Johannes Tzetzes, ad Lycophr., l.c.
  60. ^ Schaus & Wenn (2007), s. 30.
  61. ^ «Buporthmus», Smith, William, red. (1854): Dictionary of Greek and Roman Geography
  62. ^ Pausanias: Description of Greece, 2.34.8; 2.34.9.
  63. ^ Life of Pericles 13,8. Plutarch, Parallel Lives. uchicago.edu. 1916. The Parallel Lives by Plutarch, i bind i bind III i Loeb Classical Library, 1916
  64. ^ Beaumont, Lesley A. (2013): Childhood in Ancient Athens: Iconography and Social History. Routledge. ISBN 978-0415248747; s. 69.
  65. ^ Chantraine, s.v.; New Pauly sier at etymologien rett og slett er ukjent
  66. ^ New Pauly s.v. Pallas
  67. ^ Graves (1960), s. 50–55.
  68. ^ a b c Graves (1960), s. 50.
  69. ^ a b c d e Kerényi (1951), s. 120.
  70. ^ Deacy (2008), s. 51.
  71. ^ Kerényi (1951), s. 120-121.
  72. ^ Kerényi (1951), s. 121.
  73. ^ a b c d Deacy (2008), s. 68.
  74. ^ a b Deacy (2008), s. 68–69.
  75. ^ Deacy (2008), s. 71.
  76. ^ γλαυκῶπις, Liddell & Scott.
  77. ^ γλαυκός, Liddell & Scott.
  78. ^ ὤψ, Liddell & Scott.
  79. ^ Thompson, D'Arcy Wentworth (1895): A glossary of Greek birds. Oxford, Clarendon Press. s. 45.
  80. ^ γλαύξ, Liddell & Scott.
  81. ^ a b Nilsson (1950), s. 491–496.
  82. ^ a b Graves (1960), s. 55.
  83. ^ Kerényi (1951), s. 128.
  84. ^ Τριτογένεια, Liddell & Scott.
  85. ^ Hesiod: Theogonien II, 886–900.
  86. ^ a b Janda (2005), s. 289-298.
  87. ^ a b c Janda (2005), s. 293.
  88. ^ Homer: Iliaden XV, 187–195.
  89. ^ Diogenes Laertius: «Democritus (? 460-357 B.C.)», Lives of Eminent Philosophers, Book IX, Chapter 7.
  90. ^ Herrington (1955), s. 11–15.
  91. ^ Schmitz, Leonhard (1870): "Plynteria", Smith, William, red.: Dictionary of Greek and Roman Antiquities, Boston: Little, Brown and Company, s. 928
  92. ^ Simon (1983), s. 46.
  93. ^ a b c d Herrington (1955), s. 1–11.
  94. ^ a b Herrington (1955), s. 11–14.
  95. ^ a b c d Darmon (1992), s. 114–115.
  96. ^ a b Hansen (2004), s. 123–124.
  97. ^ Robertson (1992), s. 90–109.
  98. ^ Hurwit (1999), s. 18.
  99. ^ a b c d e Burkert (1985), s. 143.
  100. ^ Goldhill (1986), s. 121.
  101. ^ a b c d Garland (2008), s. 217.
  102. ^ Hansen (2004), s. 123.
  103. ^ Goldhill (1986), s. 31.
  104. ^ a b c d Kerényi (1952).
  105. ^ Marinus of Samaria: The Life of Proclus or Concerning Happiness, Para:30. Tertullian.org. 1925. s. 15–55.
  106. ^ Apollodorus av Athen (2016), s. 224.
  107. ^ Pilafidis-Williams (1998).
  108. ^ Jost (1996), s. 134–135.
  109. ^ Pausanias: Description of Greece, iii.5.6. Sitat: «This sanctuary had been respected from early days by all the Peloponnesians, and afforded peculiar safety to its suppliants.»
  110. ^ Pausanias: Description of Greece, viii.4.8.
  111. ^ a b c d Deacy (2008), s. 127.
  112. ^ a b Burn (2004), s. 10.
  113. ^ a b Burn (2004), s. 11.
  114. ^ Burn (2004), s. 10–11.
  115. ^ Kerényi (1951), s. 118–120.
  116. ^ Deacy (2008), s. 17–32.
  117. ^ a b Penglase (1994), s. 230–231.
  118. ^ Harrison (1922), s.302
  119. ^ Harrison (1922), s. 302
  120. ^ Kerényi (1951), s. 118–122.
  121. ^ Deacy (2008), s. 17–19.
  122. ^ Hansen (2004), s. 121–123.
