Arvefølgen til den britiske tronen
Arvefølgen til den britiske tronen er en liste over de personene som har arverett til den britiske tronen ifølge Det kongelige hoff.[1] Denne arvefølgen gjelder også for samvelderikene. Reglene for arvefølgen ble i 2013 vedtatt endret slik at arveberettigete kvinner og menn likestilles.[2] De nye reglene for arvefølge trådte i kraft i Storbritannia og øvrige samvelderiker den 26. mars 2015.
Dagens arverekke rediger
Listen over de 24 nærmeste i arvefølgen er:[1][3]
- Prins William
- Prins George
- Prinsesse Charlotte
- Prins Louis
- Prins Harry
- Archie Mountbatten-Windsor
- Lilibet Mountbatten-Windsor
- Prins Andrew
- Prinsesse Beatrice
- Sienna Mapelli Mozzi
- Prinsesse Eugenie
- August Brooksbank
- Ernest Brooksbank
- Prins Edward
- Prins James
- Prinsesse Louise
- Prinsesse Anne
- Peter Phillips
- Savannah Phillips
- Isla Phillips
- Zara Tindall
- Mia Tindall
- Lena Tindall
- Lucas Tindall
Bakgrunn rediger
Før endringene i 2013 var arvefølgen fastsatt av Act of Settlement fra 1701. Arvefølgen var basert på protestantiske etterkommere etter Sophia av Hannover.[1] Katolikker kunne ikke arve tronen, heller ikke en protestant som var gift med en katolikk. Menn gikk foran kvinner.
Under samveldelandenes toppmøte i Perth i 2011 ble regjeringssjefene i de 16 samvelderikene enige om å endre reglene for arvefølgen slik at døtre likestilles med sønner. Endringen skulle gjelde framtidige barn av prins William.[4] Samtidig ble det også enighet om at en arveberettiget som gifter seg med en katolikk, ikke lenger skal tape sin arverett.[5] Endringen måtte bekreftes av lovvedtak for å tre i kraft.
Den 4. desember 2012 ble det kunngjort at alle samvelderikene hadde kommet til enighet om endringene i reglene om arvefølgen. Den britiske regjeringen la 13. desember 2012 fram et lovforslag for det britiske parlamentet om lik arverett for kvinner og menn, gjeldende for den som fødes etter 28. oktober 2011, samt oppheving av reglene om tapt arverett for den som gifter seg med en katolikk.[6] Samtidig ble det foreslått at de seks nærmeste i arverekken må ha monarkens godkjennelse for å inngå ekteskap og at den som inngår ekteskap uten godkjennelse taper arveretten for seg selv og sine etterkommere.[7] Tidligere måtte enhver etterkommer etter kong Georg II ha kongelig tillatelse til å inngå ekteskap for å beholde sin plass i arvefølgen.
Lovforslag om disse endringene i bestemmelsene om arvefølgen ble vedtatt av Underhuset 28. januar og av Overhuset 22. april. Loven fikk kongelig samtykke 25. april 2013.[8] De nye bestemmelsene om arvefølgen ville tre i kraft når Lord President of the Council bestemmte det, etter at de femten øvrige samvelderikene hadde godkjent endringene.
I Canada ble en lov som godkjenner de britiske endringene vedtatt av parlamentet i mars 2013.[9] I New Zealand ble et lovforslag om arvefølgen framlagt 18. februar 2013.[10][11] Forslaget inneholder det samme som den britiske loven. I Australia ga alle delstater, unntatt Queensland, sin tilslutning til lovgivning på føderalt nivå om arvefølgen.[12] Queensland la fram et eget lovforslag om arvefølgen.[13] Etter at føderalregjeringen under ledelse av statsminister Julia Gillard gjorde det klart at den ville arbeide for å sette til side Queenslands vedtak,[14] vedtok delstatsparlamentet i Queensland 2. mai 2013 en lov som overlot arvefølgespørsmålet til føderal lovgivning.[15] Etter at Vest-Australia, som siste delstat, vedtok lov om arvefølge 3. mars 2015, fulgte også lovgivning på føderalt nivå. Australias parlament vedtok loven om arvefølge 19. mars 2015 og kongelig sanksjon ble gitt 24. mars 2015.[16] Generalguvernør Peter Cosgrove kunngjorde at loven trådte i kraft 26. mars 2015.[17]
Seks kongeriker vedtok egne lover om arvefølgen: Australia, Barbados, Canada, New Zealand, Saint Kitts og Nevis og Saint Vincent og Grenadinene. Ni av samvelderikene fant at det ikke var nødvendig med særskilt lovgivning i deres land: Antigua og Barbuda, Bahamas, Belize, Grenada, Jamaica, Papua Ny-Guinea, Saint Lucia, Salomonøyene og Tuvalu.[18]
Visestatsminister Nick Clegg kunngjorde i Underhuset 26. mars 2015 at arvefølgeloven trådte i kraft i Storbritannia samme dag, og at det samme gjaldt øvrige kongeriker berørt av endringene.[19]
Referanser rediger
- ^ a b c «Succession», The Royal Household. Lest 27. april 2018.
- ^ «Law ending exclusively male royal succession now law», BBC News, 25. april 2013.
- ^ «Princess Eugenie gives birth to baby boy». BBC News (engelsk). 9. februar 2021. Besøkt 9. februar 2021.
- ^ «Girls equal in British throne succession», BBC News, 28. oktober 2011.
- ^ «Royal equality act will end succession of first born male - rather than older sister», The Guardian, 28. oktober 2011.
- ^ «Royal succession bill published», BBC News, 13. desember 2012.
- ^ Succession to the Crown Bill (HC Bill 110), Underhuset.
- ^ Bill stages - Succession to the Crown Bill 2012-13, Storbritannias parlament.
- ^ Succession to the Throne Act, 2013, LEGISinfo.
- ^ «Royal law change for gender equality», stuff.co.nz, 18. april 2013.
- ^ Royal Succession Bill, New Zealand legislation.
- ^ «Queen's land goes it alone», Brisbane Times, 14. februar 2013.
- ^ Succession to the Crown Bill 2013, State of Queensland.
- ^ «Queensland warned for dragging heels on royal succession changes», Sydney Morning Herald, 18. april 2013.
- ^ «Queensland succession laws passed», Brisbane Times, 2. mai 2013.
- ^ Succession to the Crown Bill 2015, Australias parlament. Lest 28. mars 2015.
- ^ Succession to the Crown Commencement Proclamation 2015, ComLaw. Lest 28. mars 2015.
- ^ «Royal succession gets radical shake-up», Liverpool Echo, 26. mars 2015. Lest 29. mars 2015.
- ^ Commencement of Succession to the Crown Act 2013: Written statement - HCWS490, Storbritannias parlament, 26. mars 2015. Lest 28. mars 2015.
Eksterne lenker rediger
- Succession to the Crown Bill 2012-13. Bill No 110 2012-13. Research Paper 12/81, House of Commons Library
- «Their majesties regret...». The Guardian. 27. mai 2002. Besøkt 17. mai 2018.; Intervju med Ragnhild Lorentzen om arvefølgen