  123. ^ Homer: Iliaden, femte bok, linje 880
  124. ^ a b c d e f g Deacy (2008), s. 18.
  125. ^ a b c Hesiod: Teogonien 885–900, 929e-929t
  126. ^ a b c Kerényi (1951), s. 118–119.
  127. ^ a b c d Hansen (2004), s. 121–122.
  128. ^ a b c Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca 1.3.6.
  129. ^ a b c d e Hansen (2004), s. 122–123.
  130. ^ Kerényi (1951), s. 119–120.
  131. ^ Hansen (2004), s. 122–124.
  132. ^ a b c Penglase (1994), s. 233.
  133. ^ Pindar: Seventh Olympian Ode, lines 37–38
  134. ^ Filostratos: Imagines 2. 27
  135. ^ Justin: Apology 64.5, sitert i Robert McQueen Grant, Gods and the One God, bind 1:155, som observerer at det er Porfyrios «som på lignende måte identifiserer Athene med ’foruttenkning’».
  136. ^ Gantz, s. 51; Yasumura, s. 89; scholia bT to Iliad 8.39.
  137. ^ a b c d e f Kerényi (1951), s. 281.
  138. ^ Kerényi (1951), s. 122.
  139. ^ Oldenburg (1969), s. 86.
  140. ^ Cory, I.P., red. (1832): «The Theology of the Phœnicians from Sanchoniatho», Ancient Fragments. Overs. Cory. Via Sacred-texts.com.
  141. ^ a b c d Kerényi (1951), s. 224.
  142. ^ a b c d e Graves (1960), s. 62.
  143. ^ a b c Kerényi (1951), s. 124.
  144. ^ Kinsley (1989), s. 143.
  145. ^ a b c d e Deacy (2008), s. 88.
  146. ^ Servius: On Virgil's Georgics, 1.18; skolia på Aristophanes: Clouds 1005
  147. ^ Wunder (1855), s. 100, note på vers 703.
  148. ^ a b c d e f Kerényi (1951), s. 123.
  149. ^ a b c d e f g h i j k l m n Hansen (2004), s. 125.
  150. ^ a b c d Kerényi (1951), s. 125.
  151. ^ Kerényi (1951), s. 125–126.
  152. ^ a b Kerényi (1951), s. 126.
  153. ^ Deacy (2008), s. 88–89.
  154. ^ a b c Deacy (2008), s. 89.
  155. ^ Ovid: Metamorphoses, X. Aglaura, Book II, 708–751; XI. The Envy, Book II, 752–832.
  156. ^ Cancik, Hubert; Schneider, Helmuth; Salazar, Christine F.; Orton, David E. (2002): Brill's New Pauly: Encyclopaedia of the Ancient World. Vol. IX. Brill Publications. ISBN 978-90-04-12272-7; s. 423.
  157. ^ Forbes Irving, Paul M. C. (1990): Metamorphosis in Greek Myths. Clarendon Press. ISBN 0-19-814730-9; s. 278.
  158. ^ Deacy (2008), s. 62.
  159. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca 1.9.16.
  160. ^ a b c Hansen (2004), s. 124.
  161. ^ Burkert (1985), s. 141.
  162. ^ Kinsley (1989), s. 151.
  163. ^ a b c d e Deacy (2008), s. 61.
  164. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca 2.37, 38, 39
  165. ^ a b Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca 2.41
  166. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca 2.39
  167. ^ Deacy (2008), s. 48.
  168. ^ Pindaros: Olympian Ode 13.75–78
  169. ^ a b c Deacy (2008), s. 64–65.
  170. ^ Pollitt (1999), s. 48–50.
  171. ^ a b Deacy (2008), s. 65.
  172. ^ a b Pollitt (1999), s. 50.
  173. ^ a b Roman & Roman (2010), s. 161.
  174. ^ Roman & Roman (2010), s. 161–162.
  175. ^ a b Jenkyns (2016), s. 19.
  176. ^ Otto, Walter Friedrich (1929): Die Gotter Griechenlands (55–77). Bonn: F.Cohen
  177. ^ Deacy (2008), s. 59.
  178. ^ de Jong (2001), s. 152.
  179. ^ de Jong (2001), s. 152–153.
  180. ^ a b c Trahman (1952), s. 31–35.
  181. ^ a b c Burkert (1985), s. 142.
  182. ^ Trahman (1952), s. 35.
  183. ^ Trahman (1952), s. 35–43.
  184. ^ Murrin (2007), s. 499.
  185. ^ a b Murrin (2007), s. 499–500.
  186. ^ Murrin (2007), s. 499–514.
  187. ^ Phinney (1971), s. 445–447.
  188. ^ a b Phinney (1971), s. 445–463.
  189. ^ a b Seelig (2002), s. 895.
  190. ^ Seelig (2002), s. 895-911.
  191. ^ a b c d e Poehlmann (2017), s. 330.
  192. ^ a b c d Morford & Lenardon (1999), s. 315.
  193. ^ Kugelmann (1983), s. 73.
  194. ^ Morford & Lenardon (1999), s. 315–316.
  195. ^ a b Kugelmann (1983), s. 316.
  196. ^ Servius: Commentary on Virgil's Aeneid 4.402]; Smith 1873, s.v. Myrmex
  197. ^ Ovids Metamorfoser: vi.5–54 og 129–145
  198. ^ a b Powell (2012), s. 233–234.
  199. ^ a b Roman & Roman (2010), s. 78.
  200. ^ a b Norton (2013), s. 166.
  201. ^ Virgil: Georgica , iv, 246
  202. ^ ἀράχνη, ἀράχνης. Liddell, Henry George; Scott, Robert; A Greek–English Lexicon hos Perseus Project.
  203. ^ a b Powell (2012), s. 233.
  204. ^ a b c d e f g Harries (1990), s. 64–82.
  205. ^ a b c d e Powell (2012), s. 234.
  206. ^ a b c d e Leach (1974), s. 102–142.
  207. ^ a b Roman & Roman (2010), s. 92.
  208. ^ Salzman-Mitchell, Patricia B. (2005): A Web of Fantasies: Gaze, Image, and Gender in Ovid's Metamorphoses. Ohio State University Press. ISBN 0-8142-0999-8; s. 228.
  209. ^ Walcot (1977), s. 31.
  210. ^ a b Walcot (1977), s. 31–32.
  211. ^ a b c d e f Walcot (1977), s. 32.
  212. ^ a b Bull (2005), s. 346–347.
  213. ^ a b c Walcot (1977), s. 32–33.
  214. ^ a b c Burgess (2001), s. 84.
  215. ^ Iliad 4.390, 5.115–120, 10.284-94.
  216. ^ Burgess (2001), s. 84–85.
  217. ^ Deacy (2008), s. 69.
  218. ^ Deacy (2008), s. 69–70.
  219. ^ a b c Deacy (2008), s. 59–60.
  220. ^ a b c d e f g Aghion, Barbillon & Lissarrague (1996), s. 193.
  221. ^ a b c d Hansen (2004), s. 126.
  222. ^ a b c d e f Palagia & Pollitt (1996), s. 28-32.
  223. ^ «Athena Parthenos by Phidias», World History Encyclopedia.
  224. ^ Deacy (2008), s. 145–149.
  225. ^ Deacy (2008), s. 141–144.
  226. ^ a b c d Deacy (2008), s. 144.
  227. ^ Deacy (2008), s. 144–145.
  228. ^ Deacy (2008), s. 146–148.
  229. ^ a b Deacy (2008), s. 145–146.
  230. ^ Randolph (2002), s. 221.
  231. ^ Deacy (2008), s. 145.
  232. ^ Brown (2007), s. 1.
  233. ^ Aghion, Barbillon & Lissarrague (1996), s. 193–194.
  234. ^ Deacy (2008), s. 147-148.
  235. ^ a b Aghion, Barbillon & Lissarrague (1996), s. 194.
  236. ^ Deacy (2008), s. 147-148.
  237. ^ Deacy (2008), s. 147.
  238. ^ a b c d Deacy (2008), s. 148.
  239. ^ Deacy (2008), s. 148–149.
  240. ^ Deacy (2008), s. 149.
  241. ^ a b Garland (2008), s. 330.
  242. ^ «Symbols of the Seal of California», LearnCalifornia.org. Arkivert fra originalen 24. november 2010.
  243. ^ Swiatek & Breen (1981), s. 201–202.
  244. ^ Deacy (2008), s. 153.
  245. ^ a b c d Deacy (2008), s. 154.
  246. ^ a b Gallagher (2005), s. 109.
  247. ^ Alexander (2007), s. 31–32.
  248. ^ Alexander (2007), s. 11–20.
  249. ^ a b c Friedman (2005), s. 121.
  250. ^ a b «Phi Delta Theta International – Symbols», Phideltatheta.org.

Bibliografi rediger

Antikkens kilder rediger

Moderne kilder rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Athene&oldid=24397102»